Gledestårer: Søstre møtes igjen

Jeg vet det: Følelser kan ikke styre norsk asyl- og innvandringspolitikk. Men mine tårekanaler går fra hjertet, ikke hjernen. Og jeg gråter av glede etter Dagsrevyens innslag om to norskiranske søstre. Sett og hørt deres ubeskrivelige glede over at de igjen kan møtes på norsk jord syv år etter at en onkel lurte dem til Iran og tvangsekteskap få måneder før de skulle få norsk statsborgerskap.

Historien om søstrene kan leses på nrk.no Den er også beretningen om en advokat, Randi Haugen Spydevold. Lovbryter, vil noen aklel henne. I så fall har hun handlet i nødverge, har hun gkitt sitt lille bidrag til årette opp gjentatte svik i vårt norske system. Hun fremstår som en flott representant for humanisme, rettferdighet og menneskerettigheter.

Og så forlater jeg dette enkelttilfellet,som er spesielt på sin måte men samtidig er et eksempel på at vi trenger en rausere og mer human asyl- og flyktningpolitikk. Slik politikk er verdipolitikk og angår menneskeverdet.

Retten til opphold eller retten til å søke om opphold, gjelder Norges internasjonale forpliktelser. Menneskers behov for å søke om beskyttelse skyldes deres livsforhold i verden. Disse forholdene er ikke betinget av budsjettdrøftinger og partipolitiske posisjoneringer i Norge. Norske myndigheter må vise at vi tar ansvar. Våre store ressurser forplikter oss på en særskilt måte.

Norge er del av et internasjonalt fellesskap hvor millioner av mennesker er tvunget på flukt, blant annet som følge av politisk og religiøs forfølgelse. Likevel berøres ikke Norge på langt nær så mye av mennesker på flukt som fattige land i sør. Vår velstand gir oss en spesiell mulighet til å ta imot mennesker i nød.

Økningen i antall asylsøkere har ført til ny debatt om norsk asylpolitikk. Dessverre får debatten ofte en fryktskapende undertone. Den tilslører ofte at asylsøkere har rett til å få søknadene sine behandlet, og rett til opphold dersom de oppfyller kriteriene for dette. Asylsøkere må ikke mistenkeliggjøres på generelt grunnlag. Man kan ikke klandre asylsøkerne for at vi har vært for dårlig forberedt på å ta dem i mot.

Mens jeg var leder av Kirkerådet, behandet Kirkemøtet i 2005 temaet ”Norsk asyl- og flyktningepolitikk”. ”Kirkemøtet krever rausere asylpraksis” var overskriften over pressemeldingen som oppsummerte vår behandling og enstemmige vedtak.
Det budskapet i oppsummeringen er dessverre enda mer på sin plass i dag. Asylsøkere, flyktninger og innvandrere må ikke bare anses som problemer eller maktesløse mennesker. De er medmennesker og viktige ressurspersoner.

Ikke minst Jesus viste i ord og handling en holdning som sprengte grenser der vi lett tenker trangt og avgrensende. Den holdning Jesus sto frem med i møte med ”den andre” var ikke preget av kjølig beregning, men av å gå ”den andre mil”. Man må i asyl- og flyktningsaker til og med kalkulere med risikoen for å bli ført bak lyset.

Mange av konfliktene mennesker flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser som følger av globaliseringen. I tillegg tvinger miljøforringelser og naturkatastrofer mange mennesker bort fra sine hjemsteder. De fleste flyktninger lever i flyktningleirer i (fattige) naboland i sør. En svært restriktiv innvandringspolitikk forsterker en tendens til at rike land i nord høster fruktene av globaliseringen, mens fattige land i sør må betale omkostningene.
Dette står i kontrast til Jesu ord om at ”den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av”

Hva det gjør med oss som samfunn og enkeltmennesker hvis vi møter mennesker med beskyttelsesbehov gradvis mer ekskluderende og inhumant? Da kan vi lett undergrave også troen på andre fellesskapsløsninger og den grunnleggende tilliten mellom mennesker i Norge. Å gi beskyttelse til mennesker på flukt handler til syvende og sist også om å bevare vårt eget menneskeverd.