Jens og Lars på fisketur

Sorgen og Sponheim de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad;
Stortingets guld
er prægtigt muld,
Politikken er ene af salighed fuld
(fritt etter Thomas Kingo)

“Det er ikke lett å slutte med politikk, det er som å ri på en tiger man ikke kan komme av”
(tidl. statsminister Poul Hartling)

Volvoen brakte Lars Harry Sponheim hjem til hønene sine i Ulvik noe raskere enn da han vandrer inn i norsk offentlighet i 1993.
”Han stured en dag, ja kanhænde to -
men så rysted han sorgen af”
(Henrik Ibsen)

”Journalister er for politikere som brystvorten for spedbarn, de utløser automatiske munnbevegelser”
(fritt etter Bo Balderson)

Allerede dagen etter hjemkomsten kom Bergens Tidende kom på besøk sammen med Lørdagsrevyen og avisen Hordaland, og avisens medarbeider kunne fortelle at hunden Yess holdt bedre styr på sauene enn Sponheim hadde kontrollert venstrevelgerne.

Sponheim har sagt at ”det er når du møter deg selv i døra at du kan føre de mest interessante samtalene”. Utsagnet er ikke garantert sant, intervjuet med BT inneholder mange interessante refleksjoner om årene etter 1993 og hvorfor det gikk som det gikk i 2009. Om samarbeid, og ikke minst det som i dag siteres rundt om i forbindelse med den berømmelige fisketuren med Jens Stoltenberg i 2008.

Det forundrer vel ikke noen at det ikke bare var fisk de var ute etter når snørene og stengene ble tatt frem, blant spørsmålene som ble drøftet var regjeringsspørsmålet.
” Jens spurte meg blant annet hva som var i veien for at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kunne danne regjering sammen.
- Uten SV?
- Ja. Han spurte direkte om det. Jeg sa at Aps maktsentralisering, hemmelighetskremmeri og LO-binding gjør det vanskelig. Men Aps moderne fløy, som Stoltenberg representerer, har jeg ingen problemer med. Vi var aldri uenige på viktige punkter”.

Venstres vei, sentrums situasjon, alt dette er temaer som fremover vil bli hyppig analysert og kommentert sammen med øyeblikkets favoritt-tema: Stolleken og inne-ute i regjeringen. Jon Hustad i Dag og Tid mener - i en særdeles leseverdig artikkel, uansett enig eller uenig, at fremtiden tilhører venstresiden og at ”i røynda var Venstre berre ein karismatisk del av Høgre, og det står ingen like karismatisk leiar og ventar i rekkene”.

Personlig mener jeg at det reelle sentrum i norsk politikk består av de lyserøde i Ap, Venstre, deler av KrF og Sp, og det lyseblå Høyre. Enhver regjering i fremtiden må finne et ståsted i skjæringspunktene mellom disse grupperingene. Skillelinjene mellom den gamle venstresiden og høyresiden begynner å få buktninger, og partiene blir mer indre koalisjoner enn enhetlige. Dersom Ap ønsker å ha en sterk hånd på regjeringsrattet, er det ikke sikkert at dagens koalisjon er den beste, det samarbeidet kan ryke allerede før 2013. Stoltenberg gjør lurt i i tenke langsiktig, i tråd men det han gir uttrykk for i det førnevnte intervjuet.

Venstre er på ingen måte på sotteseng, men etter utredning vil nok pasienten få ulike råd om hvordan man skal kurere en situasjon der man samtidig har både kikhoste og diaré.

Så spørs det om salmedikteren Kingo spår rett om Venstre;
”Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan hovedet bære,
falde dog af og i tiden forgår;
alle ting må
enden opnå”

Kjell Magne Bondevik mener at dersom ”man ikke jobber for sentrum som politisk kraft, kan det ende med at mange velgere føler at de ikke har noe politisk hjemsted mer. Dessuten finnes betydelige grupper av velgere som er mest komfortable med at løsningene er moderate".

Tidligere Sp-leder Åslaug Haga mener at Kristelig Folkeparti og Venstre vil gjøre det bedre hvis partiene orienterer seg mot venstre i norsk politikk,

”I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake”
(Charles de Gaulle)

Men klovnen i Chaplins "Rampelys" viser ikke bare slutten på en karriere. Hvis Lars Sponheim bruker sitt talent og sine erfaringer riktig, kan han få oppleve at
”I politikk kan man bli slått knockout og likevel seire”.
(Edgar Faure)
Han kan, slik tidligere ledere som Kåre Willoch, og de ovennevnte har vis : Når de snakker uten de begrensninger partivervet legger på dem, har de verdigfulle beidrag til den løpende debatt.
Om dagens Venstre-ledere i by og bygd er like glad for at Sponheim har utløst støy rundt partiets fremtidige veivalg, er en annen historie.

Jeg føler meg helt sikker på at Jens Stoltenberg ikke setter pris på Sponheims åpenhjertige - og rampelyssøkende? - beretninger fra fisketureng. Har han blitt underrettet - og sagt seg enig i - det som er sagt, OK. Før dette er bekreftet, satser jeg på at tonen mellom SV og statsministeren i øyeblikket ikke den aller beste, selv om Rolf Reikvam har en fornuftig kommentar når han "ikke ser dette som om det var snakk om en konkret plan, men noe som ble kastet fram på en skogsturer".

Til Sponheim en hilsen fra Arthur Koestler:
“Politikernes menneskelige storhet settes på prøve først etter deres fall fra makten”.

Hvis Sponheim på forhånd ikke hadde snakket med Jens Stoltenberg, har han ikke bestått denne prøven.