Helbom om humanitært arbeid

Ukens mest latterlige argument kommer fra Lotteritilsynet, med assistanse fra Justisdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet: ”Misjonsarbeid er ikke å å anse som humanitært arbeid”. Derfor får ikke Kristiansand Frikirke tillatelse til å ha et misjonslotteri med større inntekt enn 150.000 kroner.

I begrunnelsen for avslaget fremgår det at ”at misjonering etter fast forvaltningspraksis fra Justisdepartementet og Lotteritilsynet ikke vurderes som hverken samfunnsnyttig eller humanitær virksomhet”.

Inntektene fra Kristiansand Frikirkes lotteri går blant annet til fredsbyggende arbeid i Palestina, Mali og Burundi. Men det er ikke humanitært nok for byråkratene, er ”ikke i tråd med lotterilovens bestemmelser”, som ndet heter i et brev fra et statlig organ som etter min oppfatning her står igjen uten en eneste liten fiber. Den eneste tråd jeg kan finne, er en stigende motvilje, i en eller annen ”nøytralitets” navn, mot de som driver med frivillig arbeid under etiketten ”kristelig”.Hvis man i tillegg til å forkynne evangeliet også gjør en humanitær innsats blant verdens fattigste, får man ikke lov av vår felles Stor Mor til å be publikum kjøpe lodd utover allernådigst tillatte basar/lynlotteri med inntekt inntil 40.000 kroner og ”smålotteri” med omsetning inntil 150.000 kroner.

Det gjelder antagelig å beskytte alle loddkjøpere mot å være ”viljeløst, vandrende, vet ei hvor hen”(Ibsen) slik at de ikke roter bort pengene sine på tvilsomme formål. De bør heller spille Bingo, mange politiske lag henter store beløp fra en slik virksomhet. Eller de bør, med NRKs oppmuntring og trekning i beste sendetid, spille Lotto, Vikinglotto, og alle andre lottoer. Ellere tipping – i alle fall steder der man kan vinne penger og ikke risikere at man søler dem bort på å bygge skoler og barnehager og bruer og doer i områder av verden der levekårene er litt annerledes enn i Norge.

Humanitært arbeid – er ikke det å grave brønner og sette opp sykestuer? Sette i gang landbruksprosjekter? Hjelpe til med penger til ny vannpumpe som kan vanne åkeren mer effektivt – hvoretter midlene kan betales tilbake og hjelpe nye til å komme i gang. Verdens mest effektive hjelp til selvhjelp.
Er det imperialisme eller humanitært arbeid å hjelpe urbefolkningen til å bevare deres kulturelle utrykk, språk og historie?

Kongo er for øyeblikket i fokus, to nordmenn er dømt til døden. En av dem er barnebarn til Olaf og Brit Hodne. Jeg besøkte ekteparet Hodne i Calcutta tidlig på 80-tallet. Hvis ikke deres innsats der kvalifiserte til betegnelsen ”humanitært arbeid”, da vet jeg neimen ikke hva humanitær betyr. De hjalp for eksempel synsskade ved å samle inn brukte briller fra Norge – de kom svært godt med. Jeg var til stede en formiddag da en norsk venn, en øyenlege, kom på en ukes besøk. Ved elvebredden sto indere oppstilt i en lang rekke, øyelegen gjorde sine raske snitt med kniven, på andre siden ventet sykepleiere – og grå stær ble kurert på en-to-tre. Ikke norsk sykehusstandard, men hjelp til et bedre liv for mennesker i nød.

Hodne drev mikrofinans før noen hadde oppfunnet ordet, de ga små lån til flyktninger fra Bangladesh som da kunne kjøpe plater til batikkarbeid og små symaskiner. Når disse så betalte tilbake, fikk de litt større lån – og slik kunne fremtidshåp virkeliggjøres. ”Jeg gir de fattige fisk. Hodne gir dem en fiskestang”, sa Mor Teresa, som hadde hovedkvarter (egentlig et altfor fint ord for stedet der ”De små søstre av de fattige” holdt til). Om deres misjon sa Nobelprisvinneren: «Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle».
Dette er en dekkende beskrivelse av den virksomheten titusener av norske misjonærer har drevet siden 1842. I fjor var det 564 av dem, de arbeider i mer enn 40 land.

Det har i mange år vært nordmenn i Kongo som ikke har planlagt jungelleker for rikfolk. Faller det inn under Lotteritilsynets definisjon av humanitært arbeid at predikant og hjelperbeider Rune Edvardsen møter de to drapssiktede nordmennene? Den 91 år gamle misjonæren – og entreprenøren - Liv Kyllingstad Godin har siden 1964 bygget veier, broer, skoler, sykestuer og til og med en flystripe, og nå sist en livsviktig bro på 150 meter i et av Afrikas mest isolerte område. Ingeborg Eikeland har vært misjonær i Bukavu siden 1956. Fire ganger har hun vært evakuert ut av landet på grunn av krigshandlinger. Hun har stått på for et krigsrammet folk, vært utrettelig i humanitær innsats. Og hun blir i Kongo, på en minimal lønn, uten utenlandstillegg, og med en arbeidstid Arbeidstilsynet i Norge kan være glad for at de aldri har hørt om. Hva sier dere i Lotteritilsynet, humanitært arbeid?

”Det er ulike meninger om hva som er humanitært arbeid”, sier en seniorrådgiver i Lotteritilsynet. Det går nok noen årsverk med til å dyrke slike uenigheter.

Jeg merker at jeg både får gråten i halsen og blir eitrende sint når jeg leser om uforstand, firkantet lovgiving og fortolkning. Da er det godt å lese hva direktør Erik Rudeng i Fritt Ord fremholder. Han har historikerens sans for å trekke linjer mellom fortid og nåtid: ”Norges internasjonale engasjement har lange tradisjoner, med utspring i misjonen. Norge har hatt flere misjonærer pr innbygger enn noe annet land. Og misjonærene har drevet et omfattende humanitært arbeid. Tanken om å gjøre godt, ikke bare å omvende folk, må sies å ha en solid forankring i folkedypet. Det karakteristiske ved det norske samfunnet er ikke at det har vært grunnleggende fredelig gjennom fravær av krig, men at det også har hatt denne internasjonale orienteringen, en misjonæraktig fredelighet.”
Men Rudeng arbeider ikke i byråkratiet, så han vet nok ikke helt hva han snakker om.

Norad er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.
Norad har støttet misjonens utviklingsarbeid i 24 år, regulert gjennom flerårige samarbeidsavtaler som legger vekt på utvikling av landspesifikke planer og økt innsats på miljø og rettigheter med en kristen overbygning. Norads tilskudd til misjonsorganisasjonens utviklingssamarbeid i 2009 er 143 millioner kroner. Tema som inkluderes i avtalen er helse, hiv/aids, landbruk og primærnæringer, undervisning, integrerte tiltak og mikrofinans.
Ikke humanitært?

Norske kirker og misjonsorganisasjoner har drevet sin virksomhet siden 1842. Lotteri og misjonsmesser har hele tiden vært viktige bidrag til å kunne finansiere virksomheten. Og folk har visst hva pengene gikk til. Det virker meningsløst å sette grenser for denne innsatsen, meningsløst å skulle spore hver krone for å finne ut om pengene går til en brønn eller til evangelisten som har vært med på å bygge dem.
Misjonssambandets julemesser i Rogaland gir ikke sjelden millioninntekter. Skal de også bli sett gjennom Justisdepartementets og Lotteritilsynet forminskelsesglass? Opplever vi her at love og forskrifter og toløkninger innebærer en total reversering av Frostatinglovens ord om at ”med lov skal landet vårt byggjast og ikkje med ulov øydast”?

Legg ikke hindringer i veien for at kirker og organisasjoner prøver sette kristen nestekjærlighet ut i praksis.
Hallo, Justisdepartementet og Lotteritilsynet! Fornuften kaller! Over.