Mer troverdig enn Gro + Dørum, manglende visjon, "drittsekken", solenergi og vindkraft, mer til jernbane?
Det er et vakkert syn: LO-sjef Roar Flåthen arm i arm med lederen av energi- og miljøkomiteen på Stortinget, Gunnar Kvassheim (V). "Enige og tro til CO2-utslippene faller".
En overraskende konstellasjon, men mer troverdig enn innslaget foran valget i 1985, der Venstre lovet å innsette en Ap-regjering, og gikk så langt som til å lage en annonse med et brudebilde av partilederne Gro Harlem Brundtland og Odd Einar Dørum. Resultatet ble at Venstre falt ut av Stortinget, efter 101 år.
"Regjeringen er på hælene med det som er avtalt i klimaforliket", sier Kvassheim. "Regjeringen må ville mer og sette seg tydeligere mål når det gjelder satsingen på fornybar energi. Jeg savner både klarere planer for hva vi skal satse på og en visjon med fornybar energi", fremholder Flåthen.
LO-sjefene har tradisjonelt ikke vært spesielt engasjerte i miljøsspørsmål. Tor Halvorsen satt i LOs toppledelse som sekretær da han 1973-76 ble miljøvernminister i Bratteli-regjeringen, før han gikk tilbake til LO og ble leder i 1977, frem til han døde bare 57 år gammel 10 år senere. Han markerte seg ikke på feltet han var statsråd for. Hans etterfølger Leif Haraldset var den første LO-leder som ikke ble valgt (Flåthen overtok etter Gerd-Liv Valla før han ble valgt), og han gjorde ikke noe fra eller til ang. miljøvern. Yngve Hågensen var leder 1989-2001. Han ble i miljøsammenheng mest kjent for sin uttalelse i starten av 90-tallet, da han postulerte: "Det er greit med miljøvern, men det må ikke gå på bekostning av arbeidsplassene".
Roar Flåthen kan oppleves som type bamse, en som kan si ifra, i likhet med Thorbjørn Berntsen, miljøvernminister 1990-97. Berntsen hadde ingen spesiell miljøfortid, men fordi han, i motsetning til svært mange andre miljøvernminister, hadde tung generell politisk ballast, satte han noen spor etter seg. Berntsen var miljøvernminister 1990–1997 (de to første årene med Jens Stoltenberg som statssekretær!), og ble i sin tid kjent som en arg motstander av det britiske anlegget Sellafield. Det vakte internasjonal oppsikt da han kalte sin britiske kollega John Gummer en «drittsekk» i forbindelse med en disputt om sur nedbør og Sellafield-anlegget. Berntsen kom med karakteristikken på norsk, men uttalelsen ble av engelske aviser oversatt som «John Gummer is the biggest shitbag I have ever met».
Roar Flåthen trekker frem våre naturgitte fortrinn og kompetanse som gode grunner for at vi kan bli blant de ledende mi verden på fornybar energi. Og fordi "vi høster en enorm rikdom fra olje- og gassressursene i Nordsjøen, mener jeg at vi også har et moralsk ansvar for å bidra til å løse klimakrisen". Det er nesten som å høre biskop Tor Jørgensen i Sør-Hålogaland.
Vel, der drar vi Flåthen for langt Men han sier i alle fall at der er spesielt viktig å satse mer på prosjektstøtte og forskning innen solenergi og vindkraft, både til lands og til havs.
Grei - og riktig - tale.
Forhåpentlig setter Flåthen med denne kritikken en rakett i en treg regjeringsende når det gjelder konkretisering av klimaforliket. Det fastslår bl.a. at
- Norge skal bli karbonnøytralt innen 2030
- 2/3 av utslippskuttene skal tas nasjonalt
- forskningen på fornybar energi trappes kraftig opp
- bidraget til å stoppe avskoging i u-land økes med 3 mrd kroner hvert år
- jernbanen skal få økte bevilgninger.
- utredning av klimatiltak i oljenæringen leveres i løpet av 2008
- en vurdering av ordninger for de delene av industrien som ikke er pålagt CO2-avgift eller kvoteplikt kommer i 2008
Kvassheim fremholder på vegne av Høyre, Venstre og KrF at Regjeringen har ikke presentert tilstrekkelige nye tiltak som kan gjøre det mulig å innfri målene. Særlig viktig er at at satsingen på støtteordninger for fornybar energi ikke holder mål i forhold til avtalen. "Bevilgningene er trappet opp, og noe er i gang. Men det er halvhjertet og bærer preg av at de tar seg god tid", sier Kvassheim.
For min del misliker jeg regjeringens bruk av bistandsmidler til tiltak mot avskogning. Dette er midler som burde blitt bevilget utenom den samlede norske bistandsrammen og regjeringens varslede opptrapping av denne.
Det er viktig at vi har et forpliktende klimaforlik. Statssekretær Heidi Sørensen - som mange mener burde vært statsråd - ser det slik at "klimaforliket har vært en suksess. Det at opposisjonen lager slike lister sier at det er vedvarende press for å få på plass tiltak, og det er vi glade for".
Men det er enda viktigere at forliket kan forsterkes, at arbeidet med den langsiktige klimakrise kan drives frem minst like sterkt og raskt som kampen mot øyeblikkets finanskrise.
(I øyeblikket håper jeg ryktene om økt jernbaneutbygging og -forsterking holder stikk. De av oss som tar toget Stavanger-Oslo ville sette spesiell stor pris på en sterk forbedring av sneglefarten gjennom Drangsdalen).
torsdag 26. februar 2009
Kombinert dobbeltmoral
En amerikansk deltaker i lagkonkurranse kombinert finner ikke startnummeret sitt og blir diskvalifisert. Ifølge Dagbladet oppstod tabben da Demong måtte bruke toalettet, og trakk ned hoppdressen for å gjøre dette mulig.
"Regel er regel", sier en norsk leder. Gleder han seg over en svekket konkurrent? "Regel er regel" sier Arne Scheie.
Ville amerikanerne ha vunnet noe om han hadde fått hoppe uten startnummer? Ville noen vært i tvil som hvem det var?
Ole Einar Bjørndalen fulgte ikke løypa. Alle nordmenn syntes det var korrekt at reglene ble fraveket.
Men i hoppbakken?
-Jeg tror i hvert fall vi kan ta inn et minutt på de andre. Eller kanskje ikke på USA, sier Mikko Kokslien. Nå slipper han å lure.
-Det er litt kjipt. USA var jo blant favorittene, sier Jan Schmid til VG Nett.
Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god moral.
"Regel er regel", sier en norsk leder. Gleder han seg over en svekket konkurrent? "Regel er regel" sier Arne Scheie.
Ville amerikanerne ha vunnet noe om han hadde fått hoppe uten startnummer? Ville noen vært i tvil som hvem det var?
Ole Einar Bjørndalen fulgte ikke løypa. Alle nordmenn syntes det var korrekt at reglene ble fraveket.
Men i hoppbakken?
-Jeg tror i hvert fall vi kan ta inn et minutt på de andre. Eller kanskje ikke på USA, sier Mikko Kokslien. Nå slipper han å lure.
-Det er litt kjipt. USA var jo blant favorittene, sier Jan Schmid til VG Nett.
Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god moral.
Nok er nok om Storberget
Muhammed, det store og det stolte berget, Tause Birgitte, spontane forhåndspuggede svar, overspill og grilldress
Noen i Stortinget må ha for lite å gjøre, og noen må ha forlest seg på Johan Borgens ”Vi har ham nå”, siste bok i Lillelord-trilogien, historien om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt og mann, et særpreget individ, men samtidig representativ for krisefenomener i vår egen tid.
Visst har vi ham, Knut Storberget. Vi har ham til og med på sykehus I parløp med statsministeren snublet han i hijab, og alle politikeres verste uvenn - gårsdagens uttalelser - kom på besøk. Muhammed kom til det store og det stolte berget, og regjeringsberget ville, men ville likevel ikke komme til Muhammed med hijab. Når det ble gitt forklaringer i Den Store Saken, måtte forklaringene forklares etterpå. Rotet ble forsterket av pressemeldinger som lå der og plutselig ikke lå der likevel. Av en rådgiver som er Tause Birgitte når mediene spør, men er utagerende og meddelsomheten selv på valgvideoer og i ”Nytt på nytt", der gjestene slipper unna med nesten bare innlærte spontansvar, men trass i generalprøvene stundom likevel må foreta pinlige, små blikk ned i manus.
Den politiske doktrine utformet av den danske statsminister Jens Otto Krag (hans mest forsonende trekk var skjønne Helle Virkner, den skuespillende statsministerfrue som skapte efurore i en rolle som frekk Nyhavn-hore tidlig på 70-tallet) ble igjen bekreftet: Man har et standpunkt til man tar et nytt. Alle må skjønne at to døgn er mer en nok for en briljant og handlekraftig regjering til å utrede grundig og snu 180 grader.
Visst har vi ham. Vi har lest, vi har sett, vi har hørt. Vi har bivånet Knut Storbergets tidlige hjemkomst fra vinterferie i en sen kveldstime. Følt med ham i forsøkene på kaste noen argumentasjonsbein til sultne ulver som igjen værer statsrådsblod, det er jo en stund siden Ramin-Osmundsen og Haga.
Vi vet alt om Saken fra Stavanger Aftenblad 26.september 2008 brakte nyheten om at Keltoum Hasnanoui Missoum (24) fra Sandnes ba om å få bruke hijab under politiutdannelse og senere praksis. Nyheten nådde aldri allmennheten, og for å være helt sikker på det ble saken hemmeligstemplet i Justisdepartementet. Skyldtes det rikets sikkerhet? Aftenbladet brukte offentlighetsloven, slik mediene heldigvis etterhvert gjør mer og mer, og departementet måtte 4.februar offentliggjøre politidirektør Killengreens anbefaling sammen med en kortfattet meddelelse om departementet ville tillate bruk av religiøst hodeplagg.
Jeg har mislikt repetisjoner siden barndommen pianotimer hos oberstinne Aagot Thue. Derfor hopper jeg over de siste 14 dagenes verbale tumulter: Fremskrittspartiets tradisjonelle førvalgs-fisketur, politikeres etterlevelse av manifestasjonen: "Vis meg hvor folket går, så jeg kan lede dem", og ymse parlamentarikeres akrobatiske flikk-flakk, araber med helskru og dobbelt saltomortale. Og da har jeg en gang ikke nevnt den verste landeplage siden svartedauen: Islamiseringen.
Vi har skjønt det. Vi har fått det inn med alt fra grytesleiver til teskjeer.Vi har opplevd en utrolig klønete saksbehandlende statsråd og regjering med mer sans for det pragmatiske enn det ideologiske når det gjelder ytrings- og religionsfrihet. Den lynraske nedtur fra den gode finanskrisebehandling på Capitol til fomling, helomvendinger og selvmotsigelser på den tarpeiske klippe, er et nytt eksempel på at tillit er vanskelig å oppnå, dessverre lett å ødelegge.
Ingenting er over før det er over, men det bør det være nå. Med Churchill: Når opposisjonen har presisert sitt standpunkt, behøver man ikke å slå leir på toppen av det.
Men et mindretall av Frp og Høyre i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ønsker en ny akt på den nasjonale scenes oppsetting av "Naar vi døde vågner", om det forsømte liv som ikke kan leves om; det har ingen oppstandelse etter seg.
Med Carl I. Hagen og Lodve Solholm i rollebesetningen blir det storslått overspill. Men det er skuffende at Per-Kristian Foss ikke viser statsmann-takter, men ikler seg grilldressen i stedet for å la posisjonen steke i eget fett. Håndtering av pressemeldinger har ikke noe i Stortinget å gjøre.
Jeg ser ikke bort fra at denne episoden kan bli et minibidrag når det gjelder å styrke inntrykket av at de fleste regjeringsskifter de siste 20-30 årene ikke skyldes opposisjoners storhet, men posisjoners enkelte gangers ynkelighet (men først og fremst det fakgtum at ingen regjering har mulighet for å imøtekomme de moderne norske velgeres krav, fremført i 3x20 år gamle Martin Kolbergs messende liturgi: Mer, Mer, Mer!
Vi har ham nå. Men nok er nok.
I dagens situasjon oversender jeg Jon Leirfalls oppfordring i 2009-innpakning til opposisjonen: No må de sjå å komm dokk på den banen som er viktig, guta, og itj sett i garderoben å spikk flisa!
Noen i Stortinget må ha for lite å gjøre, og noen må ha forlest seg på Johan Borgens ”Vi har ham nå”, siste bok i Lillelord-trilogien, historien om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt og mann, et særpreget individ, men samtidig representativ for krisefenomener i vår egen tid.
Visst har vi ham, Knut Storberget. Vi har ham til og med på sykehus I parløp med statsministeren snublet han i hijab, og alle politikeres verste uvenn - gårsdagens uttalelser - kom på besøk. Muhammed kom til det store og det stolte berget, og regjeringsberget ville, men ville likevel ikke komme til Muhammed med hijab. Når det ble gitt forklaringer i Den Store Saken, måtte forklaringene forklares etterpå. Rotet ble forsterket av pressemeldinger som lå der og plutselig ikke lå der likevel. Av en rådgiver som er Tause Birgitte når mediene spør, men er utagerende og meddelsomheten selv på valgvideoer og i ”Nytt på nytt", der gjestene slipper unna med nesten bare innlærte spontansvar, men trass i generalprøvene stundom likevel må foreta pinlige, små blikk ned i manus.
Den politiske doktrine utformet av den danske statsminister Jens Otto Krag (hans mest forsonende trekk var skjønne Helle Virkner, den skuespillende statsministerfrue som skapte efurore i en rolle som frekk Nyhavn-hore tidlig på 70-tallet) ble igjen bekreftet: Man har et standpunkt til man tar et nytt. Alle må skjønne at to døgn er mer en nok for en briljant og handlekraftig regjering til å utrede grundig og snu 180 grader.
Visst har vi ham. Vi har lest, vi har sett, vi har hørt. Vi har bivånet Knut Storbergets tidlige hjemkomst fra vinterferie i en sen kveldstime. Følt med ham i forsøkene på kaste noen argumentasjonsbein til sultne ulver som igjen værer statsrådsblod, det er jo en stund siden Ramin-Osmundsen og Haga.
Vi vet alt om Saken fra Stavanger Aftenblad 26.september 2008 brakte nyheten om at Keltoum Hasnanoui Missoum (24) fra Sandnes ba om å få bruke hijab under politiutdannelse og senere praksis. Nyheten nådde aldri allmennheten, og for å være helt sikker på det ble saken hemmeligstemplet i Justisdepartementet. Skyldtes det rikets sikkerhet? Aftenbladet brukte offentlighetsloven, slik mediene heldigvis etterhvert gjør mer og mer, og departementet måtte 4.februar offentliggjøre politidirektør Killengreens anbefaling sammen med en kortfattet meddelelse om departementet ville tillate bruk av religiøst hodeplagg.
Jeg har mislikt repetisjoner siden barndommen pianotimer hos oberstinne Aagot Thue. Derfor hopper jeg over de siste 14 dagenes verbale tumulter: Fremskrittspartiets tradisjonelle førvalgs-fisketur, politikeres etterlevelse av manifestasjonen: "Vis meg hvor folket går, så jeg kan lede dem", og ymse parlamentarikeres akrobatiske flikk-flakk, araber med helskru og dobbelt saltomortale. Og da har jeg en gang ikke nevnt den verste landeplage siden svartedauen: Islamiseringen.
Vi har skjønt det. Vi har fått det inn med alt fra grytesleiver til teskjeer.Vi har opplevd en utrolig klønete saksbehandlende statsråd og regjering med mer sans for det pragmatiske enn det ideologiske når det gjelder ytrings- og religionsfrihet. Den lynraske nedtur fra den gode finanskrisebehandling på Capitol til fomling, helomvendinger og selvmotsigelser på den tarpeiske klippe, er et nytt eksempel på at tillit er vanskelig å oppnå, dessverre lett å ødelegge.
Ingenting er over før det er over, men det bør det være nå. Med Churchill: Når opposisjonen har presisert sitt standpunkt, behøver man ikke å slå leir på toppen av det.
Men et mindretall av Frp og Høyre i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ønsker en ny akt på den nasjonale scenes oppsetting av "Naar vi døde vågner", om det forsømte liv som ikke kan leves om; det har ingen oppstandelse etter seg.
Med Carl I. Hagen og Lodve Solholm i rollebesetningen blir det storslått overspill. Men det er skuffende at Per-Kristian Foss ikke viser statsmann-takter, men ikler seg grilldressen i stedet for å la posisjonen steke i eget fett. Håndtering av pressemeldinger har ikke noe i Stortinget å gjøre.
Jeg ser ikke bort fra at denne episoden kan bli et minibidrag når det gjelder å styrke inntrykket av at de fleste regjeringsskifter de siste 20-30 årene ikke skyldes opposisjoners storhet, men posisjoners enkelte gangers ynkelighet (men først og fremst det fakgtum at ingen regjering har mulighet for å imøtekomme de moderne norske velgeres krav, fremført i 3x20 år gamle Martin Kolbergs messende liturgi: Mer, Mer, Mer!
Vi har ham nå. Men nok er nok.
I dagens situasjon oversender jeg Jon Leirfalls oppfordring i 2009-innpakning til opposisjonen: No må de sjå å komm dokk på den banen som er viktig, guta, og itj sett i garderoben å spikk flisa!
tirsdag 24. februar 2009
Innvandringsdebatten: Mildere i form, sterkere i sak?
Er det mulig å få færre sterke ord og mer substans i innvandringsdebatten?
Har Siv Jensen truffet spikeren på hodet når det gjelder hovedproblemstillingene, men ødelegger debatten ved i de grader å overspille?
Gjør Frp muslimene til vår tids jøder, de som får skylden for alt som er galt i samfunnet?
Må vi nå ta en ordenlig debatt om gettoisering, om utvikling av parallelle samfunn?
Har de andre partiene latt være å ta integreringsproblemene på alvor, vært feige og preget av snillisme?
Svarene er JA, med det unntak at sammenligninger med jødene og holocaust skal man være yttert varsomme med. (Rekorden har muligens tidligere underholdningssjef i NRK-TV, Harald Tusberg, som sa til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grand Prix har jeg kalt for musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett på det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over").
Men jeg sier NEI til Lars Sponheim når han på spørsmålet om hvordan man kan få innvandrings- og integreringsdebatten inn på et mer konstruktivt spor, svarer:
"Sannsynligvis ved å holde Frp helt borte fra debatten". Slike utsagn kler ikke et parti som Venstre, og jeg minner om Holbergs ord: "Å undertrykke sine motstanderes ragumenter, er å gjøre sin egen sak suspekt". Meninger, uansett hvor usympatiske de måtte være, uansett hvordan det spilles på fremmedfrykt, må møtes med ord, med argumenter.
Sponheim gjorde en klok markering da han i fjor utelukket Frp som regjeringspartner. Det var et klart standpunkt som tok Frp alvorlig, på politisk grunnlag, ved å påvise hvordan Venstre og Frp står for så ulike verdier, og står så langt fra hverandre i politiske standpunkter, at samarbeid er utelukket.
At Høyre fremdeles stikker hodet i sanden og mumler om "samarbeid til alle sider", er dessverre enn holdning som mer enn noe annet ødelegger for et godt alternativ ved valget. Men hans debatt-utelukkelse skuffer meg, selv om jeg ikke har noen problemer med å forstå hvorfor han sa det.
Derimot er jeg er helt enig når Sponheim fremholder at folk som jobber med integrering må få en helt annen plass i debatten. "Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette".
Men gjør ikke Siv Jensen til en martyr. Ta på alvor at hennes synspunkter trolig deler av i alle fall en fjerdedel av folket. Jo mer hun skjelles ut, jo sterkere forstørres egne inntrykk, jo sterkere blir overbevisningen blant disse at hun har rett.
Ansvaret for en mer nyansert debatt ligger hos såvel politikere som media, den siste gruppen har alltid hatrt en forkjærlighet for de bsterke uttrykk og karakteristikker, verbale bordtennisoppgjør med lite annet enn underholdsningsverdi.
Det er riktig at man kjenner lusa på gangen og Frp på innvandringsutspill foran nasjonale valg. Dagbladet har gjort et dykk i arkivene: "Norge er blitt et fristed for utlendingers moralske lyster" (Vidar Kleppe, 1991). "Innvandring koster Norge 26 milliarder årlig" (Hedstrøm 1995). "Dagens innvandrere kan bli fremtidas terrorister" (Gundersenn 1997). "Vi har fått galninger til landet som følge av inn vanmdring" (Sandberg 2005). "Få 24-års aldersgrense for å gifte seg med noen fra land utenfor Ejuropa" (Jensen 2007).
Og VG viser hvordan Siv Jensen kopierer Dansk Folkeparti: Nei til islam-skoler, nei til "tørklæde" i skolen, forbud mot spesialmat i institusjoner, osv.
Den beste måten å imøtegå Frp på i integreringsdebatten er å erkjenne feilgrep og manglende diagnose av de problemene som finnes - og så arrestere de til dels groteske overdrivelsene fra Frp, og brige nyttig kunnskap. Hemingways ord er en utmerket oppskrift både for journalister og debattanter: "Don't tell them, show them!"
Det er utmerket av mediere har reist til Sverige for å etterprøve Siv Jensens skrekkskildringer. Det er "flere som må si høyt at det foregår trygdejuks i minoritetsmiljøene" (Abid Raja), men at det da er viktig å finne ut hvorfor dette skjer.
Det er viktigere å finne ut hva som skjer, enn å tro. Viktig å finne ut hvem som får det til, hva som lykkes. Viktig å erkjenne den gamle sannhet om at kommunikasjon ikke er det som sies, men det som oppfattes. Viktig å konkretisere, hva er påstandene om islamisering, hva er fakta, og aller viktigst: Finne ut hvor skoen virkelig trykker, hva er de største integreringsproblemene?
Og så følge Lars Oftedal, da han i 1983 kunngjorde sitt program for det nye Stavanger Aftenblad: Man skal gi full beskjed. Og man skal snakke med leserne, ikke til dem.
Har Siv Jensen truffet spikeren på hodet når det gjelder hovedproblemstillingene, men ødelegger debatten ved i de grader å overspille?
Gjør Frp muslimene til vår tids jøder, de som får skylden for alt som er galt i samfunnet?
Må vi nå ta en ordenlig debatt om gettoisering, om utvikling av parallelle samfunn?
Har de andre partiene latt være å ta integreringsproblemene på alvor, vært feige og preget av snillisme?
Svarene er JA, med det unntak at sammenligninger med jødene og holocaust skal man være yttert varsomme med. (Rekorden har muligens tidligere underholdningssjef i NRK-TV, Harald Tusberg, som sa til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grand Prix har jeg kalt for musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett på det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over").
Men jeg sier NEI til Lars Sponheim når han på spørsmålet om hvordan man kan få innvandrings- og integreringsdebatten inn på et mer konstruktivt spor, svarer:
"Sannsynligvis ved å holde Frp helt borte fra debatten". Slike utsagn kler ikke et parti som Venstre, og jeg minner om Holbergs ord: "Å undertrykke sine motstanderes ragumenter, er å gjøre sin egen sak suspekt". Meninger, uansett hvor usympatiske de måtte være, uansett hvordan det spilles på fremmedfrykt, må møtes med ord, med argumenter.
Sponheim gjorde en klok markering da han i fjor utelukket Frp som regjeringspartner. Det var et klart standpunkt som tok Frp alvorlig, på politisk grunnlag, ved å påvise hvordan Venstre og Frp står for så ulike verdier, og står så langt fra hverandre i politiske standpunkter, at samarbeid er utelukket.
At Høyre fremdeles stikker hodet i sanden og mumler om "samarbeid til alle sider", er dessverre enn holdning som mer enn noe annet ødelegger for et godt alternativ ved valget. Men hans debatt-utelukkelse skuffer meg, selv om jeg ikke har noen problemer med å forstå hvorfor han sa det.
Derimot er jeg er helt enig når Sponheim fremholder at folk som jobber med integrering må få en helt annen plass i debatten. "Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette".
Men gjør ikke Siv Jensen til en martyr. Ta på alvor at hennes synspunkter trolig deler av i alle fall en fjerdedel av folket. Jo mer hun skjelles ut, jo sterkere forstørres egne inntrykk, jo sterkere blir overbevisningen blant disse at hun har rett.
Ansvaret for en mer nyansert debatt ligger hos såvel politikere som media, den siste gruppen har alltid hatrt en forkjærlighet for de bsterke uttrykk og karakteristikker, verbale bordtennisoppgjør med lite annet enn underholdsningsverdi.
Det er riktig at man kjenner lusa på gangen og Frp på innvandringsutspill foran nasjonale valg. Dagbladet har gjort et dykk i arkivene: "Norge er blitt et fristed for utlendingers moralske lyster" (Vidar Kleppe, 1991). "Innvandring koster Norge 26 milliarder årlig" (Hedstrøm 1995). "Dagens innvandrere kan bli fremtidas terrorister" (Gundersenn 1997). "Vi har fått galninger til landet som følge av inn vanmdring" (Sandberg 2005). "Få 24-års aldersgrense for å gifte seg med noen fra land utenfor Ejuropa" (Jensen 2007).
Og VG viser hvordan Siv Jensen kopierer Dansk Folkeparti: Nei til islam-skoler, nei til "tørklæde" i skolen, forbud mot spesialmat i institusjoner, osv.
Den beste måten å imøtegå Frp på i integreringsdebatten er å erkjenne feilgrep og manglende diagnose av de problemene som finnes - og så arrestere de til dels groteske overdrivelsene fra Frp, og brige nyttig kunnskap. Hemingways ord er en utmerket oppskrift både for journalister og debattanter: "Don't tell them, show them!"
Det er utmerket av mediere har reist til Sverige for å etterprøve Siv Jensens skrekkskildringer. Det er "flere som må si høyt at det foregår trygdejuks i minoritetsmiljøene" (Abid Raja), men at det da er viktig å finne ut hvorfor dette skjer.
Det er viktigere å finne ut hva som skjer, enn å tro. Viktig å finne ut hvem som får det til, hva som lykkes. Viktig å erkjenne den gamle sannhet om at kommunikasjon ikke er det som sies, men det som oppfattes. Viktig å konkretisere, hva er påstandene om islamisering, hva er fakta, og aller viktigst: Finne ut hvor skoen virkelig trykker, hva er de største integreringsproblemene?
Og så følge Lars Oftedal, da han i 1983 kunngjorde sitt program for det nye Stavanger Aftenblad: Man skal gi full beskjed. Og man skal snakke med leserne, ikke til dem.
mandag 23. februar 2009
Lønning som fortjent?
Oslo Høyre og nominasjon, ungdomskandidaten på 55, Stortinget som barnehage, ipod og "Friends"
Mandag 23.februar 2009 - Inge Lønnings dag?
Skal tidenes yngste universitetsrektor i Oslo bli vår eldste stortingsrepresentant etter 2.verdenskrig?
Inge Lønning (71), lagtingspresident, vil gjerne ha fire nye år blant folkets kårne? Men vil nominasjonsmøtet i Oslo Høyre det samme?
Som det ble spurt i DagbladetMagasinet lørdag: Kan han ikke være hjemme og stelle i hagen som andre folk på sin alder? Eller skrive ferdig boka om Petter Dass han en gang begynte på? Om han absolutt vil jobbe for staten, kan han vel ta seg en og annen vikarjobb som prest?
Det er unge Michael Tetzschner(55) - (neppe overskriftmakernes yndling i tabloidpressen) - som konkurrerer med Lønning, bl.a. kjørt frem av Unge(!)Høyre. Interessant nok er det den samme Tetzchner som nylig var en meget velartikulert, kjempende advokat for kantor Magnar Mangersnes i Bergen Domkirke som gjerne ville fortsette i sin stilling etter fylte 70 år.
Den typiske stortingsrepresentant i Norge er en mann på 50 år. 110 av de 169 representantene er mellom 40 og 60 år. To var under 24 da de ble valg i 2005, 11 var under 30. Gjennomsnittsalderen på Stortinget de siste 25 årene har sunket med 8 år, samtidig som den blant velgerne har økt med 8 år. I regjeringen Stoltenberg II var ved tiltredelsen var bare én av 19 statsråder over 50 år, Forskningsminister Tora Aasland (66)er kommet til senere. I 2009 er det to representanter over 67 år på Stortinget, Inge Lønning og Per Ove Width (69),FrP. Da John Alvheim, Frp's helsepolitiske talsmann, trakk seg i 2005, var han 75 år.
Inge Lønning debuterte på Stortinget da han var 59 år. Da hadde han gjort sin akademiske verneplikt og litt til; 26 år som professor i teologi,10 år som Universitets rektor. "Altfor få akademikere våger seg utenfor sitt revir. I tillegg er det en nedarvet tradisjon i det politiske systemet i Norge om å være skeptisk til akademikerne".
Men en startalder på 59 år er ingenting mot Konrad Adenauer, som ble vest-tysk forbundskansler i 1949, 73 år gammel. Han holdt seg i stolen i 14 år og ble den lengst regjerende side Otto von Bismarck.
I et land som USA ere det ingen sjeldenhet at fremtredende politikere er over 70 år. John McCain var 72 da han satser på å bli president. Flere fremtredende senatorer er over 80 år.
Da en gruppe av dem for noen år siden besøkte Norge, var den eldste 79 år. Lønning fortalte om aldersfordelingen i Stortinget og at han var den eldste, hvorpå en av dem utbrøt: "Is it a kindergarden your are running?"
Dagens underskudd av eldre betyr at vi fortsatt lever i et ufullstendig demokrati. Hver fjerde velger i landet er over 60 år, nærmere 623.000 er over 67 år. Likevel nomineres svært få eldre på valglistene.
Hvorfor flere eldre? Det er ingen automatisk sammenheng mellom yteevne og nominell alder. Det at vi ikke strekker til kan inntreffe langt tidligere enn 70 år.
Eldre lærer like godt som yngre, men må stundom bruke lengre tid. Fordelen er at eldre har større erfaring og vet bedre hva kunnskapen kan brukes til. Jeg kjenner flere 30-åringer som forlengst har tenkt alle nye tanker, og jeg kjenner 70-åringer som stadig er i stand til å tenke nytt. Jeg kjenner en nyvalgt bystyrerepresentant i Molde, Kåre Ellingsgård (Ap). Han er snart 83 år, men er en av de mest oppegående i bystyret, den mest profilerte opposisjonspolitikeren. Det er nyttig med eldre stortingsrepresentanter som forstår hva det betyr å være i pensjonsalderen. Heller flere enn færre.
Vi må avskaffe myten om at de siste 20 årene av menneskelivet er en fornedrende prosess. Det er ikke nødvendig å påstå med jubel at det er best å bli gammel, det er ikke det. Men vi kan med frimodighet fremholde at det er naturlig og at det er bedre enn sitt rykte.
70-åringer er ikke lenger det 70-åringer var. Vi kler oss i dongeri, lytter til ipod'en på tur, drar på interrail, hygger oss med "Friends" ("Venner for livet"). Men vi vet også at neste generasjoner vil finne oss akkurat like umoderne som vi betrakter forfedrene. (Vi, fordi jeg er 71, 40 dager eldre enn Inge Lønning). 70-årene er alderdommens ungdom.
Du er gammel
- når du bruker mer tid på å finne brillene enn på å gjøre det du trenger dem
for
- når du ikke finner dem og du har dem på nesen
- når du vet alle svarene, men ingen stiller spørsmålene
- når du ikke trenger vekkerklokke for å stå opp kl.6
- når du fremholder med styrke at "dette har vi prøvd før, det gikk ikke"
- når du glemmer å trekke glidelåsen opp
- når du glemmer å trekke glidelåsen ned
Her følger litt av det nettet forteller om Inge Lønning i media i 2008:
09.12 Inge Lønning mener helsedelen av neste års statsbudsjett minner om NRKs juleklassiker «Grevinnen og hovmesteren».
08.12 Norge har takket nei til en moderne kreftbehandling som kan hjelpe hundrevis av pasienter årlig. - Merkelig holdning, sier Inge Lønning (H).
07.11 Inge Lønning frykter rykteflom etter at Jørgen Kosmo fortalte at en anonym stortingsrepresentant er refset for sexkjøp.
09.10 Årets budsjettlekkasjer på kant med grunnloven, mener Høyres Inge Lønning.
28.09 Inge Lønning fra Høyre ber biskopen engasjere seg for presten Joseph Moiba fra Sierra Leone som tre ganger er blitt nektet av pårørende å holde gravferdsseremoni grunnet sin etnisitet.
02.09 Høyres Inge Lønning mener stortingspensjonistene ikke kan unnskylde seg med at de ikke kjente regelverket.
04.08 Stortingsrepresentant Inge Lønning (H) mener staten sløser bort 100 millioner kroner årlig på assistert befruktning. De barnløse bør betale selv, mener han.
11.07 Inge Lønning (H) mener Stortinget kan og bør snu i hele spørsmålet om assistert befruktning til lesbiske og at den nye loven kan være diskriminerende mot homofile hannkjønn.
20.03 Inge Lønning (H) mener det kan være på tide å sette en strek over de regionale helseforetakene.
03.01 - De som har mulighet bør betale større egenandeler for medisiner, legehjelp og andre helsetjenester, mener Høyres helsepolitiker Inge Lønning og viser til at folk gjerne betaler 500 kroner for en klipp hos frisøren.
PS. Hørt om Lars Lønning i "Gartnerlosjen" og "Black Debbath". Han er sønn.
Mandag 23.februar 2009 - Inge Lønnings dag?
Skal tidenes yngste universitetsrektor i Oslo bli vår eldste stortingsrepresentant etter 2.verdenskrig?
Inge Lønning (71), lagtingspresident, vil gjerne ha fire nye år blant folkets kårne? Men vil nominasjonsmøtet i Oslo Høyre det samme?
Som det ble spurt i DagbladetMagasinet lørdag: Kan han ikke være hjemme og stelle i hagen som andre folk på sin alder? Eller skrive ferdig boka om Petter Dass han en gang begynte på? Om han absolutt vil jobbe for staten, kan han vel ta seg en og annen vikarjobb som prest?
Det er unge Michael Tetzschner(55) - (neppe overskriftmakernes yndling i tabloidpressen) - som konkurrerer med Lønning, bl.a. kjørt frem av Unge(!)Høyre. Interessant nok er det den samme Tetzchner som nylig var en meget velartikulert, kjempende advokat for kantor Magnar Mangersnes i Bergen Domkirke som gjerne ville fortsette i sin stilling etter fylte 70 år.
Den typiske stortingsrepresentant i Norge er en mann på 50 år. 110 av de 169 representantene er mellom 40 og 60 år. To var under 24 da de ble valg i 2005, 11 var under 30. Gjennomsnittsalderen på Stortinget de siste 25 årene har sunket med 8 år, samtidig som den blant velgerne har økt med 8 år. I regjeringen Stoltenberg II var ved tiltredelsen var bare én av 19 statsråder over 50 år, Forskningsminister Tora Aasland (66)er kommet til senere. I 2009 er det to representanter over 67 år på Stortinget, Inge Lønning og Per Ove Width (69),FrP. Da John Alvheim, Frp's helsepolitiske talsmann, trakk seg i 2005, var han 75 år.
Inge Lønning debuterte på Stortinget da han var 59 år. Da hadde han gjort sin akademiske verneplikt og litt til; 26 år som professor i teologi,10 år som Universitets rektor. "Altfor få akademikere våger seg utenfor sitt revir. I tillegg er det en nedarvet tradisjon i det politiske systemet i Norge om å være skeptisk til akademikerne".
Men en startalder på 59 år er ingenting mot Konrad Adenauer, som ble vest-tysk forbundskansler i 1949, 73 år gammel. Han holdt seg i stolen i 14 år og ble den lengst regjerende side Otto von Bismarck.
I et land som USA ere det ingen sjeldenhet at fremtredende politikere er over 70 år. John McCain var 72 da han satser på å bli president. Flere fremtredende senatorer er over 80 år.
Da en gruppe av dem for noen år siden besøkte Norge, var den eldste 79 år. Lønning fortalte om aldersfordelingen i Stortinget og at han var den eldste, hvorpå en av dem utbrøt: "Is it a kindergarden your are running?"
Dagens underskudd av eldre betyr at vi fortsatt lever i et ufullstendig demokrati. Hver fjerde velger i landet er over 60 år, nærmere 623.000 er over 67 år. Likevel nomineres svært få eldre på valglistene.
Hvorfor flere eldre? Det er ingen automatisk sammenheng mellom yteevne og nominell alder. Det at vi ikke strekker til kan inntreffe langt tidligere enn 70 år.
Eldre lærer like godt som yngre, men må stundom bruke lengre tid. Fordelen er at eldre har større erfaring og vet bedre hva kunnskapen kan brukes til. Jeg kjenner flere 30-åringer som forlengst har tenkt alle nye tanker, og jeg kjenner 70-åringer som stadig er i stand til å tenke nytt. Jeg kjenner en nyvalgt bystyrerepresentant i Molde, Kåre Ellingsgård (Ap). Han er snart 83 år, men er en av de mest oppegående i bystyret, den mest profilerte opposisjonspolitikeren. Det er nyttig med eldre stortingsrepresentanter som forstår hva det betyr å være i pensjonsalderen. Heller flere enn færre.
Vi må avskaffe myten om at de siste 20 årene av menneskelivet er en fornedrende prosess. Det er ikke nødvendig å påstå med jubel at det er best å bli gammel, det er ikke det. Men vi kan med frimodighet fremholde at det er naturlig og at det er bedre enn sitt rykte.
70-åringer er ikke lenger det 70-åringer var. Vi kler oss i dongeri, lytter til ipod'en på tur, drar på interrail, hygger oss med "Friends" ("Venner for livet"). Men vi vet også at neste generasjoner vil finne oss akkurat like umoderne som vi betrakter forfedrene. (Vi, fordi jeg er 71, 40 dager eldre enn Inge Lønning). 70-årene er alderdommens ungdom.
Du er gammel
- når du bruker mer tid på å finne brillene enn på å gjøre det du trenger dem
for
- når du ikke finner dem og du har dem på nesen
- når du vet alle svarene, men ingen stiller spørsmålene
- når du ikke trenger vekkerklokke for å stå opp kl.6
- når du fremholder med styrke at "dette har vi prøvd før, det gikk ikke"
- når du glemmer å trekke glidelåsen opp
- når du glemmer å trekke glidelåsen ned
Her følger litt av det nettet forteller om Inge Lønning i media i 2008:
09.12 Inge Lønning mener helsedelen av neste års statsbudsjett minner om NRKs juleklassiker «Grevinnen og hovmesteren».
08.12 Norge har takket nei til en moderne kreftbehandling som kan hjelpe hundrevis av pasienter årlig. - Merkelig holdning, sier Inge Lønning (H).
07.11 Inge Lønning frykter rykteflom etter at Jørgen Kosmo fortalte at en anonym stortingsrepresentant er refset for sexkjøp.
09.10 Årets budsjettlekkasjer på kant med grunnloven, mener Høyres Inge Lønning.
28.09 Inge Lønning fra Høyre ber biskopen engasjere seg for presten Joseph Moiba fra Sierra Leone som tre ganger er blitt nektet av pårørende å holde gravferdsseremoni grunnet sin etnisitet.
02.09 Høyres Inge Lønning mener stortingspensjonistene ikke kan unnskylde seg med at de ikke kjente regelverket.
04.08 Stortingsrepresentant Inge Lønning (H) mener staten sløser bort 100 millioner kroner årlig på assistert befruktning. De barnløse bør betale selv, mener han.
11.07 Inge Lønning (H) mener Stortinget kan og bør snu i hele spørsmålet om assistert befruktning til lesbiske og at den nye loven kan være diskriminerende mot homofile hannkjønn.
20.03 Inge Lønning (H) mener det kan være på tide å sette en strek over de regionale helseforetakene.
03.01 - De som har mulighet bør betale større egenandeler for medisiner, legehjelp og andre helsetjenester, mener Høyres helsepolitiker Inge Lønning og viser til at folk gjerne betaler 500 kroner for en klipp hos frisøren.
PS. Hørt om Lars Lønning i "Gartnerlosjen" og "Black Debbath". Han er sønn.
søndag 22. februar 2009
Språk og "stalinisme"
Språkkrav, momsfritak, unnfangelse, Koranen og husmannsånd, toalettpapir og krusedullskrift
Norsk Språkråd vil at riksdekkende aviser på papir og nett skal pålegges krav om en viss andel nynorsk. Den som ikke vil, skaL miste retten til momsfritak. Om dette har Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad
skrevet så godt at jeg anbefaler å bruke lenken til beskuelse og glede/vrede.
Men jeg benytter anledningen til å fortelle en historie om Valgerd Svarstad Haugland, den første KrF-politiker som åpent støttet Jesu oppsiktsvekkende under i Kana. Etter et landsstyremøte slo hun til med en helt ny forbudslinje: "Alt vi kan gjera for å unngå at eit svangerskap vert starta, er sjølvsagt bra". Hun holdt sin orientering på nynorsk, men brukte ordet "unnfangelse", og ble da spurt hvorfor hun ikke benyttet et nynorsk ord. "Vi driv ikkje med slikt på nynorsk", svarte tobarnsmoren fra Norheimsund. Er det kanskje derfor nynorskprosenten i befolkningen går ned?
Sjef Bernt Olufsen i VG gjorde det klart at han aldri vil se nynorsk i VG, og konstituert sjef i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, som forlengst har forlatt sine gamle AKP(ml)-holdninger, forkynte at "dette er ikkje noko staten skal styre"(sitert fra nettsiden til NRK Sogn og Fjordane), sier nestleder i Språkrådet,kontoret sjef, Magni Øvrebotten, at "dei like konservative som dei ekstremt religiøse når dei viser til Bibelen og Koranen".
Og fra denne nettsiden heter jeg følgende uttalelser, som indikerer at det ikke bare er hijab som opphisser massene:
Forhåpentligvis går nynorsken under ganske raskt, jeg gir den 4 år, og så slipper vi dette vanvittige maset fra et fåtall fanatikere.....
Heilt greitt. La oss få 4 år so skal vi stenge alle kraftverk som leverer straum til Oslo-området. Avtale!------
Niks mer VG for meg etter en slik nedlatende holdning. Ei heller som toalettpapir....
Jeg synes det er fint at vi har nynorsk, det gjør det lettere og raskere å identifisere bygdetullingene.
Det er vel heilt forståeleg at det ikkje kan nyttast nynorsk i VG. Det krev litt meir inteligens å forstå språket....
Skraper du på Olufsen og hans brødre i ånden finner du nok en "husmannsgutt". Han som forsøket å være slik han tror er fint..... folk det var de danske
embetsmennene. Kjenner noen uttrykket "Husmannsånd"
Det er forfriskande og kanskje endå meir underhaldande å sjå at språkleg stalinisme og mørkemannsvelde har gode kår.....
Det er heilt utruleg at vi lever i 2009, og so skal ein framleis drive å undertrykkje ei stor del av befolkninga på denne måten!....
Tenkjer ein som Wergeland, nasjonalt, kunstnarleg og demokratisk, burde nynorsk ha sin sjølvsagde plass i alle media. Ei anna sak er om samfunnet treng VG!.....
Å tillate nynorsk i VG må vel vere et mikroskopisk problem. Det blir vel verre den dagen muslimane kjem med si "krusedullskrift...
Norsk Språkråd vil at riksdekkende aviser på papir og nett skal pålegges krav om en viss andel nynorsk. Den som ikke vil, skaL miste retten til momsfritak. Om dette har Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad
skrevet så godt at jeg anbefaler å bruke lenken til beskuelse og glede/vrede.
Men jeg benytter anledningen til å fortelle en historie om Valgerd Svarstad Haugland, den første KrF-politiker som åpent støttet Jesu oppsiktsvekkende under i Kana. Etter et landsstyremøte slo hun til med en helt ny forbudslinje: "Alt vi kan gjera for å unngå at eit svangerskap vert starta, er sjølvsagt bra". Hun holdt sin orientering på nynorsk, men brukte ordet "unnfangelse", og ble da spurt hvorfor hun ikke benyttet et nynorsk ord. "Vi driv ikkje med slikt på nynorsk", svarte tobarnsmoren fra Norheimsund. Er det kanskje derfor nynorskprosenten i befolkningen går ned?
Sjef Bernt Olufsen i VG gjorde det klart at han aldri vil se nynorsk i VG, og konstituert sjef i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, som forlengst har forlatt sine gamle AKP(ml)-holdninger, forkynte at "dette er ikkje noko staten skal styre"(sitert fra nettsiden til NRK Sogn og Fjordane), sier nestleder i Språkrådet,kontoret sjef, Magni Øvrebotten, at "dei like konservative som dei ekstremt religiøse når dei viser til Bibelen og Koranen".
Og fra denne nettsiden heter jeg følgende uttalelser, som indikerer at det ikke bare er hijab som opphisser massene:
Forhåpentligvis går nynorsken under ganske raskt, jeg gir den 4 år, og så slipper vi dette vanvittige maset fra et fåtall fanatikere.....
Heilt greitt. La oss få 4 år so skal vi stenge alle kraftverk som leverer straum til Oslo-området. Avtale!------
Niks mer VG for meg etter en slik nedlatende holdning. Ei heller som toalettpapir....
Jeg synes det er fint at vi har nynorsk, det gjør det lettere og raskere å identifisere bygdetullingene.
Det er vel heilt forståeleg at det ikkje kan nyttast nynorsk i VG. Det krev litt meir inteligens å forstå språket....
Skraper du på Olufsen og hans brødre i ånden finner du nok en "husmannsgutt". Han som forsøket å være slik han tror er fint..... folk det var de danske
embetsmennene. Kjenner noen uttrykket "Husmannsånd"
Det er forfriskande og kanskje endå meir underhaldande å sjå at språkleg stalinisme og mørkemannsvelde har gode kår.....
Det er heilt utruleg at vi lever i 2009, og so skal ein framleis drive å undertrykkje ei stor del av befolkninga på denne måten!....
Tenkjer ein som Wergeland, nasjonalt, kunstnarleg og demokratisk, burde nynorsk ha sin sjølvsagde plass i alle media. Ei anna sak er om samfunnet treng VG!.....
Å tillate nynorsk i VG må vel vere et mikroskopisk problem. Det blir vel verre den dagen muslimane kjem med si "krusedullskrift...
0-moms for frivillig-Norge!
Om Noah, kakao og vafler, frivillighets-Norge, identitet og samhold, Soria Moria, 115.000 årsverk, undertøysreklame, snøscooter og Tordenskjold
I ettermiddag var vi seks venner som gikk rundt Stokkavatnet i Stavanger. En fin tur, om lag 9 kilometer, akkurat passe.
Det er kjekt å gå. Gjerne 4-5 ganger pr. uke. Gjerne 4 venner, noen ganger 6. Som oftest rundt Godalen, det tar en en time. Men på søndager etter kirketid gjerne Stokkavatnet.
Det kan blåse og regne. Slik er det stundom på Vestklandet - men slett ikke så ofte folk på Østlandet tror. Og den er ikke sann, historien om den lille gutten som ble spurt av en turist: "Regner det alltid slik i Bergen"? ”Vet ikke”, svarte han ”jeg er bare 7 år” .Og selv om Sørvestlandet er den mest bibelkyndige del av kongeriket, er heller ikke historien om Noah og arken sann. Noah fikk jo beskjed av Gud at det kom til å regne i 40 dager og 40 netter, derfor måtte han bygge en ark for å skjerme dyr og mennesker. Noah satte i gang, og like før han var ferdig, oppdaget han at en mann sto igjen. ”Kom ombord før syndfloden tar deg”, ropte han til mannen. Ög svaret kom på stavangersk (”siddismålet er den dialekt englene snakker om søndagen”, har teologiprofessor Jacob Jervell sagt): "40 dager og 40 netter, det e’ jo bare ei bøya!”
Mitt poeng er at når du har avtalt med venner, er det mye vanskeligere å droppe turen selv om regnet drypper. Så vi gikk rundt Stokkavatnet i regnet, det er forresten mye bedre enn å vasse i snø i Oslo og omegn.
Etter om lag 7 km kom vi til basen for Stavanger Roklubb. Vi hadde et fromt håp: har de kakao og og vafler i dag? Det hadde de. Og det er utrolig hvor godt akkurat kakao og vafler smaker slike dager.
Roklubbens medlemmer har en minikafe nesten hver søndag. Der jobber utrettelige frivillige med en blant mange, mange frivillige aktiviteter for å skaffe penger til virksomheten. Her er det konkurranseroere i norgestoppen, her er det ungdom som tar sine tredje åretak og synes dette er utfoldelse som gir glede, som de gjerne vil fortsette med.
Dette er en flik av frivillighets-Norge. Den tredje sektor.
Hva er det som hjelper mennesker som trenger det, skaper aktivitetstilbud for mange aldersgrupper?
Hva skaper identitet, samhold og fanebærere for moralske budskap som forvaltning og myndigheter selv vanskelig kan uttrykke, som når målgrupper det ellers kan være vanskelig å få fatt i?
Frivillig innsats!
Trekanten privat, offentlig og frivillig sektor i samfunnet utfyller hverandre. Frivillig innsats på ulike felter i Norge tilsvarer 115 000 årsverk. Gjennom et stort mangfold av aktiviteter knyttes mennesker sammen i meningsbærende fellesskap.
Nordmenn stiller opp. Frivillig innsats styrker verdier som gir det enkelte menneske eller grupper muligheter for ansvar, delaktighet, siolidaritet, mestring og kontroll.
Speideren, jentefotball, skolemusikk, Kirkens Bymisjon, Lions, røde og blå kors - you name it. For to år siden fikk vi kom Frivillighets-Norge, en sammenslutning av 180 organisasjoner med 10 millioner medlemskap, av disse over to millioner aktive. Alle disse virkeglade hender og føtter gjør en formidabel samfunnsbyggende innats. Det vil de gjerne fortsette med. Men, sier de frivillige, det er noe vi ikke skjønner. Hvorfor må vi betale moms på innkjøp av varer og tjenester når kommuner og næringsdrivende er unntatt?
Hvorfor må det lokale Røde Kors-laget betale moms for en snøscooter mens høyfjellshotellet slipper?
Hvorfor skal kirkens Bymisjon betale 25 pst mer for vaskemidler, utstyr og mat enn McDonalds?
Hvorfor må Redd Barna betale mer for trykking av brosjyrer om nettvettregler for barn enn Hennes&Mauritz betaler for trykking av undertøyreklame.
Fordi de har ideelle foremål, må de betale moms. De som har profitt som formål eller å levere offentlige tjenester som formål, får trekke fra 25 pst moms.
Jeg vet at støtten til frivillige organisasjoner er økt. Men jeg vet også at 0-sats for moms er langt mer sikkert enn flo og fjære i offentlige tilskudd.
Jeg vet at de tre blekrødeblekgrønne partiene i Soria Moria lovet å finne en varig momsløsning for frivilligheten. Men jeg vet også at i Stortinget sa partiene nei.
Jeg banner ikke. Men siden man ikke skal tukle med sitater, tar jeg sjansen på Peter Wessel Tordenskjold: Hva Fanden nøler I etter!
I ettermiddag var vi seks venner som gikk rundt Stokkavatnet i Stavanger. En fin tur, om lag 9 kilometer, akkurat passe.
Det er kjekt å gå. Gjerne 4-5 ganger pr. uke. Gjerne 4 venner, noen ganger 6. Som oftest rundt Godalen, det tar en en time. Men på søndager etter kirketid gjerne Stokkavatnet.
Det kan blåse og regne. Slik er det stundom på Vestklandet - men slett ikke så ofte folk på Østlandet tror. Og den er ikke sann, historien om den lille gutten som ble spurt av en turist: "Regner det alltid slik i Bergen"? ”Vet ikke”, svarte han ”jeg er bare 7 år” .Og selv om Sørvestlandet er den mest bibelkyndige del av kongeriket, er heller ikke historien om Noah og arken sann. Noah fikk jo beskjed av Gud at det kom til å regne i 40 dager og 40 netter, derfor måtte han bygge en ark for å skjerme dyr og mennesker. Noah satte i gang, og like før han var ferdig, oppdaget han at en mann sto igjen. ”Kom ombord før syndfloden tar deg”, ropte han til mannen. Ög svaret kom på stavangersk (”siddismålet er den dialekt englene snakker om søndagen”, har teologiprofessor Jacob Jervell sagt): "40 dager og 40 netter, det e’ jo bare ei bøya!”
Mitt poeng er at når du har avtalt med venner, er det mye vanskeligere å droppe turen selv om regnet drypper. Så vi gikk rundt Stokkavatnet i regnet, det er forresten mye bedre enn å vasse i snø i Oslo og omegn.
Etter om lag 7 km kom vi til basen for Stavanger Roklubb. Vi hadde et fromt håp: har de kakao og og vafler i dag? Det hadde de. Og det er utrolig hvor godt akkurat kakao og vafler smaker slike dager.
Roklubbens medlemmer har en minikafe nesten hver søndag. Der jobber utrettelige frivillige med en blant mange, mange frivillige aktiviteter for å skaffe penger til virksomheten. Her er det konkurranseroere i norgestoppen, her er det ungdom som tar sine tredje åretak og synes dette er utfoldelse som gir glede, som de gjerne vil fortsette med.
Dette er en flik av frivillighets-Norge. Den tredje sektor.
Hva er det som hjelper mennesker som trenger det, skaper aktivitetstilbud for mange aldersgrupper?
Hva skaper identitet, samhold og fanebærere for moralske budskap som forvaltning og myndigheter selv vanskelig kan uttrykke, som når målgrupper det ellers kan være vanskelig å få fatt i?
Frivillig innsats!
Trekanten privat, offentlig og frivillig sektor i samfunnet utfyller hverandre. Frivillig innsats på ulike felter i Norge tilsvarer 115 000 årsverk. Gjennom et stort mangfold av aktiviteter knyttes mennesker sammen i meningsbærende fellesskap.
Nordmenn stiller opp. Frivillig innsats styrker verdier som gir det enkelte menneske eller grupper muligheter for ansvar, delaktighet, siolidaritet, mestring og kontroll.
Speideren, jentefotball, skolemusikk, Kirkens Bymisjon, Lions, røde og blå kors - you name it. For to år siden fikk vi kom Frivillighets-Norge, en sammenslutning av 180 organisasjoner med 10 millioner medlemskap, av disse over to millioner aktive. Alle disse virkeglade hender og føtter gjør en formidabel samfunnsbyggende innats. Det vil de gjerne fortsette med. Men, sier de frivillige, det er noe vi ikke skjønner. Hvorfor må vi betale moms på innkjøp av varer og tjenester når kommuner og næringsdrivende er unntatt?
Hvorfor må det lokale Røde Kors-laget betale moms for en snøscooter mens høyfjellshotellet slipper?
Hvorfor skal kirkens Bymisjon betale 25 pst mer for vaskemidler, utstyr og mat enn McDonalds?
Hvorfor må Redd Barna betale mer for trykking av brosjyrer om nettvettregler for barn enn Hennes&Mauritz betaler for trykking av undertøyreklame.
Fordi de har ideelle foremål, må de betale moms. De som har profitt som formål eller å levere offentlige tjenester som formål, får trekke fra 25 pst moms.
Jeg vet at støtten til frivillige organisasjoner er økt. Men jeg vet også at 0-sats for moms er langt mer sikkert enn flo og fjære i offentlige tilskudd.
Jeg vet at de tre blekrødeblekgrønne partiene i Soria Moria lovet å finne en varig momsløsning for frivilligheten. Men jeg vet også at i Stortinget sa partiene nei.
Jeg banner ikke. Men siden man ikke skal tukle med sitater, tar jeg sjansen på Peter Wessel Tordenskjold: Hva Fanden nøler I etter!
fredag 20. februar 2009
Vær skeptisk til "undersøkelser"
Norske mediers skjødesløse omgang med tall er som Hotel Cæsar: Det tar aldri slutt.
I morges leste jeg i Dagens Næringsliv "Vil ha H-Frp-regjering". Tja, la oss se på tallene. Det er 740 bedrifter i Oslo og Akershus som har svart på spørsmålet: Hvilket regjeringsalternativ er næringslivet best tjent med?
Og svarene er som følger (resultatet i prosent):
H,Frp 16,6
H alene 14,6
Ap alene 13,8
H,V,KrF 13,8
H,Ap 12,1
Ap,SV,Sp 11,5
H,KrF,V,Frp 11,2
Frp alene 4,7
Sp, V, KrF 1,6
H/Frp-regjering scorer riktignok høyest blant ni alternativer. Vel så interessant for Dagens Næringslivs lesere kunne det kanskje vært å påpeke at 32,5 av de spurte ønsker Frp med i en eller annen form for borgerlig regjering, mens 30,0 pst ikke gjør det. Og DN kunne ha valgt å lage nok en tabell ut fra tallmaterialet: Hvor mange er det som vil ha de ulike partier med i en regjering?
Det har jeg gjort: Hvor mange av de spurte er det som kan tenke seg de ulike partier i ulike konstellasjoner (I absolutte tall er 1907 spurte, men fordi flere partier inngår i de fleste konstellsasjoner blir summen av prosentpoeng 204,5):
Høyre 1302 (68,3)
Frp 620 (32,5)
V 510 (26,6)
KrF 510 (26,6)
Ap 451 (25,9)
Sp 252 (13,1)
SV 220 (11,5)
Siden Frp snakker i store demokratiske bokstaver om hvor forferdelig det er at småpartiene (V og KrF) vil sette Frp utenfor, så forteller disse tallene (med alle sine skjevheter i utvalg) at det ikke er de store forskjellene mellom ønskene om å ha med Frp i regjering og ønskene om å ha med V/KrF. Og mye, mye viktigere enn slike tall er naturligvis effekten av den politiske tyngdekraft som sier at et parti som i sin politikk ligger i ytterkanten av den politiske skala får mindre innflytelse enn den som er i sentrum og kan snu seg til flere sider.
Og så et poeng som roter hele undersøkelsen sammen. Dagens Næringsliv opplyser at man har bedt om at de som svarer rangerer tre alternativer: best, nest best og tredje best. Er svarene vektet slik at det gir høyere score å være alt.1 enn alt.3? Eller er det slik at man hiver alle tre opp i analysegryta og lar dem telle like mye?
PS. Hva bedriftsledere i et område så langt borte fra de områder der råstoff finnes og de økonomiske verdier skapes, interesserer meg lite. Jeg tror heller ikke at DN har vurdert saken som særlig mer enn en selskapslek. Men da er Kjetil Brage Alstadheims underfundige,kommenterende observasjoner på det politiske detaljistplan langt å foretrekke.
Jeg ville overhode ikke giddet å lage denne kommentaren hvis det ikke var for å prøve å kommentere mer generelle trender:
a) overskrift og tekst bør være i noenlunde samsvar, og ikke kunne fremkalle mistanke om at det er journalistens ønskedrøm mer enn det stoffet gir dekning for som ligger bak valget,
b) undersøkelser er som isfjell, den mest interessante delen er ikke nødvendigvis det som stikker opp av vannet
c) hvis man ikke kjenner tallgrunnlag og beregningsmetode, blir verdien av en undersøkelse/meningsmåling liten.
Jeg forsterkes stadig i i min tro på at Kartago bør ødelegges og at medienes presentasjon av de 10 (!) månedlige politiske meningsmålinger er forvirrende, tilfeldige og skaper mer kaos enn de opplyser. Når resultatene for Frp en måned svinger mellom 19,5 og 28,6, eller for KrF mellom 4,4 og 8,1, burde all verdens varselsklokker kime. Kunne man bare se dem samlet og over tid ville det hjelpe betraktelig, men nå anses de jo som eksklusivt stoff, slik at det enkelte medium slår opp sin undersøkelse og toner ned eller neglisjerer helt de andre (noen ytterst få samler opp alt og gir gjennomsnittet hver måned).
Bruk mistankens skjerpede blikk når du leser stoff basert på undersøkelser og/eller meningsmålinger. Let særlig etter oppdragsgiver, det er en snublende fare for at byråer med oppdrag for store oppdragsgivere med mange undersøkelser, bevisst eller ubevisst står i fare for å tilpasse resultatene til det man tror oppdragsgiver ønsker (Klassekampen viste et eksempel av dette for noen uker siden).
Se også etter om den opprinnelige spørsmålsstilling er gjengitt, hvis ikke
er det enda større grunn til skepsis.
I morges leste jeg i Dagens Næringsliv "Vil ha H-Frp-regjering". Tja, la oss se på tallene. Det er 740 bedrifter i Oslo og Akershus som har svart på spørsmålet: Hvilket regjeringsalternativ er næringslivet best tjent med?
Og svarene er som følger (resultatet i prosent):
H,Frp 16,6
H alene 14,6
Ap alene 13,8
H,V,KrF 13,8
H,Ap 12,1
Ap,SV,Sp 11,5
H,KrF,V,Frp 11,2
Frp alene 4,7
Sp, V, KrF 1,6
H/Frp-regjering scorer riktignok høyest blant ni alternativer. Vel så interessant for Dagens Næringslivs lesere kunne det kanskje vært å påpeke at 32,5 av de spurte ønsker Frp med i en eller annen form for borgerlig regjering, mens 30,0 pst ikke gjør det. Og DN kunne ha valgt å lage nok en tabell ut fra tallmaterialet: Hvor mange er det som vil ha de ulike partier med i en regjering?
Det har jeg gjort: Hvor mange av de spurte er det som kan tenke seg de ulike partier i ulike konstellasjoner (I absolutte tall er 1907 spurte, men fordi flere partier inngår i de fleste konstellsasjoner blir summen av prosentpoeng 204,5):
Høyre 1302 (68,3)
Frp 620 (32,5)
V 510 (26,6)
KrF 510 (26,6)
Ap 451 (25,9)
Sp 252 (13,1)
SV 220 (11,5)
Siden Frp snakker i store demokratiske bokstaver om hvor forferdelig det er at småpartiene (V og KrF) vil sette Frp utenfor, så forteller disse tallene (med alle sine skjevheter i utvalg) at det ikke er de store forskjellene mellom ønskene om å ha med Frp i regjering og ønskene om å ha med V/KrF. Og mye, mye viktigere enn slike tall er naturligvis effekten av den politiske tyngdekraft som sier at et parti som i sin politikk ligger i ytterkanten av den politiske skala får mindre innflytelse enn den som er i sentrum og kan snu seg til flere sider.
Og så et poeng som roter hele undersøkelsen sammen. Dagens Næringsliv opplyser at man har bedt om at de som svarer rangerer tre alternativer: best, nest best og tredje best. Er svarene vektet slik at det gir høyere score å være alt.1 enn alt.3? Eller er det slik at man hiver alle tre opp i analysegryta og lar dem telle like mye?
PS. Hva bedriftsledere i et område så langt borte fra de områder der råstoff finnes og de økonomiske verdier skapes, interesserer meg lite. Jeg tror heller ikke at DN har vurdert saken som særlig mer enn en selskapslek. Men da er Kjetil Brage Alstadheims underfundige,kommenterende observasjoner på det politiske detaljistplan langt å foretrekke.
Jeg ville overhode ikke giddet å lage denne kommentaren hvis det ikke var for å prøve å kommentere mer generelle trender:
a) overskrift og tekst bør være i noenlunde samsvar, og ikke kunne fremkalle mistanke om at det er journalistens ønskedrøm mer enn det stoffet gir dekning for som ligger bak valget,
b) undersøkelser er som isfjell, den mest interessante delen er ikke nødvendigvis det som stikker opp av vannet
c) hvis man ikke kjenner tallgrunnlag og beregningsmetode, blir verdien av en undersøkelse/meningsmåling liten.
Jeg forsterkes stadig i i min tro på at Kartago bør ødelegges og at medienes presentasjon av de 10 (!) månedlige politiske meningsmålinger er forvirrende, tilfeldige og skaper mer kaos enn de opplyser. Når resultatene for Frp en måned svinger mellom 19,5 og 28,6, eller for KrF mellom 4,4 og 8,1, burde all verdens varselsklokker kime. Kunne man bare se dem samlet og over tid ville det hjelpe betraktelig, men nå anses de jo som eksklusivt stoff, slik at det enkelte medium slår opp sin undersøkelse og toner ned eller neglisjerer helt de andre (noen ytterst få samler opp alt og gir gjennomsnittet hver måned).
Bruk mistankens skjerpede blikk når du leser stoff basert på undersøkelser og/eller meningsmålinger. Let særlig etter oppdragsgiver, det er en snublende fare for at byråer med oppdrag for store oppdragsgivere med mange undersøkelser, bevisst eller ubevisst står i fare for å tilpasse resultatene til det man tror oppdragsgiver ønsker (Klassekampen viste et eksempel av dette for noen uker siden).
Se også etter om den opprinnelige spørsmålsstilling er gjengitt, hvis ikke
er det enda større grunn til skepsis.
torsdag 19. februar 2009
Gledestårer: Søstre møtes igjen
Jeg vet det: Følelser kan ikke styre norsk asyl- og innvandringspolitikk. Men mine tårekanaler går fra hjertet, ikke hjernen. Og jeg gråter av glede etter Dagsrevyens innslag om to norskiranske søstre. Sett og hørt deres ubeskrivelige glede over at de igjen kan møtes på norsk jord syv år etter at en onkel lurte dem til Iran og tvangsekteskap få måneder før de skulle få norsk statsborgerskap.
Historien om søstrene kan leses på nrk.no Den er også beretningen om en advokat, Randi Haugen Spydevold. Lovbryter, vil noen aklel henne. I så fall har hun handlet i nødverge, har hun gkitt sitt lille bidrag til årette opp gjentatte svik i vårt norske system. Hun fremstår som en flott representant for humanisme, rettferdighet og menneskerettigheter.
Og så forlater jeg dette enkelttilfellet,som er spesielt på sin måte men samtidig er et eksempel på at vi trenger en rausere og mer human asyl- og flyktningpolitikk. Slik politikk er verdipolitikk og angår menneskeverdet.
Retten til opphold eller retten til å søke om opphold, gjelder Norges internasjonale forpliktelser. Menneskers behov for å søke om beskyttelse skyldes deres livsforhold i verden. Disse forholdene er ikke betinget av budsjettdrøftinger og partipolitiske posisjoneringer i Norge. Norske myndigheter må vise at vi tar ansvar. Våre store ressurser forplikter oss på en særskilt måte.
Norge er del av et internasjonalt fellesskap hvor millioner av mennesker er tvunget på flukt, blant annet som følge av politisk og religiøs forfølgelse. Likevel berøres ikke Norge på langt nær så mye av mennesker på flukt som fattige land i sør. Vår velstand gir oss en spesiell mulighet til å ta imot mennesker i nød.
Økningen i antall asylsøkere har ført til ny debatt om norsk asylpolitikk. Dessverre får debatten ofte en fryktskapende undertone. Den tilslører ofte at asylsøkere har rett til å få søknadene sine behandlet, og rett til opphold dersom de oppfyller kriteriene for dette. Asylsøkere må ikke mistenkeliggjøres på generelt grunnlag. Man kan ikke klandre asylsøkerne for at vi har vært for dårlig forberedt på å ta dem i mot.
Mens jeg var leder av Kirkerådet, behandet Kirkemøtet i 2005 temaet ”Norsk asyl- og flyktningepolitikk”. ”Kirkemøtet krever rausere asylpraksis” var overskriften over pressemeldingen som oppsummerte vår behandling og enstemmige vedtak.
Det budskapet i oppsummeringen er dessverre enda mer på sin plass i dag. Asylsøkere, flyktninger og innvandrere må ikke bare anses som problemer eller maktesløse mennesker. De er medmennesker og viktige ressurspersoner.
Ikke minst Jesus viste i ord og handling en holdning som sprengte grenser der vi lett tenker trangt og avgrensende. Den holdning Jesus sto frem med i møte med ”den andre” var ikke preget av kjølig beregning, men av å gå ”den andre mil”. Man må i asyl- og flyktningsaker til og med kalkulere med risikoen for å bli ført bak lyset.
Mange av konfliktene mennesker flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser som følger av globaliseringen. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mange mennesker bort fra sine hjemsteder. De fleste flyktninger lever i flyktningleirer i (fattige) naboland i sør. En svært restriktiv innvandringspolitikk forsterker en tendens til at rike land i nord høster fruktene av globaliseringen, mens fattige land i sør må betale omkostningene.
Dette står i kontrast til Jesu ord om at ”den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av”
Hva det gjør med oss som samfunn og enkeltmennesker hvis vi møter mennesker med beskyttelsesbehov gradvis mer ekskluderende og inhumant? Da kan vi lett undergrave også troen på andre fellesskapsløsninger og den grunnleggende tilliten mellom mennesker i Norge. Å gi beskyttelse til mennesker på flukt handler til syvende og sist også om å bevare vårt eget menneskeverd.
Historien om søstrene kan leses på nrk.no Den er også beretningen om en advokat, Randi Haugen Spydevold. Lovbryter, vil noen aklel henne. I så fall har hun handlet i nødverge, har hun gkitt sitt lille bidrag til årette opp gjentatte svik i vårt norske system. Hun fremstår som en flott representant for humanisme, rettferdighet og menneskerettigheter.
Og så forlater jeg dette enkelttilfellet,som er spesielt på sin måte men samtidig er et eksempel på at vi trenger en rausere og mer human asyl- og flyktningpolitikk. Slik politikk er verdipolitikk og angår menneskeverdet.
Retten til opphold eller retten til å søke om opphold, gjelder Norges internasjonale forpliktelser. Menneskers behov for å søke om beskyttelse skyldes deres livsforhold i verden. Disse forholdene er ikke betinget av budsjettdrøftinger og partipolitiske posisjoneringer i Norge. Norske myndigheter må vise at vi tar ansvar. Våre store ressurser forplikter oss på en særskilt måte.
Norge er del av et internasjonalt fellesskap hvor millioner av mennesker er tvunget på flukt, blant annet som følge av politisk og religiøs forfølgelse. Likevel berøres ikke Norge på langt nær så mye av mennesker på flukt som fattige land i sør. Vår velstand gir oss en spesiell mulighet til å ta imot mennesker i nød.
Økningen i antall asylsøkere har ført til ny debatt om norsk asylpolitikk. Dessverre får debatten ofte en fryktskapende undertone. Den tilslører ofte at asylsøkere har rett til å få søknadene sine behandlet, og rett til opphold dersom de oppfyller kriteriene for dette. Asylsøkere må ikke mistenkeliggjøres på generelt grunnlag. Man kan ikke klandre asylsøkerne for at vi har vært for dårlig forberedt på å ta dem i mot.
Mens jeg var leder av Kirkerådet, behandet Kirkemøtet i 2005 temaet ”Norsk asyl- og flyktningepolitikk”. ”Kirkemøtet krever rausere asylpraksis” var overskriften over pressemeldingen som oppsummerte vår behandling og enstemmige vedtak.
Det budskapet i oppsummeringen er dessverre enda mer på sin plass i dag. Asylsøkere, flyktninger og innvandrere må ikke bare anses som problemer eller maktesløse mennesker. De er medmennesker og viktige ressurspersoner.
Ikke minst Jesus viste i ord og handling en holdning som sprengte grenser der vi lett tenker trangt og avgrensende. Den holdning Jesus sto frem med i møte med ”den andre” var ikke preget av kjølig beregning, men av å gå ”den andre mil”. Man må i asyl- og flyktningsaker til og med kalkulere med risikoen for å bli ført bak lyset.
Mange av konfliktene mennesker flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser som følger av globaliseringen. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mange mennesker bort fra sine hjemsteder. De fleste flyktninger lever i flyktningleirer i (fattige) naboland i sør. En svært restriktiv innvandringspolitikk forsterker en tendens til at rike land i nord høster fruktene av globaliseringen, mens fattige land i sør må betale omkostningene.
Dette står i kontrast til Jesu ord om at ”den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av”
Hva det gjør med oss som samfunn og enkeltmennesker hvis vi møter mennesker med beskyttelsesbehov gradvis mer ekskluderende og inhumant? Da kan vi lett undergrave også troen på andre fellesskapsløsninger og den grunnleggende tilliten mellom mennesker i Norge. Å gi beskyttelse til mennesker på flukt handler til syvende og sist også om å bevare vårt eget menneskeverd.
Nei til aktiv dødshjelp
Skal Norge tillate aktiv dødshjelp (eutanasi)? Jeg mener nei, eutanasi er å overskride en absolutt grense i forhold til livets verdighet og hellighet. På sitt landsmøte har Fremskrittspartiet det første politiske parti i Norge gått inn for å gjøre aktiv dødshjelp lovlig.
Stortingsrepr. Fritjof Frank Gundersen, FrP, fremsatte for 10 år siden et forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres. Justiskomiteen ønsket å avvise saken, og Stortinget var enig i det.
Men temaet har dukker opp med ujevne mellomrom, og etter dette vedtaket tror jeg det vil komme under et stadig større press. Jeg skjønner ønsket om å hjelpe den syke og spare vedkommende for lidelser og smerte. Men det kan ikke oppveie konsekvensene av å overstige grensen hvor livet selv ikke lenger er hellig og uangripelig.
FrpU ønsker "en verdig avslutning av livet". Men -
- det er ikke uverdig at noen må gjennom smertere og svekkelse før døden kommer
- det er ikke uverdig å bli hjelpetrengende og avhengig av andre
- det er ikke uverdig å kjenne at kroppsfunksjonene svikter, kroppen avmagres,
eller å ha behov for smertebehandling.
- det er ikke uverdig å leve videre også i de tilfellene der smertebehandlingen
virker dårlig eller ikke virker i det hele tatt.
Det uverdige er når mennesker ikke får den omsorg og behandling som de bør få.
Det er uverdig når vi i et velstandssamfunn foretar økonomiske prioriteringer som ikke tilgodeser mennesker i livets aller siste fare.
Både Kirkemøtet og bispemøtet har sagt klart nei til eutanasi: "Både kristen og humanistisk tradisjon understreker at vi mennesker er utlevert til hverandre på en måte som begrenser andre individers selvbestemmelse....Mennesket er skapt i samfunn med Gud og henter sin vesensbestemmelse og verdi fra dette forhold, og ikke fra egenskaper ved mennesket selv".
FrP vil ha et strengt lovverk rundt eutanasi. Men for eksempel kan det å tillate eutanasi på oppdrag fra en pasient, legge et press på sterkt hjelpetrengende. Aksepterer vi at noen kan be om å få sitt liv avkortet for ikke å bli en byrde for pårørende og seg selv, kan kan skje noen kjenne en forpliktelse til å be om dette. Hvis eutanasi overhode ikke er tillatt, vil ikke et slikt forventningspress få næring på samme måte. Og et lovverk som ikke fastholder at livet er hellig og ukrenkelig, kan legge utilbørlig press på helsepersonell.
Å si at mennesker i gitte situasjoner har en rett til å be om å få avslutte livet, er å overlate et menneske til ytterste ensomhet. Det er i livets mest sårbare faser at menneskelivet som fellesskapsprosjekt skal stå sin prøve.
Stortingsrepr. Fritjof Frank Gundersen, FrP, fremsatte for 10 år siden et forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres. Justiskomiteen ønsket å avvise saken, og Stortinget var enig i det.
Men temaet har dukker opp med ujevne mellomrom, og etter dette vedtaket tror jeg det vil komme under et stadig større press. Jeg skjønner ønsket om å hjelpe den syke og spare vedkommende for lidelser og smerte. Men det kan ikke oppveie konsekvensene av å overstige grensen hvor livet selv ikke lenger er hellig og uangripelig.
FrpU ønsker "en verdig avslutning av livet". Men -
- det er ikke uverdig at noen må gjennom smertere og svekkelse før døden kommer
- det er ikke uverdig å bli hjelpetrengende og avhengig av andre
- det er ikke uverdig å kjenne at kroppsfunksjonene svikter, kroppen avmagres,
eller å ha behov for smertebehandling.
- det er ikke uverdig å leve videre også i de tilfellene der smertebehandlingen
virker dårlig eller ikke virker i det hele tatt.
Det uverdige er når mennesker ikke får den omsorg og behandling som de bør få.
Det er uverdig når vi i et velstandssamfunn foretar økonomiske prioriteringer som ikke tilgodeser mennesker i livets aller siste fare.
Både Kirkemøtet og bispemøtet har sagt klart nei til eutanasi: "Både kristen og humanistisk tradisjon understreker at vi mennesker er utlevert til hverandre på en måte som begrenser andre individers selvbestemmelse....Mennesket er skapt i samfunn med Gud og henter sin vesensbestemmelse og verdi fra dette forhold, og ikke fra egenskaper ved mennesket selv".
FrP vil ha et strengt lovverk rundt eutanasi. Men for eksempel kan det å tillate eutanasi på oppdrag fra en pasient, legge et press på sterkt hjelpetrengende. Aksepterer vi at noen kan be om å få sitt liv avkortet for ikke å bli en byrde for pårørende og seg selv, kan kan skje noen kjenne en forpliktelse til å be om dette. Hvis eutanasi overhode ikke er tillatt, vil ikke et slikt forventningspress få næring på samme måte. Og et lovverk som ikke fastholder at livet er hellig og ukrenkelig, kan legge utilbørlig press på helsepersonell.
Å si at mennesker i gitte situasjoner har en rett til å be om å få avslutte livet, er å overlate et menneske til ytterste ensomhet. Det er i livets mest sårbare faser at menneskelivet som fellesskapsprosjekt skal stå sin prøve.
onsdag 18. februar 2009
NAV, Erna, Dag Terje og Carl I.
Erna Solberg foreslår en egen statsråd som bare har i oppgave å gjennomføre NAV-reformen. Det er den samme Solberg som nylig forkynte at hun prinsipielt ønsker en regjering med færre statsråder og langt mer makt til statsministeren.
Færre statsråder, ikke flere, Erna.
I øyeblikket har vi statsminister, 17 departementer og 19 statsråder. To departementer har to statsråder hver. Da Øystein Djupedal ble en for pinlig belastning gjennom sin sviktende evne til å fronte utdannings- og forskningspolitikk, valgte SV å gå inn for at man fikk to statsråder i dette departementet. Videre ønsket partiet at daværende bistandsminister Erik Solheim overtok som ny miljøvernminister etter Helen Bjørnøy. Men balansen i regjeringen mellom Sp, SV og Sp kunne ikke forrykkes, derfor ble Erik Solheim statsråd i to departementer.
NAV har vært en kontinuerlig katastrofe siden sommeren 2006.
Når et nav bryter sammen, havner kjøretøyet lett i grøften. NAV har sin statsråd, Dag Terje Andersen. Det er hans oppgave å sørge for at
- dagens kaos opphører
- samordningen av det tidligere Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten endelig
blir en realitet
- samordningen gir brukerne det lovede bedre tilbud
- mulighetene styrkes til å få folk i arbeid i stedet for å være passive trygde-
eller sosialhjelpsmottakere
- utbetaling av dagpenger skjer momentant
- brukerene får oppleve at de får svar når de banker på en dør i stedet for
å sluses rundt i en labyrint og tilslutt, gjennom svingdøren, havner på gata
igjen, uten svar
Dette er Dag Terje Andersens ansvar. Fyller han ikke oppgaven, må han - eller regjeringen - skiftes ut. Egen statsråd hjelper ingen. Stillingsøkninger bør komme helt andre steder i systemet.
NAV er et komplekst gigantprosjekt. Det er riktig tenkt, men dårlig implementert. Jeg tror egentlig ikke noen andre hadde gjort det særlig bedre. Når ett nav skal tilpasses mange ulike hjulstørrelser og flere sjåfører som vil dreie rattet i ulike retninger, går det galt uten svært gode forberedelser og systemer. Men jeg er likevel forundret over at regjeringen ikke har vært mer handlekraftig. At den ikke registrerte at det som skulle være "kom NAV, du skjønne, milde", fra første dag ble en mollstemt klagesang over temaet "me må sanneleg klage og kyta, at det ganga so seint og so smått", og etterhvert vokste til dagens flerstemte, mektige "Slavekoret" (de som ble satt ved elvebredden og drømte om det lovende land).
Erna Solbergs forslag er sikkert konstruktivt ment, samtidig som hun trenger å stæsje opp det forunderlige preg av tafatthet som preger Høyre anno februar 2009. Tafatthet er i alle fall ikke en merkelapp som kan klistres på Carl I. Hagen, som kjent er det ingenting som kan feste seg til teflon. I den politiske sirkusmanesje trumfer ingen Hagens frekkhetsakrobatikk med helskru. Frp bidrag til løsning har vært forslaget om å kutte 500 millioner i Nav i 2008, i sitt alternative budsjett for 2008 å foreslå kutt på nesten 500 millioner kroner, og endelig, i budsjettet for 2009 forslaget om et kutt på 260 millioner kroner.
Det er som Henrik Tikkanen sier: Dobbeltmoral er bra. Mister man den ene, har man den andre igjen.
Færre statsråder, ikke flere, Erna.
I øyeblikket har vi statsminister, 17 departementer og 19 statsråder. To departementer har to statsråder hver. Da Øystein Djupedal ble en for pinlig belastning gjennom sin sviktende evne til å fronte utdannings- og forskningspolitikk, valgte SV å gå inn for at man fikk to statsråder i dette departementet. Videre ønsket partiet at daværende bistandsminister Erik Solheim overtok som ny miljøvernminister etter Helen Bjørnøy. Men balansen i regjeringen mellom Sp, SV og Sp kunne ikke forrykkes, derfor ble Erik Solheim statsråd i to departementer.
NAV har vært en kontinuerlig katastrofe siden sommeren 2006.
Når et nav bryter sammen, havner kjøretøyet lett i grøften. NAV har sin statsråd, Dag Terje Andersen. Det er hans oppgave å sørge for at
- dagens kaos opphører
- samordningen av det tidligere Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten endelig
blir en realitet
- samordningen gir brukerne det lovede bedre tilbud
- mulighetene styrkes til å få folk i arbeid i stedet for å være passive trygde-
eller sosialhjelpsmottakere
- utbetaling av dagpenger skjer momentant
- brukerene får oppleve at de får svar når de banker på en dør i stedet for
å sluses rundt i en labyrint og tilslutt, gjennom svingdøren, havner på gata
igjen, uten svar
Dette er Dag Terje Andersens ansvar. Fyller han ikke oppgaven, må han - eller regjeringen - skiftes ut. Egen statsråd hjelper ingen. Stillingsøkninger bør komme helt andre steder i systemet.
NAV er et komplekst gigantprosjekt. Det er riktig tenkt, men dårlig implementert. Jeg tror egentlig ikke noen andre hadde gjort det særlig bedre. Når ett nav skal tilpasses mange ulike hjulstørrelser og flere sjåfører som vil dreie rattet i ulike retninger, går det galt uten svært gode forberedelser og systemer. Men jeg er likevel forundret over at regjeringen ikke har vært mer handlekraftig. At den ikke registrerte at det som skulle være "kom NAV, du skjønne, milde", fra første dag ble en mollstemt klagesang over temaet "me må sanneleg klage og kyta, at det ganga so seint og so smått", og etterhvert vokste til dagens flerstemte, mektige "Slavekoret" (de som ble satt ved elvebredden og drømte om det lovende land).
Erna Solbergs forslag er sikkert konstruktivt ment, samtidig som hun trenger å stæsje opp det forunderlige preg av tafatthet som preger Høyre anno februar 2009. Tafatthet er i alle fall ikke en merkelapp som kan klistres på Carl I. Hagen, som kjent er det ingenting som kan feste seg til teflon. I den politiske sirkusmanesje trumfer ingen Hagens frekkhetsakrobatikk med helskru. Frp bidrag til løsning har vært forslaget om å kutte 500 millioner i Nav i 2008, i sitt alternative budsjett for 2008 å foreslå kutt på nesten 500 millioner kroner, og endelig, i budsjettet for 2009 forslaget om et kutt på 260 millioner kroner.
Det er som Henrik Tikkanen sier: Dobbeltmoral er bra. Mister man den ene, har man den andre igjen.
Ufullstendige søkerlister
Offentlighetslovens bestemmelser om søkerlister og anonymitet brytes dessverre så det suser. Det groveste jeg har sett i det siste var da styret ved Nasjonalmuseet garanterte full konfidensialitet til søkere som ønsket det.
I en aktuell sak vedrørende jobben som ny fylkeskultursjef i Rogaland er det skapt uro i forbindelse med at tre av opprinnelig 16 søkere til stillingen som fylkeskultursjef fikk være anonyme.
Den som er tilbudt stillingen sier i dag til Stavanger Aftenblad at han ville være anonym søker fordi ”jeg ønsket ikke å belemre andre med dette før det var aktuelt, for ikke å skape uro i administrasjonen der jeg nå arbeider”.
Dette er den mest vanlige unnskyldning for å unngå offentlighet, men den blir ikke bedre av den grunn. På bakgrunn av det Sivilombudsmannen tidligere har sagt i slike sammenhenger, er jeg overbevist om at Rogaland Fylkeskommune her bryter norsk lov. Hvis en slik begrunnelse blir godtatt, er hele hensikten med Offentlighetsloven forgjeves. Fylkeskommunens jurist har her et betydelig forklaringsproblem.
Det er riktig at loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper. Det fremheves videre at det stilles ekstra strenge krav til begrunnelsen dersom søkerlisten gjelder en stilling av særlig offentlig interesse, som for eksempel lederstillinger.
En slik stilling er fylkeskultursjef.
Noen søkere til stillinger av offentlig interesse ønsker å være anonyme. Det kan forstås, men bare bare i helt spesielle tilfelle etterkommes. Og jo større den offentlige intreressen er, desto viktigere er det med fullstendige søkerlister.
For å sitere forarbeidene til Offentlighetsloven: ”Det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i en offentleg stilling. Forvaltningen skal på vegne av fellesskapen forvalte dei verdiane og ressursane som høyrer til samfunnet. Det er derfor viktig at det er mogleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar.”
I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4 kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.
I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008: 99) er stillinger med offentlig interesse beskrevet som: ” Som døme på slike stillingar, som det knyter seg stor offentleg interesse til, kan nemnast departementsråd, direktør for statlege direktorat, fylkesmann, rådmenn i kommunar og leiarar i offentlege verksemder utskild frå den sentrale forvaltninga, som helseføretaka og dei ulike omboda.
Det er viktig at både journalister og privatpersoner er observabte og offensive i slike saker. Bekvemmelighetshensyn kan aldri legitimere brudd på norsk lov.
I en aktuell sak vedrørende jobben som ny fylkeskultursjef i Rogaland er det skapt uro i forbindelse med at tre av opprinnelig 16 søkere til stillingen som fylkeskultursjef fikk være anonyme.
Den som er tilbudt stillingen sier i dag til Stavanger Aftenblad at han ville være anonym søker fordi ”jeg ønsket ikke å belemre andre med dette før det var aktuelt, for ikke å skape uro i administrasjonen der jeg nå arbeider”.
Dette er den mest vanlige unnskyldning for å unngå offentlighet, men den blir ikke bedre av den grunn. På bakgrunn av det Sivilombudsmannen tidligere har sagt i slike sammenhenger, er jeg overbevist om at Rogaland Fylkeskommune her bryter norsk lov. Hvis en slik begrunnelse blir godtatt, er hele hensikten med Offentlighetsloven forgjeves. Fylkeskommunens jurist har her et betydelig forklaringsproblem.
Det er riktig at loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper. Det fremheves videre at det stilles ekstra strenge krav til begrunnelsen dersom søkerlisten gjelder en stilling av særlig offentlig interesse, som for eksempel lederstillinger.
En slik stilling er fylkeskultursjef.
Noen søkere til stillinger av offentlig interesse ønsker å være anonyme. Det kan forstås, men bare bare i helt spesielle tilfelle etterkommes. Og jo større den offentlige intreressen er, desto viktigere er det med fullstendige søkerlister.
For å sitere forarbeidene til Offentlighetsloven: ”Det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i en offentleg stilling. Forvaltningen skal på vegne av fellesskapen forvalte dei verdiane og ressursane som høyrer til samfunnet. Det er derfor viktig at det er mogleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar.”
I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4 kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.
I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008: 99) er stillinger med offentlig interesse beskrevet som: ” Som døme på slike stillingar, som det knyter seg stor offentleg interesse til, kan nemnast departementsråd, direktør for statlege direktorat, fylkesmann, rådmenn i kommunar og leiarar i offentlege verksemder utskild frå den sentrale forvaltninga, som helseføretaka og dei ulike omboda.
Det er viktig at både journalister og privatpersoner er observabte og offensive i slike saker. Bekvemmelighetshensyn kan aldri legitimere brudd på norsk lov.
tirsdag 17. februar 2009
Avisene: "Alle ting må, en gang forgå"?
I dag var det mediebedriftenes Grand Prix. Opplagstall, opplagsfall, lesertall, kommentardill og –dall. ” Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad” (Thomas Kingo). Mange lokalaviser gleder seg, tabloidene og storbyavisene gremmer seg.
Kurver forteller at utviklingen i det samlede papiropplag steg fra 1983 til 2000, mens det de siste årene har vendt tilbake til 83-nivået. Jeg tror ikke det stopper der. Noen (delvis dumdristige) spådommer:
• Nettavisene vil øke, de store regionavisene gå langsomt tilbake, farten litt avhengig av hvordan de forvalter sitt avispund.
• Gode lokalaviser vil få noe økning, mest for dem som ligger nær en stor avis som må ta hensyn til et stort nedslagsfelt.
• Dagbladet mister kulturleserne til Aftenposten og Morgenbladet, og vil på et tidspunkt bli gravlagt i sin nåværende skikkelse.
• Dagsavisen faller mellom alle stoler annonsemessig, og vil – dessverre, for det er en god avis - forsvinne, hvis den ikke for eksempel slås sammen med
• Klassekampen. Denne avisen er i fortjent fremgang, og dens stoff er ikke spesielt velegnet for nettformatet.
• Nr.2 avisene i Tromsø, Bergen, Stavanger, Skien og Moss får det tøft, overgangen til mer nettannonsering vil ramme disse relativt hardest. Noen av dem ryker. Det eneste interessante brudd med trendene er at Telemarksavisa støtt og sikkert nærmer seg markedsleder Varden.
• Nisjeavisene? Vil helt avhenge av kvalitet, evne til å treffe sitt mulige publikum med relevant stoff, en avis som ikke undervurderer leserne sine", sier redaktø.ren av Morgenbladet til Dagbladet."Alle ting har en foranderlig lykke" (Kingo)
NB: Ikke glem at vi er fremdeles et avislesende folk, over 8o pst leser minst en avis daglig. Og av dem som er under 30 er det klart flere som henter informasjon fra avis enn fra nett. Men Kingo har en advarsel: "Alle ting må, en gang forgå". Og selv om f.eks. VG papir taper terreng, har VG samlet på papir og nett 2 138 000 lesere i snitt i 2008. Det er det høyeste tallet noensinne. I 2008 nådde VG ut til 53,2 prosent av befolkningen. Det er en økning fra 50,8 prosent i 2007 og 49,2 prosent i 2006.
Var jeg redaktør i en større avis i dag, ville jeg forsterke forskjellen mellom nettutgave og papiravis, la nettet ta mesteparten av det som skjer, øyeblikket, det løpende Styrke papiravisens innsats for å finne frem nyheter som ikke ligger i dagen, overvåkningen av det som hender men ikke er stoff før noen graver det frem Prøve å finne ut hvordan portvokternes (30 – 50 år) interessefelt og verdensoppfatning kunne suppleres på begge sider av aldersskalaen, minne alle som gadd høre på at fremtiden er ikke uavvendelig men også er hva du gjør den til.
Men det beste jeg kunne gjøre, var nok å erkjenne med Predikeren at ikke bare alt, men alle har sin tid, trekke meg tilbake og minnes styreformann Thomas Watson i IBM, som i 1943 proklamerte at «Jeg vil tro det er marked i verden for kanskje fem datamaskiner», eller kanskje enda bedre grunnleggeren av Digital, Ken Olson, som i 1977 var sikker på at «det er ingen grunn til at noen skulle ønske å ha en datamaskin hjemme».
PS. Det er vel snart 20 år siden jeg besøkte USA og så på forskning når det gjaldt å utvikle "elektronisk avispapir", med total gjenbruk og muligheter for å knytte seg opp til ethvert abonnemensskrift.
Distribusjonskostnadene vil kunne reduseres enormt. "Sorgen forgå, gleden bestå"?
Kurver forteller at utviklingen i det samlede papiropplag steg fra 1983 til 2000, mens det de siste årene har vendt tilbake til 83-nivået. Jeg tror ikke det stopper der. Noen (delvis dumdristige) spådommer:
• Nettavisene vil øke, de store regionavisene gå langsomt tilbake, farten litt avhengig av hvordan de forvalter sitt avispund.
• Gode lokalaviser vil få noe økning, mest for dem som ligger nær en stor avis som må ta hensyn til et stort nedslagsfelt.
• Dagbladet mister kulturleserne til Aftenposten og Morgenbladet, og vil på et tidspunkt bli gravlagt i sin nåværende skikkelse.
• Dagsavisen faller mellom alle stoler annonsemessig, og vil – dessverre, for det er en god avis - forsvinne, hvis den ikke for eksempel slås sammen med
• Klassekampen. Denne avisen er i fortjent fremgang, og dens stoff er ikke spesielt velegnet for nettformatet.
• Nr.2 avisene i Tromsø, Bergen, Stavanger, Skien og Moss får det tøft, overgangen til mer nettannonsering vil ramme disse relativt hardest. Noen av dem ryker. Det eneste interessante brudd med trendene er at Telemarksavisa støtt og sikkert nærmer seg markedsleder Varden.
• Nisjeavisene? Vil helt avhenge av kvalitet, evne til å treffe sitt mulige publikum med relevant stoff, en avis som ikke undervurderer leserne sine", sier redaktø.ren av Morgenbladet til Dagbladet."Alle ting har en foranderlig lykke" (Kingo)
NB: Ikke glem at vi er fremdeles et avislesende folk, over 8o pst leser minst en avis daglig. Og av dem som er under 30 er det klart flere som henter informasjon fra avis enn fra nett. Men Kingo har en advarsel: "Alle ting må, en gang forgå". Og selv om f.eks. VG papir taper terreng, har VG samlet på papir og nett 2 138 000 lesere i snitt i 2008. Det er det høyeste tallet noensinne. I 2008 nådde VG ut til 53,2 prosent av befolkningen. Det er en økning fra 50,8 prosent i 2007 og 49,2 prosent i 2006.
Var jeg redaktør i en større avis i dag, ville jeg forsterke forskjellen mellom nettutgave og papiravis, la nettet ta mesteparten av det som skjer, øyeblikket, det løpende Styrke papiravisens innsats for å finne frem nyheter som ikke ligger i dagen, overvåkningen av det som hender men ikke er stoff før noen graver det frem Prøve å finne ut hvordan portvokternes (30 – 50 år) interessefelt og verdensoppfatning kunne suppleres på begge sider av aldersskalaen, minne alle som gadd høre på at fremtiden er ikke uavvendelig men også er hva du gjør den til.
Men det beste jeg kunne gjøre, var nok å erkjenne med Predikeren at ikke bare alt, men alle har sin tid, trekke meg tilbake og minnes styreformann Thomas Watson i IBM, som i 1943 proklamerte at «Jeg vil tro det er marked i verden for kanskje fem datamaskiner», eller kanskje enda bedre grunnleggeren av Digital, Ken Olson, som i 1977 var sikker på at «det er ingen grunn til at noen skulle ønske å ha en datamaskin hjemme».
PS. Det er vel snart 20 år siden jeg besøkte USA og så på forskning når det gjaldt å utvikle "elektronisk avispapir", med total gjenbruk og muligheter for å knytte seg opp til ethvert abonnemensskrift.
Distribusjonskostnadene vil kunne reduseres enormt. "Sorgen forgå, gleden bestå"?
Kruska Larsens fair play
Russerne protesterte mot Bjørndalens gull. En som tvertimot hjalp en konkurrent til å få gull, var Ernst ”Kruska” Larsen, et internasjonalt anerkjent eksempel på fair play.
Det hendte under OL i Melbourne i 1956, et av de hyggeligste OL for en norsk friidrettsentusiast. Jeg satt ved frokostbordet – det må ha vært i månedsskiftet november/desember – og kan ennå huske Halfdan Hegtuns radioreferat da han med stigende stigende entusiasme og en nesten forbauset undertone skildret Egil Danielsens berømte gullkast og verdensrekord på 85.71 m.
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!
Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.
Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men da tok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"
Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøveree den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk.
Ernst Kruska Larsen representerer det aller beste i et olympisk motto som dessverre er devaluert til det ukjennelige: "En sunn sjel i et sunt legeme".
Chris Brasher ble senere kjent fordi han var initiativtakeren til London Marathon, fra Greenwich Park til Buckingham Palace. Det ble første gang arrangert med over 7000løpere i 1981, og Brasher, som da var 52 år, løp på under tre timer.
(Dagens egotripp: Selv løp jeg London Marathon i 1982, 44 år gammel, på 2.52.13)
Det hendte under OL i Melbourne i 1956, et av de hyggeligste OL for en norsk friidrettsentusiast. Jeg satt ved frokostbordet – det må ha vært i månedsskiftet november/desember – og kan ennå huske Halfdan Hegtuns radioreferat da han med stigende stigende entusiasme og en nesten forbauset undertone skildret Egil Danielsens berømte gullkast og verdensrekord på 85.71 m.
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!
Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.
Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men da tok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"
Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøveree den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk.
Ernst Kruska Larsen representerer det aller beste i et olympisk motto som dessverre er devaluert til det ukjennelige: "En sunn sjel i et sunt legeme".
Chris Brasher ble senere kjent fordi han var initiativtakeren til London Marathon, fra Greenwich Park til Buckingham Palace. Det ble første gang arrangert med over 7000løpere i 1981, og Brasher, som da var 52 år, løp på under tre timer.
(Dagens egotripp: Selv løp jeg London Marathon i 1982, 44 år gammel, på 2.52.13)
Kirken: Intet halleluja for oljeboring
"Jeg synes det er bra at Kirken bidrar til å dempe det halleluja-bildet som oljeindustrien forsøker å skape av oljevirksomheten, sier AUF-leder Martin Henriksen til VG Nett i dag.
Biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland leder en større kirkelig prosesjon i Oslo tirsdag. Ved Stortinget vil representanter for alle partiene bli overrakt vekkerklokker for å få dem til å våkne opp til kamp for jordens klima. Deretter skal biskopen holde en appell.
Fem års tenkepause i norsk oljeleting. En prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i ly av klimakrisen. En grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implementering av eksisterenden teknologi. Utvikling av utslippsfri petroleumsutvinning. Implementering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale.
Dette er hovedbudskapet fra de sentrale ledere i Kirkerådet, Norges Kristne Råd og Kirkens Nødhjelp (se innlegg i Dagbladet. Og de får gledelig nok støtte vfra alle de politiske ungdomspartiene, unntatt FrpU.
I en bred kirkelig mobilisering for miljøet lanseres prosjektet "Skaperverk og bærekraft" lanseres. Kirkene går sammen om en tiårig satsing på bærekraft. Ettersom jeg både har ledet Kirkerådet og styret i Kirkesns Nødhjelp, skal ingen undre seg over at jeg stiller meg 100 prosent bak det initiativ og de målsettinger som her lanseres. Kirken må bygge er bred folkelig bevegelse for å gi bærekraft, og gi politikerne ryggdekning for de modige valg som må tas for å gjøre Norge til en miljønasjon. Norge har aldri hatt så mye klimautslipp pr. innbygger så akkurat nå. f
Kirkemøtet i 1996 behandlet temaet Forbruk og Rettferd. Den norske kirke har i de senere årene erkjent mye tydeligere enn før at vårt felles livsgrunnlag på jorden er truet, og at vi i våre vestlige forbrukersamfunn bærer en stor del av ansvaret for dette. Med høyt utslipp av klimagasser, en stor olje- og gassektor og en solid økonomi har Norge både et større ansvar for klimaproblemet og bedre muligheter enn de fleste andre land til å gjøre noe med det. Det ligger klare etiske utfordringer i at vi bidrar til den globale oppvarmingen.
Helheten i skaperverket trues av overforbruk, press på ressursene, og forurensning av jord, luft og vann. Gud satte oss til å forvalte over naturen, hegne og vokte om den til hans ære og alles beste.
Kristen tro og vårt ansvar i en såret verden henger nøye sammen. Kristi kjærlighet kan aldri isoleres til tankenes og ordenes virkelighet. Kristi kjærlighet søker forpliktende handling.
Kirken må være nær folket, den må være på banen for å forsvare verdier som er truet: skaperverket, den økologiske balanse, og svake menneskegrupper som rammes av tankeløst overforbruk eller maksimaliserende kapitalkrefter.
En utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt.
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.
Det går ikke an å skille skaperverket og troen fra hverandre, kirken er til for menneskenes og skaperverkets skyld.
Edvard Hoem uttrykker det godt i sin praktfulle salme om de syv skapingsdagene, ”Når heile verda syng mot Gud”, en salme som bør ha en langt bredere plass i vår gudstjenestefeiring:
”Vi møter morgonen i lag, vi stig av søvnen ut.
Dei mørke vatna opnar seg der Herrens ande sviv,
På Herrens ord kjem lys og liv – Halleluja!”
Biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland leder en større kirkelig prosesjon i Oslo tirsdag. Ved Stortinget vil representanter for alle partiene bli overrakt vekkerklokker for å få dem til å våkne opp til kamp for jordens klima. Deretter skal biskopen holde en appell.
Fem års tenkepause i norsk oljeleting. En prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i ly av klimakrisen. En grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implementering av eksisterenden teknologi. Utvikling av utslippsfri petroleumsutvinning. Implementering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale.
Dette er hovedbudskapet fra de sentrale ledere i Kirkerådet, Norges Kristne Råd og Kirkens Nødhjelp (se innlegg i Dagbladet. Og de får gledelig nok støtte vfra alle de politiske ungdomspartiene, unntatt FrpU.
I en bred kirkelig mobilisering for miljøet lanseres prosjektet "Skaperverk og bærekraft" lanseres. Kirkene går sammen om en tiårig satsing på bærekraft. Ettersom jeg både har ledet Kirkerådet og styret i Kirkesns Nødhjelp, skal ingen undre seg over at jeg stiller meg 100 prosent bak det initiativ og de målsettinger som her lanseres. Kirken må bygge er bred folkelig bevegelse for å gi bærekraft, og gi politikerne ryggdekning for de modige valg som må tas for å gjøre Norge til en miljønasjon. Norge har aldri hatt så mye klimautslipp pr. innbygger så akkurat nå. f
Kirkemøtet i 1996 behandlet temaet Forbruk og Rettferd. Den norske kirke har i de senere årene erkjent mye tydeligere enn før at vårt felles livsgrunnlag på jorden er truet, og at vi i våre vestlige forbrukersamfunn bærer en stor del av ansvaret for dette. Med høyt utslipp av klimagasser, en stor olje- og gassektor og en solid økonomi har Norge både et større ansvar for klimaproblemet og bedre muligheter enn de fleste andre land til å gjøre noe med det. Det ligger klare etiske utfordringer i at vi bidrar til den globale oppvarmingen.
Helheten i skaperverket trues av overforbruk, press på ressursene, og forurensning av jord, luft og vann. Gud satte oss til å forvalte over naturen, hegne og vokte om den til hans ære og alles beste.
Kristen tro og vårt ansvar i en såret verden henger nøye sammen. Kristi kjærlighet kan aldri isoleres til tankenes og ordenes virkelighet. Kristi kjærlighet søker forpliktende handling.
Kirken må være nær folket, den må være på banen for å forsvare verdier som er truet: skaperverket, den økologiske balanse, og svake menneskegrupper som rammes av tankeløst overforbruk eller maksimaliserende kapitalkrefter.
En utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt.
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.
Det går ikke an å skille skaperverket og troen fra hverandre, kirken er til for menneskenes og skaperverkets skyld.
Edvard Hoem uttrykker det godt i sin praktfulle salme om de syv skapingsdagene, ”Når heile verda syng mot Gud”, en salme som bør ha en langt bredere plass i vår gudstjenestefeiring:
”Vi møter morgonen i lag, vi stig av søvnen ut.
Dei mørke vatna opnar seg der Herrens ande sviv,
På Herrens ord kjem lys og liv – Halleluja!”
mandag 16. februar 2009
Finansakrobatene
Det gode med å lese Dagens Næringsliv til frokosten er at det så ofte øker adrenalinet og får kroppen skikkelig i gear. Det er utrolig hvor mye svindel, konkursrytteri, sensitiv aksjeinformasjon og annet lureri som åpenbares. Og det er fascinerende å registrere hvordan ledere, styreformenn(selv med kvotering i styret er det fremdeles flest menn som er styreledere)og andre ansvarlige synliggjør sannheten i Pauli ord til Timoteus (6.10): "For kjærlighet til penger er roten til alt ondt".
Den lenge særdeles respekterte Wall Street-investoren Bernard Madoff ble for kort tid siden siktet for massiv svindel for 50 milliarder dollar (over 70.000 kroner pr. nordmann). Påtalemyndigheten sier at opplegget gikk ut på at investorene fikk betalt av pengene som nye investorer satte inn, slik at fondet var avhengig av en stadig strøm av nye investorer. Siden den investerte kapitalen ikke gir nok avkastning alene, vil et slikt pyramideopplegg alltid til slutt rase sammen.
Heldigvis ligger Aker Brygge og tilliggende areaner for børs- og finansakrobatikk et godt stykke unna downtown Manhattan.
Dagens lesning i DN: To partnere har leid ut polakker og svensker til norsk næringsliv for flere hundre millioner kroner. I kjølvannet etter dem er det konkurser, karantener og fengsel, ubetalte regninger, avgifter og lønnskrav fra bl.a. 60 polske arbeidere.
Men: Vikarformidlingen fortsetter!
En av de to hadde fra november 1998 frem til mai 2004 (67 måneder) ikke mindre enn tre toårige konkurskarantener. 3 x 24 er i min bok fremdeles 72! Er det slik som i soning av straff at to år ikke er to år likevel? Han skal ha vært involvert i omlag 14 konkurser fra 1990-tallet frem til i dag.
Gutta er kreative. Fordi arbeidsgiveravgiften er lavere enn normalt i noen områder, etablerte de to Oslo-baserte partnerne et selskap med adresse Hadsel i Nord-Norge. Postbokser er godt å ha. Før de hadde de en forretningsadresse som en annen Larris i Vangsgutane sin hjembygd, Todalen på Nordmøre.
Og før jeg går i mål: Den andre partneren er utdannet regnskapsfører og driver eget regnskapsfirma. Dagens Næringsliv forteller at til tross for store problemer i egen forretningsdrift med konkurs og det bostyrene mener er regnskapsrot, har han vært engasjert av Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening som kontrollør av andre regnskapsførere!
En norsk rytter mistet medalje i OL fordi hesten var dopet. Mange konkursryttere i vårt karrige land får dessverre ikke straff for å drive en ulovlig, men lønnsom geskjeft.
Hva kan samfunnet gjøre? Wikipedia skriver: "Det er vanskelig å stanse konkursryttere ved lov. Eneste mulighet er ved dom. For å unngå "problemet" bruker de ofte en slektning eller liknende som eier av virksomheten, såkalt stråmann".
Jeg tror opinionen må skjerpe seg, skape trykk på lovgivere, politi og kontrollmyndigheter. Vi leser om svindel, huffer litt, men så--? Det er nesten som da et nytt økonomiblad kom på markedet, og en interessert kunde henvendte seg til av kiosk i Moss og ba om "Dine Penger". Damen i luken var sikker på at det dreide seg om et ran og dytttet hele kassen på den pengeinteresserte.
Kanskje det var en ide å styrke politiet slik av det virkelig kunne ta seg av dem som snyter fellesskapet, og ikke av hensyn til det politiske korrekte stadig får et utvidet virkefelt?
Styrk Økokrim!Strafferammene for konkursrytteri er alt for lav, og namsrettene er alt for sene med å ilegge konkurskarantene.
Men dessverre vil det nok alltid ta mye lenger tid å tjene en million på ærlig vis, enn å svindle den.
Den lenge særdeles respekterte Wall Street-investoren Bernard Madoff ble for kort tid siden siktet for massiv svindel for 50 milliarder dollar (over 70.000 kroner pr. nordmann). Påtalemyndigheten sier at opplegget gikk ut på at investorene fikk betalt av pengene som nye investorer satte inn, slik at fondet var avhengig av en stadig strøm av nye investorer. Siden den investerte kapitalen ikke gir nok avkastning alene, vil et slikt pyramideopplegg alltid til slutt rase sammen.
Heldigvis ligger Aker Brygge og tilliggende areaner for børs- og finansakrobatikk et godt stykke unna downtown Manhattan.
Dagens lesning i DN: To partnere har leid ut polakker og svensker til norsk næringsliv for flere hundre millioner kroner. I kjølvannet etter dem er det konkurser, karantener og fengsel, ubetalte regninger, avgifter og lønnskrav fra bl.a. 60 polske arbeidere.
Men: Vikarformidlingen fortsetter!
En av de to hadde fra november 1998 frem til mai 2004 (67 måneder) ikke mindre enn tre toårige konkurskarantener. 3 x 24 er i min bok fremdeles 72! Er det slik som i soning av straff at to år ikke er to år likevel? Han skal ha vært involvert i omlag 14 konkurser fra 1990-tallet frem til i dag.
Gutta er kreative. Fordi arbeidsgiveravgiften er lavere enn normalt i noen områder, etablerte de to Oslo-baserte partnerne et selskap med adresse Hadsel i Nord-Norge. Postbokser er godt å ha. Før de hadde de en forretningsadresse som en annen Larris i Vangsgutane sin hjembygd, Todalen på Nordmøre.
Og før jeg går i mål: Den andre partneren er utdannet regnskapsfører og driver eget regnskapsfirma. Dagens Næringsliv forteller at til tross for store problemer i egen forretningsdrift med konkurs og det bostyrene mener er regnskapsrot, har han vært engasjert av Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening som kontrollør av andre regnskapsførere!
En norsk rytter mistet medalje i OL fordi hesten var dopet. Mange konkursryttere i vårt karrige land får dessverre ikke straff for å drive en ulovlig, men lønnsom geskjeft.
Hva kan samfunnet gjøre? Wikipedia skriver: "Det er vanskelig å stanse konkursryttere ved lov. Eneste mulighet er ved dom. For å unngå "problemet" bruker de ofte en slektning eller liknende som eier av virksomheten, såkalt stråmann".
Jeg tror opinionen må skjerpe seg, skape trykk på lovgivere, politi og kontrollmyndigheter. Vi leser om svindel, huffer litt, men så--? Det er nesten som da et nytt økonomiblad kom på markedet, og en interessert kunde henvendte seg til av kiosk i Moss og ba om "Dine Penger". Damen i luken var sikker på at det dreide seg om et ran og dytttet hele kassen på den pengeinteresserte.
Kanskje det var en ide å styrke politiet slik av det virkelig kunne ta seg av dem som snyter fellesskapet, og ikke av hensyn til det politiske korrekte stadig får et utvidet virkefelt?
Styrk Økokrim!Strafferammene for konkursrytteri er alt for lav, og namsrettene er alt for sene med å ilegge konkurskarantene.
Men dessverre vil det nok alltid ta mye lenger tid å tjene en million på ærlig vis, enn å svindle den.
søndag 15. februar 2009
Regnskog - og verstingen Plantasjen
Montro hva det er mine og olde- og barnebarns navn mest vil kritisere meg og min generasjon for?At vi ventet for lenge med å utvikle alternative energikilder?
At vi etterhvert ble så opptatt av å øke eget forbruk at reservene i Oljefondet ikke ble brukt til å utvikle ny teknologi, "intelligent" industri og forskning?
At vi ikke tok konsekvenser at det vi visste om forurensning og miljøvern, men fortsatte en irreversibel utvikling?
Fremskrittet kommer sjelden i kvantesprang, de er de små, viktige skrittene som avgjør. Her i Rogland avslørte Regnskogfondet i forrige uke at det var brukt regnskogstømmer på benker i buss-skur. Arbeiderpartiet står sterkt på at tømmeret må fjernes. Statens Vegvesen synes benkene må få stå når de først er plassert i skurene. Men jeg deler uten videre synspunktet til en av de lovende unge Ap-politikerne, bystyremedlem Torstein Tvedt Solberg: "Det er ikke greit å kalle det en tabbe, og deretter la benkene bli stående. Vi må statuere et eksempel, og vise at vi ikke synes at dette er greit".
Nå innfører det franske selskapet nulltoleranse for bruk av tropisk trevirke i bygg, møbler og reklameinstallasjoner. Også andre prosjekter firmaet har hatt ansvar for i Norge skal nå gjennomgås. "Vi vil ikke at benkespilene skal stå som et minne om en feil vi har gjort
Dette er en av de små miljøseire og forhåpentlig en pekepinn til andre som måtte prøve seg. Og for alle offentlige innkjøp må det være en selvfølge å forlange solid sertifisering .
På grunn av de unike egenskapene, har regnskogstømmer blitt brukt til å lage dyre og flotte møbler, eksklusive gulv, hagemøbler, båtinnredning, skipsdekk, kjøkkenbenker og terrassegulv. De mest kjente treslagene er teak og mahogni, men også merbau, meranti, jatoba, og wengé er treslag som har gått igjen i butikkhyllene.
Tresorter fra plantasjer - teak, eukalyptus og akasie brukes - til produksjon av blant annet hagemøbler. Mange tror at produkter som stammer fra plantasjer er et miljøalternativ fordi det ikke er snakk om trær som kommer direkte fra regnskogen. Dette stemmer dessverre ikke, opplyser Regnskogfondet.
Verstingen når det gjelder regnskogtømmer er kjeden Plantasjen. Mens en rekke hagemøbelforhandlere kutter ut tropisk tre, går Plantasjen i motsatt retning, utvider vareutvalget og planlegger å bli hagemøblenes Ikea. Det går an å ikke handle der, det går an å organisere protester - Natur og Ungdom har jo en flott historie i så måte.
(I en parentes: Er det noe jeg er stolt over i familien, er det neste generasjons engasjement i Natur og Ungdom. En gang lå det en lapp på middagsbordet hjemme: "Min ekspertise trengs et annet sted". Da vi skrudde på Dagsrevyen, ble det zoomet inn på Geir Arne og Frederic Hauge som hang protesterende høyt oppe i en fabrikkpipe på Rafsnes. Og den eneste gangen jeg har skjelt ut politiet var da Bjørn Kristoffer bandt seg fast på en jernbanestrekning som skulle nedlegges, og en politimester uttalte seg i sterke ordelag om pøbler fra Oslo. Jeg sendte ham et brev der jeg i rimelig sterke ordelagt sa at det var nettopp slik arroganse som skapte avstand mellom generasjonene).
Regnskogen karakteriseres som en av de rikeste naturtypene i verden, med et mangfold forskjellige plante- og dyrearter. På verdensbasis dekker skog en stadig mindre del av landoverflaten, og det er de tropiske skoger som rammes hardest. Tømmerhogst er en viktig årsak til regnskogsrasering og bruk av tropisk tømmer bidrar til avskoging. Når regnskogen blir ødelagt, skapes enorme mengder klimagassutslipp, unikt naturmangfold går tapt og millioner av mennesker som er avhengige av skogen mister sitt livsgrunnlag.
Følg nøye med der det kan være regnskogtømmer som er brukt. Bruk anledninger til å skape negativ publisitet for Plantasjen .
At vi etterhvert ble så opptatt av å øke eget forbruk at reservene i Oljefondet ikke ble brukt til å utvikle ny teknologi, "intelligent" industri og forskning?
At vi ikke tok konsekvenser at det vi visste om forurensning og miljøvern, men fortsatte en irreversibel utvikling?
Fremskrittet kommer sjelden i kvantesprang, de er de små, viktige skrittene som avgjør. Her i Rogland avslørte Regnskogfondet i forrige uke at det var brukt regnskogstømmer på benker i buss-skur. Arbeiderpartiet står sterkt på at tømmeret må fjernes. Statens Vegvesen synes benkene må få stå når de først er plassert i skurene. Men jeg deler uten videre synspunktet til en av de lovende unge Ap-politikerne, bystyremedlem Torstein Tvedt Solberg: "Det er ikke greit å kalle det en tabbe, og deretter la benkene bli stående. Vi må statuere et eksempel, og vise at vi ikke synes at dette er greit".
Nå innfører det franske selskapet nulltoleranse for bruk av tropisk trevirke i bygg, møbler og reklameinstallasjoner. Også andre prosjekter firmaet har hatt ansvar for i Norge skal nå gjennomgås. "Vi vil ikke at benkespilene skal stå som et minne om en feil vi har gjort
Dette er en av de små miljøseire og forhåpentlig en pekepinn til andre som måtte prøve seg. Og for alle offentlige innkjøp må det være en selvfølge å forlange solid sertifisering .
På grunn av de unike egenskapene, har regnskogstømmer blitt brukt til å lage dyre og flotte møbler, eksklusive gulv, hagemøbler, båtinnredning, skipsdekk, kjøkkenbenker og terrassegulv. De mest kjente treslagene er teak og mahogni, men også merbau, meranti, jatoba, og wengé er treslag som har gått igjen i butikkhyllene.
Tresorter fra plantasjer - teak, eukalyptus og akasie brukes - til produksjon av blant annet hagemøbler. Mange tror at produkter som stammer fra plantasjer er et miljøalternativ fordi det ikke er snakk om trær som kommer direkte fra regnskogen. Dette stemmer dessverre ikke, opplyser Regnskogfondet.
Verstingen når det gjelder regnskogtømmer er kjeden Plantasjen. Mens en rekke hagemøbelforhandlere kutter ut tropisk tre, går Plantasjen i motsatt retning, utvider vareutvalget og planlegger å bli hagemøblenes Ikea. Det går an å ikke handle der, det går an å organisere protester - Natur og Ungdom har jo en flott historie i så måte.
(I en parentes: Er det noe jeg er stolt over i familien, er det neste generasjons engasjement i Natur og Ungdom. En gang lå det en lapp på middagsbordet hjemme: "Min ekspertise trengs et annet sted". Da vi skrudde på Dagsrevyen, ble det zoomet inn på Geir Arne og Frederic Hauge som hang protesterende høyt oppe i en fabrikkpipe på Rafsnes. Og den eneste gangen jeg har skjelt ut politiet var da Bjørn Kristoffer bandt seg fast på en jernbanestrekning som skulle nedlegges, og en politimester uttalte seg i sterke ordelag om pøbler fra Oslo. Jeg sendte ham et brev der jeg i rimelig sterke ordelagt sa at det var nettopp slik arroganse som skapte avstand mellom generasjonene).
Regnskogen karakteriseres som en av de rikeste naturtypene i verden, med et mangfold forskjellige plante- og dyrearter. På verdensbasis dekker skog en stadig mindre del av landoverflaten, og det er de tropiske skoger som rammes hardest. Tømmerhogst er en viktig årsak til regnskogsrasering og bruk av tropisk tømmer bidrar til avskoging. Når regnskogen blir ødelagt, skapes enorme mengder klimagassutslipp, unikt naturmangfold går tapt og millioner av mennesker som er avhengige av skogen mister sitt livsgrunnlag.
Følg nøye med der det kan være regnskogtømmer som er brukt. Bruk anledninger til å skape negativ publisitet for Plantasjen .
lørdag 14. februar 2009
Verdens beste idrettskvinne med norske røtter
Vet du hvem Babe Zaharias er?
Hun føyer seg sterk inn i selskapet av store norsk-amerikanske navn som fredsprisvinneren Norman Borlaug, den store fotballtreneren Knute Rockne, senatoren fra Minnesota i 28 år – og Babe Zaharias født Mildred Ella Didriksen.
Lite kjent i Norge, kjent blant alle idrettsinteresserte i USA.
Hun ble kåret av Associated Press til verdens fremste kvinnelige idrettsutøver i første halvdel av det 20.århundre, og hun ble best plasserte kvinne i ESPNs kåring av det 20.århundres beste idrettsutøvere.
Ingen annen i idrettshistorien har en så allsidig merittliste på høyt plan som Babe Zaharias, og det er vanskelig å tro at verden vil få se hennes like. Ingen over, ingen ved siden.
Av hennes merittliste fremgår at hun var fremragende i svømming (hun hadde sterke planer om å svømme over den britiske kanal, men fikk aldri tid til å forberede seg nok) og stup, bowling og sykling og tennis, verdensrekordholder og vinner av OL-gull i friidrett, Amerika-topp i baseball og basketball, en av verdens fremste golfspillere gjennom alle tider. Babe – hun fikk tilnavnet med henblikk på den legendariske Babe Ruth etter 5 homeruns i en kamp – lyktes til de grader i hver eneste idrett hun forsøkte seg i. Seks ganger ble hun kåret til årets kvinnelige idrettsutøver, mer enn noen annen mannlig eller kvinnelig utløver.
Hvem var hun, denne fantastiske Babe?
I 1905 emigrerte sjømannen – 19 ganger rundt Kapp Horn – og snekkeren Ole Didriksen til Port Arthur i Texas. Tre år senere kom moren, Hannah, og 26.juni 1914 kom Mildred Ella til verden, som det sjette av syv barn. Store ødeleggelser etter en orkan førte familien til Beaumont. Her vokste hun opp og gjorde seg raskt bemerket, først i basket der hun ofte scoret over 30 poeng i en kamp, og der skolelaget aldri tapte en kamp i de årene hun var med.
Hun ble toppstjernen i USA All-Star Basketball Team,
Men så overtok friidretten. Det vakte nærmest verdenssensasjon da hun 16.juli 1932 under det nasjonale kvinnemesterskapet i Evanston, Illinois, deltok hun i 8 av 10 øvelser, tok gull i seks av dem, og satte ny verdensrekord i fire!
Ved de olympiske lekene i Los Angeles senere samme år, var hun kvalifisert til deltakelse i i alle de fem øvelsene for kvinner, men reglene gjorde at hun bare fikk delta i tre. Det ble gull i 80 m hekk (11,7), gull i spyd (43,65 m) og sølv i høyde. Den siste medaljen skulle egentlig vært i gull, hun hadde samme resultat som vinneren men fikk underkjent et hopp fordi hun passerte listen med hodet først (Fosbury Flop-stilen som mange år senere ble mye brukt).
Den medaljen hun fikk var i realiteten laget av 50 pst gull og 50 pst sølv (den eneste medalje i dette slag i OL-historien), og senere ble hun kreditert med en delt olympisk rekord. Da hun kom hjem, ble det heltevelkomst i Dallas, og for første gang ble hun kåret som ”Woman Athlete of the Year” av Associated Press. Utmerkelsen fikk hun ytterligere fem ganger, den siste i 1954.
Midt på 30-tallet måtte hun drive med profesjonell basketball, baseball og golf, for å tjene til livets opphold under depresjonen. Da hun startet golfkarrieren, slo hun rundt 1000 baller hver dag, sogb hun slo helt til hendene måtte tapes. Gjennomsnittlig hadde hun et utgangsslag på 220 meter.
I 1945 konkurrerte hun i mennenes PGA-turnering, og i 1946-47 satte hun en enestående rekord som aldri er slått: Hun vant 17 golfturneringer på rad før hun igjen ble profesjonell og vant en rekke år betydelige penger. I 1950 tok hun en Grand Slam da hun vant både US Open, Titleholders Championship og Western Open. I alt vant hun 82 turneringer.
I 1953 ble det oppdaget at Babe Zaharias – hun hadde giftet seg i 1938 med den profesjonelle bryteren George Zaharias – hadde kreft. Likevel vant hun flere turneringer før hun døde i Galveston i 1956, 45 år gammel..
Hennes død ble omtalt over hele verden. Den britiske The Guardian hadde 1.side-tittelen: ”Death of the World’s Greatest Athlete”.
Babe Zaharias er begravet i Forest Lawn Cementeri i Beaumont, Texos, og i byen er det også et museum til hennes minne. Året før hun døde skrev hun ”This life I’ve lead: My autobiography”. Hun har fått fire biografier: ”Champion Athlete” ( Elizabeth Lynn), ”Babe: The Life and Legende of Babe Didriksom Zaharias” (Susan E. Cayleff),”Whatta-Gal! The Babe Didrikson Story” (William Johnson/Nancey P. Williamson), “The incredible Babe – her ultimate story” (Thad Johnson/Louis Didrikson).
I 1981 ble Babe Zaharias avbildet på et USA-frimerke.
Hun føyer seg sterk inn i selskapet av store norsk-amerikanske navn som fredsprisvinneren Norman Borlaug, den store fotballtreneren Knute Rockne, senatoren fra Minnesota i 28 år – og Babe Zaharias født Mildred Ella Didriksen.
Lite kjent i Norge, kjent blant alle idrettsinteresserte i USA.
Hun ble kåret av Associated Press til verdens fremste kvinnelige idrettsutøver i første halvdel av det 20.århundre, og hun ble best plasserte kvinne i ESPNs kåring av det 20.århundres beste idrettsutøvere.
Ingen annen i idrettshistorien har en så allsidig merittliste på høyt plan som Babe Zaharias, og det er vanskelig å tro at verden vil få se hennes like. Ingen over, ingen ved siden.
Av hennes merittliste fremgår at hun var fremragende i svømming (hun hadde sterke planer om å svømme over den britiske kanal, men fikk aldri tid til å forberede seg nok) og stup, bowling og sykling og tennis, verdensrekordholder og vinner av OL-gull i friidrett, Amerika-topp i baseball og basketball, en av verdens fremste golfspillere gjennom alle tider. Babe – hun fikk tilnavnet med henblikk på den legendariske Babe Ruth etter 5 homeruns i en kamp – lyktes til de grader i hver eneste idrett hun forsøkte seg i. Seks ganger ble hun kåret til årets kvinnelige idrettsutøver, mer enn noen annen mannlig eller kvinnelig utløver.
Hvem var hun, denne fantastiske Babe?
I 1905 emigrerte sjømannen – 19 ganger rundt Kapp Horn – og snekkeren Ole Didriksen til Port Arthur i Texas. Tre år senere kom moren, Hannah, og 26.juni 1914 kom Mildred Ella til verden, som det sjette av syv barn. Store ødeleggelser etter en orkan førte familien til Beaumont. Her vokste hun opp og gjorde seg raskt bemerket, først i basket der hun ofte scoret over 30 poeng i en kamp, og der skolelaget aldri tapte en kamp i de årene hun var med.
Hun ble toppstjernen i USA All-Star Basketball Team,
Men så overtok friidretten. Det vakte nærmest verdenssensasjon da hun 16.juli 1932 under det nasjonale kvinnemesterskapet i Evanston, Illinois, deltok hun i 8 av 10 øvelser, tok gull i seks av dem, og satte ny verdensrekord i fire!
Ved de olympiske lekene i Los Angeles senere samme år, var hun kvalifisert til deltakelse i i alle de fem øvelsene for kvinner, men reglene gjorde at hun bare fikk delta i tre. Det ble gull i 80 m hekk (11,7), gull i spyd (43,65 m) og sølv i høyde. Den siste medaljen skulle egentlig vært i gull, hun hadde samme resultat som vinneren men fikk underkjent et hopp fordi hun passerte listen med hodet først (Fosbury Flop-stilen som mange år senere ble mye brukt).
Den medaljen hun fikk var i realiteten laget av 50 pst gull og 50 pst sølv (den eneste medalje i dette slag i OL-historien), og senere ble hun kreditert med en delt olympisk rekord. Da hun kom hjem, ble det heltevelkomst i Dallas, og for første gang ble hun kåret som ”Woman Athlete of the Year” av Associated Press. Utmerkelsen fikk hun ytterligere fem ganger, den siste i 1954.
Midt på 30-tallet måtte hun drive med profesjonell basketball, baseball og golf, for å tjene til livets opphold under depresjonen. Da hun startet golfkarrieren, slo hun rundt 1000 baller hver dag, sogb hun slo helt til hendene måtte tapes. Gjennomsnittlig hadde hun et utgangsslag på 220 meter.
I 1945 konkurrerte hun i mennenes PGA-turnering, og i 1946-47 satte hun en enestående rekord som aldri er slått: Hun vant 17 golfturneringer på rad før hun igjen ble profesjonell og vant en rekke år betydelige penger. I 1950 tok hun en Grand Slam da hun vant både US Open, Titleholders Championship og Western Open. I alt vant hun 82 turneringer.
I 1953 ble det oppdaget at Babe Zaharias – hun hadde giftet seg i 1938 med den profesjonelle bryteren George Zaharias – hadde kreft. Likevel vant hun flere turneringer før hun døde i Galveston i 1956, 45 år gammel..
Hennes død ble omtalt over hele verden. Den britiske The Guardian hadde 1.side-tittelen: ”Death of the World’s Greatest Athlete”.
Babe Zaharias er begravet i Forest Lawn Cementeri i Beaumont, Texos, og i byen er det også et museum til hennes minne. Året før hun døde skrev hun ”This life I’ve lead: My autobiography”. Hun har fått fire biografier: ”Champion Athlete” ( Elizabeth Lynn), ”Babe: The Life and Legende of Babe Didriksom Zaharias” (Susan E. Cayleff),”Whatta-Gal! The Babe Didrikson Story” (William Johnson/Nancey P. Williamson), “The incredible Babe – her ultimate story” (Thad Johnson/Louis Didrikson).
I 1981 ble Babe Zaharias avbildet på et USA-frimerke.
fredag 13. februar 2009
Nei til taxfree
Tar du taxfree-ordningen fra en nordmann tar du livslykken fra ham!
Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?
Nei.
Flyr du fra Kastrup til Gaerdermoen, venter det da et digert supermarked på deg som du inntil nylig omtrent måtte brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.
Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?
Nei.
Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote? Ja.
Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?
Ja
Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?
Ja.
Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.
Det er ingen CO2-avgift på flydrivstoffet utenlands, og internasjonal flytrafikk er ikke omfattet av Kyotoavtalen. Vil Norge være pådriver for å få få temaet inn?
I alle fall ikke før valget til høsten
Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk? Ja.
Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette? Nei. "Regjeringen har tidligere endret taxfree-ordningen for å gjøre den mer praktisk. Det er ikke aktuelt avvikle noe som vil slå tilbake på det", sa statssekretær Geir Axelsen i Finansdepartementet i fjor sommer, som en reaksjon til at et regjeringsoppnevnt utvalg foreslo at det innføres toll på all alkohol og tobakk, at alkoholavgiften økes med 10 prosent og at dieselavgiften økes. Det ville bety blant annet slutt på taxfree-salg på flyplasser, fly og ferger. Det ville heller ikke være mulig å ta med seg øl, vin eller brennevin etter en tur i utlandet, man måtte stoppe i tollen og betale norske avgifter og moms.
Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?
Tror du på julenissen?
Er politikerne redde for folkeflertallets rullende fonn? "Jeg synes det er smålig. Det ligger i gruppen forslag om å forby alt som er litt hyggelig for folk" (Høyres nestleder Jan Tore Sanner).
Er det slik at narkotika er vårt største rusproblem? Langt i fra. Alkohol ødelegger flere menneskeliv, betyr langt større press på helsevesenet. Men vi leser og hører langt mindre om alkoholens farer som om narko i massemdia. Kan det skyldes, som Synnøve Skeie Fosse hevdet i et innlegg i Aftenposten (hun har pressebakgrunn både fra Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, nå student på BI): "Pressen kan ikke skrive om alkohol ....uten å måtte ta et svært ubehagelig oppgjør med eget alkoholforbruk og holdninger - uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper....alkoholomsetningen er liberalisert - og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale - men akk så forståelige - dobbeltmoral".
I fjor høst måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller:
"Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien- Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk som var opptatt av uvesentligheter. Når slik skjer har du til pokker å komme deg vekk og ut av flyet, og ikke tulle rundt i bagasjehyllene”.
Da et forsinket utenlandsfly kom til Sola 01.30 om natten klaget passasjerer over en eneste ting: "Taxfree er ikke åpen. Skandale".
Det reises mer fordi billig taxfree er bedre enn polet, sjokoladebutikken og parfymeriet,gjør det rimeligere å reise.Framtiden i våre hender har beregnet at staten slik sponser flyturer utenlands med:
* 1410 kroner ved full utnyttelse av kvoten
* 1016 kroner ved moderat utnyttelse av kvoten
Selvangivelse:
Reiser jeg mye?
Ja. Mer enn de aller fleste. Jeg har besøkt godt over 100 land, dels i stillings medfør, dels av nysgjerighet og økonomiske muligheter. I den sammenheng er det slik at det ikke bare singler, hele blogghuset i glass bryter sammen.
Kjøper jeg taxfree?
1 stk. solkrem på Gardermoen, fordi det var håpløst å få slik med seg i kontrollen.
2 flasker da en datter giftet seg. Ellers er posene tomme.
Er jeg avholdsmann?
Ja.
Gledesdreper??
Sikkert, vil de fleste mene.
Uansett hvis vi bytter ut et enkelt ord, sier jeg med Marcus Porcius Cato i det romerske senat: Forøvrig er det min mening at taxfree bør avvikles.
Fakta om flytrafikk og taxfree:• Nordmenns flyreiser utenlands – målt i kilometer - har tredoblet seg siden 1990.
• Flytrafikken står for ca 7 prosent av de norske CO2-utslippene.
• Nordmenn flyr i løpet av ett år nærmere 5 millioner ganger til og fra utlandet.
• 85 prosent av nordmenns flykilometere gikk til og fra utlandet.
EU avviklet taxfree-handelen med virkning senest fra 1.januar 2003, da overgangsordningene i Sverige og Finland ble avviklet. Samtidig skjedde det en gradvis opptrapping av lovlig innførselskvote for normal avgiftsbelagt grensehandel.
Norske reisende kan handle tax-fritt i utlandet ved minst 24 timers utenlandsopphold. Retten er begrenset til reise med ferge og fly, det er ikke tax-free kjøpsadgang ved innreise med tog, buss eller privatbil.
Nordmenn kan kjøpe tax-free-varer ved innreise fra alle land, og kvoten er inntil 1 liter brennevin og 1,5 liter vin, eller 3 liter vin alene, og 2 liter øl (eller 5 liter øl alene), samt 10 kg kjøtt og 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakksvarer, og 200 blad sigarettpapir. maksimal innførselsverdi er 6.000 kroner. I tax-free-handelen er brennevin og kosmetikk overrepresentert ift normalt forbruksmønster(Wikipedia).
Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?
Nei.
Flyr du fra Kastrup til Gaerdermoen, venter det da et digert supermarked på deg som du inntil nylig omtrent måtte brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.
Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?
Nei.
Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote? Ja.
Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?
Ja
Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?
Ja.
Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.
Det er ingen CO2-avgift på flydrivstoffet utenlands, og internasjonal flytrafikk er ikke omfattet av Kyotoavtalen. Vil Norge være pådriver for å få få temaet inn?
I alle fall ikke før valget til høsten
Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk? Ja.
Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette? Nei. "Regjeringen har tidligere endret taxfree-ordningen for å gjøre den mer praktisk. Det er ikke aktuelt avvikle noe som vil slå tilbake på det", sa statssekretær Geir Axelsen i Finansdepartementet i fjor sommer, som en reaksjon til at et regjeringsoppnevnt utvalg foreslo at det innføres toll på all alkohol og tobakk, at alkoholavgiften økes med 10 prosent og at dieselavgiften økes. Det ville bety blant annet slutt på taxfree-salg på flyplasser, fly og ferger. Det ville heller ikke være mulig å ta med seg øl, vin eller brennevin etter en tur i utlandet, man måtte stoppe i tollen og betale norske avgifter og moms.
Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?
Tror du på julenissen?
Er politikerne redde for folkeflertallets rullende fonn? "Jeg synes det er smålig. Det ligger i gruppen forslag om å forby alt som er litt hyggelig for folk" (Høyres nestleder Jan Tore Sanner).
Er det slik at narkotika er vårt største rusproblem? Langt i fra. Alkohol ødelegger flere menneskeliv, betyr langt større press på helsevesenet. Men vi leser og hører langt mindre om alkoholens farer som om narko i massemdia. Kan det skyldes, som Synnøve Skeie Fosse hevdet i et innlegg i Aftenposten (hun har pressebakgrunn både fra Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, nå student på BI): "Pressen kan ikke skrive om alkohol ....uten å måtte ta et svært ubehagelig oppgjør med eget alkoholforbruk og holdninger - uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper....alkoholomsetningen er liberalisert - og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale - men akk så forståelige - dobbeltmoral".
I fjor høst måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller:
"Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien- Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk som var opptatt av uvesentligheter. Når slik skjer har du til pokker å komme deg vekk og ut av flyet, og ikke tulle rundt i bagasjehyllene”.
Da et forsinket utenlandsfly kom til Sola 01.30 om natten klaget passasjerer over en eneste ting: "Taxfree er ikke åpen. Skandale".
Det reises mer fordi billig taxfree er bedre enn polet, sjokoladebutikken og parfymeriet,gjør det rimeligere å reise.Framtiden i våre hender har beregnet at staten slik sponser flyturer utenlands med:
* 1410 kroner ved full utnyttelse av kvoten
* 1016 kroner ved moderat utnyttelse av kvoten
Selvangivelse:
Reiser jeg mye?
Ja. Mer enn de aller fleste. Jeg har besøkt godt over 100 land, dels i stillings medfør, dels av nysgjerighet og økonomiske muligheter. I den sammenheng er det slik at det ikke bare singler, hele blogghuset i glass bryter sammen.
Kjøper jeg taxfree?
1 stk. solkrem på Gardermoen, fordi det var håpløst å få slik med seg i kontrollen.
2 flasker da en datter giftet seg. Ellers er posene tomme.
Er jeg avholdsmann?
Ja.
Gledesdreper??
Sikkert, vil de fleste mene.
Uansett hvis vi bytter ut et enkelt ord, sier jeg med Marcus Porcius Cato i det romerske senat: Forøvrig er det min mening at taxfree bør avvikles.
Fakta om flytrafikk og taxfree:• Nordmenns flyreiser utenlands – målt i kilometer - har tredoblet seg siden 1990.
• Flytrafikken står for ca 7 prosent av de norske CO2-utslippene.
• Nordmenn flyr i løpet av ett år nærmere 5 millioner ganger til og fra utlandet.
• 85 prosent av nordmenns flykilometere gikk til og fra utlandet.
EU avviklet taxfree-handelen med virkning senest fra 1.januar 2003, da overgangsordningene i Sverige og Finland ble avviklet. Samtidig skjedde det en gradvis opptrapping av lovlig innførselskvote for normal avgiftsbelagt grensehandel.
Norske reisende kan handle tax-fritt i utlandet ved minst 24 timers utenlandsopphold. Retten er begrenset til reise med ferge og fly, det er ikke tax-free kjøpsadgang ved innreise med tog, buss eller privatbil.
Nordmenn kan kjøpe tax-free-varer ved innreise fra alle land, og kvoten er inntil 1 liter brennevin og 1,5 liter vin, eller 3 liter vin alene, og 2 liter øl (eller 5 liter øl alene), samt 10 kg kjøtt og 200 sigaretter eller 250 gram andre tobakksvarer, og 200 blad sigarettpapir. maksimal innførselsverdi er 6.000 kroner. I tax-free-handelen er brennevin og kosmetikk overrepresentert ift normalt forbruksmønster(Wikipedia).
torsdag 12. februar 2009
Stå på, Knut Storberget!
Den norske hverdag vil tåle en håndfull kvinner med politiuniform og hijab. Om fem år vil vi smile av dagens opphissede diskusjon, der vi opplever SV'ere hånd i hånd med Frp, Klassekampen og Høyre i skjønn forening, Sp i ny verdikamp. Tjohei så det går unna. Hva er vel truende arbeidsledighet, "pensjonsran" og oljeboring i nord mot engasjementet i dette spørsmålet såvel på grasrotnivå som blant torner, røde roser, blåveis, gullris og grønne planter litt over bakkenivå?
Det begynte med en pressemelding fra Justisdepartementet, etter at politidirektør Killengren hadde tvil seg frem til "ja til hijab i politiet". Departementet fremholdt at "hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform".
Statsministeren grep inn etter et lite opprør i egne partirekker, pressemeldingen er forsvunnet fra nettet, og politikere i alle farger nesten kappes om å ta avstand. Politidirektoratet skal nå utrede hvordan en løsning med hodeplagg der hår tildekkes, kan innføres.
Symbolsak? Islamfrykt? Avvikling av politiets nøytralitet? "Hvis noen tror på Tor og Odin, skal de få bruke vikinghjelm også?" (Jan Arild Ellingsen,Frp). "Hijab i dag vil være provoserende i en del situasjoner", sier Erna Solberg til VG.a>"Uenighet i regjeringen", lyder en overskrift i Dagbladet.
Andre land aksepterer kombinasjonen hijab-uniform. Og de 9-10 kvinnene i Storbritannia som bruker dette, virker ikke spesielt utfordrende. Også i Sverige og noen andre land er dette på vei inn.
Jeg synes vi skal lytte litt til lederen for det mosaiske trossamfunn i Norge, Anne Sender: "Jeg ville ikke reagert om en politikvinne patruljerte utenfor synagogen med hijab. Da er det (i så fall) mine holdninger det er noe i veien med. Jeg tenker ikke at alle muslimer er terrorister. Jeg vet ikke om hele samfunnet er modent for dette, men jeg synes vi skal åpne for det og prøve".
Politiuniformen skal være nøytral og oppfattes likt for alle. Ja. Men vil alle oppfatte politiet som nøytralt i enhver situasjon? Politiet i Norge gjør en flott jobb. men likevel: Er ytre nøytralitet alltid kombinert med en indre, og minst like viktig, nøytralitet? Hender det i noen situasjoner at annerledes hudfarge fører til mer mer mistenksomhet og kontroll? Hva med enkelte vitnesbyrd om forskjellsbehandling? Og når det gjelder nøytralitet: Hva med politiets egen kamp for økt lønn og bedre arbeidsforhold? Det fortjener de, men jeg tar avstand fra aksjoner i strid med vanlige spilleregler som svekker tilliten til de som skal overholde lov og orden.
Politiet skal også inkludere og speile befolkningen. I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske, som om det finnes noen enkel måte å måle det på. Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok, aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.
Politi og samfunn trenger de ressurser som muslimske kvinner representerer i en norsk hverdag som blir mer og mer multikulturell. Politiets arbeidsoppgaver blir mer omfattende, det er oppstått miljøer og tabuer der jeg tror politi i hijab, forståelse for annerledestenkende, kan være til større hjelp både for dem det gjelder og for samfunnet som helhet.
Debatten har styrket min tro på at vi fremmer integrering ved å la muslimske kvinner som ønsker det delta i yrkeslivet med hijab Jeg er redd for at endel uttalelsere og reaksjoner i hijab-debatten, vil styrke en følelse av å være annenrangs innbyggere hos muslimer i Norge og skape en mer aggressiv tone overfor denne minoriteten.
Knut Storberget har åpenbart ikke hatt den mest heldige hånd og tunge i behandlingen av denne saken, men jeg håper regjeringen med statsministeren i suveren lederposisjon har ryggrad til å bakke ham opp og holde fast på de gode intensjonene. Ikke lev opp til handlingsmønsteret: "Vis meg hvor folket går, så jeg kan lede det". De avgjørelser som beveger samfunnet i rett retning, fattes ikke etter temperaturen i den offentlige debatt. Husk forbannelsene over røykeloven - den gang.
Hvis det er riktig som det fremstilles i media at tidligere integreringsminister Bjarne Håkon-Hanssen er den sterkeste motstander i regjeringen mot politi-hijab, synes jeg han svikter sitt ansvar for hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg.
Ta grep! La fremtiden komme nå! Stå på, Killengren!(men du bør ikke få forlengelse). Stå på, Storberget!
Det begynte med en pressemelding fra Justisdepartementet, etter at politidirektør Killengren hadde tvil seg frem til "ja til hijab i politiet". Departementet fremholdt at "hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform".
Statsministeren grep inn etter et lite opprør i egne partirekker, pressemeldingen er forsvunnet fra nettet, og politikere i alle farger nesten kappes om å ta avstand. Politidirektoratet skal nå utrede hvordan en løsning med hodeplagg der hår tildekkes, kan innføres.
Symbolsak? Islamfrykt? Avvikling av politiets nøytralitet? "Hvis noen tror på Tor og Odin, skal de få bruke vikinghjelm også?" (Jan Arild Ellingsen,Frp). "Hijab i dag vil være provoserende i en del situasjoner", sier Erna Solberg til VG.a>"Uenighet i regjeringen", lyder en overskrift i Dagbladet.
Andre land aksepterer kombinasjonen hijab-uniform. Og de 9-10 kvinnene i Storbritannia som bruker dette, virker ikke spesielt utfordrende. Også i Sverige og noen andre land er dette på vei inn.
Jeg synes vi skal lytte litt til lederen for det mosaiske trossamfunn i Norge, Anne Sender: "Jeg ville ikke reagert om en politikvinne patruljerte utenfor synagogen med hijab. Da er det (i så fall) mine holdninger det er noe i veien med. Jeg tenker ikke at alle muslimer er terrorister. Jeg vet ikke om hele samfunnet er modent for dette, men jeg synes vi skal åpne for det og prøve".
Politiuniformen skal være nøytral og oppfattes likt for alle. Ja. Men vil alle oppfatte politiet som nøytralt i enhver situasjon? Politiet i Norge gjør en flott jobb. men likevel: Er ytre nøytralitet alltid kombinert med en indre, og minst like viktig, nøytralitet? Hender det i noen situasjoner at annerledes hudfarge fører til mer mer mistenksomhet og kontroll? Hva med enkelte vitnesbyrd om forskjellsbehandling? Og når det gjelder nøytralitet: Hva med politiets egen kamp for økt lønn og bedre arbeidsforhold? Det fortjener de, men jeg tar avstand fra aksjoner i strid med vanlige spilleregler som svekker tilliten til de som skal overholde lov og orden.
Politiet skal også inkludere og speile befolkningen. I Norge opplever innvandrere å bli holdt fast i sin opprinnelsesidentitet, og de blir vurdert ut fra i hvor stor grad de er blitt norske, som om det finnes noen enkel måte å måle det på. Dermed kan de oppleve at de aldri blir gode nok, aldri blir anerkjent som en del av det norske samfunnet.
Politi og samfunn trenger de ressurser som muslimske kvinner representerer i en norsk hverdag som blir mer og mer multikulturell. Politiets arbeidsoppgaver blir mer omfattende, det er oppstått miljøer og tabuer der jeg tror politi i hijab, forståelse for annerledestenkende, kan være til større hjelp både for dem det gjelder og for samfunnet som helhet.
Debatten har styrket min tro på at vi fremmer integrering ved å la muslimske kvinner som ønsker det delta i yrkeslivet med hijab Jeg er redd for at endel uttalelsere og reaksjoner i hijab-debatten, vil styrke en følelse av å være annenrangs innbyggere hos muslimer i Norge og skape en mer aggressiv tone overfor denne minoriteten.
Knut Storberget har åpenbart ikke hatt den mest heldige hånd og tunge i behandlingen av denne saken, men jeg håper regjeringen med statsministeren i suveren lederposisjon har ryggrad til å bakke ham opp og holde fast på de gode intensjonene. Ikke lev opp til handlingsmønsteret: "Vis meg hvor folket går, så jeg kan lede det". De avgjørelser som beveger samfunnet i rett retning, fattes ikke etter temperaturen i den offentlige debatt. Husk forbannelsene over røykeloven - den gang.
Hvis det er riktig som det fremstilles i media at tidligere integreringsminister Bjarne Håkon-Hanssen er den sterkeste motstander i regjeringen mot politi-hijab, synes jeg han svikter sitt ansvar for hvordan det norske samfunnet skal utvikle seg.
Ta grep! La fremtiden komme nå! Stå på, Killengren!(men du bør ikke få forlengelse). Stå på, Storberget!
onsdag 11. februar 2009
Studentjuks, kunnskap og visdom
En liten formel skrevet på armen, skjult under skjorta? En fuskelapp i penalet? Notater i baklomma og besøk på do, hvis oppgaven ble for vanskelig?
Juks er like gammelt som eksamen. I steinalderen (min betegnelse på 50- og 60-tallet) var det ansatt "følgere" som eskorterte kandidatene på toalettet, men ikke helt inn. Der det er vilje, er det alltid en vei.
Nye tider, hjemmeeksamen, internett. I de gamle bibelutgavene heter det: "led oss ikke inn i fristelse ", men i Bibelselskapets 2005-utgave heter det: "la oss ikke komme i fristelse". Den siste formuleringen er betydelig bedre enn den første, som nærmest antydet at Gud leder oss inn i det fristende. Uansett - la meg omskrie Claus Frimann og si at "ondt ofte fristes den student" (deler av fortsettelsen rimer kanskje ikke helt: "som som ut må fare før hanen galer..., på hjem ei tenke før solen daler").
Er dere fire sammen sier en undersøkelse at en av dere "kjenner noen" som har fusket ved å kjøpe eller kopiere andres besvarelse. Og hver femte mannlige student mener oppgavejuks er akseptert i studentmiljøet (kvinner er som kjent klokere enn menn fordi de vet mindre og forstår mer).
Ifjor ble 26 studenter ved Universitetet i Agder tatt for å jukse, forteller Agderposten. Det er flere enn tallene ved Universitetet i Bergen og nesten like mange som i Oslo. Jeg tror ikke studentene på Sørlandet er mer uærlige enn i norsk universitets- og høyskolegeografi forøvrig; "snarere tvert imot", for å si det med Daqbladets berømte Darwin P. Erlandsen. Det har nok mye for seg, det avd.dir. Monica Bakken, UiO, sier: "De vi avslører er bare toppen av isfjellet".
På Molde komm.høgre allmennskule kunne vi låne herbarieblad av en eldre søster eller fremlegge en særoppgave om de olympiske leker i det gamle Hellas opprinnelig skrevet av en venn i Ålesund. Det hendte også, mot en liten betaling, at noen (det blir liksom mer upersonlig å si det slik) skrev stiler og gjorde matematikk-hjemmelekser for venner, mot en beskjeden betaling. Nå sier undervisningsdirektør Kjellbjørg Lunde (ja da, SV'er fra den tiden det ikke var kunnskapstilegnelse som var mest prioritert i partiets skolepolitikk) at man med loven i hånd kan nekte hjemmelekser, noe som fikk Arild Rønsen i Klassekampen til å bemerke sist uke: "Mattelærer’n min har et snarlig oppgjør i vente.
Nå har man internett. Og hjemmeeksamen. Og større fristelser enn noengang til å plagiere kilder fremfor å gjøre research. Søkemotoren har avløst saumfaring av hjemmets og bibliotekets hyller. Kan det være at gjennomsnittsstudenten bruker for lite tid på studiene og derfor fristes til juks? Lederen av NITO-studentene, Emanuel Rygg: "Vi lever i et samfunn, hvor man ikke ønsker å arbeide for resultatene, men derimot vil at alt skal komme enkelt og av seg selv". Intelligent cencor-bruk av søkemotorer fisker imidlertid opp stadig flere elektroniske kopister. Utestengning noen semestre er også avskrekkende.
PC, Internett, alt det nye som er kommer på utrolig kort tid - fantastiske hjelpemidler. Det er nødvendig å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite. All verdens leksikonkunnskap og triumfer på torsdags-quizen er fint. Viktigere er det likevel å vite hvor og hvordan man kan finne den informasjon øyeblikket krever.
Og aller viktigst tror jeg det er å stoppe opp et øyeblikk og spørre: Hva er verd å lære i det 21.århundre?
I verdirekken kan vi begynne med informasjon. Nødvendig, men ikke på noen måte tilstrekkelig. "Informasjon er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke visdom", for å sitere Frank Zappa. Informasjon kan gi kunnskap, åpne vinduer, men kan også skygge og forvirre. Informasjonen må vurderes, noe må legges til side, vi må skile mellom skitt og kanel. Men ikke slik det stundom spøkes om journalister: De skiller mellom klinten og hveten - og så trykker de klinten.
Kvalitetssikret informasjon sammen med erfaring gir kunnskap som igjen kan¨- men ikke nødvendighvis - skape forståelse, vise sammenhenger.
Endelig: visdom. Jeg tror egentlig at jeg slett ikke har kunnskap eller erfaring nok til å våge meg på en definisjon. Forkynneren(Predikeren) sier et sted: "Jo flere ord, dess større tomhet". Og utenpå PC'en min har jeg et sitat fra kirkefaderen ugustin, som etterv at han trakk sitt siste pust åpnet øynene igjen og sa: "Alt jeg har skrevet er bare strå".
Så kan vi kanskje alle ta som hjemmelekse å tenke igjennom visdommens hemmeligheter, vår evne og vilje til å skille mellom viktig og uviktig, rett og galt, mens vi lar Alfred Hauges (forfatter og journalist i Stavanger Aftenblad, død 1986) "Bøn for år 2000" være bakteppe:
"Måtte dei i år 2000
søkja visdom framfor kunnskap
kjærleik framfor kløkt
meir å ha omsut for andre
enn sut for seg og sitt."
Juks er like gammelt som eksamen. I steinalderen (min betegnelse på 50- og 60-tallet) var det ansatt "følgere" som eskorterte kandidatene på toalettet, men ikke helt inn. Der det er vilje, er det alltid en vei.
Nye tider, hjemmeeksamen, internett. I de gamle bibelutgavene heter det: "led oss ikke inn i fristelse ", men i Bibelselskapets 2005-utgave heter det: "la oss ikke komme i fristelse". Den siste formuleringen er betydelig bedre enn den første, som nærmest antydet at Gud leder oss inn i det fristende. Uansett - la meg omskrie Claus Frimann og si at "ondt ofte fristes den student" (deler av fortsettelsen rimer kanskje ikke helt: "som som ut må fare før hanen galer..., på hjem ei tenke før solen daler").
Er dere fire sammen sier en undersøkelse at en av dere "kjenner noen" som har fusket ved å kjøpe eller kopiere andres besvarelse. Og hver femte mannlige student mener oppgavejuks er akseptert i studentmiljøet (kvinner er som kjent klokere enn menn fordi de vet mindre og forstår mer).
Ifjor ble 26 studenter ved Universitetet i Agder tatt for å jukse, forteller Agderposten. Det er flere enn tallene ved Universitetet i Bergen og nesten like mange som i Oslo. Jeg tror ikke studentene på Sørlandet er mer uærlige enn i norsk universitets- og høyskolegeografi forøvrig; "snarere tvert imot", for å si det med Daqbladets berømte Darwin P. Erlandsen. Det har nok mye for seg, det avd.dir. Monica Bakken, UiO, sier: "De vi avslører er bare toppen av isfjellet".
På Molde komm.høgre allmennskule kunne vi låne herbarieblad av en eldre søster eller fremlegge en særoppgave om de olympiske leker i det gamle Hellas opprinnelig skrevet av en venn i Ålesund. Det hendte også, mot en liten betaling, at noen (det blir liksom mer upersonlig å si det slik) skrev stiler og gjorde matematikk-hjemmelekser for venner, mot en beskjeden betaling. Nå sier undervisningsdirektør Kjellbjørg Lunde (ja da, SV'er fra den tiden det ikke var kunnskapstilegnelse som var mest prioritert i partiets skolepolitikk) at man med loven i hånd kan nekte hjemmelekser, noe som fikk Arild Rønsen i Klassekampen til å bemerke sist uke: "Mattelærer’n min har et snarlig oppgjør i vente.
Nå har man internett. Og hjemmeeksamen. Og større fristelser enn noengang til å plagiere kilder fremfor å gjøre research. Søkemotoren har avløst saumfaring av hjemmets og bibliotekets hyller. Kan det være at gjennomsnittsstudenten bruker for lite tid på studiene og derfor fristes til juks? Lederen av NITO-studentene, Emanuel Rygg: "Vi lever i et samfunn, hvor man ikke ønsker å arbeide for resultatene, men derimot vil at alt skal komme enkelt og av seg selv". Intelligent cencor-bruk av søkemotorer fisker imidlertid opp stadig flere elektroniske kopister. Utestengning noen semestre er også avskrekkende.
PC, Internett, alt det nye som er kommer på utrolig kort tid - fantastiske hjelpemidler. Det er nødvendig å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite. All verdens leksikonkunnskap og triumfer på torsdags-quizen er fint. Viktigere er det likevel å vite hvor og hvordan man kan finne den informasjon øyeblikket krever.
Og aller viktigst tror jeg det er å stoppe opp et øyeblikk og spørre: Hva er verd å lære i det 21.århundre?
I verdirekken kan vi begynne med informasjon. Nødvendig, men ikke på noen måte tilstrekkelig. "Informasjon er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke visdom", for å sitere Frank Zappa. Informasjon kan gi kunnskap, åpne vinduer, men kan også skygge og forvirre. Informasjonen må vurderes, noe må legges til side, vi må skile mellom skitt og kanel. Men ikke slik det stundom spøkes om journalister: De skiller mellom klinten og hveten - og så trykker de klinten.
Kvalitetssikret informasjon sammen med erfaring gir kunnskap som igjen kan¨- men ikke nødvendighvis - skape forståelse, vise sammenhenger.
Endelig: visdom. Jeg tror egentlig at jeg slett ikke har kunnskap eller erfaring nok til å våge meg på en definisjon. Forkynneren(Predikeren) sier et sted: "Jo flere ord, dess større tomhet". Og utenpå PC'en min har jeg et sitat fra kirkefaderen ugustin, som etterv at han trakk sitt siste pust åpnet øynene igjen og sa: "Alt jeg har skrevet er bare strå".
Så kan vi kanskje alle ta som hjemmelekse å tenke igjennom visdommens hemmeligheter, vår evne og vilje til å skille mellom viktig og uviktig, rett og galt, mens vi lar Alfred Hauges (forfatter og journalist i Stavanger Aftenblad, død 1986) "Bøn for år 2000" være bakteppe:
"Måtte dei i år 2000
søkja visdom framfor kunnskap
kjærleik framfor kløkt
meir å ha omsut for andre
enn sut for seg og sitt."
tirsdag 10. februar 2009
Media, kvalitet og fremtid
I april 2040 kommer den siste papiravisen ut om vi skal tro forfatter og professor Philip Meyer ved Universitetet ved Chapel Hill i North Carolina. Det er jeg ikke så sikker på, men jeg er helt overbevist om at informasjonsbildet om 30 år vil være totalt annerledes enn i dag. Jeg ser hvordan det har endret seg bare på de snart 10 år siden jeg forlot redaktørstolen i en papiravis.
Og det er viktigere å møte fremtiden med åpent sinn enn med åpen munn eller lukkede øyne. Jeg husker frykten, i hvert fall usikkerheten, vi hadde på 60-tallet for at fjernsynet skulle danke ut avisene. Men den var ubegrunnet. Tvertimot ga det som skjedde på skjermen et nytt stoffområde.
”Nye ting lyt få skje, dei og” sier Vinje. Med gru leser jeg min lederartikkel fra slutten av 60-tallet, der jeg advarer sterkt mot innføring av fargefjernsyn: ”unødvendig”, utover andre presserende investeringsoppgaver, ressurssløseri”. 1.nyttårsdag 1974 beynnte NRK som siste land i Vest-Europa faste sendinger i farger, og jeg fikk helt nye opplevelser da jeg kjøpte farge-tv til VM i fotball (der Tyskland vant og Johann Cruyff sørger for VM-historiens første straffespark).
Trendforskere, analytikere og mediekonsulenter fremskriver utviklingstendenser, men samfunnet endrer seg så raskt at det er greit å ta med seg en saltsekk når en begir seg inn i meningsflommen.
Det er et stort spørsmål om en papiravis-redaktør som gikk av for 9 år siden bør sin noe som helst om informasjons-fremtiden. Men ny teknikk, nye informasjonskanaler og nye lesevaner gir likevel mulighet til ytring.
Ikke skal jeg spå noe som helst, utover det å postulere at dersom avisene selv tror at det går mot slutten, legge de fleste kort i nye kurver og ikke tar vare på det beste i, og utvikler, dagens aviser handler deretter – ja, da er det helt sikkert at Philip Meyer får rett.
Moses fikk de 10 bud på steintavler. Kommunikasjon har endret seg litt fra den gang, men steintavler har vi fremdeles.
Jeg tror papiravisen for all fremtid vil finnes i et medielandskap – dersom den forandre sin tenkemåte på en rekke områder, og styrke kvaliteten. Dessuten kan det være nyttig å lytte til Lars Oftedals programerklæring da han startet Stavanger Aftenblad ( i en fattig by med fire andre aviser): Vi skal snakke med leserne, ikke til dem.
For meg er ikke det viktige i hvilke medier, på hvilken måte informasjons- og meningsdannelse skjer. Men enten informasjon og meningsdannelse kommer til å foregå på den en eller fjerde måten, har jeg den optimistiske tro på mennesket at kvalitet fremdeles vil være et nøkkelord for publisistisk suksess.
Det dreier seg bl.a. om kildeferdighet, faktaferdighet, språkferdighet, analytisk ferdighet og etisk ferdighet. Alle som har vært medlem i Pressens Faglige Utvalg vet noe om nødvendigheten av å innskjerpe kravet om bruk av flere kilder i alle saker hvor fakta ikke er åpenbare. Og det er helt legitimt å spørre hvorfor man skal tro at en journalist har sitert et intervjuobjekt riktig når man ikke klarer å stave navnet på vedkommende).
Bare den journalist som er i stand til å sette fenomener inn i
fornuftige sammenhenger, kan lære sine lesere, lyttere og seere å forstå.
Mediene bør heller blankpusse og fornye
folkeopplysningstanken enn å kaste den på skraphaugen.
Journalister må bli flinkere til å supplerte nyhetsbrokk-journalistikken
med en mer reflekterende, analyserende arbeidsmåte. Ikke være så
opptatt av enkelte nyhetsmessige innslag som døgnet slår i
tidens vev at selve tilværelsens renning forsømmes.
Som medmennesker og samfunnsborgere har vi et påtrengende behov
for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten
bedre; se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom
dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom
utenriksnyheter og lokal økonomi.
Men dersom mediene svikter sin oppgave på nyhetsfronten, hjelper det
lite om for eksempel avisene, slik noen vil, utvikler seg til storslåtte analyse- og kommentarorganer for samfunnets elite.
Nyheter bør være alfa og omega. Ikke først og fremst hendelsesnyhetene; de terminfestede begivenheter, ulykkene, alle de spektakulære hendelser, selv om det fremderles kan gjøres en del når det gjelder hvorfor, konsekvenser og hva nå.
Det viktige – og kommersielle - tror jeg vil være å
vise hva som skjer med oss og rundt oss og hva som kan komme til å skje. Men da må man trekke frem de nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste. Da man det brukes offentlighetslov og databaser langt mer profesjonelt, se på utviklingen
over tid og kartlegge endringer, finne konsekvensene av myndigheters vedtak, og avsløre at gode intensjoner på ingen måte er oppfylt
Bruke resursser til å sette dagsorden gjennom "det skjer"-nyheter; alt som ikke blir nyheter før noen har gravd det frem.
Og endelig: Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver lesere,lyttere og seere vekk fra seg seg, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring?
Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Her ligger en viktig utfordring. Gravende journalistikk må også innebære å finne ut hva som lykkes, hvem som får det til.
Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det
er kommersielt, i ordets beste forstand.
(Her følger sitater fra de siste dager diskusjon om papiravisen):
En betalt papiravis er historie om 20 år.
Kjell Aamot, konsernsjef i Schibsted
Til nesten alle tider har kulturpessimister varslet eksisterende mediers død når nye har meldt sin ankomst.
Aftenposten
Mange aviser tjenere i dag penger bare på helgeutgavene, og taper på hverdagene. Leserne har verken tid eller ork til å lese om hendelsesnyheter i hverdagen.
Henrik Schultz, medieanalytiker, til Dagsavisen
Tendensen har lenge vært forvokste aviser med stadig mer irrelevant innhold. Det er tid for å lage tynnere, men bedre aviser.
Jo Bech-Karlsen, 1.amanuensis, BI, i Aftenposten
Annonseinntekt er en alt for labil grunnmur for samfunnsinstitusjoner…Det er ikke et spørsmål om nettmedier en gang vil bli betalingsfinansiert. Bare hvordan det vil skje.
Andreas Wiese i Dagbladet
For de store regionale seksdagersavisene vil finanskrisen framskynde dramatiske strukturendringer. I løpet av tre-fem år må disse avisene fase inn nye plattformer.
Erik Wilberg, 1.amanuensis, BI, til Dagsavisen
Svikter publikum, svikter annonsene – svikter annonsørene kan ikke de kommersielle mediene overleve.
Thorolf Helgesen, professor, i ”Medieøkonomi”
Det er for tidlig å begrave papiravisen som fulldistribuert nyhetsmedium. Men mediehusene har snarere et behov for å investere enn å kutte.
Ragnhild K. Olsen, høyskolelektor
Å si at papiravisen er død, virker helt urimelig for meg. De vil overleve den økonomiske krisen uten vesentlige svekkelser.
Sigurd Høst, professor, Høgskolen i Volda
Det blir trolig færre brede papiraviser, og de vil sannsynligvis miste adskillig opplag. Fremtidens for nummer to-avisene ser spesielt dyster ut.
Atle T. Vereide, analysesjef i SEB Enskilda, til Aftenposten
Dersom virksomheter får god effekt av å annonsere på nettet kommer de kanskje ikke tilbake til papiravisene.
Terje Angelshaug, leserombud, Bergens Tidende
Kombinasjonen av svekket medieøkonomi og økt avhengighet av reklamekroner åpner for en nyhetsproduksjon som er billigere å drifte, men også er lettere å påvirke og styre utenfra.
John O. Egeland i Dagbladet
Den siste lure tanke er ikke tenkt.. Jeg tror det er fullt mulig å finne en driftsmodell som muliggjør et fortsatt liv side om side med nettet og langt utover 20år.
Kåre Valebrokk, tidl. TV2-sjef, i Aftenposten
Skal avisene klare å fornye grunnfjellet av lesere, trekke med seg nye generasjoner lesere; ungdom, må avisene ta i bruk en langt mer offensiv markedsføring. De må i langt større grad vurdere å ta i bruk de samme verktøyene som merkevareleverandører med ungdom som målgruppe benytter seg av.
Pål Stensaas, informasjonssjef Norske Skog
Når jeg tar toget hjem fra jobb etter arbeidstid, går jeg forbi avisstativ på Narvesen som er fylt med papiraviser som i stor grad ble produsert før 16:00 dagen i forveien. Jeg rister alltid på hodet, og leser oppdaterte nyheter på mobilenistedenfor. Papiraviser er ikke ferskvare, og det er ikke mulig å fylle hele dagsaviser med unikt og godt eget stoff hver eneste dag. De som sier det kan gi meg mobilnummeret til julenissen.
Jan Omdal på tekniskbeta.no
Det kan fort komme innsparinger på nettsatsingene som ikke har lyktes og viser til at når nettsatsinger omtales som suksess, er det som oftest de store nettstedene omtalen er relatert til.
Vi har verdens beste forretningsmodell. Først får vi leserne til å gå i kiosken for å kjøpe avisen, så går vi til annonsørene og selger dem leserne. Digitale medier klarer bare å selge lesere, men ikke å få leserne til å betale for seg.
Andreas Wiele,konserndirektør i Axel Springers tabloid- og magasindivisjon
Publikum blir mer sofistikerte og fragmenterer seg i mindre nisjer hvor de forventer mer relevans og høyere kvalitet på innholdet. Disse endringsdriverne er viktige for hvordan mediene skal forholde seg til leserne:
* Mer gratis informasjon: Det var lettere å ta betalt for innholdsformidling når informasjon var noe ikke alle hadde lik tilgang til. Ettersom mer og mer informasjon blir stadig mer tilgjengelig via nett reduseres verdien av ren formidling.
* Profesjonelle kunder: En ny, stor gruppe av velutdannede kunder vokser frem med utstrakt kunnskap om konkurrerende produkter/tjenester og priser.
* Fragmentering av publikum: Flere kanaler og innholdsleverandører betyr uttynning av publikum for den enkelte leverandør.
* Personifisert innhold: Kundene foretrekker å bli behandlet som enkeltindivider, og ikke som del av en gruppe.
* Individualisme: Økt verdsetting av individualitet og skreddersøm gir massemedier en ulempe ettersom de tilbyr samme innhold til alle.
* Nye tjenester: Med RSS/webfeeds og personlige nettsider kan alle sette sammen sitt eget nyhetsbilde.
* Sosiale nettverk: Facebook og andre sosiale nettverk vokser i betydning, og tar over mye av formidlingen av nyheter og snakkiser.
* Globalisering av publikum: Kulturelle barrierer følger i mindre grad geografiske grenser, og medier fra andre land stjeler tid og oppmerksomhet.
* Mindre lojalitet: Hvis publikum ikke liker det de får er det lavere terskel for å bytte til en annen leverandør.
World Association of Newspapers
Og det er viktigere å møte fremtiden med åpent sinn enn med åpen munn eller lukkede øyne. Jeg husker frykten, i hvert fall usikkerheten, vi hadde på 60-tallet for at fjernsynet skulle danke ut avisene. Men den var ubegrunnet. Tvertimot ga det som skjedde på skjermen et nytt stoffområde.
”Nye ting lyt få skje, dei og” sier Vinje. Med gru leser jeg min lederartikkel fra slutten av 60-tallet, der jeg advarer sterkt mot innføring av fargefjernsyn: ”unødvendig”, utover andre presserende investeringsoppgaver, ressurssløseri”. 1.nyttårsdag 1974 beynnte NRK som siste land i Vest-Europa faste sendinger i farger, og jeg fikk helt nye opplevelser da jeg kjøpte farge-tv til VM i fotball (der Tyskland vant og Johann Cruyff sørger for VM-historiens første straffespark).
Trendforskere, analytikere og mediekonsulenter fremskriver utviklingstendenser, men samfunnet endrer seg så raskt at det er greit å ta med seg en saltsekk når en begir seg inn i meningsflommen.
Det er et stort spørsmål om en papiravis-redaktør som gikk av for 9 år siden bør sin noe som helst om informasjons-fremtiden. Men ny teknikk, nye informasjonskanaler og nye lesevaner gir likevel mulighet til ytring.
Ikke skal jeg spå noe som helst, utover det å postulere at dersom avisene selv tror at det går mot slutten, legge de fleste kort i nye kurver og ikke tar vare på det beste i, og utvikler, dagens aviser handler deretter – ja, da er det helt sikkert at Philip Meyer får rett.
Moses fikk de 10 bud på steintavler. Kommunikasjon har endret seg litt fra den gang, men steintavler har vi fremdeles.
Jeg tror papiravisen for all fremtid vil finnes i et medielandskap – dersom den forandre sin tenkemåte på en rekke områder, og styrke kvaliteten. Dessuten kan det være nyttig å lytte til Lars Oftedals programerklæring da han startet Stavanger Aftenblad ( i en fattig by med fire andre aviser): Vi skal snakke med leserne, ikke til dem.
For meg er ikke det viktige i hvilke medier, på hvilken måte informasjons- og meningsdannelse skjer. Men enten informasjon og meningsdannelse kommer til å foregå på den en eller fjerde måten, har jeg den optimistiske tro på mennesket at kvalitet fremdeles vil være et nøkkelord for publisistisk suksess.
Det dreier seg bl.a. om kildeferdighet, faktaferdighet, språkferdighet, analytisk ferdighet og etisk ferdighet. Alle som har vært medlem i Pressens Faglige Utvalg vet noe om nødvendigheten av å innskjerpe kravet om bruk av flere kilder i alle saker hvor fakta ikke er åpenbare. Og det er helt legitimt å spørre hvorfor man skal tro at en journalist har sitert et intervjuobjekt riktig når man ikke klarer å stave navnet på vedkommende).
Bare den journalist som er i stand til å sette fenomener inn i
fornuftige sammenhenger, kan lære sine lesere, lyttere og seere å forstå.
Mediene bør heller blankpusse og fornye
folkeopplysningstanken enn å kaste den på skraphaugen.
Journalister må bli flinkere til å supplerte nyhetsbrokk-journalistikken
med en mer reflekterende, analyserende arbeidsmåte. Ikke være så
opptatt av enkelte nyhetsmessige innslag som døgnet slår i
tidens vev at selve tilværelsens renning forsømmes.
Som medmennesker og samfunnsborgere har vi et påtrengende behov
for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten
bedre; se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom
dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom
utenriksnyheter og lokal økonomi.
Men dersom mediene svikter sin oppgave på nyhetsfronten, hjelper det
lite om for eksempel avisene, slik noen vil, utvikler seg til storslåtte analyse- og kommentarorganer for samfunnets elite.
Nyheter bør være alfa og omega. Ikke først og fremst hendelsesnyhetene; de terminfestede begivenheter, ulykkene, alle de spektakulære hendelser, selv om det fremderles kan gjøres en del når det gjelder hvorfor, konsekvenser og hva nå.
Det viktige – og kommersielle - tror jeg vil være å
vise hva som skjer med oss og rundt oss og hva som kan komme til å skje. Men da må man trekke frem de nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste. Da man det brukes offentlighetslov og databaser langt mer profesjonelt, se på utviklingen
over tid og kartlegge endringer, finne konsekvensene av myndigheters vedtak, og avsløre at gode intensjoner på ingen måte er oppfylt
Bruke resursser til å sette dagsorden gjennom "det skjer"-nyheter; alt som ikke blir nyheter før noen har gravd det frem.
Og endelig: Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver lesere,lyttere og seere vekk fra seg seg, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring?
Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Her ligger en viktig utfordring. Gravende journalistikk må også innebære å finne ut hva som lykkes, hvem som får det til.
Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det
er kommersielt, i ordets beste forstand.
(Her følger sitater fra de siste dager diskusjon om papiravisen):
En betalt papiravis er historie om 20 år.
Kjell Aamot, konsernsjef i Schibsted
Til nesten alle tider har kulturpessimister varslet eksisterende mediers død når nye har meldt sin ankomst.
Aftenposten
Mange aviser tjenere i dag penger bare på helgeutgavene, og taper på hverdagene. Leserne har verken tid eller ork til å lese om hendelsesnyheter i hverdagen.
Henrik Schultz, medieanalytiker, til Dagsavisen
Tendensen har lenge vært forvokste aviser med stadig mer irrelevant innhold. Det er tid for å lage tynnere, men bedre aviser.
Jo Bech-Karlsen, 1.amanuensis, BI, i Aftenposten
Annonseinntekt er en alt for labil grunnmur for samfunnsinstitusjoner…Det er ikke et spørsmål om nettmedier en gang vil bli betalingsfinansiert. Bare hvordan det vil skje.
Andreas Wiese i Dagbladet
For de store regionale seksdagersavisene vil finanskrisen framskynde dramatiske strukturendringer. I løpet av tre-fem år må disse avisene fase inn nye plattformer.
Erik Wilberg, 1.amanuensis, BI, til Dagsavisen
Svikter publikum, svikter annonsene – svikter annonsørene kan ikke de kommersielle mediene overleve.
Thorolf Helgesen, professor, i ”Medieøkonomi”
Det er for tidlig å begrave papiravisen som fulldistribuert nyhetsmedium. Men mediehusene har snarere et behov for å investere enn å kutte.
Ragnhild K. Olsen, høyskolelektor
Å si at papiravisen er død, virker helt urimelig for meg. De vil overleve den økonomiske krisen uten vesentlige svekkelser.
Sigurd Høst, professor, Høgskolen i Volda
Det blir trolig færre brede papiraviser, og de vil sannsynligvis miste adskillig opplag. Fremtidens for nummer to-avisene ser spesielt dyster ut.
Atle T. Vereide, analysesjef i SEB Enskilda, til Aftenposten
Dersom virksomheter får god effekt av å annonsere på nettet kommer de kanskje ikke tilbake til papiravisene.
Terje Angelshaug, leserombud, Bergens Tidende
Kombinasjonen av svekket medieøkonomi og økt avhengighet av reklamekroner åpner for en nyhetsproduksjon som er billigere å drifte, men også er lettere å påvirke og styre utenfra.
John O. Egeland i Dagbladet
Den siste lure tanke er ikke tenkt.. Jeg tror det er fullt mulig å finne en driftsmodell som muliggjør et fortsatt liv side om side med nettet og langt utover 20år.
Kåre Valebrokk, tidl. TV2-sjef, i Aftenposten
Skal avisene klare å fornye grunnfjellet av lesere, trekke med seg nye generasjoner lesere; ungdom, må avisene ta i bruk en langt mer offensiv markedsføring. De må i langt større grad vurdere å ta i bruk de samme verktøyene som merkevareleverandører med ungdom som målgruppe benytter seg av.
Pål Stensaas, informasjonssjef Norske Skog
Når jeg tar toget hjem fra jobb etter arbeidstid, går jeg forbi avisstativ på Narvesen som er fylt med papiraviser som i stor grad ble produsert før 16:00 dagen i forveien. Jeg rister alltid på hodet, og leser oppdaterte nyheter på mobilenistedenfor. Papiraviser er ikke ferskvare, og det er ikke mulig å fylle hele dagsaviser med unikt og godt eget stoff hver eneste dag. De som sier det kan gi meg mobilnummeret til julenissen.
Jan Omdal på tekniskbeta.no
Det kan fort komme innsparinger på nettsatsingene som ikke har lyktes og viser til at når nettsatsinger omtales som suksess, er det som oftest de store nettstedene omtalen er relatert til.
Vi har verdens beste forretningsmodell. Først får vi leserne til å gå i kiosken for å kjøpe avisen, så går vi til annonsørene og selger dem leserne. Digitale medier klarer bare å selge lesere, men ikke å få leserne til å betale for seg.
Andreas Wiele,konserndirektør i Axel Springers tabloid- og magasindivisjon
Publikum blir mer sofistikerte og fragmenterer seg i mindre nisjer hvor de forventer mer relevans og høyere kvalitet på innholdet. Disse endringsdriverne er viktige for hvordan mediene skal forholde seg til leserne:
* Mer gratis informasjon: Det var lettere å ta betalt for innholdsformidling når informasjon var noe ikke alle hadde lik tilgang til. Ettersom mer og mer informasjon blir stadig mer tilgjengelig via nett reduseres verdien av ren formidling.
* Profesjonelle kunder: En ny, stor gruppe av velutdannede kunder vokser frem med utstrakt kunnskap om konkurrerende produkter/tjenester og priser.
* Fragmentering av publikum: Flere kanaler og innholdsleverandører betyr uttynning av publikum for den enkelte leverandør.
* Personifisert innhold: Kundene foretrekker å bli behandlet som enkeltindivider, og ikke som del av en gruppe.
* Individualisme: Økt verdsetting av individualitet og skreddersøm gir massemedier en ulempe ettersom de tilbyr samme innhold til alle.
* Nye tjenester: Med RSS/webfeeds og personlige nettsider kan alle sette sammen sitt eget nyhetsbilde.
* Sosiale nettverk: Facebook og andre sosiale nettverk vokser i betydning, og tar over mye av formidlingen av nyheter og snakkiser.
* Globalisering av publikum: Kulturelle barrierer følger i mindre grad geografiske grenser, og medier fra andre land stjeler tid og oppmerksomhet.
* Mindre lojalitet: Hvis publikum ikke liker det de får er det lavere terskel for å bytte til en annen leverandør.
World Association of Newspapers
Abonner på:
Innlegg (Atom)
