Heia Gaddafi!

Muammar Gaddafi har for første gang i løpet av sine 40 år ved makten talt i FN. Jeg aner ikke hva han sa i over 98 prosent av den nesten 2 timer lange talen, med jeg oppdaget at jeg satt og nikket da Dagsrevyen brakte innslaget der han tordnet mot det faktum at fem land - USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike - har vetorett i FNs sikkerhetsråd og dermed blokkerer for tiltak de ikke ønsker.

Vel talt, Muammar! Vetoretten er kanskje den viktigste årsak til FNs manglende effektivitet og evne til å håndtere alvorlige konflikter. I viktige situasjoner har vi sett hvordan FN har vært handlingslammer fordi Kina og til dels også Russland har hindret verdenssamfunnet i å gripe inn og stoppe de humanitære katastrofene, nå sist Darfur og Myanmar (Burma.

Jeg var norsk pressemedarbeider i vår FN-delegasjon høsten 1977. Allerede da var det en diskusjon (utenfor diplomatenes rekker ville den vært kalt heftig) om man ikke kunne få reformer av Sikkerhetsråd. Det ville i praksis innebære at noen måtte gi fra seg makt – og ”noen” vil ikke. Derfor blir det lagt ned veto mot å oppheve vetoretten.

Sikkerhetsrådets sammensetning forteller hvordan verden så ut i 1945 og hvem som var krigens seierherrer: USA, England, Frankrike, Russland og Kina.
Ville det være unaturlig å ta hensyn til at verden har forandret seg? At det har vokst frem en rekke både politisk og økonomisk betydningsfulle land?, Ville ikke dette gi FN større legitimitet, særlig i verden utenfor USA og Europa?
3 x ja og amen.

I 1945 levde over en tredjedel av verdens befolkning i over 80 kolonier. De er nå blitt i alt 192 selvstendige FN-medlemmer (det nyeste er Montenegro, 2006). Dessuten har Vatikanstaten status som permanent observatør, det samme gjelder Den palestinske selvstyremyndigheten og noen internasjonale organisasjoner. Taiwan vil gjerne bli medlem, men Kina blokkerer.

Sikkerhetsrådet har altså 5 faste medlemmer, og i tillegg velges det hver år 5 land som sitter i 2 år. I 2009 er det Burkina Faso, Costa Rica, Kroatia, Libya og Vietnam, neste år kommer Japan, Mexico, Tyrkia, Uganda og Østerrike. Norge hadde sete 1949-50, 1963-64 og 2001-02.
Teoretisk kan Sikkerhetsrådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. Dette er like vakkert som det er utopisk. Jeg har dessverre ikke tro på Truman Capotes tese om at formiddagens utopi er ettermiddagens virkelighet. I virkeligheten ser man oftere at i dagens globale politikk er det mange som påstår at de er brannmenn mens de samtidig spruter bensin.

Hvem vil inn i Sikkerhetsrådet – og har rimelig grunn til å melde seg på?
Det svarte Afrika er et hvitt område. Nigeria har vært nevnt, også fordi mange ønsker at et muslimsk land skal være med. Da er også Indonesia en sterk kandidat. Storbritannia og Frankrike har ingen naturlig plass, synes jeg. Nederland og Italia jobber for et felles europeisk sete. Tyskland vil inn, Japan likeså. Og hva med Brasil og India? Fra Latin-Amerika melder Argentina, og Mexico seg på.

Et forslag er å utvide rådet til 10 faste medlemmer, der Japan, Tyskland, India. Brasil og et afrikansk land kom i tillegg. Men jo større råd, jo større fare for ineffektivitet og maktesløshet. Hva med i stedet å redusere antallet til 4, Kina, Russland, USA og EU? Og fjerne vetoretten, i alle fall at den bare kunne brukes der FN-paktens prinsipper brytes – men vil det være mulighet å oppnå enighet om det?

Er det så sikkert at reformer og ny sammensetning av Sikkerhetsrådet vil gjøre det så mye enklere å si ja til å bruke makt for å hindre grove brudd på menneskerettighetene? Vil ikke flere land utenfor Vesten og Russland/Kina kanskje være mest opptatt av å fremholde at FN ikke skal gripe inn i statens ”indre anliggender”? Uansett – skal FN få større legitimitet, må Sikkerhetsrådet endres, må Storbritannia og Frankrike se nødvendigheten av at 1945 er fortid og at fremtiden ikke kan være avhengig av gamle stormakters drømmer om ”fornstora dar, då ärat Ditt namn flög över jorden". Man er utgått på dato hvis man har større glede av og oppmerksomhet rundt fortiden enn av å løse dagens utfordringer.

Det er for øvrig grunn til å merke seg at i FN har alle medlemmer 1 stemme. Slik sett kan 8 pst av befolkningen i verden utgjøre det to tredjedels flertallet som kreves i freds- og sikkerhetsspørsmål.

Jeg må tilstå at jeg er pessimistisk når det gjelder FNs fremtid og mulighet til å bli den kraft i verdenssamfunnet vi trenger, kraft til å utøve politikk til støtte for dem som har minst. Manglende helhetstenkning bidrar i dag til at utsatte befolkningsgrupper fortsetter å være for avhengige av nødhjelp, uten å komme seg videre. FNs oppslutning fremover avhenger av organisasjonens handlekraft og resultater, for å vinne vertslandenes så vel som giverlandenes tillit. Men så lenge egeninteressene slår sterkt igjennom, vil FNs svakhet være uløst.
Det betyr ikke at det ikke skjer mye positivt gjennom FN-systemet og de mange organisasjoner og arbeid som springer ut derfra. Men det aller viktigste får man ikke gjort mye med.

Derfor: Stå på, Muammar Gaddafi. Akkurat i denne sammenhengen trenger mange å høre din røst.