Svikter dessertgenerasjonen?

Mange er trolig mer opptatt av det som ligger foran enn det som er bak oss.Likevel er det greit å huske på at fremtiden er et land vi ikke har noe kart over, den nåtid som ikke leves og svært ofte er her før vi får øye på den.

Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens generasjoner vil føle behov for å be om tilgivelse for på våre vegne?

Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd, men håpet at kommende generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst kunne løse alle samfunnsproblemer. At vi levde som om Jorden var på opphørssalg. At vi ikke så nødvendigheten av en politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig fordeling av de godene som vi disponerer, ikke minst internasjonalt. At vi hadde mer enn nok kunnskap om klimautfordringene, men ikke maktet, eller kanskje heller ikke ville,  gjøre noe med dem. 

-Vi har en dessertgenerasjon nå av voksne politikere som født på verdens heldigste tidspunkt i verdens heldigste land i hele verdenshistorien. Men min generasjon vil ikke ha noe oljefond når vi blir pensjonister, sier Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn. 

Også andre ungdomspolitikere maner til måtehold og men langsiktig tenkning. De har et åpenbart poeng

Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.

Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset intens på en teknologisk utvikling og investering i ny teknologi, slik at atter andre ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.

Alle tall tyder på at vi får en stadig økende avstand mellom det store flertall som lever et godt liv, og minoritetene. Den stadig mer dominerende markedsøkonomiske og privatiserende styring i det politiske liv, gjør seg også sterkt gjeldende i helse- og sosialpolitikken. Dette innebærer at de som faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblemer, får det relativt stadig verre.

Mange av oss kjenner på maktesløsheten overfor den globaliserte markedsøkonomiens overstyring av så mange av de etiske og politiske idealene vi gjerne skulle ha virkeliggjort.

Vi trenger politiske partier som kjemper mot det som John Kenneth Gailbraith kaller "Den tilfredse majoritet", den som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn

Vi lever i en kultur der det gir mer gjennomslag å snakke om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet. Vi lever i en kultur der det blir stadig større grunn til å stille spørsmål om kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder.

Vi trenger et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk økonomi. Bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på den gale siden i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme.

Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen - som er kommet for å bli - slik at den kan få et menneskelig hjerte. Men mange faller utenfor eller blir overstyrt av globaliseringens mekanismer. Hvem vil tale på vegne av dem som ikke er vinnerne i globaliseringens tidsalder?

..