Bob Dylan fortjener Nobelpris

Årets Nobelpris i litteratur bør gå til Bob Dylan.
Få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenereasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota). Men likevel: Litteraturpris?
Winston Churchill fikk den i 1953, for hans historiske og biografiske skrifter, og Svenska akademin nevnte i sin begrunnelse hans ”briljante veltalenhet” .
Og Carola Hermelin på akademiets Nobelbibliotek har sagt at låtskrivere ikke er utelukket fra prisen: "Sangtekster kan være god poesi, det avhenger av deres litterære kvalitet”.

Litteraturprisen deles trolig ut i neste uke. Spilleselskapet Ladbroke har de siste 7 årene gitt anledning til å spille på prisvinnere. Mens Dylans odds var 101,00 i fjor, er den falt til 26,00 i år. Ladbroke begrunner dette ”med tanke på Akademiens nåværende sammensetting og Dylans økende oppmerksomhet bland litteraturens store internasjonale kritikere”.

Årets forhåndsfavoritt, Amoz Oz (5,00), er en av samtidens store forfattere og litteraturprofessor ved Ben Gurion Universitet i Negevørkenen. Han er en kandidat, som ut i fra norske forhold, har formulert seg idealistisk i det komplekse spørsmålet rundt Midtøsten.
Andre som burde ligge godt an er Assia Djeba, Luis Goytisola, Joyce Carol Oates og Philip Roth. Men det er som i kjærligheten: Det hender vi blir forbauset over andres valg.

Mange oss møter seg selv i døren med jevne mellomrom. I dag blar jeg likevel i aviskompletten for 1996 og finner en lederartikkel jeg skrev i Stavanger Aftenblad. Den begrunnelsen jeg ga der synes jeg holder godt også i 2009. Så derfor: Over til 1996 og ”Hvorfor ikke Dylan”:

”Den amerikanske rockepoeten Bob Dylan er nominert til Nobels litteraturpris. Det er et spennende forslag.
Ingen vet hva den svenske juryen leser, hører, mener og gjør. Men det er ingen grunn til å tro at Dylans navn har skapt fred og harmoni rundt de litteræres bord.

Ser vi på litteraturprisens historie, har det vært en europeisk pris, 64 tildelinger til vår verdensdel og 25 til resten av verden (justert frem til 2008: Europa 75, resten 26). En del vinnere er glidd inn i verdenslitteraturens glemmebok, de tålte ikke møtet med ettertiden. Og stundom har det sett ut som om det var diskvalifiserende å være lest av mange (her kunne jeg ha nevnt Leo Tolstoj, Mark Twain, Thomas Hardy, James Joyce, Emile Zola, August Strindberg, Henrik Ibsen).

Bob Dylan og hans ord burde ikke skremme De aderton - som i øyeblikket bare er 14 - i Svenska Akademin. Rockepoeten er forlengst langt inne i intellektuelle kretser og i universitetsmiljøer. Han har mottatt en rekke utmerkelser og æresdoktorater, og nye biografier og analyser produseres stadig av rocka hovedfagstudenter og dongerikledte doktorander. Likevel er det ikke boken som medium som gjør Dylan og hans litteratur en nobelpris verdig. Dylans vei til publikum har gått via platen, og fra scenen. Og da er vi langt utenfor den trygge, boklige verden som fyller hodene til den svenske juryen.

Det er ikke vanskelig å argumentere for at Dylan har litterære kvaliteter, heller ikke å knytte Dylans rocktradisjon opp mot klassiske litterære former: Lyrikk betyr sang til lyre, og stort nærmere opprinnelsen enn fire tiårs rocketekster er det vanskelig å komme. Kanskje er det nettopp i rocken vår tids mest kraftfulle lyrikk serveres.

Dessuten er Bob Dylan mannen som nesten egenhendig revolusjonerte dette århundrets kanskje mektigste kulturform; populærmusikken. Han gjorde en hel generasjon klar over at tre minutters viser kunne romme tekster som varer langt inn i neste generasjon - og i tillegg har styrke til å forandre den. Og han gikk lenger; han smadret hele tre-minutters-formen og løftet pop- og rock-teksten inn i en annen virkelighet.

Trolig har både den portugisiske romanforfatteren Jose Saramago, den kinesiske eksil-poeten Bei Dao, eller kanskje den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer større sjanser (Saramango fikk prisen i 1998, en annen kinesiske eksildikter, Gao Xingjian, fikk den i 2000). Men vi hadde gjerne sett en overraskelse, sett at «The times, they are a-changin'...» Bob Dylan fortjener Nobels litteraturpris."

****
1966-2000 skrev jeg mange lederartikler. Noen av dem kan jeg smile av, de var preget av datidens samtid og kan virke museale i dag. På 60-tallet skrev jeg for eksempel en leder som advarte mot fargefjernsyn,(“ressurssløseri”). Men andre synes jeg bare er blitt enda mer aktuelle (eksempelvis kamp for naturvern og mot klimaforverring, fattigdom, norsk EU-medlemskap, alkoholrestriksjoner).

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before she sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.




j