Politiske monumenter

Den mest kjente form for monumentbygging blant norske politikere er å skrive en selvbiografi. Jeg har lest de fleste slike som er kommet etter krigen. Fra Einar Henry Gerhardsens (født Olsen) solide 5-binds verk om statsministerårene 1945-51 og 1955-65 og ”nogo attåt” frem til 1978. Til Bente Bakkes (H-representant fra Østfold 1985-89) ”På bakerste benk”. Med Kjell Magne Bondeviks ”Et liv i spenning” som den siste (og mest voluminøse enkeltbind, 763 sider). Og ikke minst Carl I.Hagens ”Ærlig talt” – i alle fall en dekkende tittel; han karakteriserer førnevnte Bondevik som ”en SV-er i kamuflasje”, Inge Lønning er ”arrogant og påståelig", Oddvar Stenstrøm ”en Høyre-yppersteprest, en drittsekk”, Anne Enger Lahnstein er ”tjukk i hue” - for å nevne litt.

Selv om minstemålet for å slippe igjennom forlagstrålen gjerne kunne ha vært mindre, er det likevel andre byggeprosjekter som mest er brukt som monumenter. I USA setter de navn på highways og flyplassere. I Norge hadde vi da hatt "Kjell Opseth E39", veien som Opseth fikk innom sin hjemkommune Førde, og "Kjell Borgen Airport Gardermoen".

Generelt er politikere atskillig mer tent på nye bygg, nye anlegg og nye veier enn av å sørge for midler til vedlikehold av det man har. Men tidens tann tærer uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller plomber (de broene som bygges skjer helt andre steder). Og så går det som det må, på et tidspunkt er er et katastrofal sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler.

Stavanger kommune har de siste årene pusset opp St.Petri kirke for ca.115 mill.kr. og det blir nok noen titallsmillioner til når St. Johannes kirke har fått tømt ut flere tusen liter vann fra veggene og gjort andre nødvendige grep. Hadde disse to kirkene vært fulgt bedre opp underveis, hadde byens utgifter blitt mindre. Politikerhorisonten er ikke alltid vid nok. I Idrettssektoren behandlet vi i siste bystyremøte satsinger på nye idrettsanlegg for over en milliard kroner. Samtidig er det et etterslep på eldre idrettshaller med 120 mill. og svømmeanlegg i alle fall rundt 100 mill.kr.

Men en sneglefart tilsvarende Sørlandsbanen gjennom Drangsdalen (20 km/t i nedoverbakke, 40 km/t oppover)) har jeg nærmet meg tidens nye store kommunikasjonsmantra: lyntog. Med lyntogkongen Hallgeir Langeland (SV, Rogaland) i spissen har alle partiene programfestet lyntog med hastighet opp til 320 km/t - Rødt, De Grønne, SV og KrF ønsker dem. Ap går inn for en utredning med "bygging som siktemål" (lyder det som en Lofoten-variant?) og Venstre vil ”fortsette arbeidet med høyhastighetstog”. Alle sier prinsipielt ja. Unntatt Frp. Med freidig mot kjører de frem med sang og spill, og vil la veien gå så langt og bredt som bilistene vil.

Jeg husker godt jernbaneentusiasten Jørg Westermann fra 90-tallet Han nesten teppebombet redaksjoner med planer for nye linjer og lyntog Oslo-Bergen over Haukeli og andre optimistiske fremtidsvyer. Lyntog over over snaufjellet - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara?
Den gangen var responsen skuldertrekkende, men nå er samferdselsfolket kommet i siget. Konfrontert med andre lands lyntogstilbud venter de på en utredning. Men uansett vil den måtte bygge på en rekke antagelser om økonomi, passasjergrunnlag, hopper de på ideer som de kanskje aldri vil få til. Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontintet.

Derfor sier jeg: Det kan godt være at Norge skal investere i lyntog den dagen det er trafikkmessig forsvarlig å investere i det; når alle fakta og alternativ er klargjort; og når vi vet og har bestemt oss for hva vi er villige til å ofre for å få investeringspengene på bordet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minsker, bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv.

Før vi har forelsket oss altfor sterkt i vakre – og i noen sammenhenger svært fornuftige - vyer, trenger vi her og nå konkrete vedtak og forseringer av flere dobbeltspor, Ringerikstunnel og Grenlandsbane. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forhgoldene bedre til rette for næringslivetKanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innanfor”.

Det er gode argumenter for raskere tog: Miljøeffekt - en passasjer som tar fly, vil slippe ut fem ganger mer klimagasser enn om samme passasjer heller tar toget. Erstatte fly på mange strekninger. Dempe presset på Oslo ved så rask transport at det blir enklere å bosette seg bådre på Hamar og i Tønsberg. Men skal de bli en realitet, må vi allerede nå oppgradere og forsere utbyggingen viktige strekninger for å nå akk så nødvendige målsettinger.

Miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn i dag. En flere hundre kilometer lang ”mur” gjennom landet kan utløse store problemer for blant annet dyrelivet og biologisk mangfold.
Kanskje skulle vi droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Med dobbeltspor, krengetog og moderne signalanlegg, med kontor, café og lekeplass, kan gevinsten være mer enn stor nok – og utgiftene færre.

Tidligere NSB-sjef Oddmund Ueland får siste ord: "Landet bygges ikke av brev, lobbymøter, NTP.dokumenter og seminarer, men gjennom et forpliktende samarbeid mellom regjering og region."

Bob Dylan fortjener Nobelpris

Årets Nobelpris i litteratur bør gå til Bob Dylan.
Få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenereasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota). Men likevel: Litteraturpris?
Winston Churchill fikk den i 1953, for hans historiske og biografiske skrifter, og Svenska akademin nevnte i sin begrunnelse hans ”briljante veltalenhet” .
Og Carola Hermelin på akademiets Nobelbibliotek har sagt at låtskrivere ikke er utelukket fra prisen: "Sangtekster kan være god poesi, det avhenger av deres litterære kvalitet”.

Litteraturprisen deles trolig ut i neste uke. Spilleselskapet Ladbroke har de siste 7 årene gitt anledning til å spille på prisvinnere. Mens Dylans odds var 101,00 i fjor, er den falt til 26,00 i år. Ladbroke begrunner dette ”med tanke på Akademiens nåværende sammensetting og Dylans økende oppmerksomhet bland litteraturens store internasjonale kritikere”.

Årets forhåndsfavoritt, Amoz Oz (5,00), er en av samtidens store forfattere og litteraturprofessor ved Ben Gurion Universitet i Negevørkenen. Han er en kandidat, som ut i fra norske forhold, har formulert seg idealistisk i det komplekse spørsmålet rundt Midtøsten.
Andre som burde ligge godt an er Assia Djeba, Luis Goytisola, Joyce Carol Oates og Philip Roth. Men det er som i kjærligheten: Det hender vi blir forbauset over andres valg.

Mange oss møter seg selv i døren med jevne mellomrom. I dag blar jeg likevel i aviskompletten for 1996 og finner en lederartikkel jeg skrev i Stavanger Aftenblad. Den begrunnelsen jeg ga der synes jeg holder godt også i 2009. Så derfor: Over til 1996 og ”Hvorfor ikke Dylan”:

”Den amerikanske rockepoeten Bob Dylan er nominert til Nobels litteraturpris. Det er et spennende forslag.
Ingen vet hva den svenske juryen leser, hører, mener og gjør. Men det er ingen grunn til å tro at Dylans navn har skapt fred og harmoni rundt de litteræres bord.

Ser vi på litteraturprisens historie, har det vært en europeisk pris, 64 tildelinger til vår verdensdel og 25 til resten av verden (justert frem til 2008: Europa 75, resten 26). En del vinnere er glidd inn i verdenslitteraturens glemmebok, de tålte ikke møtet med ettertiden. Og stundom har det sett ut som om det var diskvalifiserende å være lest av mange (her kunne jeg ha nevnt Leo Tolstoj, Mark Twain, Thomas Hardy, James Joyce, Emile Zola, August Strindberg, Henrik Ibsen).

Bob Dylan og hans ord burde ikke skremme De aderton - som i øyeblikket bare er 14 - i Svenska Akademin. Rockepoeten er forlengst langt inne i intellektuelle kretser og i universitetsmiljøer. Han har mottatt en rekke utmerkelser og æresdoktorater, og nye biografier og analyser produseres stadig av rocka hovedfagstudenter og dongerikledte doktorander. Likevel er det ikke boken som medium som gjør Dylan og hans litteratur en nobelpris verdig. Dylans vei til publikum har gått via platen, og fra scenen. Og da er vi langt utenfor den trygge, boklige verden som fyller hodene til den svenske juryen.

Det er ikke vanskelig å argumentere for at Dylan har litterære kvaliteter, heller ikke å knytte Dylans rocktradisjon opp mot klassiske litterære former: Lyrikk betyr sang til lyre, og stort nærmere opprinnelsen enn fire tiårs rocketekster er det vanskelig å komme. Kanskje er det nettopp i rocken vår tids mest kraftfulle lyrikk serveres.

Dessuten er Bob Dylan mannen som nesten egenhendig revolusjonerte dette århundrets kanskje mektigste kulturform; populærmusikken. Han gjorde en hel generasjon klar over at tre minutters viser kunne romme tekster som varer langt inn i neste generasjon - og i tillegg har styrke til å forandre den. Og han gikk lenger; han smadret hele tre-minutters-formen og løftet pop- og rock-teksten inn i en annen virkelighet.

Trolig har både den portugisiske romanforfatteren Jose Saramago, den kinesiske eksil-poeten Bei Dao, eller kanskje den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer større sjanser (Saramango fikk prisen i 1998, en annen kinesiske eksildikter, Gao Xingjian, fikk den i 2000). Men vi hadde gjerne sett en overraskelse, sett at «The times, they are a-changin'...» Bob Dylan fortjener Nobels litteraturpris."

****
1966-2000 skrev jeg mange lederartikler. Noen av dem kan jeg smile av, de var preget av datidens samtid og kan virke museale i dag. På 60-tallet skrev jeg for eksempel en leder som advarte mot fargefjernsyn,(“ressurssløseri”). Men andre synes jeg bare er blitt enda mer aktuelle (eksempelvis kamp for naturvern og mot klimaforverring, fattigdom, norsk EU-medlemskap, alkoholrestriksjoner).

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before she sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.




j

Farlig taushet i Olje-Norge

(I) To uker før valget ble en viktig rapport fra Oljedirektoratet (OD) stoppet etter Olje- og energidepartementets (OED) ønske. Den ble ”politisk vanskelig”. (se forøvrig en meget kvalifisert artikkel om dette i forlengelsen av denne bloggen)

(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.

(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.

OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.

Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.

Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.

(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?

Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.

Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.

Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.

Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.

Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.

Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":
a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",
d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.

Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.

Den følgende artikkelen under er skrivet av Elisabeth H. Kolstad og publisert på offshore.no (men den er det umulig å få opp, så jeg har derfor lagt den til min blogg, som omhandler samme tema).

Oljedirektoratet nektes å offentliggjøre sine scenarioer. Den offentlige debatt om Norges viktigste næring lider under statsminister Jens Stoltenberg; nylig utropt til landsfader av landsmoderen i oljelandet.

Den rødgrønne regjeringen ba om fire nye år, og vant valget. I fire år har de rødgrønne styrt det oljerike Norge uten å levere en ny petroleumsmelding eller energimelding. Regjeringen leverte heller ikke en avklaring om Lofoten og Vesterålen. Nå har det også kommet for dagen at Olje- og energidepartementet har bestemt seg for å mislike Oljedirektoratets scenarioer så mye at Oljedirektoratet har bestemt seg for ikke å offentliggjøre materialet. Dermed slipper folk å bli minnet i utrengsmål om hvor pengene i Statens Pensjonsfond Utland II kommer fra, og dertil hvilken pris det har å gjøre norsk energiproduksjon mer miljøvennlig.

Det gjør ikke saken bedre at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen uttaler til Stavanger Aftenblad at årsaken til at embetsfolk i departementet stoppet scenarioene var at Oljedirektoratet beveget seg utenfor sitt kompetanseområde. Dette er en er en stygg sak, som ikke minst dreier seg om ODs integritet og uavhengighet.

Debatten om norsk olje- og gassvirksomhet føres nå i hovedsak av miljøbevegelsen. Oljeindustrien har langt på vei abdisert fra den offentlige debatt. Statoil har satt en ekstremt høy standard for taushet. Antall uttalelser fra selskapet er omvendt proporsjonalt med antall informasjonsdirektører, informasjonssjefer og informasjonsledere. Det er også et valg, og det synes meget bevisst. Det bidrar sterkt til å svekke den offentlige debatt om virksomheten på den norske kontinentalsokkelen.

Den gangen Statoil var eid 100 prosent av staten, måtte selskapet legge frem den såkalte § 10-planen, først hvert år, og senere annethvert år. Etter SDØE-reformen midt på 1980-tallet ble ordningen med § 10-planen avviklet. § 10-planen var et kontroversielt dokument, men det var viktig. I § 10-planen måtte Statoil fortelle om sine utviklings- og investeringsplaner på norsk sokkel. Fordi Statoil fra 1973 og til SDØE-ordningen ble innført, var deltaker i alle lisenser, ga planen et utrolig innblikk i virksomheten på norsk sokkel, selv om det var på et tilnærmet monopolisert selskaps premisser.

§ 10-planen gjorde Statoil til et annerledes selskap. SDØE-reformen i 1985 ga Statoil delvis, og børsnoteringen i 200, ga Statoil fullt ut de samme rammebetingelser som konkurrentene. Fusjonen med olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro – som for alle praktiske formål var en overtakelse – har skapt et robust norsk energiselskap med globale visjoner og muligheter. Selskapet sprenget på mange måter sitt nasjonale format, men fyller et globalt format. Det er bra for selskapet og for Norge, men det er langt fra uproblematisk.

I mange år ble det gamle Statoils størrelse på norsk sokkel problematisert. Det nye Statoil er blitt enda større, og problemet ville ikke ha blitt mindre om selskapet hadde fått et annet navn enn Statoil til erstatning for det midlertidige StatoilHydro. Det nye Statoil har fått en størrelse på norsk sokkel som man knapt kunne drømme om. Hvis det gamle Statoils stilling på norsk sokkel var tilnærmet monopolisert, og hvis det var et stort problem, har ikke monopoltrusselen blitt mindre. Når størrelse kombineres med taushet, inntreffer det en situasjon som mildt sagt et lite ønskelig i et demokrati. I dagens Norge forsterkes det av en regjering som ikke selv evner å legge frem en petroleumsmelding, og som i tillegg nekter Oljedirektoratet å legge frem sine scenarioer.

Oppsummert blir vi stående overfor en arroganse som er knyttet både til pengemakten og den politiske makten. Men bryr folk seg? Tilsynelatende ikke. Vi aner konturene av likhetstegnet mellom rikdom og likegyldighet.

At regjeringen i løpet av fire år – og med tre statsråder fra Senterpartiet i Olje- og energidepartementet – ikke greide å legge frem en ny petroleumsmelding kan skyldes mange forhold. Hoverforklaringen kan være at Jens Stoltenberg nå gjør den samme erfaring som Per Borten gjorde ved inngangen til Norges oljealder; det er vanskelig å bære staur.

Debatten om Olje-Norges fremtid har fattige kår i et av verdens rikeste oljeland. Men de store ord uteblir ikke. Lørdag kveld tok rødvinen en u-sving i halsen da jeg hørte Kristin Halvorsen si at Norges har løst finanskrisen med SV-politikk. Årsaken til at vi fortsatt kan gå på polet en fredag ettermiddag og slå på oss en flaske rødvin til 300 kroner skyldes først og fremst den rikdom oljen har gitt oss. Vi gikk ikke ut av finanskrisen i Norge med vindjakker og nei-til-atomvåpen-symboler, men vi gikk ut av finanskrisen med lommene full av oljepenger. Oljerikdommen gir også en vesentlig del av forklaringen på hvorfor oljeminister Arne Øiens gamle politiske rådgiver Rune Bjerke på Dagsrevyen kunne smile bredt over at DNBNor til forskjell fra en rekke amerikanske og europeiske banker fortsatt lever i beste velgående.

Utfordringene er ikke over, og alternativene til olje og gass som bærende energikilder og petro-dollar som statens viktigste inntektskilde er ikke funnet.

Men debatten om oljenasjonens fremtid drukner i lørdagsavisens tabloide overskrifter. VG forteller oss hvorfor Jahn Teigen vil leve alene og Dagbladet forteller oss at komikeren John Cleese er sint fordi hans fraskilte kone får 118 millioner kroner.

Mot slik eksistensielle nyheter har Stavanger Aftenblad ingen sjanse til å nå løssalgstoppen, med sitt lørdagsoppslag om at OD er blitt nektet å vise oss scenarioene sine.

Olje-Norge er gjenstand for en taushet som langt fra er ufarlig.

Mediene og samfunnsoppdraget

(I) To uker før valget ble en viktig rapport fra Oljedirektoratet (OD) stoppet etter Olje- og energidepartementets (OED) ønske. Den ble ”politisk vanskelig”.
(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.

(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.

OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.

Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.

Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.

(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?

Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.

Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.

Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.

Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.

Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.

Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.

Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.

Heia Gaddafi!

Muammar Gaddafi har for første gang i løpet av sine 40 år ved makten talt i FN. Jeg aner ikke hva han sa i over 98 prosent av den nesten 2 timer lange talen, med jeg oppdaget at jeg satt og nikket da Dagsrevyen brakte innslaget der han tordnet mot det faktum at fem land - USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike - har vetorett i FNs sikkerhetsråd og dermed blokkerer for tiltak de ikke ønsker.

Vel talt, Muammar! Vetoretten er kanskje den viktigste årsak til FNs manglende effektivitet og evne til å håndtere alvorlige konflikter. I viktige situasjoner har vi sett hvordan FN har vært handlingslammer fordi Kina og til dels også Russland har hindret verdenssamfunnet i å gripe inn og stoppe de humanitære katastrofene, nå sist Darfur og Myanmar (Burma.

Jeg var norsk pressemedarbeider i vår FN-delegasjon høsten 1977. Allerede da var det en diskusjon (utenfor diplomatenes rekker ville den vært kalt heftig) om man ikke kunne få reformer av Sikkerhetsråd. Det ville i praksis innebære at noen måtte gi fra seg makt – og ”noen” vil ikke. Derfor blir det lagt ned veto mot å oppheve vetoretten.

Sikkerhetsrådets sammensetning forteller hvordan verden så ut i 1945 og hvem som var krigens seierherrer: USA, England, Frankrike, Russland og Kina.
Ville det være unaturlig å ta hensyn til at verden har forandret seg? At det har vokst frem en rekke både politisk og økonomisk betydningsfulle land?, Ville ikke dette gi FN større legitimitet, særlig i verden utenfor USA og Europa?
3 x ja og amen.

I 1945 levde over en tredjedel av verdens befolkning i over 80 kolonier. De er nå blitt i alt 192 selvstendige FN-medlemmer (det nyeste er Montenegro, 2006). Dessuten har Vatikanstaten status som permanent observatør, det samme gjelder Den palestinske selvstyremyndigheten og noen internasjonale organisasjoner. Taiwan vil gjerne bli medlem, men Kina blokkerer.

Sikkerhetsrådet har altså 5 faste medlemmer, og i tillegg velges det hver år 5 land som sitter i 2 år. I 2009 er det Burkina Faso, Costa Rica, Kroatia, Libya og Vietnam, neste år kommer Japan, Mexico, Tyrkia, Uganda og Østerrike. Norge hadde sete 1949-50, 1963-64 og 2001-02.
Teoretisk kan Sikkerhetsrådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. Dette er like vakkert som det er utopisk. Jeg har dessverre ikke tro på Truman Capotes tese om at formiddagens utopi er ettermiddagens virkelighet. I virkeligheten ser man oftere at i dagens globale politikk er det mange som påstår at de er brannmenn mens de samtidig spruter bensin.

Hvem vil inn i Sikkerhetsrådet – og har rimelig grunn til å melde seg på?
Det svarte Afrika er et hvitt område. Nigeria har vært nevnt, også fordi mange ønsker at et muslimsk land skal være med. Da er også Indonesia en sterk kandidat. Storbritannia og Frankrike har ingen naturlig plass, synes jeg. Nederland og Italia jobber for et felles europeisk sete. Tyskland vil inn, Japan likeså. Og hva med Brasil og India? Fra Latin-Amerika melder Argentina, og Mexico seg på.

Et forslag er å utvide rådet til 10 faste medlemmer, der Japan, Tyskland, India. Brasil og et afrikansk land kom i tillegg. Men jo større råd, jo større fare for ineffektivitet og maktesløshet. Hva med i stedet å redusere antallet til 4, Kina, Russland, USA og EU? Og fjerne vetoretten, i alle fall at den bare kunne brukes der FN-paktens prinsipper brytes – men vil det være mulighet å oppnå enighet om det?

Er det så sikkert at reformer og ny sammensetning av Sikkerhetsrådet vil gjøre det så mye enklere å si ja til å bruke makt for å hindre grove brudd på menneskerettighetene? Vil ikke flere land utenfor Vesten og Russland/Kina kanskje være mest opptatt av å fremholde at FN ikke skal gripe inn i statens ”indre anliggender”? Uansett – skal FN få større legitimitet, må Sikkerhetsrådet endres, må Storbritannia og Frankrike se nødvendigheten av at 1945 er fortid og at fremtiden ikke kan være avhengig av gamle stormakters drømmer om ”fornstora dar, då ärat Ditt namn flög över jorden". Man er utgått på dato hvis man har større glede av og oppmerksomhet rundt fortiden enn av å løse dagens utfordringer.

Det er for øvrig grunn til å merke seg at i FN har alle medlemmer 1 stemme. Slik sett kan 8 pst av befolkningen i verden utgjøre det to tredjedels flertallet som kreves i freds- og sikkerhetsspørsmål.

Jeg må tilstå at jeg er pessimistisk når det gjelder FNs fremtid og mulighet til å bli den kraft i verdenssamfunnet vi trenger, kraft til å utøve politikk til støtte for dem som har minst. Manglende helhetstenkning bidrar i dag til at utsatte befolkningsgrupper fortsetter å være for avhengige av nødhjelp, uten å komme seg videre. FNs oppslutning fremover avhenger av organisasjonens handlekraft og resultater, for å vinne vertslandenes så vel som giverlandenes tillit. Men så lenge egeninteressene slår sterkt igjennom, vil FNs svakhet være uløst.
Det betyr ikke at det ikke skjer mye positivt gjennom FN-systemet og de mange organisasjoner og arbeid som springer ut derfra. Men det aller viktigste får man ikke gjort mye med.

Derfor: Stå på, Muammar Gaddafi. Akkurat i denne sammenhengen trenger mange å høre din røst.

Helbom om humanitært arbeid

Ukens mest latterlige argument kommer fra Lotteritilsynet, med assistanse fra Justisdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet: ”Misjonsarbeid er ikke å å anse som humanitært arbeid”. Derfor får ikke Kristiansand Frikirke tillatelse til å ha et misjonslotteri med større inntekt enn 150.000 kroner.

I begrunnelsen for avslaget fremgår det at ”at misjonering etter fast forvaltningspraksis fra Justisdepartementet og Lotteritilsynet ikke vurderes som hverken samfunnsnyttig eller humanitær virksomhet”.

Inntektene fra Kristiansand Frikirkes lotteri går blant annet til fredsbyggende arbeid i Palestina, Mali og Burundi. Men det er ikke humanitært nok for byråkratene, er ”ikke i tråd med lotterilovens bestemmelser”, som ndet heter i et brev fra et statlig organ som etter min oppfatning her står igjen uten en eneste liten fiber. Den eneste tråd jeg kan finne, er en stigende motvilje, i en eller annen ”nøytralitets” navn, mot de som driver med frivillig arbeid under etiketten ”kristelig”.Hvis man i tillegg til å forkynne evangeliet også gjør en humanitær innsats blant verdens fattigste, får man ikke lov av vår felles Stor Mor til å be publikum kjøpe lodd utover allernådigst tillatte basar/lynlotteri med inntekt inntil 40.000 kroner og ”smålotteri” med omsetning inntil 150.000 kroner.

Det gjelder antagelig å beskytte alle loddkjøpere mot å være ”viljeløst, vandrende, vet ei hvor hen”(Ibsen) slik at de ikke roter bort pengene sine på tvilsomme formål. De bør heller spille Bingo, mange politiske lag henter store beløp fra en slik virksomhet. Eller de bør, med NRKs oppmuntring og trekning i beste sendetid, spille Lotto, Vikinglotto, og alle andre lottoer. Ellere tipping – i alle fall steder der man kan vinne penger og ikke risikere at man søler dem bort på å bygge skoler og barnehager og bruer og doer i områder av verden der levekårene er litt annerledes enn i Norge.

Humanitært arbeid – er ikke det å grave brønner og sette opp sykestuer? Sette i gang landbruksprosjekter? Hjelpe til med penger til ny vannpumpe som kan vanne åkeren mer effektivt – hvoretter midlene kan betales tilbake og hjelpe nye til å komme i gang. Verdens mest effektive hjelp til selvhjelp.
Er det imperialisme eller humanitært arbeid å hjelpe urbefolkningen til å bevare deres kulturelle utrykk, språk og historie?

Kongo er for øyeblikket i fokus, to nordmenn er dømt til døden. En av dem er barnebarn til Olaf og Brit Hodne. Jeg besøkte ekteparet Hodne i Calcutta tidlig på 80-tallet. Hvis ikke deres innsats der kvalifiserte til betegnelsen ”humanitært arbeid”, da vet jeg neimen ikke hva humanitær betyr. De hjalp for eksempel synsskade ved å samle inn brukte briller fra Norge – de kom svært godt med. Jeg var til stede en formiddag da en norsk venn, en øyenlege, kom på en ukes besøk. Ved elvebredden sto indere oppstilt i en lang rekke, øyelegen gjorde sine raske snitt med kniven, på andre siden ventet sykepleiere – og grå stær ble kurert på en-to-tre. Ikke norsk sykehusstandard, men hjelp til et bedre liv for mennesker i nød.

Hodne drev mikrofinans før noen hadde oppfunnet ordet, de ga små lån til flyktninger fra Bangladesh som da kunne kjøpe plater til batikkarbeid og små symaskiner. Når disse så betalte tilbake, fikk de litt større lån – og slik kunne fremtidshåp virkeliggjøres. ”Jeg gir de fattige fisk. Hodne gir dem en fiskestang”, sa Mor Teresa, som hadde hovedkvarter (egentlig et altfor fint ord for stedet der ”De små søstre av de fattige” holdt til). Om deres misjon sa Nobelprisvinneren: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».
Dette er en dekkende beskrivelse av den virksomheten titusener av norske misjonærer har drevet siden 1842. I fjor var det 564 av dem, de arbeider i mer enn 40 land.

Det har i mange år vært nordmenn i Kongo som ikke har planlagt jungelleker for rikfolk. Faller det inn under Lotteritilsynets definisjon av humanitært arbeid at predikant og hjelperbeider Rune Edvardsen møter de to drapssiktede nordmennene? Den 91 år gamle misjonæren – og entreprenøren - Liv Kyllingstad Godin har siden 1964 bygget veier, broer, skoler, sykestuer og til og med en flystripe, og nå sist en livsviktig bro på 150 meter i et av Afrikas mest isolerte område. Ingeborg Eikeland har vært misjonær i Bukavu siden 1956. Fire ganger har hun vært evakuert ut av landet på grunn av krigshandlinger. Hun har stått på for et krigsrammet folk, vært utrettelig i humanitær innsats. Og hun blir i Kongo, på en minimal lønn, uten utenlandstillegg, og med en arbeidstid Arbeidstilsynet i Norge kan være glad for at de aldri har hørt om. Hva sier dere i Lotteritilsynet, humanitært arbeid?

”Det er ulike meninger om hva som er humanitært arbeid”, sier en seniorrådgiver i Lotteritilsynet. Det går nok noen årsverk med til å dyrke slike uenigheter.

Jeg merker at jeg både får gråten i halsen og blir eitrende sint når jeg leser om uforstand, firkantet lovgiving og fortolkning. Da er det godt å lese hva direktør Erik Rudeng i Fritt Ord fremholder. Han har historikerens sans for å trekke linjer mellom fortid og nåtid: ”Norges internasjonale engasjement har lange tradisjoner, med utspring i misjonen. Norge har hatt flere misjonærer pr innbygger enn noe annet land. Og misjonærene har drevet et omfattende humanitært arbeid. Tanken om å gjøre godt, ikke bare å omvende folk, må sies å ha en solid forankring i folkedypet. Det karakteristiske ved det norske samfunnet er ikke at det har vært grunnleggende fredelig gjennom fravær av krig, men at det også har hatt denne internasjonale orienteringen, en misjonæraktig fredelighet.”
Men Rudeng arbeider ikke i byråkratiet, så han vet nok ikke helt hva han snakker om.

Norad er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.
Norad har støttet misjonens utviklingsarbeid i 24 år, regulert gjennom flerårige samarbeidsavtaler som legger vekt på utvikling av landspesifikke planer og økt innsats på miljø og rettigheter med en kristen overbygning. Norads tilskudd til misjonsorganisasjonens utviklingssamarbeid i 2009 er 143 millioner kroner. Tema som inkluderes i avtalen er helse, hiv/aids, landbruk og primærnæringer, undervisning, integrerte tiltak og mikrofinans.
Ikke humanitært?

Norske kirker og misjonsorganisasjoner har drevet sin virksomhet siden 1842. Lotteri og misjonsmesser har hele tiden vært viktige bidrag til å kunne finansiere virksomheten. Og folk har visst hva pengene gikk til. Det virker meningsløst å sette grenser for denne innsatsen, meningsløst å skulle spore hver krone for å finne ut om pengene går til en brønn eller til evangelisten som har vært med på å bygge dem.
Misjonssambandets julemesser i Rogaland gir ikke sjelden millioninntekter. Skal de også bli sett gjennom Justisdepartementets og Lotteritilsynet forminskelsesglass? Opplever vi her at love og forskrifter og toløkninger innebærer en total reversering av Frostatinglovens ord om at ”med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast”?

Legg ikke hindringer i veien for at kirker og organisasjoner prøver sette kristen nestekjærlighet ut i praksis.
Hallo, Justisdepartementet og Lotteritilsynet! Fornuften kaller! Over.

Bedre helse, dårligere personvern?

Regjeringen ønsker å endre helseregisterloven slik at leger får fri tilgang til pasientopplysninger fra andre leger. Det innebærer
• at informasjon du har delt med fastlegen din kan bli lest av helsepersonell på sykehus og andre legesentre, mens også at
• det blir en ny informasjonsflyt som kan være helt avgjørende for pasientenes helse

Denne saken er helt klassisk når det gjelder spørsmålet om personvern kontra nytteverdi. Jeg synes ikke den er enkel. Det er sterke argumenter begge veier. En elektronisk pasientjournal som kan øke tilgjengeligheten til helseopplysninger, kan være en fordel når det skal ytes helsehjelp til pasienten. Men samtidig har pasienten rett til vern mot spredning av taushetsbelagte opplysninger. En pasientjournal som for eksempel inneholder opplysninger om psykisk sykdom, avhengighetsproblematikk og opplysninger om overgrep, taler for en streng tilgangsstyring.

De som arbeider for den nye helseregisterloven fremholder at
• det har hittil gått ut over pasientene at helsepersonell tar dårligere avgjørelser fordi de mangler informasjon
• et spesialisert helsevesen fungerer ikke optimalt fordi alt innsyn i pasientjournaler er basert på den gamle institusjonstenkningen om én pasient, ett sykehus, én journal
• de mulighetene som ligger i den nye loven inspirerer til å utvikle og forbedre datasystemene, til virkelig å ta personvernet på alvor
• den vil gjøre det mulig å bryte gjennom de grensene som i dag gjør det vanskelig å hjelpe pasienter

”Bedre informasjonsflyt er helt avgjørende for pasientenes helse, skriver direktøren og den medisinsk faglig rådgiver for legevakten i Oslo, i Dagsavisen. De illustrer dette med et eksempel om gamle fru Pettersen, som bor i bydel St.Hanshaugen og har en sammensatt sykehistorie. Hun kan derfor trenge hjelp både fra sin fastlege, Legevakten (kommunal), Skadelegevakten (statlig), Lovisenberg sykehus (privat), Diakonhjemmet sykehus (privat) og samtlige sykehus i Oslo Universitetssykehus (Aker, Ullevål og Rikshospitalet).
Men disse har ikke tilgang til hverandres kritiske informasjon, lab- og røntgensvar, EKG-målinger osv. Legen kan prøve å hente ut opplysninger per telefon, men det er tidkrevende, og den som skal utlevere opplysningene kjenner ikke identiteten til den som ringer. Derfor må helsepersonellet ofte i praksis starte på nytt.
”Vi har gått fra å ha en vegg mellom helseinstitusjonene til at vi nå får en vegg med en dør. Den døra har en lås med en nøkkel, og vi må ha gode rutiner for hvem som får denne nøkkelen. Vi er overbevist om at også andre helseinstitusjoner vil bruke den nye loven til å forbedre både pasientbehandlingen og personvernet”.

Legeforeningens president Torun Janbu mener derimot at lovendringen egentlig er unødvendig, og at helsesektoren kan gjøre alt de trenger ved hjelp av meldingsutveksling og kjernejournal. Andre fremholder som eksempler på negative konsekvenser at
• pasienter ikke våger å gi legen alle opplysninger, og det kan bli opprettet skyggejournaler • din historikk på kjønnssykdommer blir tilgjengelig for personalet når du behandles for beinbrudd på sykehuset
• det din psykolog skrev i helsejournalen etter at du hadde et samlivsbrudd eller møtte veggen på jobben, blir gjort tilgjengelig når du må møte på legevakten etter å ha fått sterk influensa
• når du blir behandlet for sykdommer i alderdommen, så blir dine barnesykdommer eller dine spiseforstyrrelser på ungdomsskolen helt tilgjengelige for alle som behandler deg, uansett hvor lite relevant det er for helsen din i dag
• det er et problem hvis pasienter ikke kan fortelle fastlegen sin om det som plager dem, enten det er samlivsproblemer, psykiske problemer eller andre intime opplysninger , uten visshet om at alt dette ikke nødvendigvis skal være relevant og tilgjengelig informasjon for alt annet helsepersonell

Mange kan fortelle at det har foregått mye journaltitting (familie, venner, naboer, arbeidskolleger, kjendiser). Som en sykehusdirektør har fortalt: ”Vi avdekket ganske nylig at en ansatt har lest journalen til en person med kjendisstatus uten lov.”
Dette hullet ble heldigvis tettet i 2008 ved at det er vedtatt en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 21A, som forbyr ”journalsnoking”, å tilegne seg pasientopplyninger uten at man har tjenestelige behov for det. Men bare faren for å bli oppdaget gjennom elektroniske spor kan garantere at loven overholdes.

Jeg tror ikke at motstandere av lovforslaget ønsker å gjøre jobben vanskeligere for helsearbeidere. Men her som i alle andre saker der hensynet til fremskritt osv. blir sterkt: For hver opplysning som blir lettere tilgjengelig, så øker sjansen for at uvedkommende får tilgang til opplysningene.

I en spørretime på Stortinget i fjor høst, utfordret Trine Skei Grande (V) Regjeringen: Kunne det tenkes en grense for sin kompromissvilje og ettergivenhet når personvernet blir truet? Si at der personvernet utfordres eller trues, noe slikt som for eksempel: ”Så langt, men ikke lenger?”

Statsminister Stoltenberg er sterk og klar når han snakker om økonomi og teknologi. Men når det gjelder mer ikke-materielle spørsmål blir han mer unnvikende og kan virke nesten litt uinteressert. Jeg tenker ikke minst på hans bleke posisjon i spørsmålet om ytringsfrihet og blasfemi.
I spørretimen sa han at spørsmålet Grande hadde tatt opp var både viktig og vanskelig. For man ønsket jo også å bekjempe kriminalitet og skatteunndragelser og dessuten fremme helsevesenets og eldreomsorgens kvaliteter. Noe klart svar fikk ikke Skei Grande.

Stoltenberg har en sjanse til å vektlegge personvernet sterkere når Norge skal ta endelig stilling til EUs datalagringsdirektiv. I saken som er drøftet i denne artikkelen bør Regjeringen i det minste kunne redegjøre for hvor stort behovet for tilgang til pasientjournaler på tvers av helseforetakene faktisk er. Og den kan støtte Venstres forslag om at altomfattende og integritetskrenkende pasientjournaler må ivareta pasientenes personvern og derfor avgrenser til bare å inneholde livsnødvendige opplysninger.
Forslaget medfører en elektronisk kjernejournal hvor den enkelte kan samtykke til at livsnødvendige opplysninger kan lagres pseudonymisert og kryptert. Det foreslår også betimelig nok å opprette et moratorium mot etablering av nye helseregistre inntil dagens registre er gjennomgått.

En negativ konsekvens av årets valgresultat er at det kan ble færre som er våkne når det kommer spørsmålet der personvernet igjen kan komme til å lide nederlag. I opinionen er det dessverre ikke den store oppmerksomhet og vilje til å sette visse grenser.
Jeg lar Datatilsynets direktør, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Georg Apenes, få det siste ord: ”Min erfaring gjennom 20 år er at det er lettere å få forståelse i Venstre for personvernspørsmål enn i andre partier, og i den sammenheng er trist at partiet er minimert i parlamentarisk sammenheng. Det er liten politisk vilje i Norge til å styrke personvernet. Man synes å være nærmest totalt uinteressert i overvåkingssamfunnets stadig bredere og dypere feste i vårt land”.

(Dette er tredje artikkel om personvern, jeg viser også til min blogg om Datalagringsdirektivet, og mer generelt om personvernet på vikende front, med utgangspunkt i avsløringen av at NAV bruker private firma til saksbehandling av uføretrygd- og rehabiliteringssaker, og at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten)

Taper personvernet for ofte?

3 x hvorfor: Hvorfor settes offentlig myndighetsutøvelse ut på anbud? Hvorfor brukes private firmaer til saksbehandling av uføretryg- og rehabiliteringssaker i NAV? Hvorfor tar NAV (i noen fylker) så lett på at sensitive personopplysninger blir kjent blant noen som slett ikke skulle kjenne dem?

3 x fordi: Fordi saksbehandlingen går for tregt. Fordi ressursene er for små. Fordi det i Norge mer og mer aksepteres at i effektivitetens navn må personvernet vike.

Denne NAV-saken er etter min oppfatning et klart brudd på alle etiske og forsvarlige grenser. Privat saksbehandling må være brudd på flere lover, og statsråd (så lenge han er det) Dag Terje Andersen har lovet å ta saken.

Det er enda større grunn til å se på det forhold at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten, fordi det i noen tilfeller er nødvendig å gjøre dette for å avsløre trygdemisbruk blant leger og pasienter. NAV mener å ha hjemmel til dette i personopplysningsloven.

Datatilsynet støtter ikke dette: ”Henting av opplysninger uten å informere pasienten skal kun skje når det er «uttrykkelig fastsatt i lov at NAV kan sjekke opplysninger i pasientjournaler uten å informere pasienten".

NAV mener det i noen tilfeller er nødvendig å gjøre dette for å avsløre trygdemisbruk blant leger og pasienter. Ifølge Dagens Medisin har NAV hjemmel til dette i personopplysningsloven.
Men Datatilsynet er uenig: "Henting av opplysninger uten å informere pasienten skal kun skje når det er «uttrykkelig fastsatt i lov». Det mener vi det ikke er i dette tilfellet. Loven åpner for at Nav kan hente inn opplysninger om enhver som søker om eller mottar støtte, det betyr at den er for generell til å tilfredsstille kravet om å være «uttrykkelig fastsatt».

Også pasienter og leger reagerer på at NAV insisterer på nødvendigheten av hemmelig innsyn i pasientjournaler. De mener ordningen undergraver både personvern og tilliten mellom leger og pasient.

Norsk kommuner, sykehus, statsinstitusjoner og banker er eksempler på databehandlere som hver dag snubler i regelverket, skal vi tro Datatilsynet. Offentlige etater og private bedrifter lagrer nær sagt uhemmet trafikkdata hver gang vi telefonerer, surfer på nettet, sender e-post eller for den saks skyld kjører bil gjennom en bomstasjon.Enkeltmenneskets rettssikkerhet svekkes. Overvåkingssamfunnet samler oss under en stadig større paraply.

Datasamfunnet kan gi mange gevinster, gi bedre
• forsvar mot kriminalitet og terrorisme
• kamp mot forsikringssvindel, konkursrytteri, svart arbeid og hvitvasking,
• service fra stat og kommune
• utnyttelse av kostbare ressurser
• løsninger i samfunnsplanleggingen
• mulighet for å avdekke arvelig sykdom på et tidlig stadium

I alle disse sammenhengene tas det små biter av personvernet, i de gode ønskers tjeneste. Men hvor langt skal samfunnet vi gå? Satt helt på spissen: Vi får stadig flereovervåkingskameraer i det offentlige rom for å beskytte mot vold. Men ”skal man virkelig løse et problem, burde man sette kameraer i alle hjem - hvor den meste av volden faktisk foregår”, mener Datatilsynets sjef, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Georg Apenes, vår fremste forkjemper for enkeltmenneskets personvern. ”Med mer bruk av satellitt tar vi flere parkeringssyndere. Men hvor skal vi sette grensene? Hva slags samfunn tror vi at vi er i stand til å lage?” Spør Apenes retorisk.

Bevistheten rundt personvernet for liten, men heldigvis ikke alltid.
AVINOR hadde planer om røntgengjennomlysning av norske flypassasjere, for å effetivisere ”tryggingsssjekken’. Planene ble skrinlagt, men det synes klart at det viktigste med tiltaket skulle være å få opp farten i kontrollen, ikke gjøre den bedre.

I hverdagen skjer det ofte ting som ingen synes å reagere på. En bedrift som oppdaget at en av bilene hver dag sto to timer på en bensinstasjon, uten at de helt kunne forklare hva arbeidstakeren hadde på den bensinstasjonen å gjøre. Derfor kjørte de ut og så etter. Sjåføren satt og sov.
Det var både innhentet samtykke og samarbeid med fagforeningene før bedriftene monterte inn utstyret.

Skulle politiet starte overvåking av denne typen i en bil, så måtte de konkret ha en som er mistenkt for en straffbar handling med en strafferamme på fem til ti år. Så alvorlig anser man slik overvåking for å være. Men slik utstyr monteres altså helt lovlig i biler i dag, og når utstyret først er der så kan politiet etter vanlige prosessregler søke beslag i dataene.

Vi trenger en langt sterkere og bevisst debatt rundt personvernet. ”Nye ting må få skje, dei og”, sier Vinje. Og selvfølgelig er det slik at bruken av data innebærer store fremskritt i svært mange sammenhenger, Digitaliseringen av helseopplysninger, trygde- og pensjonsopplysninger osv. øker faren for systematisk misbruk og lekkasje. Det gjøres viktige valg mellom private, det offentlig og det kommersielle. Men jeg synes ikke alltid at det foretas en omfattende avveining mellom individ og samfunnsinteresser.

Politikere og partier bør ”sette seg ned og undersøke personvernets funksjon som premiss for demokratiets institusjoner, verdier og organisasjon” slik Georg Apenes antyder.
Jeg følger ham, jeg er redd for at personvernet litt for ofte blir den tapende parti i slike sammenhenger, Respekt for personvernet og beskyttelse mot utveksling av sensitive persondata er også en kvalitet ved rettsstaten vi skal ta vel vare på.

(Jeg viser også til min blogg om Persondirektivet, http://bore-aktuelt.blogspot.com/2009/09/vi-overvakes-mer-og-mer.html)

Den store norske enigheten

Konsensuskulturen er mer utbredt i Stavanger enn i noen andre større byer. Slik sett passet det godt at ”Den norske konsensus-kulturen” lørdag kveld var et tema under ”Kapittel”, Stavangers internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet.

Men så gjaldt det ikke politiske prosesser foran og bak kulissene, handlekraft og storkoalisjon i bystyret, men spørsmålet: Var den norske offentligheten feig og konsensusorientert i forbindelse med hendelsene rundt litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, som hadde temaet ”Sannhet”?

En usedvanlig kontroversiell britisk historiker, dømt i Østerrike for å fornekte Holocaust, for å lyve om kildene sine David Irving, ble invitert av kunstnerisk leder Stig Sæterbakken (som var en av deltakerne i samtalen i Stavanger), med tilslutning av daglige leder og styret.

Det kan – og bør – være uenighet om en ”notorisk svindler og bedrager som ikke har gjort annet enn å forfalske historien" (direktør Odd Bjørn Fure ved Holocaust-senteret) burde vært invitert. Mange mener Irving utelukkende er opptatt av å skaffe seg en karriere på andres bedrøvelighet. Hadde han noe konstruktivt å tilføre en belysning av temaet, eller ville det bare bli en selveksponering og PR--søking? På den annen side: Burde ikke "Sannhet" ha tålt synspunkter også fra en som er dømt for løgn? Var det ikke mulig å tro på Sæterbakkens og ledelsens motiv for invitasjonen, nemlig at Irving ville være et genuint intreressant objekt å møte ansikt til ansikt? Kan man møte løgn med annet enn fakta saklig argumentasjon – eller skal man bare ignorere løgnens budbringer? Men kanskje er det som å skvette vann på gåsa, senest fredag kveld så vi i tv-nyhetene hvordan også Irans leder prøvde å opphisse massene med repeterende utsagn om at Holocaust bare var løgn og forbannet dikt.

Uansett – det interessante er det som skjedde etter at invitasjonen ble kjent. Mediene jaktet i flokk på Sæterbakken og daglig leder, og drev frem forfatter-ønsker om boikott av festivalen, sponsor-vegring og ikke minst det som ble oppfattet som trusler om redusering eller frafall av støtte fra stiftelsen Fritt Ord (av alle!). Det endte som kjent med at Sæterbakken trakk seg, Irving kom likevel (fikk reisen betalt av TV2, Rica måtte betale 45 000 kr i kompensasjon for at han ble nektet hotellplass), mens man i ettertid synes å ha fått en ny nesten-konsensus om at invitasjonen kunne diskuteres, men når først så var skjedd, var det som fulgte høyst pinlig

Klassekampen lørdag er det et intervju med språkforskeren Harald Nilsen, som karakteriserer debatten – noen vil kanskje kalle det hetsen – som ”uintelligent og styrt av følelser”. Nilsen skriver at ”kraften i reaksjonene på invitasjonen av Irving går det ikke an å forklare på annen måte enn at det slo inn en pangfølelse av svik mot Norge som nasjon, mot sannheten om Holocaust”.
Vi så vel snev av samme holdning i fjorårets diskusjon om Norges krigsinnsats og ”gutta på skauen”, og Hamsun-debatten preges også et stykke på vei av slike reflekser.

Sæterbakken var i sin innledning inne på spørsmålet om medienes rolle, og her ligger det som alltid mer enn en kime til debatt. Mediene velger vinkling,velger ut hvilke påstander de vil formidle. Jeg mener Nilsen har helt rett når han fremholder at det i dette valget ligger stor makt, ”i denne saken var det først og fremst de som følte seg sveket som fikk overskriftene”.

Ofte er det slik at en journalistgruppe i Oslo er meningsdannende og i mange saker definerer en slags konsensus, ”slik er det”. Et typisk eksempel var lanseringen av ”Jens mot Jensen”. Det var nærmest opplest og vedtatt at dette var valgkampens fokus, og de av oss som var klar over at Sponheim og Høybråten ikke ville gå i regjering med Frp, ble nærmest ledd ut av ekspertisen. Så sent som tre uker før valget var det fremtredende kommentatorer som slo fast at H+V+KrF var et luftslott. Jensen var aldri en reell statsminister-utfordrer, men tanken pirret den redaksjonelle dramaturgi uimotståelig sterkt. Men så skulle det ikke mer til enn at Erna Solberg ble plassert på et bord, før ekspertene gearet om, skapte en ny konsensus - og fjernsynet reduserte antallet debatter Jens-Jensen.

Både Sæterbakken og andre (som for eksempel Nina Karin Monsen) har erfart at det kan "medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer" (Francis Sejersted, leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Min respekt for Fritt Ord ble først gjenopprettet da årets pris gikk til Monsen.

Jeg håper mange av Sæterbakkens kritikere har gått i seg selv og erkjent dumskap.
Ytringsfrihet er greit - men det tryggeste er å holde seg til det politisk korrekte.

Jens og Lars på fisketur

Sorgen og Sponheim de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad;
Stortingets guld
er prægtigt muld,
Politikken er ene af salighed fuld
(fritt etter Thomas Kingo)

“Det er ikke lett å slutte med politikk, det er som å ri på en tiger man ikke kan komme av”
(tidl. statsminister Poul Hartling)

Volvoen brakte Lars Harry Sponheim hjem til hønene sine i Ulvik noe raskere enn da han vandrer inn i norsk offentlighet i 1993.
”Han stured en dag, ja kanhænde to -
men så rysted han sorgen af”
(Henrik Ibsen)

”Journalister er for politikere som brystvorten for spedbarn, de utløser automatiske munnbevegelser”
(fritt etter Bo Balderson)

Allerede dagen etter hjemkomsten kom Bergens Tidende kom på besøk sammen med Lørdagsrevyen og avisen Hordaland, og avisens medarbeider kunne fortelle at hunden Yess holdt bedre styr på sauene enn Sponheim hadde kontrollert venstrevelgerne.

Sponheim har sagt at ”det er når du møter deg selv i døra at du kan føre de mest interessante samtalene”. Utsagnet er ikke garantert sant, intervjuet med BT inneholder mange interessante refleksjoner om årene etter 1993 og hvorfor det gikk som det gikk i 2009. Om samarbeid, og ikke minst det som i dag siteres rundt om i forbindelse med den berømmelige fisketuren med Jens Stoltenberg i 2008.

Det forundrer vel ikke noen at det ikke bare var fisk de var ute etter når snørene og stengene ble tatt frem, blant spørsmålene som ble drøftet var regjeringsspørsmålet.
” Jens spurte meg blant annet hva som var i veien for at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kunne danne regjering sammen.
- Uten SV?
- Ja. Han spurte direkte om det. Jeg sa at Aps maktsentralisering, hemmelighetskremmeri og LO-binding gjør det vanskelig. Men Aps moderne fløy, som Stoltenberg representerer, har jeg ingen problemer med. Vi var aldri uenige på viktige punkter”.

Venstres vei, sentrums situasjon, alt dette er temaer som fremover vil bli hyppig analysert og kommentert sammen med øyeblikkets favoritt-tema: Stolleken og inne-ute i regjeringen. Jon Hustad i Dag og Tid mener - i en særdeles leseverdig artikkel, uansett enig eller uenig, at fremtiden tilhører venstresiden og at ”i røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkene”.

Personlig mener jeg at det reelle sentrum i norsk politikk består av de lyserøde i Ap, Venstre, deler av KrF og Sp, og det lyseblå Høyre. Enhver regjering i fremtiden må finne et ståsted i skjæringspunktene mellom disse grupperingene. Skillelinjene mellom den gamle venstresiden og høyresiden begynner å få buktninger, og partiene blir mer indre koalisjoner enn enhetlige. Dersom Ap ønsker å ha en sterk hånd på regjeringsrattet, er det ikke sikkert at dagens koalisjon er den beste, det samarbeidet kan ryke allerede før 2013. Stoltenberg gjør lurt i i tenke langsiktig, i tråd men det han gir uttrykk for i det førnevnte intervjuet.

Venstre er på ingen måte på sotteseng, men etter utredning vil nok pasienten få ulike råd om hvordan man skal kurere en situasjon der man samtidig har både kikhoste og diaré.

Så spørs det om salmedikteren Kingo spår rett om Venstre;
”Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”

Kjell Magne Bondevik mener at dersom ”man ikke jobber for sentrum som politisk kraft, kan det ende med at mange velgere føler at de ikke har noe politisk hjemsted mer. Dessuten finnes betydelige grupper av velgere som er mest komfortable med at løsningene er moderate".

Tidligere Sp-leder Åslaug Haga mener at Kristelig Folkeparti og Venstre vil gjøre det bedre hvis partiene orienterer seg mot venstre i norsk politikk,

”I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake”
(Charles de Gaulle)

Men klovnen i Chaplins "Rampelys" viser ikke bare slutten på en karriere. Hvis Lars Sponheim bruker sitt talent og sine erfaringer riktig, kan han få oppleve at
”I politikk kan man bli slått knockout og likevel seire”.
(Edgar Faure)
Han kan, slik tidligere ledere som Kåre Willoch, og de ovennevnte har vis : Når de snakker uten de begrensninger partivervet legger på dem, har de verdigfulle beidrag til den løpende debatt.
Om dagens Venstre-ledere i by og bygd er like glad for at Sponheim har utløst støy rundt partiets fremtidige veivalg, er en annen historie.

Jeg føler meg helt sikker på at Jens Stoltenberg ikke setter pris på Sponheims åpenhjertige - og rampelyssøkende? - beretninger fra fisketureng. Har han blitt underrettet - og sagt seg enig i - det som er sagt, OK. Før dette er bekreftet, satser jeg på at tonen mellom SV og statsministeren i øyeblikket ikke den aller beste, selv om Rolf Reikvam har en fornuftig kommentar når han "ikke ser dette som om det var snakk om en konkret plan, men noe som ble kastet fram på en skogsturer".

Til Sponheim en hilsen fra Arthur Koestler:
“Politikernes menneskelige storhet settes på prøve først etter deres fall fra makten”.

Hvis Sponheim på forhånd ikke hadde snakket med Jens Stoltenberg, har han ikke bestått denne prøven.

Vi overvåkes mer og mer

Ønsker virkelig Høyre og Arbeiderpartiet å krenke nordmenns personvern på det groveste? Skal vi godta mer og mer overvåkning?

EU vil gi innbyggerne fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Nå vil man ha også en langt friere flyt av personopplysninger, en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre. Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

I dag dreier det seg om EUs datalagringsdirektiv. Det innebærer langtidslagring av opplysninger om hvem alle snakker med på fasttelefon, mobiltelefon og IP-telefon, hvor lenge samtalen varer, hvor samtalepartene befinner seg, og når samtalen finner sted. Opplysningene skal lagres fra seks til 24 måneder, og kunne utleveres til myndighetene dersom du mistenkes for en alvorlig forbrytelse. Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkingen være overvåket.

Aftenposten minner i dag om at EU-vennlige Ap og Høyre utgjør til sammen et solid flertall på Stortinget med 94 av 169 mandater. Dermed er det lite trolig at Norge vil reservere seg mot å godta direktiver fra EU.Begge partiene kan riktignok ha motforestillinger mot innholdet i EUs datalagringsdirektiv, men de to partiene frykter ifølge avisen at et norsk nei vil sette hele EØS-avtalen i fare.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.
Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. Datatilsynets leder og verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, skriver at dette er som å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men datalagringsdirektivet går alt for langt i å gripe inn i vanlige borgeres rett til privat kommunikasjon.
Politiet har mulighet til å finne trafikkdata fra mistenkte personer. Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Under mitt arbeid med over 4000 av Overvåkningspolitiets mapper gikk det klart frem at en ikke alltid like sterk begrunnet mistanke mot en enkeltperson ble brukt til telefonovervåkning av alle telefoner på vedkommendes arbeidssted, for eksempel i en redaksjon Hva vi skje dersom en avis offentliggjør en historie om de norske styrkene i Afghanistan som myndighetene mener vil skade forsvarets arbeid? Skal avisens kontakter kunne oppspores?

Stavanger Aftenblad har avdekket at en offentlig telefon på et kjøpesenter var blitt godkjent for avlytting og opptak av samtlige samtaler i en periode på over et 1/2 år! Med begrunnelse om at en navngitt person muligens kunne komme til å bruke denne telefonen. Dette selv om personen ikke hadde tilhørighet i denne kommunen eller noen gang hadde brukt denne telefonen. Det viste seg også at i løpet av de mange tusen minuttene med opptak av flere hundre personer så fantes ikke denne personen. I sitt forsvar sa Politiet at de hadde jo taushetplikt om de personlige samtalene de hadde lyttet på, og det samme hadde de sivile som kom i kontakt med dette materialet? Akkurat som vi ikke har erfart en serie lekkasjer til media nettopp i slike sammenhenger. Og de fleste av oss vet at det kan være fristende å berette sensitiv informasjon i lystig lag.

Bompasseringer gir i ettertid gi mange interessante opplysninger. Bruken av betalings- og kredittkort forteller mye om den enkeltes hverdagsliv. Automatiske analyseprogrammer kan overvåke hele nasjonens forbruk av alle varer og tjenester som det betales for med kort slik pasienter, apotek og forskrivende leger av spesifiserte medisiner allerede i dag holdes under døgnkontinuerlig oppsikt.
Direktivet krever altså at internettleverandøren din skal lagre hvem du har sendt e-post til, hvem som sender e-post til deg, og ikke minst skal det i lagres hvilke servere du besøker på nettet.

Direktivet krever derimot ikke at selve innholdet i kommunikasjonen skal lagres, noe som i utgangspunktet skal bety at en ikke skal lagre om du besøker en gitt pornoside - eller om du foretrekker Gmail fremfor Hotmail, men internettguru Gisle Hannemyr sier til Nettavisen at han tviler på at det vil være teknisk mulig.
”Med mindre det skal investeres store beløp i ny teknologi og ny infrastruktur, så er det vanskelig å se for seg en praktisk implementasjon av direktivet som ikke er basert på lagring av IP-adresser - noe som etter min mening i visse tilfelle langt på vei hvisker ut skillet mellom «trafikkdata» og «innholdsdata».

Langtidslagring av detaljert informasjon om innbyggernes telefon- og nettbruk bør vi ikke importere fra totalitære regimer – eller fra USA.

Alle tjenester som er omtalt i datalagringsdirektivet er forholdsvis åpne for manipulering, for planting av «bevis» ved at personer som ønskes rammet kontaktes av kriminelle, i den hensikt å sverte vedkommende. Terrorister er også blitt mer sofistikerte. De kan for eksempel sende brev, for posten skal ikke loggføre hvem som sender brev til hverandre. De kan benytte Skype til å snakke med hverandre, for det er nesten umulig å lagre. Eller de kan gå på biblioteket der de har fri tilgang på internett, og ingen kan vite hvem som benytter datamaskinene. Da hjelper det lite om amerikanske bibliotekere loggfører hvem som låner hva om hvilket emne. I kollektiv er det stort sett ett nettabonnement, og det er umulig å vite hvem som har benyttet det. Og i noen byområder er det bygget ut veldig mange trådløse nettverk, der en kan koble seg på andres nett uten at en blir identifisert.

Frykten for terrorisme utløste direktivet. Det er derfor vi har fått det groteske systemet på flyplassene, der 12-åringens julegave til bestefar kastes i søpla fordi det er etterbarberingsvann, der multer regnes som flytende substans. Derimot har man ingen kontroll med ankomst til landet pr. tog eller båt.

Datalagringsdirektivet vil hindre verken terrorisme eller alvorlig kriminalitet. Derimot kan det utløse lekkasjer av sensitiv informasjon og ikke minst misbruk av informasjon som er lagret.
England har en lov til å regulere politiets og myndighetens mulighet til å bruke overvåking i forbindelse med etterforskning av terrorisme og alvorlig kvalitet. Hensikten er god, men den misbrukes. Nettavisen forteller om skoleverket i en engelsk by som mistenkte at en familie hadde oppgitt falsk adresse for å få plass på skolen. Etterforskere førte detaljerte logger over familiens aktiviteter i tre uker, inkludert å følge etter morens bil mens hun leverte barna på skolen og analyse av familiens sovemønster. Etter tre uker konkluderte etterforskerne med at familien ikke hadde gjort noe galt – men skoleverket vil fortsatt bruke antiterrorlovgivningen for å avsløre småbarnsforeldre.

I England brukes denne loven rundt 1000 ganger i måneden for å undersøke små forseelser som overvåking av personer under 18 år som røyker og hundeeiere som ikke plukker opp etter hundene sine i parker. Digitale kameraer gir konkrete bevis.

Datalagringsdirektivet handler om ”alvorlig kriminalitet”.I Sverige er det blitt antydet at kriminalitet med en strafferamme på seks måneder kommer under inn ddette begrepet. ”Dersom noe tilsvarende blir innført i Norge, vil det nesten bare være feilparkering og for sent innlevert selvangivelse som faller utenfor” (Georg Apenes).

Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i EU. Kanskje hadde norske innvendinger hatt betydning om vi hadde vært med under hele prosessen. Men uansett mener jeg at dette direktivet ikke må implementeres i vår lovgivning. Den flinkeste gutten i klassen må manne seg opp til å nedlegge veto.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen
Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Sexlov virker mot hensikten

Kle ut politifolk som prostituerte og plassere dem strategisk i markedet? Beslaglegge prostituertes mobiltelefon, la kvinnelig politi svare og utgir seg for å være prostituerte?
Det er politiet i Bergen som vil ta utradisjonelle metoder i bruk i tilfeller der man har mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller utsatt for menneskehandel. Det er ikke tillatt å fremprovosere en handling som ellers ikke ville ha skjedd. Kunden må selv ta initiativet til kjøp av seksuelle tjenester

Den nye §220,a i straffeloven slår ned på kjøp av seksuelle tjenester. Øremerkede midler til håndhevelse av loven er gitt til noen politidistrikter. Ekstra midler er alltid bra når nye oppgaver skal utføres – i altfor mange tilfeller har både skole, helsevesen, politi og andre fått pålegg fra velmenende lovgivere uten at det er sørget for friske økonomiske og menneskelige ressurser.

Økonomien synes i dette tilfelle grei nok, men hva med politiressursene? Er det kommet flere politifolk – eller har politiet fått så klare politiske føringer at de uansett har måttet prioritere oppgaven med å avdekke sexkjøpere? Og i tilfelle: Er dette den beste bruken av mannskapene? Er den viktigere enn å gjøre noe med folks skepsis til politiet fordi man altfor ofte opplever at politiet ikke har ressurser til å
- rykke ut når det meldes fra om kriminelle handlinger
- etterforske en lang rekke av lovbrudd
- virkelig å gå inn i slåsskamp med konkursrytteri og økonomisk krim
- håndtere terrorisme og store naturkatastrofer
- møte økende narkotikaproblemer
for å nevne noe av de bekymringsmeldinger vi ser i mediene.

Det er i dag et åpenbart gap mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får.
På den andre siden: I likhet med situasjonen i helsevesenet, vil det alltid være umettelige ønsker om tjenester og trygget. I begge sektorer er det nødvendig med effektivisering og prioritering. I Norge i dag betyr prioritering nesten alltid, i alle fall blant politikere, at man prioriterer noe opp, uten at noe nedprioriteres. Det er nesten som når det snakkes om at ingen må tjene mindre enn gjennomsnittslønna.

Petter Gottschalk, politiforsker og professor, har et åpenbart poeng når han sier: ”Forventningsreduksjon kan bli akseptert dersom politiets ledelse kommuniserer målhierarki, ressurstilgang, oppgaveprioritering og ledelsesprinsipper i politiet som en kunnskapsorganisasjon og ikke som en håndverksorganisasjon”.

Menneskehandel er avskyelig. Politiets sentrale enhet for menneskehandelsofre har tallfestet at over 90 prosent av alle anmeldte menneskehandelssaker i Norge blir henlagt.
Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at 70–80 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.

Men vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøpsloven?
Uteseksjonen i Bergen har gjennomført en større undersøkelse i prostitusjonsmiljøet. Nesten alle kvinnene sier at prostitusjon var deres eget valg. ”Livet tvang oss”. De utenlandske kvinnene forteller i hovedsak om behov for livsopphold, forsørgeransvar og manglende muligheter for annet arbeid. De norske som følte seg tvunget av sin livssituasjon, og oppgir rusmiddelavhengighet som hovedårsak.

Kartleggingen har ikke funnet at kriminaliseringen av sexkjøp har gitt utslag i kriminalitetsstatisikk verken vedrørende vinning eller volds- og overgrepsforbrytelser. Noen av de norske rusmiddelavhengige kvinnene har gitt uttrykk for at de kan bli presset til å utøve vinningskriminalitet, og at de gjennom loven blir fratatt muligheten til å tjene penger på ærlig vis. Politiet har imidlertid ikke opplysninger som tilsier at kvinner med tilknytning til prostitusjonsmiljøet, eller deres partnere, står bak en økning i vinningskriminalitet.

Generelt sett har kartleggingen ikke avslørt at loven så langt har påvirket samfunnsforhold som allmenn trygghet i det offentlige rom eller kriminalitetsstatistikk på noen områder.
”Det er de mest utsatte jentene óg de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata. Nå er de enda mindre beskyttet enn de var før loven kom”, sier leder for de prostituertes interesseorganisasjon (Pion) Janni Wintherbauer.

Vil kriminalisering av prostitusjonskjøp løse de utfordringene vi står overfor i Norge? Vår lov med forbud mot sexkjøp er importert fra Sverige. Men svensk politi rapporterer at etterforskningen av menneskehandelsaker er blitt vanskeligere, og at de har fått dårligere oversikt over prostitusjonsmiljøet.
En rapport fra Universitetet i Göteborg i fjor sommer sier at kriminalisering gjør prostitusjonen vanskeligere. Den er blitt mer organisert - for å komme i kontakt med kunder og tjene penger på prostitusjon trenger man nå å være godt organisert og å ha et veletablert nettverk. Det har blitt vanskeligere å operere uten bakmenn.
Samtidig opplever politiet i Stockholm at det er blitt mern problematisk og mer ressurskrevende å etterforske menneskehandelsaker. De ser en økt etterspørsel etter unge, utenlandske kvinner. Blant de prostituerte rapporteres det om økt voldsbruk og større frustrasjon hos kundene.

Også tre forskere fra Fafo - Guri Tyldum, May-Helen Skilbrei og Anette Brunovskis -har funnet at etter den nye loven opplever prostituerte mer vold, og at de er blitt "mer avhengige av bakmenn og halliker".

Det er ikke vanskelig å være enig i prostitusjon og særlig organisert prostitusjon, skal forsvinne. Men jeg ser problemet når det beste blir det godes fiende, når kriminalisering kan virke mot sin hensikt for å oppnå dette.

Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, og late som om de ikke er der.

For å konkludere med Fafo-forskerne: ”Før noen klarer å overbevise om at kriminalisering ikke vil føre til en forverring av situasjonen for kvinnene, bør vi holde oss til den regulering av prostitusjon vi har i dag.
Mer er ikke symboler verd”.

Dreining mot høyre

I et nøtteskall: Det ble statsministervalg. Høyres dobbeltstrategi, med godblunking både til høyre og venstre betalte seg. Venstre fikk en knockout, KrF en blåveis. Velgerbevegelsene flyttet det politiske tyngdepunkt mot høyre. Ap tok fra SV, Høyre kom seg elegant opp av spagaten, og tok regjeringslystne velgere fra KrF og Venstre. De tre store partiene som har mye, fikk enda mer, og fra de som lite hadde ble mye tatt bort. Sentrum forvitrer. Vi er kommet nærmere et topartisystem. En partileder annonserte sin avgang på direkten. Rødgrønt flertall i mandater, og dermed er den første flertallsregjeringen på 40 år gjenvalgt (Borten-regeringen sprakk forøvrig i sin andre periode). Som i 2005 står det ikke et flertall i stemmer bak den vinnende side: Opposisjonen fikk 49,4 pst, venstresiden (med Rødt) 49,1. En annen valgordning kunne gitt et annet resultat. De to partiene med klarest miljøprofil, SV og Venstre, var de som blødde mest. Miljø og klima er valgets egentlige taper. Saker kom i skyggen av maktspillet. Det dårligste fremmøte siden 1927 forteller en historie om et valg som ikke engasjerte.

Resultatet var ikke uventet. Det forbausende er nesten at det ble så jevnt. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen. Med statsministeren som en solid kaptein, skapte venstresiden grunnlag for en ny Soria Moria II. Det bli ikke en bare lett øvelse.

Et viktig signal ut fra Norge: Etter at sosialdemokratene i tre naboland har gått på nederlag, holder Ap stilen. Den imponerende valgmaskinen sikret et meget godt resultat, og statsministeren sto frem som den trygge og tillitvirkende leder. "Mer av det samme", "fortsatt styring" og ønskemotstanderen Frp bidro til mobilisering. Men for partistrategene bør det by på atskillig ettertanke at trass i disse åpenbare fordelene, var det likevel bare såvidt det holdt. Hvordan bygge en enda tryggere vindskjerm mot blåsten fra høyre?

SV tapte og er tilbake på et historisk bunn-nivå. Partiet har fått smaken på regjeringsmakt, innser at det er bedre enn å være innnefor og i svarte limousiner, enn å vandre rene og tanke ut i ødemarken og slå leir med det rene flagg vaiende - uten særlig innflytelse. Selv om partiet slapp Stortings-konkurranse fra Rødt, vil nok noen av de fremste ideologene likevel mene at man på sikt vil tjene på å gå ut. Jeg tror ikke det skjer i høst, men hvis kameldietten blir for usmakelig og dermed virke slankende, kan noe skje på sikt. Det spiller imidlertid i ingen rolle for Ap. Partiet kan regjere alene, eller sammen med Sp og håpe på at også Venstre og KrF ihvertfall kan bli støttespillere i enkelte saker Uansett vil en regjering med Ap neppe oppleve mistillit fra venstre, slik det skjedde i perioden 1961-65, da vi fikk et lite mellomspill med Lyng-regjeringen.

Høyre hadde en "formidabel" - for å bruke et av toppolitikernes yndlingsord - valgkamp. Erna Solberg gjorde all tvil uberettiget, feide de interne kritikere av banen og manifesterte seg som en naturlig leder. Også Frp gjorde det meget godt, selv om partiet - ikke uventet - måtte litt ned fra galluphøydene det befant seg tidligere i år. Det blir spennende om partiet vil kjøre enda hardere i sine merkesaker, jeg regner med det
Lyspunkt: Ekstremistene i Vigrid og NorgesPatriotene gjorde heldigvis et elendig valg.

Høyresiden i norsk politikk er styrket. Det får imidlertid ingen følger for det parlamentariske arbeidet på Stortinget. Der vil det fremdeles være slik at når de tre regjeringspartilederne har gjort opp seg imellom, er det ikke rom for kompromisser eller endringer i Stortinget. "All makt i denne sal" er blitt all makt i regjeringskvartalet. Spørsmålet er mer om Frp og Høyre utover i perioden kan finnne frem til en sameksistens og plattform utover ønsket om regjeringsmakt. To sterke damer som begge har ambisjoner: parløp eller rotterace? Men til ettertanke for dem begge: De vil fremdeles trenge sentrumsvelgerne i KrF og Venstre, og begge disse partiene er trass i nattens resultater neppe særlige ivrige til å snu kappa etter det hvor høyrevinden blåser.

Venstre og i mye grad KrF kom i en meget ubehagelig skvis. Tanken på å bli avhengig av Frp-støtte har skremt noen velgere mot Ap, mens andre følte at det ble for uklart i regjeringsspørsmålet, og tydde til Høyre (noen KrF'ere trolig også til Frp). Men der KrF klarte seg med skrubbsår og blått øye, fikk landets eldste parti et noe uventet møte med sperregrensen, selv om de siste meningsmålingene fra Hordaland var illevarslende. Partiet fortsatte sin parlamentariske svingdørøvelse. Ut i 1985 (etter forsøk på ekteskap med Ap) og 1989, inn i 1993 og Sponheim-vandring over fjellet, under sperregrensen i 2001 - men to representanter som i dag og tre statsråder - positive 5,9 i 2005, og nå tilbake under sperregrensen. Trine Skei Grande blir minigruppens lagleder. Partiet har mange gode kommunepolitikere, kan det bli en liten gjenreisning om to år og grunnlag for retur i 2013? Samtidig er høyresiden nå blitt så sterk at partiet vil havne i den samme skvisen.

Det kan diskuteres om utenlandske medier har rett når de gir Frp skylden for opposisjonens tap, eller om det er Venstre som sitter med Svarteper. Jeg tror det er galt å kritisere Sponheims ultimatum. Det dreier seg tross alt om politikk, og på viktige felter for Venstre er avstanden til Frp for stor. Uten garantier hadde det blitt en kraftigere lekkasje til Ap (og miljøvernere til SV). Det skal Sponheim ha: Trass i at mange har karakterisert ham både som arrogant og pompøs, er det ingen som i valgkampen som så rakrygget har stått opp mot fremmedfrykt og barsk asylpolitikk. Det er både en sann sosialliberal humanist og fargeklatt som nå vender hjem til sauene i Ulvik - neppe til fots.

KrF ble i mindre grad rammet av skvisen fordi partiets grunnfjell er stort. I et fremtidig lederskifte-perspektiv er det en stor fordel at wonderboy Knut Arne Hareide kom på utjevning. Det vil kreve store manøvreringskunster å lose partiet inn på en kurs som kan utvide velgergrunnlaget og komme seg velberget gjennom vinden fra høyre. Samtidig vil H/Frp trenge sentrumsstøtte for å komme i posisjon.

Senterpartiet ble denne gang størst av de mindre. Deres velgerne vet hva de har og vil få. Partiet var ikke i fokus i valgkampen, det velger sine slag med omhu og tjente på det. Man har fokusert på seire og skjult nederlag. Mest interessante personspørsmål: Vil Marit Arnstad gjøre comeback i en sentral regjeringsrolle? Største spørsmålstegn: Vil den økende irritasjonen over SV slå sterkere ut?

Valget vil bli analysert og kommentert. Forklaringene og bortforklaringene vil yngle. Det som er helt sikkert at at Norge fortsatt vil være et av verdens aller beste land å bo i. Et land der innbyggerne har vunnet storgevinsten i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som må være raust nok til å ta imot sin del av verdens forfulgte og nødlidende, Et land der mange av de viktigste spørsmålene dreier seg om hvordan vi kan utvide et velferdstilbud som størstedelen av verdens befolkning bare kan drømme om.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Storhet som setter grenser, blir armod