Farlig taushet i Olje-Norge

(I) To uker før valget ble en viktig rapport fra Oljedirektoratet (OD) stoppet etter Olje- og energidepartementets (OED) ønske. Den ble ”politisk vanskelig”. (se forøvrig en meget kvalifisert artikkel om dette i forlengelsen av denne bloggen)

(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.

(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.

OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.

Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.

Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.

(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?

Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.

Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.

Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.

Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.

Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.

Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":
a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",
d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.

Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.

Den følgende artikkelen under er skrivet av Elisabeth H. Kolstad og publisert på offshore.no (men den er det umulig å få opp, så jeg har derfor lagt den til min blogg, som omhandler samme tema).

Oljedirektoratet nektes å offentliggjøre sine scenarioer. Den offentlige debatt om Norges viktigste næring lider under statsminister Jens Stoltenberg; nylig utropt til landsfader av landsmoderen i oljelandet.

Den rødgrønne regjeringen ba om fire nye år, og vant valget. I fire år har de rødgrønne styrt det oljerike Norge uten å levere en ny petroleumsmelding eller energimelding. Regjeringen leverte heller ikke en avklaring om Lofoten og Vesterålen. Nå har det også kommet for dagen at Olje- og energidepartementet har bestemt seg for å mislike Oljedirektoratets scenarioer så mye at Oljedirektoratet har bestemt seg for ikke å offentliggjøre materialet. Dermed slipper folk å bli minnet i utrengsmål om hvor pengene i Statens Pensjonsfond Utland II kommer fra, og dertil hvilken pris det har å gjøre norsk energiproduksjon mer miljøvennlig.

Det gjør ikke saken bedre at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen uttaler til Stavanger Aftenblad at årsaken til at embetsfolk i departementet stoppet scenarioene var at Oljedirektoratet beveget seg utenfor sitt kompetanseområde. Dette er en er en stygg sak, som ikke minst dreier seg om ODs integritet og uavhengighet.

Debatten om norsk olje- og gassvirksomhet føres nå i hovedsak av miljøbevegelsen. Oljeindustrien har langt på vei abdisert fra den offentlige debatt. Statoil har satt en ekstremt høy standard for taushet. Antall uttalelser fra selskapet er omvendt proporsjonalt med antall informasjonsdirektører, informasjonssjefer og informasjonsledere. Det er også et valg, og det synes meget bevisst. Det bidrar sterkt til å svekke den offentlige debatt om virksomheten på den norske kontinentalsokkelen.

Den gangen Statoil var eid 100 prosent av staten, måtte selskapet legge frem den såkalte § 10-planen, først hvert år, og senere annethvert år. Etter SDØE-reformen midt på 1980-tallet ble ordningen med § 10-planen avviklet. § 10-planen var et kontroversielt dokument, men det var viktig. I § 10-planen måtte Statoil fortelle om sine utviklings- og investeringsplaner på norsk sokkel. Fordi Statoil fra 1973 og til SDØE-ordningen ble innført, var deltaker i alle lisenser, ga planen et utrolig innblikk i virksomheten på norsk sokkel, selv om det var på et tilnærmet monopolisert selskaps premisser.

§ 10-planen gjorde Statoil til et annerledes selskap. SDØE-reformen i 1985 ga Statoil delvis, og børsnoteringen i 200, ga Statoil fullt ut de samme rammebetingelser som konkurrentene. Fusjonen med olje- og gassvirksomheten til Norsk Hydro – som for alle praktiske formål var en overtakelse – har skapt et robust norsk energiselskap med globale visjoner og muligheter. Selskapet sprenget på mange måter sitt nasjonale format, men fyller et globalt format. Det er bra for selskapet og for Norge, men det er langt fra uproblematisk.

I mange år ble det gamle Statoils størrelse på norsk sokkel problematisert. Det nye Statoil er blitt enda større, og problemet ville ikke ha blitt mindre om selskapet hadde fått et annet navn enn Statoil til erstatning for det midlertidige StatoilHydro. Det nye Statoil har fått en størrelse på norsk sokkel som man knapt kunne drømme om. Hvis det gamle Statoils stilling på norsk sokkel var tilnærmet monopolisert, og hvis det var et stort problem, har ikke monopoltrusselen blitt mindre. Når størrelse kombineres med taushet, inntreffer det en situasjon som mildt sagt et lite ønskelig i et demokrati. I dagens Norge forsterkes det av en regjering som ikke selv evner å legge frem en petroleumsmelding, og som i tillegg nekter Oljedirektoratet å legge frem sine scenarioer.

Oppsummert blir vi stående overfor en arroganse som er knyttet både til pengemakten og den politiske makten. Men bryr folk seg? Tilsynelatende ikke. Vi aner konturene av likhetstegnet mellom rikdom og likegyldighet.

At regjeringen i løpet av fire år – og med tre statsråder fra Senterpartiet i Olje- og energidepartementet – ikke greide å legge frem en ny petroleumsmelding kan skyldes mange forhold. Hoverforklaringen kan være at Jens Stoltenberg nå gjør den samme erfaring som Per Borten gjorde ved inngangen til Norges oljealder; det er vanskelig å bære staur.

Debatten om Olje-Norges fremtid har fattige kår i et av verdens rikeste oljeland. Men de store ord uteblir ikke. Lørdag kveld tok rødvinen en u-sving i halsen da jeg hørte Kristin Halvorsen si at Norges har løst finanskrisen med SV-politikk. Årsaken til at vi fortsatt kan gå på polet en fredag ettermiddag og slå på oss en flaske rødvin til 300 kroner skyldes først og fremst den rikdom oljen har gitt oss. Vi gikk ikke ut av finanskrisen i Norge med vindjakker og nei-til-atomvåpen-symboler, men vi gikk ut av finanskrisen med lommene full av oljepenger. Oljerikdommen gir også en vesentlig del av forklaringen på hvorfor oljeminister Arne Øiens gamle politiske rådgiver Rune Bjerke på Dagsrevyen kunne smile bredt over at DNBNor til forskjell fra en rekke amerikanske og europeiske banker fortsatt lever i beste velgående.

Utfordringene er ikke over, og alternativene til olje og gass som bærende energikilder og petro-dollar som statens viktigste inntektskilde er ikke funnet.

Men debatten om oljenasjonens fremtid drukner i lørdagsavisens tabloide overskrifter. VG forteller oss hvorfor Jahn Teigen vil leve alene og Dagbladet forteller oss at komikeren John Cleese er sint fordi hans fraskilte kone får 118 millioner kroner.

Mot slik eksistensielle nyheter har Stavanger Aftenblad ingen sjanse til å nå løssalgstoppen, med sitt lørdagsoppslag om at OD er blitt nektet å vise oss scenarioene sine.

Olje-Norge er gjenstand for en taushet som langt fra er ufarlig.