Ufullstendige søkerlister

Offentlighetslovens bestemmelser om søkerlister og anonymitet brytes dessverre så det suser. Det groveste jeg har sett i det siste var da styret ved Nasjonalmuseet garanterte full konfidensialitet til søkere som ønsket det.
I en aktuell sak vedrørende jobben som ny fylkeskultursjef i Rogaland er det skapt uro i forbindelse med at tre av opprinnelig 16 søkere til stillingen som fylkeskultursjef fikk være anonyme.

Den som er tilbudt stillingen sier i dag til Stavanger Aftenblad at han ville være anonym søker fordi ”jeg ønsket ikke å belemre andre med dette før det var aktuelt, for ikke å skape uro i administrasjonen der jeg nå arbeider”.
Dette er den mest vanlige unnskyldning for å unngå offentlighet, men den blir ikke bedre av den grunn. På bakgrunn av det Sivilombudsmannen tidligere har sagt i slike sammenhenger, er jeg overbevist om at Rogaland Fylkeskommune her bryter norsk lov. Hvis en slik begrunnelse blir godtatt, er hele hensikten med Offentlighetsloven forgjeves. Fylkeskommunens jurist har her et betydelig forklaringsproblem.

Det er riktig at loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper. Det fremheves videre at det stilles ekstra strenge krav til begrunnelsen dersom søkerlisten gjelder en stilling av særlig offentlig interesse, som for eksempel lederstillinger.
En slik stilling er fylkeskultursjef.

Noen søkere til stillinger av offentlig interesse ønsker å være anonyme. Det kan forstås, men bare bare i helt spesielle tilfelle etterkommes. Og jo større den offentlige intreressen er, desto viktigere er det med fullstendige søkerlister.
For å sitere forarbeidene til Offentlighetsloven: ”Det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i en offentleg stilling. Forvaltningen skal på vegne av fellesskapen forvalte dei verdiane og ressursane som høyrer til samfunnet. Det er derfor viktig at det er mogleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar.”

I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4 kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008: 99) er stillinger med offentlig interesse beskrevet som: ” Som døme på slike stillingar, som det knyter seg stor offentleg interesse til, kan nemnast departementsråd, direktør for statlege direktorat, fylkesmann, rådmenn i kommunar og leiarar i offentlege verksemder utskild frå den sentrale forvaltninga, som helseføretaka og dei ulike omboda.

Det er viktig at både journalister og privatpersoner er observabte og offensive i slike saker. Bekvemmelighetshensyn kan aldri legitimere brudd på norsk lov.