En dag i Aung San Suu Kyis land

YANGON, MYANMAR: I Nobelinstituttet i Henrik Ibsens gate har man i snart 19 år ventet på at fredspris-vinneren fra 1991 skal komme, takke og holde sitt Nobelforedrag.

Men Aung San Suu Kyi kan ikke komme, får ikke komme. Generalene som tillot frie valg i 1990, anerkjente ikke resultatet Da vant Suu Kyis parti, National League for Democracy (NLD), over 80 prosent av setene i parlamentet. I stedet ble opposisjonelle arrestert og hæren bygget opp til en av Sørøst-Asias største styrker.

I 15 av de siste 22 årene har juntaen prøvd å bringe henne til taushet gjennom husarrest. Et vakkert hus ligger bare noen minutter fra sentrum i Yangon. Men 200 meter før vi kommer dit, står barrikaden og soldatene. ”Hit, men ikke lenger”. Det er ikke lurt å ta opp kameraet.

På veien tilbake kjører vi forbi den amerikanske ambassaden. Det var herfra John Yettaw ((Veattawløs) for et år siden ble juntaens nyttige idiot da han svømte til eiendommen til Suu Kyi. Selv om hun innstendig ba han om å returnere, ble han værende i to netter fordi han var for sliten til å svømme tilbake. Dermed kunne juntaen anklage og dømme henne for brudd på reglene for husarresten. Først til tre års fengsel med hardt arbeid, men etter sterke internasjonale reaksjoner ble den omgjort til husarrest i 18 måneder (akkurat lenge nok til at det valg eventuelt kunne skje i høst uten hennes engasjement).

Huset ligger pent til. Nær skog, nær en vakker innsjø der unge elskende kan stikke seg unna. Vi spaserer litt rundt en vakker innsjø, men det røde varselsflagget gir klar beskjed igjen: ”Trø oss inkje for nære”. Vender derfor tilbake til et bysentrum som synes å være fredelig. Mer britisk, mer kolonipreget enn noen annen by jeg har besøkt i Østen.
Et særtrekk er Yangon er de mange tomme departementsbygningene. Militærjuntaen syntes kanskje tilværelsen i Yangon (Rangoon) ble litt utsatt, i alle fall flyttet de hele statsadministrasjonen til en ny hovedstad Naypyidaw (Pyinmana). En rekke flotte bygninger, mange av dem fra kolonitiden, står derfor tomme, mens generalene satser store summer på å bygge opp den nye hovedstaden.

Målt kvantitativt er ikke Yangon den store turistbyen. Men – den har to attrasjoner på det religiøse, buddhistiske området, som slår det meste. I Chauk Htat Gyi finner vi den liggende Buddha, 68 meter lang. Og Shwedagon Pagoda overgår alt jeg har sett av templer, og det begynner å bli en del. Den gullbelagte stupaen, de mange små og store templene, et religiøst konglomerat preget både av tilbedelse, tilstedeværelse og liv. Mens det både i Bhutan og Bangladesh var nei til sko, nei til foto så snart du trådte på tempelgrunnen, er det her i Yangon mye mer avslappet: nei til sko, men ta gjerne bilder.

Nasjonalmuseet speiler en lang historisk og kulturell utvikling, men vi finner ingenting om myndighetenes brudd på menneskerettighetene, de regnes av menneskerettighetsorganisasjoner til de mest alvorlige i verden. Fra British Museum er det kommet tilbake en del verdifulle gjenstander som ble tatt dit før engelskmennene trakk seg ut i 1948. I 1989 endret militærjuntaet navnet til Myanmar, men som guiden sier: ”Burma og Myanmar, Rangoon og Yangon, går litt om hverandre. Det tar lang tid å venne seg til noe nytt”.

I det daglige synes guiden at ting går greit. Han uttaler seg åpent om juntaens undertrykkelse av opposisjonen, men sier samtidig at omtrent halvparten av det som den gjør, er bra for folket. Infrastrukturen er for eksempel bygget ut mye ut og har gjort hverdagen lettere for mange. ”Vi skulle ønske en del var annerledes, men sosialistregjeringen var enda verre”, mener han.

Valg? Han smiler. ”De sier det skal komme og det er skrevet mye i juntadominerte aviser, men ennå er det ikke fastsatt noen dato”. ”New Light of Myanmar” er en propagandaavis minst på linje med fortidens Pravda og Neue Deutschland. Forsiden består av to store oppslag om at Senior General Than Shwe har mottatt den nordkoranske og den thailandske ambassadør, samt fire topprammer om ”fire politiske mål”, ”fire økonomiske mål” og ”fire sosiale mål”. Inni er det smånyheter lom ”kjemisk link mellom fugler og dinasaurer”, Googles Nexus One, litt om Rooney og Tiger Woods, om en brudgom som ble kidnappet under et bryllup, og desslike.
Hovedsaken er seks sider med et langt referat av de argumenter juntaen fremla i en samtale med den amerikanske statssekretæren for Øst-Asia, Kurt Campbell, og en skarp kritikk av NLD som ”uten grunnlag kritiserer valgloven” og nødvendigheten av ”et bredere utsyn, ikke en trangsynt holdning basert på personlige og organisasjonsmessige fordommer , for å videreføre den demokratiske prosessen”.

Juntaen understreker her at ”straffedømte ikke kan representerer noe politisk parti. Dette en bestemmelse ikke rettet mot noen spesiell en enkeltperspon, men mot alle som soner på fengselsvilkår”. Altså: Fordi vi har dømt Aung San Suu Kyi til husarrest, kan hun ikke stille til valg.

NLD tror ikke på noe mer rettferdig valg nå enn i 1990, og vkilk ikke delta fordi Suu Kyi er fratatt muligheten til å være med, og fordi man tror at et fikset valgresultat vil bli brukt til å slette ut det som skjedde i 1990 Guiden sier enkelt og greit at valget, hvis det altså kommer, vil bli ordnet slik at generalene er sikre på seier: ”Flere av dem har lagt av seg uniformen for ”å engasjere seg politisk”, de vet nok hva de gjør”.

Juntaen har sagt nei til utenlandske valgobservatører, ”vi har ikke behov for det, dette landet har god erfaring med valg, vi trenger ingen vakthunder utenfra”. Juntaen anstrengelser for å få USA til å vise en positiv innstilling til valget, men Campell har sagt at valgene ”ikke vil ha internasjonal legitimitet”.

Imens sitter Aung San Suu Kyi i sitt hus og filosoferer over alt som har hendt fra hun i 1945 ble født som datter av den burmesiske nasjonalhelten Aung Sang, som kjempet for landets selvstendighet både mot britene og japanerne (de okkuperte landet 1942-45). Da hun var to år gammel, ble han myrdet. Etter studier, og giftermål, i utlandet vendte hun hjem i 1988 Fra da av ledet hun motstanden mot militærjuntaen, som hadde styrt Burma siden 1962. Inspirert av Mahatma Gandhi tok hun avstand fra all bruk av vold og oppfordret de militære til å overlate makten til en sivil regjering. Målet var å etablere et demokratisk samfunn hvor landets etniske grupper kunne samarbeide i harmoni.

Men slik skulle det ikke gå. Hun reiste rundt i landet, talte og inspirerte, samlet mye folk. Dette ble for farlig for generalene, og en rekke husarrester har altså funnet sted de siste 22 årene.

USA er stadig kritisk, men mener det er viktigere med engasjement enn isolasjon. Guiden er enig i en slik holdning, ”internasjonal boikott har ingen virkning så lenge generalene har støtte fra Peking. Boikott svekker turisttrafikken, flere blir uten arbeid. Det er de fattige som taper hvis vi blir isolert”.

En dag går fort, særlig når gradestokken på det varmeste viser pluss 41. Denne bloggen vil ikke gi seg ut for å være noe annet enn øyeblikksbilde og enkildekommentar fra en guide.
Sent på kvelden vinker han farvel på flyplassen til Marie og meg. Vi drar hjem til feiring av nasjonaldag og frihet Han sliter i likhet med mange landsmenn med å balansere to følelser som de tror blir vanskelig å forene: ønsket om frihet, ønsket om ro, trygghet og forutsigbarhet.