Om å klatre ned av klesbørsten

Det er en gammel sannhet at en journalist skal finne skjelettene i skapene, mens en informasjonsmedarbeider skal vise frem skapet og få sine kolleger i mediene til å legge merke til hvor pent skapet er malt.
Noen ganger gjemmer informasjonen seg i skapet og låser innenfra.

Dagens Næringsliv kan i dag fortelle at finansminister Kristin Halvorsen i snart ett år har nektet avisen innsyn i Finansdepartementets forvaltning av Kyotoavtalen. Men Sivilombudsmannen slår fast at departementet ikke kan hemmeligholde opplysninger om hvordan Norge oppfyller avtalen.
Dette er da en historie med en lykkelig slutt etter sterke forsøk på å nekte innsyn i et såpass viktig sak som hvordan regjeringen håndterer den mest alvorlige miljøutfordring verden har stått overfor. Det burde være ganske åpenbart at ”offentlig kontroll av og informasjon om, hvordan Kyoto-protokollen oppfylles, er legitimt og ønskelig”(Sivilombudsmannen.
Ikke nok med det, Sivilombudsmannen mener Finansdepartementet har gjort en slett jobb i forhold til offentlighetsloven.

Denne saken føyer seg lite vakkert inn i serien offentlige instansers tvilsomme tolkninger som ikke bare strekker strikken så langt Offentlighetslovens unntaksbestemmelser gir muligheter til. De kjøper strikk på billigsalg.
Predikeren - som han het i Bibelen før det ble modernisert til Forkynneren - taler om at det er en tid til å tie, en til å tale. Kristin Halvorsens departement bør ikke kopiere tause Birgitte.
Finansministeren er også leder for et parti som har oppfordret lokale folkevalgte til å foreslå "regelverk som sikrer økt åpenhet og innsyn i norske kommuner og fylkeskommuner". Og i partiprogrammet fastslår SV at "åpenhet i offentlig sektor er avgjørende for demokratiet. Både lokale og sentrale myndigheter må bli bedre på dette området".
Tenke det, ville det...men gjøre det?

Da jeg i sin tid var medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, var vi opptatt av at kravene om begrensning av informasjonsfriheten ofte var preget av en sterk, nesten irrasjonell frykt for det åpne rom. Det er vanskelig å forstå at det skulle være nødvendig å legge lokk på en sak om at Norge, for å bli fritatt for å redusere utslipp av 1 million tonn CO2, har kjøpt klimakvoter i et kinesisk vannkraftprosjekt. Eller var det kanskje Dagens Næringslivs avdekking av at flere titalls millioner kroner av kjøpesummen havnet hos en britisk kvotespekulant, som utløste hemmeligholdet?

Uansett - Sivilombudsmannen er krystallklar i sin uttalelse. Alle kan ta feil, sa pinnsvinet og klatret ned av klesbørsten. Kristin Halvorsens kommunikasjonssjef er på vei ned når han sier at man "vil ta stilling til avisens innsynssbegjæring på nytt etter at den nye offentlighetsloven nå er trådt i kraft".

Men banknæringen klamrer seg fast. Bankklagenemnda kom med en klar uttalelse om de såkalte "garanterte spareprodukter". Men tro ikke at næringen tar dette spesielt alvorlig. Den mener at DnB-kunden ikke var representativ, og "vi mener det er tvilsomt å legge til grunn at denne uttalelsen uten videre kan overføres til andre klager som omhandler investering i sammensatte produkter".
Med stor interesse registrerer jeg en reportasje i Adresseavisen, der en tidligere kunderådgiver forteller om hvordan bankene med åpne øyne solgte tapsbomber
til intetanende småsparere, etterhvert som banksjefenes nye mantra ble bunnlinje og volum. Om hvordan "rådgiverne" ble selgere, lærte overtalelsesteknikk for å få kunden til å forplikte seg i løpet av en rådgivningssamtale. "Ga du kunden tid til ettertanke, var salget så godt som tapt....". Rådgiverne ble også oppfordret til "å ta "mest mulig i gebyr", plusse på den offisiell prisliste hvis kunden ikke protesterte".

Sleipt. I denne tragedien har banker prøvd å spille alle roller - men mislykkes både som rådgivende og uegennyttige. Vi piper ved teppefall og viser til 1.Tim.6,10: For kjærlighet til penger er roten til alt ondt.