(II) Et ubehagelig dokument for Næringsdepartementet (ND) og statsråd Sylvia Brustad holdes skjult og saken om hvem som skal betale en PR-regning i Akersaken måtte vente til etter valget – om den noensinne blir kjent.
Mens mot ofte er mangel på innsikt, er det kanskje i disse to departementale tilfellene slik at feigheten skyldes altfor god informasjon.
(I) Problemet med årets ressurs-rapport fra Oljedirektoraret var ubehagelige utsikter til dyre klimatiltak, forteller Stavanger Aftenblad. Kapittelet som ble fjernet inneholdt scenarier som viser hvor kostbare norske klimatiltak kan bli for offentlig sektor. Det kan bli svært dyrt for Norge å betale seg ut av utslippene fra oljesektoren, så dyrt at det kan tvinge frem en diskusjon om stenging av sokkelen. Et alternativ kan være å åpne så mange nye områder at nye funn gir store nye inntekter som kan finansiere de nødvendige kvotekjøpene. Det internasjonale energibyråets mål om å begrense temperaturøkningen på jorden til to grader, kan gi fordoblet kvotepris i 2030.
OD ”fikk et råd fra departementet”, og opplyser at ”vi så selv at timingen ikke var god, innholdet i scenariet ble politisk vanskelig rett før valget”. Det dreide seg også om at dersom norsk sokkel skulle forsynes med kraft fra land, må norske innbyggere betale prisen for at plattformene legger om til mer miljøvennlig drift.
Direktør Bente Nyland i OD sier at beslutningen om å utelate kapittelet ”var min”. Men altså – først etter departementets reaksjon. Selvsensur og valgkamp er andre ord som melder seg.
Olje- og energiministeren forklarer at det var embetsverket og ikke politisk ledelse som reagerte, men han er enig i at det dreier seg om ”vurderinger OD har begrenset kompetanse på”. Direktør Per Terje Vold i Oljeindustriens Landsforening advarer på sin side mot å begrense ODs muligheter for å komme med faglige innspill i debatten.
Dette er ikke første gang at et departement - når det ikke liker informasjonen som kommer fra fagmiljøet i direktorater eller andre mer frittstående organer - overstyrer eller ”ber” om endringer/utelatelser.
(II) Saken om Næringsdepartementets (ND) regnings-problemer stammer fra Dagens Næringsliv. Ganske kort: Et dokument viser at ND var dypt inne i et arbeid med informasjonsstrategi i striden mot Røkke og Aker. Berit Kjøll var statens representant styret og mener regningen på 750.000 bør betales av ND. Dokumentet holdes hemmelig. ND har for egen regning brukt flere millioner kroner på advokattjenester og konsulentbistand i en sak som endte med dundrende nederlag for statsråd Sylvia Brustad, som gikk høyt ut til å begynne med, men falt ned skadeskutt.
Denne saken hører ikke til de store. Bekvemmelighets-utsettelsen (over 5 måneder) er imidlertid en liten flik av det åpenbart viktigere spørsmålet: Hvordan skal det ”profesjonelle og aktive statslige eierskapet” opptre?
Begge disse sakene handler om departementet som vil skjerme seg for ubehageligheter, og spesielt i tiden like før et valg. Og de handler om informanter og journalister som gjør den jobben som blir og mer nødvendig i et mer og mer komplisert samfunn: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Å stille ubehagelige spørsmål. Dette går særlig ut over de mektige, og er derfor et arbeid som de mektige i utgangspunktet misliker og forsøker å sabotere. I alle sammenhenger, blant politikere av alle farger, i nærings- og organisasjonsliv, i kirke og idrett. Overalt.
Mulighetene for journalistikk som ser makthavere i kortene er økt. Innskjerpet offentlighetslov er et hjelpemiddel, men også der ser man klare tendenser til "trø meg inkje for nære" når media kommer ubehagelig nær ømme punkter.
Mens journalister skal finne skjelettene i skapene, prøver politiske – og spesielt departementale - informasjonsmedarbeidere vise frem skapet og få sine kolleger i media til å legge merke til hvor pent det er malt. Eller kommunikasjonskonsulenter. og -sjefer, eller informasjonsdirektører; nye tittelvin på gamle medarbeider-skinnsekker.
Svært ofte fungerer offentlig informasjon som den skal. Svært ofte åpnes dører til beslutningstakerne. Svært ofte får journalister hjelp til å finne relevante dokumenter eller byråkrater. Og selvfølgelig - når det nærmer seg valg er det ikke måte på hvor hjelpsomme informasjonsstabene er til å arrangere møter med statsråder som kommer med penger (ofte fra neste års statsbudsjett). Statsrådene setter spader i jorden, klipper snorer, besøker banehager, har noen timers opptreden i arbeidslivet; i helsesektoren, i barnehage eller på den mellomstore bedriften - alt mens den lokale kandidat opptrer supplerende og mer enn antyder å ha æren for "løftet", "satsingen" eller "nytenkningen". Det hele illustreres av som oftest entusiasmefrie fotografer.
Jeg tar nokså lett på slike nyhetsstunts. De er en del av valgkampen og har skjedd under regjeringer av ulik farge. Aldri har det imidlertid vært satt så bredt i scene som i år. Aldri har det vært så mye penger å dele ut. Mediene bør nok vurderte noe nærmere i hvor stor grad de skal være ukritiske roperter. Og de bør være granskende når regningene kommer - de neste 4 årene blir det økonomiske armslag betydelig trangere for regjeringen. Ikke bare skal løfter holdes, nye tiltak krever økte driftsmidler. Vi ser allerede at særlig Sp og SV posisjonerer seg foran 2. runde av Soria Moria. Sp vil si nei til SV-reformer som tjener den øvre middelklassen. Jeg støtter av hjertet Per Olaf Lundteigens ønske om målrettede tiltak for dem med lave inntekter. Og professor Jørn Rattsø hadde i Aftenposten fredag en velbegrunnet kritikk av politikernes forsømmelse av investeringer i samferdsel og forskning til fordel for velferdsreformer.
Vi vil få år med ubehagelige rapporter og situasjonsbeskrivelser, spenn mellom visjon og virkelighet, prioritering av dagens velferd foran fremtidens behov, politikervegring mot å gjøre upopulære - men helt nødvendige - tiltak for å bekjempe menneskeskapte klimatrusler.
Da vil det mer enn noensinne være behov for journalister som gjennomskuer maktkommunikatørenes skjønnmalingsshow, avlevering av ubehagelige budskap fredag ettermiddag før palmesøndag, og mangehånde tvilsomme tolkninger for å unngå Offentlighetsloven.
Vi vil trenge journalister som viderefører og forsterker "Faktasjekk" (det vil også avisøkonomisk være lønnsomt!).
Og vi vil trenge både journalister og politikere og makter og myndigheter som prøver å rette opp det inntrykk - hvis det skulle være i nærhet av sannheten (ifgl. forfatteren Mark Curtis) - utlandet måtte ha av Norge som et land med "skitne hemmeligheter":a) et pensjonsfond med en portefølje som "minner mer om en liste over verdens verste selskaper",
b) oljeinntekter 17 ganger bistanden til utlandet,
c) et Statoil som opererer i flere land "anklaget for korrupsjon og har elendige menneskerettighhetsforhold",d) vil heller kjøpe CO2-kvoter i utlandet enn å redusere våre egne utslipp,
e) en blomstrende våpeneksport bl.a. brukt til invasjonen i Irak, og sprengstoff videreeksportert fra USA til Israel og brukt i de okkuperte områdene.
Fratrukket noen kryss og b er det her likevel nok å ta seg til for journalister og aviser som føler at mediene fremdeles har et samfunnsoppdrag.
Amen! Vel talt.
SvarSlett