Sexlov virker mot hensikten

Kle ut politifolk som prostituerte og plassere dem strategisk i markedet? Beslaglegge prostituertes mobiltelefon, la kvinnelig politi svare og utgir seg for å være prostituerte?
Det er politiet i Bergen som vil ta utradisjonelle metoder i bruk i tilfeller der man har mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller utsatt for menneskehandel. Det er ikke tillatt å fremprovosere en handling som ellers ikke ville ha skjedd. Kunden må selv ta initiativet til kjøp av seksuelle tjenester

Den nye §220,a i straffeloven slår ned på kjøp av seksuelle tjenester. Øremerkede midler til håndhevelse av loven er gitt til noen politidistrikter. Ekstra midler er alltid bra når nye oppgaver skal utføres – i altfor mange tilfeller har både skole, helsevesen, politi og andre fått pålegg fra velmenende lovgivere uten at det er sørget for friske økonomiske og menneskelige ressurser.

Økonomien synes i dette tilfelle grei nok, men hva med politiressursene? Er det kommet flere politifolk – eller har politiet fått så klare politiske føringer at de uansett har måttet prioritere oppgaven med å avdekke sexkjøpere? Og i tilfelle: Er dette den beste bruken av mannskapene? Er den viktigere enn å gjøre noe med folks skepsis til politiet fordi man altfor ofte opplever at politiet ikke har ressurser til å
- rykke ut når det meldes fra om kriminelle handlinger
- etterforske en lang rekke av lovbrudd
- virkelig å gå inn i slåsskamp med konkursrytteri og økonomisk krim
- håndtere terrorisme og store naturkatastrofer
- møte økende narkotikaproblemer
for å nevne noe av de bekymringsmeldinger vi ser i mediene.

Det er i dag et åpenbart gap mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får.
På den andre siden: I likhet med situasjonen i helsevesenet, vil det alltid være umettelige ønsker om tjenester og trygget. I begge sektorer er det nødvendig med effektivisering og prioritering. I Norge i dag betyr prioritering nesten alltid, i alle fall blant politikere, at man prioriterer noe opp, uten at noe nedprioriteres. Det er nesten som når det snakkes om at ingen må tjene mindre enn gjennomsnittslønna.

Petter Gottschalk, politiforsker og professor, har et åpenbart poeng når han sier: ”Forventningsreduksjon kan bli akseptert dersom politiets ledelse kommuniserer målhierarki, ressurstilgang, oppgaveprioritering og ledelsesprinsipper i politiet som en kunnskapsorganisasjon og ikke som en håndverksorganisasjon”.

Menneskehandel er avskyelig. Politiets sentrale enhet for menneskehandelsofre har tallfestet at over 90 prosent av alle anmeldte menneskehandelssaker i Norge blir henlagt.
Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at 70–80 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.

Men vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøpsloven?
Uteseksjonen i Bergen har gjennomført en større undersøkelse i prostitusjonsmiljøet. Nesten alle kvinnene sier at prostitusjon var deres eget valg. ”Livet tvang oss”. De utenlandske kvinnene forteller i hovedsak om behov for livsopphold, forsørgeransvar og manglende muligheter for annet arbeid. De norske som følte seg tvunget av sin livssituasjon, og oppgir rusmiddelavhengighet som hovedårsak.

Kartleggingen har ikke funnet at kriminaliseringen av sexkjøp har gitt utslag i kriminalitetsstatisikk verken vedrørende vinning eller volds- og overgrepsforbrytelser. Noen av de norske rusmiddelavhengige kvinnene har gitt uttrykk for at de kan bli presset til å utøve vinningskriminalitet, og at de gjennom loven blir fratatt muligheten til å tjene penger på ærlig vis. Politiet har imidlertid ikke opplysninger som tilsier at kvinner med tilknytning til prostitusjonsmiljøet, eller deres partnere, står bak en økning i vinningskriminalitet.

Generelt sett har kartleggingen ikke avslørt at loven så langt har påvirket samfunnsforhold som allmenn trygghet i det offentlige rom eller kriminalitetsstatistikk på noen områder.
”Det er de mest utsatte jentene óg de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata. Nå er de enda mindre beskyttet enn de var før loven kom”, sier leder for de prostituertes interesseorganisasjon (Pion) Janni Wintherbauer.

Vil kriminalisering av prostitusjonskjøp løse de utfordringene vi står overfor i Norge? Vår lov med forbud mot sexkjøp er importert fra Sverige. Men svensk politi rapporterer at etterforskningen av menneskehandelsaker er blitt vanskeligere, og at de har fått dårligere oversikt over prostitusjonsmiljøet.
En rapport fra Universitetet i Göteborg i fjor sommer sier at kriminalisering gjør prostitusjonen vanskeligere. Den er blitt mer organisert - for å komme i kontakt med kunder og tjene penger på prostitusjon trenger man nå å være godt organisert og å ha et veletablert nettverk. Det har blitt vanskeligere å operere uten bakmenn.
Samtidig opplever politiet i Stockholm at det er blitt mern problematisk og mer ressurskrevende å etterforske menneskehandelsaker. De ser en økt etterspørsel etter unge, utenlandske kvinner. Blant de prostituerte rapporteres det om økt voldsbruk og større frustrasjon hos kundene.

Også tre forskere fra Fafo - Guri Tyldum, May-Helen Skilbrei og Anette Brunovskis -har funnet at etter den nye loven opplever prostituerte mer vold, og at de er blitt "mer avhengige av bakmenn og halliker".

Det er ikke vanskelig å være enig i prostitusjon og særlig organisert prostitusjon, skal forsvinne. Men jeg ser problemet når det beste blir det godes fiende, når kriminalisering kan virke mot sin hensikt for å oppnå dette.

Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, og late som om de ikke er der.

For å konkludere med Fafo-forskerne: ”Før noen klarer å overbevise om at kriminalisering ikke vil føre til en forverring av situasjonen for kvinnene, bør vi holde oss til den regulering av prostitusjon vi har i dag.
Mer er ikke symboler verd”.