Kruska Larsens fair play

Russerne protesterte mot Bjørndalens gull. En som tvertimot hjalp en konkurrent til å få gull, var Ernst ”Kruska” Larsen, et internasjonalt anerkjent eksempel på fair play.

Det hendte under OL i Melbourne i 1956, et av de hyggeligste OL for en norsk friidrettsentusiast. Jeg satt ved frokostbordet – det må ha vært i månedsskiftet november/desember – og kan ennå huske Halfdan Hegtuns radioreferat da han med stigende stigende entusiasme og en nesten forbauset undertone skildret Egil Danielsens berømte gullkast og verdensrekord på 85.71 m.
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!

Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.

Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men da tok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"

Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøveree den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk.

Ernst Kruska Larsen representerer det aller beste i et olympisk motto som dessverre er devaluert til det ukjennelige: "En sunn sjel i et sunt legeme".

Chris Brasher ble senere kjent fordi han var initiativtakeren til London Marathon, fra Greenwich Park til Buckingham Palace. Det ble første gang arrangert med over 7000løpere i 1981, og Brasher, som da var 52 år, løp på under tre timer.
(Dagens egotripp: Selv løp jeg London Marathon i 1982, 44 år gammel, på 2.52.13)