Dreining mot høyre

I et nøtteskall: Det ble statsministervalg. Høyres dobbeltstrategi, med godblunking både til høyre og venstre betalte seg. Venstre fikk en knockout, KrF en blåveis. Velgerbevegelsene flyttet det politiske tyngdepunkt mot høyre. Ap tok fra SV, Høyre kom seg elegant opp av spagaten, og tok regjeringslystne velgere fra KrF og Venstre. De tre store partiene som har mye, fikk enda mer, og fra de som lite hadde ble mye tatt bort. Sentrum forvitrer. Vi er kommet nærmere et topartisystem. En partileder annonserte sin avgang på direkten. Rødgrønt flertall i mandater, og dermed er den første flertallsregjeringen på 40 år gjenvalgt (Borten-regeringen sprakk forøvrig i sin andre periode). Som i 2005 står det ikke et flertall i stemmer bak den vinnende side: Opposisjonen fikk 49,4 pst, venstresiden (med Rødt) 49,1. En annen valgordning kunne gitt et annet resultat. De to partiene med klarest miljøprofil, SV og Venstre, var de som blødde mest. Miljø og klima er valgets egentlige taper. Saker kom i skyggen av maktspillet. Det dårligste fremmøte siden 1927 forteller en historie om et valg som ikke engasjerte.

Resultatet var ikke uventet. Det forbausende er nesten at det ble så jevnt. Etter en godt håndtert finanskrise, rekordlav arbeidsledighet, en ekstraordinær stor bruk av oljefondet, og positive lekkasjer fra statsbudsjettet 2010 strategisk spredt over det ganske land. Etter ustanselige hoveringer om "rotet" i opposisjonen. Med statsministeren som en solid kaptein, skapte venstresiden grunnlag for en ny Soria Moria II. Det bli ikke en bare lett øvelse.

Et viktig signal ut fra Norge: Etter at sosialdemokratene i tre naboland har gått på nederlag, holder Ap stilen. Den imponerende valgmaskinen sikret et meget godt resultat, og statsministeren sto frem som den trygge og tillitvirkende leder. "Mer av det samme", "fortsatt styring" og ønskemotstanderen Frp bidro til mobilisering. Men for partistrategene bør det by på atskillig ettertanke at trass i disse åpenbare fordelene, var det likevel bare såvidt det holdt. Hvordan bygge en enda tryggere vindskjerm mot blåsten fra høyre?

SV tapte og er tilbake på et historisk bunn-nivå. Partiet har fått smaken på regjeringsmakt, innser at det er bedre enn å være innnefor og i svarte limousiner, enn å vandre rene og tanke ut i ødemarken og slå leir med det rene flagg vaiende - uten særlig innflytelse. Selv om partiet slapp Stortings-konkurranse fra Rødt, vil nok noen av de fremste ideologene likevel mene at man på sikt vil tjene på å gå ut. Jeg tror ikke det skjer i høst, men hvis kameldietten blir for usmakelig og dermed virke slankende, kan noe skje på sikt. Det spiller imidlertid i ingen rolle for Ap. Partiet kan regjere alene, eller sammen med Sp og håpe på at også Venstre og KrF ihvertfall kan bli støttespillere i enkelte saker Uansett vil en regjering med Ap neppe oppleve mistillit fra venstre, slik det skjedde i perioden 1961-65, da vi fikk et lite mellomspill med Lyng-regjeringen.

Høyre hadde en "formidabel" - for å bruke et av toppolitikernes yndlingsord - valgkamp. Erna Solberg gjorde all tvil uberettiget, feide de interne kritikere av banen og manifesterte seg som en naturlig leder. Også Frp gjorde det meget godt, selv om partiet - ikke uventet - måtte litt ned fra galluphøydene det befant seg tidligere i år. Det blir spennende om partiet vil kjøre enda hardere i sine merkesaker, jeg regner med det
Lyspunkt: Ekstremistene i Vigrid og NorgesPatriotene gjorde heldigvis et elendig valg.

Høyresiden i norsk politikk er styrket. Det får imidlertid ingen følger for det parlamentariske arbeidet på Stortinget. Der vil det fremdeles være slik at når de tre regjeringspartilederne har gjort opp seg imellom, er det ikke rom for kompromisser eller endringer i Stortinget. "All makt i denne sal" er blitt all makt i regjeringskvartalet. Spørsmålet er mer om Frp og Høyre utover i perioden kan finnne frem til en sameksistens og plattform utover ønsket om regjeringsmakt. To sterke damer som begge har ambisjoner: parløp eller rotterace? Men til ettertanke for dem begge: De vil fremdeles trenge sentrumsvelgerne i KrF og Venstre, og begge disse partiene er trass i nattens resultater neppe særlige ivrige til å snu kappa etter det hvor høyrevinden blåser.

Venstre og i mye grad KrF kom i en meget ubehagelig skvis. Tanken på å bli avhengig av Frp-støtte har skremt noen velgere mot Ap, mens andre følte at det ble for uklart i regjeringsspørsmålet, og tydde til Høyre (noen KrF'ere trolig også til Frp). Men der KrF klarte seg med skrubbsår og blått øye, fikk landets eldste parti et noe uventet møte med sperregrensen, selv om de siste meningsmålingene fra Hordaland var illevarslende. Partiet fortsatte sin parlamentariske svingdørøvelse. Ut i 1985 (etter forsøk på ekteskap med Ap) og 1989, inn i 1993 og Sponheim-vandring over fjellet, under sperregrensen i 2001 - men to representanter som i dag og tre statsråder - positive 5,9 i 2005, og nå tilbake under sperregrensen. Trine Skei Grande blir minigruppens lagleder. Partiet har mange gode kommunepolitikere, kan det bli en liten gjenreisning om to år og grunnlag for retur i 2013? Samtidig er høyresiden nå blitt så sterk at partiet vil havne i den samme skvisen.

Det kan diskuteres om utenlandske medier har rett når de gir Frp skylden for opposisjonens tap, eller om det er Venstre som sitter med Svarteper. Jeg tror det er galt å kritisere Sponheims ultimatum. Det dreier seg tross alt om politikk, og på viktige felter for Venstre er avstanden til Frp for stor. Uten garantier hadde det blitt en kraftigere lekkasje til Ap (og miljøvernere til SV). Det skal Sponheim ha: Trass i at mange har karakterisert ham både som arrogant og pompøs, er det ingen som i valgkampen som så rakrygget har stått opp mot fremmedfrykt og barsk asylpolitikk. Det er både en sann sosialliberal humanist og fargeklatt som nå vender hjem til sauene i Ulvik - neppe til fots.

KrF ble i mindre grad rammet av skvisen fordi partiets grunnfjell er stort. I et fremtidig lederskifte-perspektiv er det en stor fordel at wonderboy Knut Arne Hareide kom på utjevning. Det vil kreve store manøvreringskunster å lose partiet inn på en kurs som kan utvide velgergrunnlaget og komme seg velberget gjennom vinden fra høyre. Samtidig vil H/Frp trenge sentrumsstøtte for å komme i posisjon.

Senterpartiet ble denne gang størst av de mindre. Deres velgerne vet hva de har og vil få. Partiet var ikke i fokus i valgkampen, det velger sine slag med omhu og tjente på det. Man har fokusert på seire og skjult nederlag. Mest interessante personspørsmål: Vil Marit Arnstad gjøre comeback i en sentral regjeringsrolle? Største spørsmålstegn: Vil den økende irritasjonen over SV slå sterkere ut?

Valget vil bli analysert og kommentert. Forklaringene og bortforklaringene vil yngle. Det som er helt sikkert at at Norge fortsatt vil være et av verdens aller beste land å bo i. Et land der innbyggerne har vunnet storgevinsten i Lotto uten å ha tatt lodd. Et land som må være raust nok til å ta imot sin del av verdens forfulgte og nødlidende, Et land der mange av de viktigste spørsmålene dreier seg om hvordan vi kan utvide et velferdstilbud som størstedelen av verdens befolkning bare kan drømme om.
Men rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Storhet som setter grenser, blir armod