Nei til aktiv dødshjelp

Skal Norge tillate aktiv dødshjelp (eutanasi)? Jeg mener nei, eutanasi er å overskride en absolutt grense i forhold til livets verdighet og hellighet. På sitt landsmøte har Fremskrittspartiet det første politiske parti i Norge gått inn for å gjøre aktiv dødshjelp lovlig.

Stortingsrepr. Fritjof Frank Gundersen, FrP, fremsatte for 10 år siden et forslag om at Stortinget skulle be Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres. Justiskomiteen ønsket å avvise saken, og Stortinget var enig i det.
Men temaet har dukker opp med ujevne mellomrom, og etter dette vedtaket tror jeg det vil komme under et stadig større press. Jeg skjønner ønsket om å hjelpe den syke og spare vedkommende for lidelser og smerte. Men det kan ikke oppveie konsekvensene av å overstige grensen hvor livet selv ikke lenger er hellig og uangripelig.

FrpU ønsker "en verdig avslutning av livet". Men -
- det er ikke uverdig at noen må gjennom smertere og svekkelse før døden kommer
- det er ikke uverdig å bli hjelpetrengende og avhengig av andre
- det er ikke uverdig å kjenne at kroppsfunksjonene svikter, kroppen avmagres,
eller å ha behov for smertebehandling.
- det er ikke uverdig å leve videre også i de tilfellene der smertebehandlingen
virker dårlig eller ikke virker i det hele tatt.

Det uverdige er når mennesker ikke får den omsorg og behandling som de bør få.
Det er uverdig når vi i et velstandssamfunn foretar økonomiske prioriteringer som ikke tilgodeser mennesker i livets aller siste fare.

Både Kirkemøtet og bispemøtet har sagt klart nei til eutanasi: "Både kristen og humanistisk tradisjon understreker at vi mennesker er utlevert til hverandre på en måte som begrenser andre individers selvbestemmelse....Mennesket er skapt i samfunn med Gud og henter sin vesensbestemmelse og verdi fra dette forhold, og ikke fra egenskaper ved mennesket selv".

FrP vil ha et strengt lovverk rundt eutanasi. Men for eksempel kan det å tillate eutanasi på oppdrag fra en pasient, legge et press på sterkt hjelpetrengende. Aksepterer vi at noen kan be om å få sitt liv avkortet for ikke å bli en byrde for pårørende og seg selv, kan kan skje noen kjenne en forpliktelse til å be om dette. Hvis eutanasi overhode ikke er tillatt, vil ikke et slikt forventningspress få næring på samme måte. Og et lovverk som ikke fastholder at livet er hellig og ukrenkelig, kan legge utilbørlig press på helsepersonell.

Å si at mennesker i gitte situasjoner har en rett til å be om å få avslutte livet, er å overlate et menneske til ytterste ensomhet. Det er i livets mest sårbare faser at menneskelivet som fellesskapsprosjekt skal stå sin prøve.