Nok er nok om Storberget

Muhammed, det store og det stolte berget, Tause Birgitte, spontane forhåndspuggede svar, overspill og grilldress

Noen i Stortinget må ha for lite å gjøre, og noen må ha forlest seg på Johan Borgens ”Vi har ham nå”, siste bok i Lillelord-trilogien, historien om Wilfred, en rikt begavet, men spaltet og holdningsløs gutt og mann, et særpreget individ, men samtidig representativ for krisefenomener i vår egen tid.

Visst har vi ham, Knut Storberget. Vi har ham til og med på sykehus I parløp med statsministeren snublet han i hijab, og alle politikeres verste uvenn - gårsdagens uttalelser - kom på besøk. Muhammed kom til det store og det stolte berget, og regjeringsberget ville, men ville likevel ikke komme til Muhammed med hijab. Når det ble gitt forklaringer i Den Store Saken, måtte forklaringene forklares etterpå. Rotet ble forsterket av pressemeldinger som lå der og plutselig ikke lå der likevel. Av en rådgiver som er Tause Birgitte når mediene spør, men er utagerende og meddelsomheten selv på valgvideoer og i ”Nytt på nytt", der gjestene slipper unna med nesten bare innlærte spontansvar, men trass i generalprøvene stundom likevel må foreta pinlige, små blikk ned i manus.

Den politiske doktrine utformet av den danske statsminister Jens Otto Krag (hans mest forsonende trekk var skjønne Helle Virkner, den skuespillende statsministerfrue som skapte efurore i en rolle som frekk Nyhavn-hore tidlig på 70-tallet) ble igjen bekreftet: Man har et standpunkt til man tar et nytt. Alle må skjønne at to døgn er mer en nok for en briljant og handlekraftig regjering til å utrede grundig og snu 180 grader.

Visst har vi ham. Vi har lest, vi har sett, vi har hørt. Vi har bivånet Knut Storbergets tidlige hjemkomst fra vinterferie i en sen kveldstime. Følt med ham i forsøkene på kaste noen argumentasjonsbein til sultne ulver som igjen værer statsrådsblod, det er jo en stund siden Ramin-Osmundsen og Haga.

Vi vet alt om Saken fra Stavanger Aftenblad 26.september 2008 brakte nyheten om at Keltoum Hasnanoui Missoum (24) fra Sandnes ba om å få bruke hijab under politiutdannelse og senere praksis. Nyheten nådde aldri allmennheten, og for å være helt sikker på det ble saken hemmeligstemplet i Justisdepartementet. Skyldtes det rikets sikkerhet? Aftenbladet brukte offentlighetsloven, slik mediene heldigvis etterhvert gjør mer og mer, og departementet måtte 4.februar offentliggjøre politidirektør Killengreens anbefaling sammen med en kortfattet meddelelse om departementet ville tillate bruk av religiøst hodeplagg.

Jeg har mislikt repetisjoner siden barndommen pianotimer hos oberstinne Aagot Thue. Derfor hopper jeg over de siste 14 dagenes verbale tumulter: Fremskrittspartiets tradisjonelle førvalgs-fisketur, politikeres etterlevelse av manifestasjonen: "Vis meg hvor folket går, så jeg kan lede dem", og ymse parlamentarikeres akrobatiske flikk-flakk, araber med helskru og dobbelt saltomortale. Og da har jeg en gang ikke nevnt den verste landeplage siden svartedauen: Islamiseringen.

Vi har skjønt det. Vi har fått det inn med alt fra grytesleiver til teskjeer.Vi har opplevd en utrolig klønete saksbehandlende statsråd og regjering med mer sans for det pragmatiske enn det ideologiske når det gjelder ytrings- og religionsfrihet. Den lynraske nedtur fra den gode finanskrisebehandling på Capitol til fomling, helomvendinger og selvmotsigelser på den tarpeiske klippe, er et nytt eksempel på at tillit er vanskelig å oppnå, dessverre lett å ødelegge.

Ingenting er over før det er over, men det bør det være nå. Med Churchill: Når opposisjonen har presisert sitt standpunkt, behøver man ikke å slå leir på toppen av det.

Men et mindretall av Frp og Høyre i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ønsker en ny akt på den nasjonale scenes oppsetting av "Naar vi døde vågner", om det forsømte liv som ikke kan leves om; det har ingen oppstandelse etter seg.
Med Carl I. Hagen og Lodve Solholm i rollebesetningen blir det storslått overspill. Men det er skuffende at Per-Kristian Foss ikke viser statsmann-takter, men ikler seg grilldressen i stedet for å la posisjonen steke i eget fett. Håndtering av pressemeldinger har ikke noe i Stortinget å gjøre.

Jeg ser ikke bort fra at denne episoden kan bli et minibidrag når det gjelder å styrke inntrykket av at de fleste regjeringsskifter de siste 20-30 årene ikke skyldes opposisjoners storhet, men posisjoners enkelte gangers ynkelighet (men først og fremst det fakgtum at ingen regjering har mulighet for å imøtekomme de moderne norske velgeres krav, fremført i 3x20 år gamle Martin Kolbergs messende liturgi: Mer, Mer, Mer!

Vi har ham nå. Men nok er nok.
I dagens situasjon oversender jeg Jon Leirfalls oppfordring i 2009-innpakning til opposisjonen: No må de sjå å komm dokk på den banen som er viktig, guta, og itj sett i garderoben å spikk flisa!