Men så gjaldt det ikke politiske prosesser foran og bak kulissene, handlekraft og storkoalisjon i bystyret, men spørsmålet: Var den norske offentligheten feig og konsensusorientert i forbindelse med hendelsene rundt litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, som hadde temaet ”Sannhet”?
En usedvanlig kontroversiell britisk historiker, dømt i Østerrike for å fornekte Holocaust, for å lyve om kildene sine David Irving, ble invitert av kunstnerisk leder Stig Sæterbakken (som var en av deltakerne i samtalen i Stavanger), med tilslutning av daglige leder og styret.
Det kan – og bør – være uenighet om en ”notorisk svindler og bedrager som ikke har gjort annet enn å forfalske historien" (direktør Odd Bjørn Fure ved Holocaust-senteret) burde vært invitert. Mange mener Irving utelukkende er opptatt av å skaffe seg en karriere på andres bedrøvelighet. Hadde han noe konstruktivt å tilføre en belysning av temaet, eller ville det bare bli en selveksponering og PR--søking? På den annen side: Burde ikke "Sannhet" ha tålt synspunkter også fra en som er dømt for løgn? Var det ikke mulig å tro på Sæterbakkens og ledelsens motiv for invitasjonen, nemlig at Irving ville være et genuint intreressant objekt å møte ansikt til ansikt? Kan man møte løgn med annet enn fakta saklig argumentasjon – eller skal man bare ignorere løgnens budbringer? Men kanskje er det som å skvette vann på gåsa, senest fredag kveld så vi i tv-nyhetene hvordan også Irans leder prøvde å opphisse massene med repeterende utsagn om at Holocaust bare var løgn og forbannet dikt.
Uansett – det interessante er det som skjedde etter at invitasjonen ble kjent. Mediene jaktet i flokk på Sæterbakken og daglig leder, og drev frem forfatter-ønsker om boikott av festivalen, sponsor-vegring og ikke minst det som ble oppfattet som trusler om redusering eller frafall av støtte fra stiftelsen Fritt Ord (av alle!). Det endte som kjent med at Sæterbakken trakk seg, Irving kom likevel (fikk reisen betalt av TV2, Rica måtte betale 45 000 kr i kompensasjon for at han ble nektet hotellplass), mens man i ettertid synes å ha fått en ny nesten-konsensus om at invitasjonen kunne diskuteres, men når først så var skjedd, var det som fulgte høyst pinlig
Klassekampen lørdag er det et intervju med språkforskeren Harald Nilsen, som karakteriserer debatten – noen vil kanskje kalle det hetsen – som ”uintelligent og styrt av følelser”. Nilsen skriver at ”kraften i reaksjonene på invitasjonen av Irving går det ikke an å forklare på annen måte enn at det slo inn en pangfølelse av svik mot Norge som nasjon, mot sannheten om Holocaust”.
Vi så vel snev av samme holdning i fjorårets diskusjon om Norges krigsinnsats og ”gutta på skauen”, og Hamsun-debatten preges også et stykke på vei av slike reflekser.
Sæterbakken var i sin innledning inne på spørsmålet om medienes rolle, og her ligger det som alltid mer enn en kime til debatt. Mediene velger vinkling,velger ut hvilke påstander de vil formidle. Jeg mener Nilsen har helt rett når han fremholder at det i dette valget ligger stor makt, ”i denne saken var det først og fremst de som følte seg sveket som fikk overskriftene”.
Ofte er det slik at en journalistgruppe i Oslo er meningsdannende og i mange saker definerer en slags konsensus, ”slik er det”. Et typisk eksempel var lanseringen av ”Jens mot Jensen”. Det var nærmest opplest og vedtatt at dette var valgkampens fokus, og de av oss som var klar over at Sponheim og Høybråten ikke ville gå i regjering med Frp, ble nærmest ledd ut av ekspertisen. Så sent som tre uker før valget var det fremtredende kommentatorer som slo fast at H+V+KrF var et luftslott. Jensen var aldri en reell statsminister-utfordrer, men tanken pirret den redaksjonelle dramaturgi uimotståelig sterkt. Men så skulle det ikke mer til enn at Erna Solberg ble plassert på et bord, før ekspertene gearet om, skapte en ny konsensus - og fjernsynet reduserte antallet debatter Jens-Jensen.
Både Sæterbakken og andre (som for eksempel Nina Karin Monsen) har erfart at det kan "medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer" (Francis Sejersted, leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Min respekt for Fritt Ord ble først gjenopprettet da årets pris gikk til Monsen.
Jeg håper mange av Sæterbakkens kritikere har gått i seg selv og erkjent dumskap.
Ytringsfrihet er greit - men det tryggeste er å holde seg til det politisk korrekte.
Det er en sann fryd å lese innleggene dine.
SvarSlett