Langflate politikere

Ingen skal kunne si at Stavanger-politikerne mangler dristighet eller nøler med å møte tidens utfordringer. Ingen skal kunne si at byens aviser svikter behovet for oppmerksomhet rundt det tilstundende kommunevalg Ingen skal heller kunne si at noen av de to samfunnsaktene ikke tar fysisk fostring alvorlig. Når pressen sier “Hopp”! legger politikerne seg langflate.

Både Skipper Worse og Jåttå videregående har vært arenaer for politisk utfoldelse i særklasse. Fremdeles er det muligheter både i teatersalen i Turnhallen, i Domkirkens våpenhus, og kanskje flertallspartiene med fellessang i Rådhustrappen av den nye Stavanger-hymnen: “Jo mere vi er sammen, jo enigere vi blir”. Ap kan da stå på nederste trinn og lure på om de skal stikke av, mens Frp og SV samlet seg rundt Rettedal-markeringen og vifter med egne faner.

I går tok politikerne plankebølgen ute på Jåttå videregående i regi av RA, der symbiosen politikere-presse fungerte optimalt, RA fikk stoff, og ni partitopper ble avbildet. Bare Høyre var tildelt styringstillegg og fikk stille med to. KrF er ikke avbikldet, der er man kanskje mer opptatt av det vertikale enn det horisontale.

Christine Sagen Helgø (H) har lenge hatt lyst til å ta en planke (legge seg på magen på spenstige steder som trafikkskilt, biler og turistattrasjoner, nb! ikke på E 39) med hendene inn mot kroppen, og så legge bildene ut på Facebook). ”Jeg har tenkt på det lenge, men så har det liksom ikke blitt”, sa ordførerfavoritten (?)

Ordførere har nok ikke alltid så lang betenkningstid. Men hun skal ha poeng for dagens klart beste aerodynamiske stil, det var som å se Bjørn Wirkola (han perseksjoinerte den etter å ha lært den av sin far, Kalle Wirkola) Men det blir en utfordring å skulle hoppe etter Sevland.

Konkurrent Cecilie Bjelland (Ap) var ærlig og erkjente at hun ikke skjønner alt, “og dette er noe av det”. Hun viste også her evner til forenkling, og slipper hun til blir det nok effektivisering i kommuneadministrasjonen. Hun klarte to stunt i ett da hun bedyret at dette både var hennes første og siste planke.

Per Thorbjørnsen (V) har abstinenssymptomer når han ikke finner en talerstol. På Jåttå lyktes han, og bedyrer at han de neste fire årene skal boltre seg på bystyrets talerstol de neste fire årene (den har begrenset volum, du får trene på håndstående, Per). RA skriver at “han trives særdeles godt der han ligger”. Som elevøvelse kan man søke etter betydningen av begrepet pleonasme.

Både Thorbjørnsen og Bjelland og avisene må imidlertid passe seg for å miste gutsen og formen. Begge to er bare avbildet i èn annen sak i RA i dag, og de synes ikke i det hele i Aftenbladet (her kan forklaringen ligge i at Margunn feiret sølvbryllup i går).

Unge Eirik Faret Sakariassen (SV) har muligens vært på inspurasjons- og strategikurs, “jeg synes alle fenomen som plutselig blir populære er morsomme”.. Han kommer til å nå langt.

Det gjør også Atle Simonsen. Han rakk to oppgjør i går, først på Jåttå og så i Kulturstyrets møte om og på Nye Tou. Mens Viking har problemer om de skal spille 4-4-2, 4-5-1 eller 4-3-3, er Atle stabil i opplegget 2-9. Frp mot røkla, og Frp scorer antagelig mer hos publikum enn de blåhvite for tiden. Unge Simonsen kommer til å få en sterkere partikarriere enn bysbarnet Gamle Simonsen (Jan), det var han som mente at Nationaltheatret med fordel kunne gjøres om til en bingohall.

På Skipper Worse prøve politikerne fysisk å strekke seg på langt/høyt som de kunne Kulturstyret gjorde det mer verbalt, for å overbevise de fremmøte kulturinteresserte om sin entusiasme for Nye Tou, men så var det dette med pengene, da. Det er godt at de folkevalgte forhåndstrimmer, budsjettdebatten før jul kommer til å kreve mye bøy og tøy og strekk, med svingstang og dobbelt salto for de mest interesserte (et annet navn for de som egentlig bestemmer).

Sikkert er det gårsdagen innebar en unik opplevelse for kong Leif Johan: “Nå ligner jeg en flatpakket Ikea-pakke”. Og like sikkert et det at KKI-leder Sissel Knutsen Hegdal ikke kunne deltatt i utfoldelsene på Jåtta. Hun legger seg aldri flat.

Mormor, Jens og dr. Relling

Anne Cath. Vestly ga oss syv bøker om “Mormor og de åtte ungene”. Mormor hadde en ku på rommet sitt.
Statsministeren har nå gitt oss “Jens og de åtte andungene”, foreløpig med 12.600 treff på internett, Eventyret om stokkanden som for noen uker siden slo seg ned i blomsterkassen på verandaen på statsministerboligen, fikk en lykkelig slutt.

Mormor og de åtte stuet seg sammen på lasteplanet og kjørte til fjells. “Endene fikk i dag en trygg ferd over Parkveien, med statsministeren som stoppet bilene for Veranda og ungene hennes”, forteller arbeiderpartiet.no.

Som en finansminister ruger over Oljefondet, passet anden i blomsterkassen på eggene sine. “Det er viktig å ha en and som skaper glede”, sa Stoltenberg til den aldri sviktende medieinteresse. “Jeg håper å være her når andungene klekker”.

Og som ved et vårens under nytt liv av daude gror, anden selvvalgte en så beleilig avgang for sin vandring over til Slottsparkens mer kongelige omgivelser at politiet kunne stoppe trafikken. En litt annen rollefordeling enn beskrivelsen på arbeiderpartiet.no, men nettstedet handde til gjengjeld så høy beredskap at det rakk å få tatt 11 bilder av begivenheten.

Stokkanden hadde timet forflytningen så fint at statsministeren akkurat rakk å komme forsent til kontoret, noe som på forbløffende kort tid, antagelig ved en tilfeldighet, ble oppfanget i twitteruniverset og lagt ut på facebøkenes sider.

Andens ankomst og endenes avreise falt sammen med at Hans Kristian Amundsen begynte somstatssekretær for å selge inn statsminister Jens Stoltenbergs politikk til kritiske journalister. Det var han som i sin redaktørtid under nordlyset brukte uttrykk om sin nøværende arbeidsgiver som “Konfliktsky, nesten veik, uten kontakt med landets puls, maktarrogant, uten respekt for Stortinget”.

Men nå har andehistorien brakt Jens i kontakt med landets puls, bortsette fra hos dyreverneren som på det sobre nettstedet forum.hegnar.no spurte om ikke Stoltenberg vet “at alle dyr har rett til et verdig liv i sin naturlige habitat”

Uansett – full pott for statsministerkontorets kommunikasjonsstrategi og spinndoktorering. De stolte på media og på at journalistene ikke bryr seg om Fadervårs advarsel: "Led oss ikke inn i fristelse”.

Henrik Ibsen skrev om ender og politikkens vesen. I “Vildanden” møter vi doktor Relling som deler ut livsløgner i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Gregers Werle, derimot, krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet.

Er det Relling styrer norsk klimapolitikk? “Jens i klimakrise”, Utslippene går opp – regjeringen får det ikke til”, “Klimaforlikets fiasko” - dette er noen av overskriftene etter at det i forrige uke ble kjent at norske utslipp i fjor økte med nesten 5 prosent, mens de etter forliket skulle kuttes med 30 pst fra 1990-nivå til 2020.

Regjeringen mangler en politikk som skal få dette til. Får vi et opplegg med større satsing på jernbane og bybaner og velfungerende kollektivopplegg? Eller vil Jens & co få endene til å møtes ved å justere klimaforlikets målsettinger og redusere kravene innenlands?

Ute er det heller ikke enkelt. ”Det er bred enighet om at kampen for å redde verdens gjenværende tropiske skoger må intensiveres kraftig og raskt” (Jens Stoltenberg), Men realiteter har vist at vår praksis her kan slå i hjel norsk utviklingspolitikk .

96.000 kroners spørsmålet er om et regjeringsskifte vil være til klimaets fordel. Det er lov å håpe, men jeg ville ikke vedde særlig mye på det.

Den utfordringen norske politikere – i utgangspunktet alle vi som velger dem – står overfor i klimaspørsmålet, er betydelig vanskeligere enn å lose andemor og ungene over Parkveien. Og kommer vi for sent, kan selv ikke kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer redde oss.

I dokumentaren "The Age of Stupid" befinner vi oss i år 2055. Jorden er herjet av tørke og storm, London er under vann, regnskogen i Amazonas er borte, og atomkrig har utslettet India. En ensom arkivar sitter i et snøfritt Arktis og går gjennom filmopptak av de siste femti årene. Han spør: "Hvorfor avverget vi ikke sivilisasjonens kollaps når vi visste så mye – og vi fortsatt hadde tid? Hvorfor var vi så dumme?"

Nina Witoszek kommenterer i en utmerket kronikk i Aftenposten: "Britene visste at de ville miste de amerikanske koloniene med sin stive skattepolitikk, og likevel nektet de å endre kurs. I dag vet vi at fortsatt uhemmet forbruk og utarming av naturen vil lede oss inn i økologiske kriser, sult og kriger".

Vi vet hva vi gjør. Bør vi høre bedre på Gregers Werle?

Meget gitt, meget kreves?

“Jeg beundrer dem som driver det norske pensjonsfondet. Både på grunn av suksessen, men også fordi de blir dårligere betalt enn de som springer rundt med mansjettknappene her nede i London og som ikke kunne drevet et bryggeri og langt mindre et 300 milliarder punds investeringsfond. Norge er et fantastisk eksempel”, sier førsteminister Alex Salmond til Dagens Næringsliv i dag. Han kjemper for skotsk uavhengighet, med Norge som forbilde.

“Dårligere betalt”? Det kommer alltid an på hvem man sammenligner seg med. Lønnstoppen i Oljefondet var i fjor: Nestsjef Stephen A. Hirsch, 5,25 mill.kr.i fastlønn, «internbanksjef» Jessica Irschick, 4,89 mill.kr, investeringsdirektør Bengt O. Eide, 4,75 mill,kr. Sjefen,Yngve Slyngstad, hadde en fastlønn på 3,5 mill.kr.
84 personer i Oljefondet tjente i 2010 mer enn statsminister Jens Stoltenberg, som har en lønn på 1.268.400 kroner. Det er forøvrig klart mindre enn toppledere i store statsselskaper (som avistoppleder tjente jeg også klart mer enn statsministeren).

SV-leder Kristin Halvorsen sa i sin som finansminister at toppsjefer i staten bør tjene bedre enn statsministeren. Jeg vet ikke hvor mye hun har kjempet innad i regjeringen for å virkeliggjøre dette, men realitetene forteller at man er langt unna det målet. Og kommer til å være det.

Oljefondet er utpreget kunnskapsbedrift hvor kompetansen primært er knyttet til medarbeiderne. Med en aktiv forvaltning konkurrerer det naturligvis med andre forvaltningsinstitusjoner om å tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft med stor grad av spesialisering, høyt kunnskapsnivå og betydelig innovasjonsevne. Men hvor aktivt skal fondet være? Har den aktive forvaltning gitt større gevinster enn tradisjonell forvaltning? En ekspertgruppe har konstatert at Norges Bank ikke har klart å oppnå signifikant meravkastning gjennom sin aktive forvaltning.

«Hvis det er høyest mulig lønn som driver de viktigste folkene i NBIM, så er løsningen for dem enkel og grei: Slutt fortest mulig», skrev tidligere oljefondsleder Knut Kjær i et innlegg i Morgenbladet nylig.
En av hans tidligere medarbeidere nyanserer: ”Det gir fordeler å jobbe i NBIM. Man trenger ikke drive innsalg, slipper å ha kundemøter og forklare resultater til kunder, og reise kapital. NBIM-jobben er faglig spennende, og man kan konsentrere seg om forvaltningen”.
En annen kilde fra fondet mener at ««lønnen nå er hinsides all fornuft», og at det er «sprøyt» at man må betale så mye. «Driver du egen bedrift får du tjene hvor mye du vil for meg hvis du har suksess. Men da sitter du også med hele risikoen hvis det går dårlig. Slik er det ikke med oljefondet».

Uansett – norske forhold ligger flere atlanterhav unna USA. En rekke amerikanske banktopper har et stort ansvar for en finanskrise som sendte landet inn i den verste økonomiske nedturen siden depresjonen. Rett etter at skattebetalerne reddet topplederes banker fra kollaps, tjener de mer enn tidligere. Nonnen Carole Lombard bruker generalforsamlinger som arena for å protestere mot de økende forskjellene i det amerikanske samfunn): “De burde havnet i fengsel”.

Dagens Næringsliv skrev i går at den beste betalte amerikanske toppsjefen i 2010 tjente 84,5 mill. dollar, over en halv milliard norske kroner. Og Vikran Pandit i den utskjelte Ciibank, som måtet ha 45 milliarder dollar i statlig hjelp under finanskrisen fikk en aksje- og opsjonspakke til en verdi av nesten 100 millioner korner. “Pakken er en nødvendig incentiv for å få Pandit til å stå i jobben til 2015”, sa styret.

Det argumentet ligner til forveksling på norske styrers begrunnelse om at man må gi invcentiver og bonus for at folk skal gjøre sitt beste Hvorfor skal ledere ha for eksempel bonus for best mulig å utføre den jobben de allerede får meget god betaling for? Hvis det er slik at gode ledere flykter utenlands hvis ikke incentivene i Norge er gode nok - lykke på reisen! Fedrelandet vil overleve.

Hva slags menneskesyn ligger egentlig bak denne enorme troen på Lederen og hans (en sjelden gang hennes) betydning? Stemmer slike holdninger, slike systemer med verdigrunnlaget i bedriftene? Er det ikke heller slik at utviklingen er negativ for innovasjon og kreativitet? At vi får en meget uheldig påvirkning og utvikling i kunnskapsintensive foretak og i den kunnskapsbaserte økonomien vårt samfunn mer og mer må bygge på?

Er det aldeles gammeldags og håpløst å mene at av den som er meget gitt (god evner, god utdannelse, gode lederegenskaper) skal meget kreves? At lønn ikke er premiering for fremmøte, men faktisk en godtgjørelse som forutsetter at man i alt sitt arbeid yter på topp, til beste for bedriften, de ansatte og for samfunnet? Og enda mer: at man selv gjennom hardt og målrettet arbeid sammen med alle medarbeidere får den belønning det ligger i å oppdage at man vokser med oppgavene, at andre kan høste av det man selv har vært med på å så?

PS. Skal det gis bonus, må det være til samtlige medarbeidere.

Tør ikke uttale seg

“Lærerne tør ikke uttale seg offentlig” – Lektorlaget etterlyser ytringsfrihet i skolen – Mener skolebyråkrater legger lokk på debattene”.

Vi har sett ytringene før, og vi kommer – dessverre - til å se dem igjen. Ulike myndigheter har økende paternalistiske bekymringer og kontrollbehov.
Denne gang er det Aftenposten som forteller om lærere i Oslo-skolen som er redde for å uttale seg offentlig i frykt for negative reaksjoner, det skjer “en form for disiplinering”.
To av tre lærere er helt eller delvis uenige i at de fritt kan uttale seg til journalister om forhold som angår deres egen skole. 4 av 10 er helt eller delvis enige i at de er redde for å kritiserer forhold ved skolen i offentligheten i frykt for negative reaksjoner.

Tilsvarende undersøkelser både tidligere og fra Danmark bekrefter tendensen. Ledelsesstrukturen skal “profesjonaliseres”, alle saker skal gå tjenestevei. Skolebyråkratene ønsker et godt image i offentligheten, ønsker kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, ønsker å legge lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.

Teorien er vakker. Denne gangen målbæres den av utdanningsdirektør Astrid Søgnen: “Selvsagt skal vi ha full åpenhet på alle områder….lærerne skal ha en åpen og sunn arbeidskuktur…..åpenhet er et viktig punkt i de etiske reglene”.

Praksis er ofte annerledes. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg.

Det er ofte ikke noe i veien med regelverkene, men med kulturen på offentlige arbeidsplasser. Kritikk mot politikere eller byråkrater eller ledelse er ofte ikke velsett. Svært mange ansatte føler (berettiget eller uberettiget) at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnholld. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert.

Generelt – problematikken gjelder på alle offentlige områder – mener jeg at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, sykehus, en skole, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.

Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.

Vi trenger ansatte, de som er nærmest hverdagen, som sier klart ifra hva som blir konsekvensene av politikeres og byråkraters vedtak. Hvordan nedskjæringene virker, hvordan stadige påbud om prøver og rapportering svekker det vesentlige: undervisning.

På en rekke områder i samfunnet etableres i stadig økende grad et kontroll- og synliggjøringsregime som egentlig er et uttrykk for mistillit til den enkeltes mestring av arbeidsoppgavene.

Fra undersøkelsen i Oslo registrerer jeg ellers at bare 15 prosent av lærerne er helt eller delvis enige i at de har påvirkning på beslutningsprosesser ved sin egen skole. Når høyt utdannede fagpersoner føler at de ikke blir hørt, er det et bekymringstegn og en svekkelse av mulighetene til å få en enda bedre skole.

SV - ri eller sluke kameler?

Det stakk dypt i mange SV-sjeler da SV-legenden Tore Linné Eriksen omtrent 50 år etter at han meldte seg inn i partiet kunngjorde at han nå har meldt seg ut. “Om det berre var slik at SV ikkje hadde greidd å styre landet i riktig retning raskt nok, kunne eg synt «revolusjonært tålmod». Men med SV i regjering har Noreg med raske skritt vorte endå meir av ein miljøversting, ein imperialistisk pådrivar og ein krigsnasjon”, sier han i et intervju med Klassekampen .

Er Linné Eriksen en forholdsvis ensom svale, eller uttrykker han bare det andre i partiet er enige i og har tatt en mer stillferdig konsekvens av? Har SV ofret for mye av sin antikapitalistiske profil og engasjement i fredsbevegelsen for en regjeringsplass?

En analyse av fem tiår med Gallup-tall viser at regjeringsmakt konsekvent svekker partienes oppslutning i meningsmålinger. Er det dette vi har sett i målingene de siste månedene der SV beveger seg ned på 4-tallet, i enkeltmålingen faretruende nær sperregrensen?

Regjeringsdeltagelse er ekstra vanskelig for et parti som SV, som i hele sitt arbeid til nå har hatt en sterk ideologisk profil, og i en rekke viktige spørsmål har et standpunkt klart til venstre for de to andre regjeringspartnerne. Argumentasjonen for å være i regjering har vært at “vi påvirker i riktig retning, vi vinner viktige seire” .Og det er riktig – på noen punkter, f.eks. barnehageutbygging. Men er de mange og store nok? Partiet har heller ikke alltid vært flinke til å selge sine gevinster, det er en forskjell på å si at “flasken er halvtom” fremfor å si at den er halvfull. Noen seire har også en bismak, vedtaket om foreløpig nei til oljeboring i Lofoten/Vesterålen er mest kosmetisk.

Dilemmaet er klassisk for særlig for mindre partier i en regjeringskoalisjon: Være med, svelge nederlag men tross alt ha en viss påvirkning? Eller stå utenfor og verre en kritisk røst med små eller ingen muligheter til å bety noe konkret, en slags hyggelig leirbålstemning for de innvidde. Men som Linné Erilsen sier: “Det er skilnad på å svelgje kamelar og å ri dei”.Det er åpenbart at SVs ja til Norges engasjement – eller rettere: krigsdeltakelse - i Afghanistan og Libya for noen vil veie tyngre enn enkelte gevinster på andre felter som historisk ikke har vært så sentrale i SVs politiske grunnholdning.

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen har en presis analyse: “ Det evige spørsmålet er i hvilken grad folkelig og politisk makt styrer beslutningene, eller om det maktens eget apparat, og den ideologien som der er framherskende, som til syvende og sist ender opp med å styre politikerne og partiene”.

Linné Eriksen er klar i sin begrunnelse for utmeldingen, og han trekker opp flere problemstillinger som det vil være avgjørende for SV å tenke grundig igjennom - langt utover møter i stortingsgruppe og ledende organer. Men lar det seg gjøre mens man er med i en regjering. Her må man være med og ta felles ansvar, det nytter ikke gang på gang å rope ut sin misnøye med vedtak som er ubehagelige i forhold til partiprogrammet, uten å dissentere. Og med for mange dissenser, blir regjeringens posisjon underminert. Det kan Ap ikke akseptere.

Linne Erikséns kritikk når det gjelder partidemopkrati og arbeidsform, bør ha adresse også til andre partier. “Ppartiledelsen har jobba for å marginalisere kritiske røyster”.

Flere av de som har uttalt seg peker på at mange SV-medlemmer ønsker seg et parti hvor færre avgjørelser tas på toppen.
Eksempler fra Facebok:
“Må være et kraftig signal til ledelsen i SV” (Svein Kristian Kausrud).
"Dette bør være et lite varsko til oss alle om at vi må sikre enda bredere rom for debatt og dialog fra bånn til topp i partiet” (Marianne Borgen).

Linné Eriksen kritiserer at partiet ikke tar i bruk de ressurser som ligger i medlemsmassen. “Partiet har jo aldri noen gang hatt bruk for å be en person med lang fartsid og fagkunnskap om noe. Sist jeg hadde kontakt foreslo jeg muntlig og skriftlig for statsråden å lage en oversikt til politisk ledelse over fagmiljøer som bidro med annen kunnskap enn den som fra Verdensbanken, etter flere purringer fikk jeg aldri svar”.

Fra partiapparatet har Arvinn Eikeland Gadgi sagt at “det er få felt vi har fått til så mye. Og hvis du var misfornøyd så hadde du og har du alle muligheter til å si fra, men jeg som har jobba på feltet for SV i regjering har ikke fått en eneste enkelt henvendelse fra deg på tre år”.

Gadgi får svar: “Det er vel heller ikke forbudt for politisk ledelse i SV å ta kontakt i forbindelse med en av de utallige konferanser, møter, paneldebatter osv. der dere håndplukker deltakere, og hvis dere trodde dere hadde interesse av min fagkunnskap og synspunkter, så har jeg både epost og telefon. Det er ikke vanskeligere å få tak i meg enn Kristin Clemet eller Paul Collier”.Linné

Eriksen får også her støtte i sin kritikk:
“SV som parti inkluderte ikke grasrota og personer med lang fartstid i akademia når de satt i KD. Faktisk opplevde jeg det samme som deg, manglende svar, taushet”. (Arvid Ellingsen)
“Partiet burde være flinkere til å ta i bruk kunnskap og fremme politiske forslag som er god SV-politikk selv om de ikke passer inn i Aps utenrikspolitiske / innvandringspolitiske linje” (Simon Souyris Strumse).
“Partiorganisasjonen må byrja å leva meir som han lærer om kunnskap, involvering/deltaking” (Berit Rekve).

Mange meldte med positive personkarakteristikker:
“Det er mennesker som deg (uavhengig av vår politiske uenighet på enkelte punkter) som gjør at SV ville vært mitt klare andrevalg” (Anna Kolberg Buverud).
“Tror du har hatt større innflytelse enn du vet om på deler av den kristensosialistiske bevegelsen. For meg handler det så å si om å bevare barnetroen. SV får ikke min stemme i høst” (Rolf Berg).
“Uansett hvor du er partipolitisk nå, har du vært/og er en lærer, inspirator og kamerat for meg og mange andre mennesker. Jeg har aldri sett et menneske i Norge som har så god innsikt og evne til å analysere og snakke miljø- og utviklingspolitikk”.(Reza Rezaee )

****

I 1961 meldte Tore Linné Eriksen inn i det daværende SF (Sosialistisk Folkeparti, forløperen til Sosialistisk Venstreparti). Året etter reagerte 17-åringen sterkt på at partiformann Knut Løfsnes deltok på Verdensfredsrådet kongress i Moskva og holdt to foredrag i Moskva Radios sending på norsk, der han forsvarte Sovjets fredspolitikk og fredsvilje, og lovte Khrustsjov støtte når det gjaldt å skape en vestlig opinion til “kamp for freden”.

I 1968 vant han en overlegen seier i kampen om formannsvervet i Studentersamfundet i Oslo. Det var den gang dette forum betydde noe i norsk samfunnsliv. Han hadde også rukket å være forlagsredakatør i Pax, journalist i Orientering, og sterkt engasjert i solidaritetsarbeid for Afrika i kampen for å få Norge ut av Nato.

Han medlte seg inn igjen i SF , og i 1969 overtok han Finn Gustavsens plass øverst på listen til stortingsvalget. Kandidatens unge alder, 24, ble et irriterende tema i valgkampen, “jeg er så forbannet lei dette tullsnakket, SF går til valg på sitt politiske program, ikke på en dåpsattest”. Det ble et dårlig SF-valg (3,4 pst) og partiet mistet sine to mandater, det ene i Oslo.
Senere har han hatt utredningsoppdrag i Zambia, forskerstilling ved Nordiska Afrikauniversitetet i Uppsala og i NUPI. De siste 14 årene har han vært professor ved Utviklingsstudiet, Høgskolen i Oslo.
Han har tillitsverv Nei til EU, Attac og Fellesrådet for Afrika, og er nestleder i det nasjonale Fagrådet for utviklingsstudier. Eriksen har skrevet «Nelson Mandela - Et liv i Kamp mot rasisme og undertrykking». "Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908” , og vært medforfatter i historieverket "Tidslinjer".

Offentlig barnemishandling

• Norge skal føre en human asyl- og flyktningpolitikk (Soria Moria 1)
• Norge skal føre en effektiv og konsekvent asyl-og flyktningpoltikk (Soria Moria II)
• Partene skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro (FNs konvensjon for barns rettigheter)
• Innvandrerregulerende hensyn kan ikke overkjøre hensynet til barnas beste i saker som gjelder enslige mindreårige asylsøkere
• Norge har vært for dårlig til å finne ut om asylsøkerne har vært barnesoldater
• Det er store forskjeller i hvordan vergeordningen fungerer for asylbarna
• Saksbehandlingen tar for lang tid. Mange asylsøkere kommer som barn, men behandlingen tar så lang tid at de er voksne når saken avsluttes, og da behandles de som voksne.
• Slik kan trenering av saker medføre en omgåelse av hele barnekonvensjonen og det rettsvernet som ligger i Norges forpliktelser her (Uttalelser fra FNs barnekomité)
• FNs Høykommissær for flyktninger har utarbeidet en egen manual for vurderingen av hensynet til barnets beste i asylsaker. Norge har valgt ikke å bruke den.

De kalles et problem, men er i bunn og grunn et verdispørsmål, en utfordring til vår rmedmenneskelighet: Mindreårige flyktninger. Barn som er født her, som vokser opp her, snakker norsk, men på mange måter lever utenfor samfunnet. Barn av foreldre som kanskje har bodde i Norge i 8-10 år, men som av ulike grunner ikke kan returneres til hjemlandet.

Når et asylbarn har bodd 8 –åtte – år på et asylmottak – kan det kalles annet enn barnemishandling? Når de ikke vet om de kan være med på en bursdagsfeiring om fire dager. Når hele familier ødelegges av uvisshet. Når en som er født i Norge lurer på hvorfor de ikke vil ha pappa på jobben. Når. Når. Når.

Møte med mennesker slår sterkere enn tall og prosenter. Lokalsamfunn reagerer når godt integrerte familier sendes ut. En lang rekke nyhetsmeldinger fra aviser landet over forteller historier om hvordan såkalte innvandringspolitiske – i realiteten dreier det seg om innvandringsregulerende - hensyn bryter med FNs barnekonvensjon.

Regjeringen er opptatt av å legge seg nærmere Frp-linjen. Frp svarer med å dreie kursen enda lenger mot høyre osv. Det er nok ikke tilfeldig at “human” er erstattet med “effektiv og konsekvent” i regjeringserklæringen. Dessverre.

Barn som har levd i Norge i minst 3-4, bør få oppholdstillatelse sammen med familien. Sett en grense for hvor mange år mennesker kan være i Norge ulovlig, uansett alder. For voksne eksempelvis fem år etter endelig avslag, adskillig lavere for barn. Flere europeiske land har gjennomført slike amnesti-ordninger. II Sverige ga man for eksempel amnesti til 17.000 asylsøkere som en engangssak. Erfaringene er at ordningen som lovliggjør papirløse, heller ikke bidrar til å tiltrekke seg flere asylsøkere.

Til sommeren kommer regjeringen med en stortingsmelding om barn som forsvinner fra asylmottak, asylsøkerbarn som har vært lenge i Norge, hvordan barn lever på asylmottak, spørsmål knyttet til enslige mindreårige asylsøkeres situasjon og uttransportering av barn og barnefamilier.

Justisminister Knut Storberget ber på en nettside om få tilbakemeldinger knyttet til disse temaene. Et utmerket tiltak. Men spørsmålet her, som ved så mange andre høringer, er om regjeringen vil lytte. Eller har den for lengst bestemt seg?
Jeg har lest alle innspillene. Det skal bli spennende å se hvilken skjebne de får.

Selv om Norge er forpliktet på FNs barnekonvensjon, svekker sterke politiske føringer mulighetene til skjønnsmessig vurdering i lovtolkningsspørsmål og generelle faktavurderinger. Konvensjonen bør være det selvfølgelige utgangspunkt for enhver lov eller forskrift vedrørende barn som kommer hit.

“Streng, men rettferdig behandling” er et begrep statsminister og statsråder vanligvis tolker som “alle må behandles likt”. . Kan "likhet" komme til å svekke individuell behandling? Å behandle alle likt innebærer ikke nødvendigvis rettferdighet. Som en av dem som har svart på Knut Storbergets oppfordring formulerer det: “Hitler-regjeringen behandlet alle jøder likt og veldig strengt, men jeg har sjelden hørt det kalt for rettferdig”.

Avgjørelser som blir kjent, viser at barns tilknytning til riket burde tillegges større vekt. Det regelverket politikerne har satt opp, tolkes svært ofte slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes.

Der det er vilje, er det alltid vei. Men UNE skjønner signalene – og setter stadig bommer. UNE og regjeringen bommer på det humanitære.

Statoil (dvs. Staten) svikter

98,75 pst av Statoils generalforsamlig ønsker at Statoil skal fortsette med en farlig, skitten og destruktiv utvinningsprosessen i Canada . Staten ønsker det. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

Olje- og energidepartementet (1): “Dette er utelukkende en rent forretningsmessig beslutning".
Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten 13 ganger så høyt som på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet (2): ”Om et prosjekt er skadelig for miljøet, må de folkevalgte elementene i et demokratisk land som Canada ta stilling til. Vi saksbehandler ikke olje- og gassprosjekter i andre land”.
Fremskrittspartiets store ideolog, Ayn Rand, kunne ikke ha sagt det bedre. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet, og foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.

Næringsdepartementet: “Vi er kommet til at investering i oljesand er en beslutning som ikke ligger til oss som eier. Det er en vurdering som ligger i selskapet”. Etikk i særklasse. Skitt i Canada, leve Norge. Der den kapitalistiske profesjonalitet er økende, daler handlingsetikken.

Konsernsjef Helge Lund: “Statoil tror det er i stand til å utvinne oljesand både mer lønnsomt og mer miljøvennlig enn andre”.
Vil Statoil godta korrupsjon og barnearbeid så lenge det er i litt mindre målestokk enn andre? Godtar "mildere" brudd på menneskerettigheter der andre selskapet bryter grovere?

Dagens spørsmål; Hva innebærer en aktiv statlig eierskapsholdning?

Hvem kan hjelpe indianerne i Alberta mot at deres rettigheter blir overkjørt og deres eksistensgrunnlag ødelagt?
1. EU. Utvinning av olje fra tjæresand forlenger tiden vi forblir avhengige av olje og gjør det svært vanskelig å hindre at en global oppvarming overstiger 2 grader. En rapport viser at utslippet fra tjæresandproduksjon i livssyklusperspektiv er i snitt 23 prosent høyere enn gjennomsnittet for drivstoff i EU. Dette kan føre til at EU kan forby salg av drivstoff fra tjæresand.
2. Myndighetene i Alberta. De har saksøkt Statoil på 19 punkter for brudd på vannlovgivningen. Det gjelder både vannforbruk og for å ha gitt ”gale eller villedende opplysninger” i forbindelse med aktivitetene i tjæresandområdene.

Norge vil gjerne være miljønasjon. Norge vil være en forkjemper for urfolks rett.
Men: Ikke tusen ord seg prenter som én gjernings spor (Henrik Ibsen)

Vi trenger nyansert "Norges krig"

Jeg leste ”Det vil helst gå godt” og ”Det blir alvor” (Max Manus) før jeg var 10 år. Slukte ”Vi kommer igjen” og ”Contact” (Oluf Reed Olsen), og ”Ni liv (om Jan Baalsrud). Fascinerende beretninger. ”Rapport fra nr.24” (Gunnar Sønsteby) kom samme år som jeg tok historie mellomfag. I årenes løp har jeg konsumert flere hundre av de rundt 1900 bøkene som er skrevet om Norge og 2.verdenskrig.

Fra å ha et klart preg av moral, har nyanser i historiefremstillingen meldt seg etter hvert som det er kommet forskning om stadige nye sider av det som skjedde i og like etter det fem krigsårene. Men er de kommet langt nok ut? Tilgjengelig kunnskap synes forbausende ukjent for folk flest, kunnskap som er mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populær.
Professor Anne Eriksen vurderer det nok helt riktig når hun sier til Klassekampen at det som setter seg i den kollektive erindringen er alt som kan bidra til inntrykket av at vi vant krigen.

Den store folkefortellingen om Krigen har handlet om en fredselskende, liten nasjon og et brutalt og massivt overfall. Om et tappert folk som holdt stand og kjempet heroisk mot overmakten gjennom fem lange år. Mye om gutta på skauen, nærmest usynliggjøring av kommunistenes innsats, lite om partisanene og krigshandlingene i nord. Fremhevet tungtvannsaksjon, mindre vekt på at våpenindustrien gikk for fullt under krigen og forsynte Wehmacht.

For all del: Okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. De som kjempet og falt, jødene, de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, og andre som kom i nazistenes søkelys, de som ble torturert, ble drept i represalier. Og den gruppen som kollektivt ble hardest rammet: Uteseilerne. Dette må alltid være en viktig del av vår kollektive hukommelse.

Men det er et åpenbart gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange bærer på. For eksempel: Det var ikke slik at tyskerne utsatte Norge for et uprovosert og totalt overraskende overfall. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber og granater. Og det er et faktum at svært mange andre land ble hardere rammet enn Norge, ”vi var knapt med i krig” (Hans Fr. Dahl).

Landssvikoppgjøres tok passive NS-medlemmer, mens man et godt stykke på vei så gjennom fingrene med både økonomisk samrøre med tyskerne og direkte arbeid for dem. En prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere, ble dømt. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. De som tjente gode penger på å holde det tyske ,krigsmaskineriet i gang i liten grad ble stilt til ansvar, med mindre de også var medlemmer av NS.

Max Manus og Reed Olsen er ikke glemt, men i dag leses ”Tyskerjentene” (Helle Aarnes) og ”Krigens ettertid” (Synne Corell) med stort utbytte. Og siden jeg bor i Rogaland, ta gjerne en titt i ”Krigshistorien” av Frode Fanebust, barnebarnet til Toralv Fanebust, - redaktør, antinazist og sannhetssøker. Han ble dømt og fengslet for ærekrenkelser av riksadvokat Sven Arntzen, for en påstand om at den aktive Milorg-lederen Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri ”som kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet!”
En skal være meget forsiktig med å se fortiden med dagens briller på, men saken synes ikke å være et stjerneeksempel på fair og rettferdig jus

Reaksjoner helt opp til i år viser at nyanseringer i vinnernes krigshistorie stadig utløser sterkt indignasjon. I Joh 18,38 stiller Pontius Pilatus det urgamle eksistensielle spørsmål: Hva er sannhet? Ingen kan gi fullgodt svar på spørsmålet: Hva er sannheten om Norges krig? Men går de an å prøve? Naivt spurt: Ville det være mulig å supplere åttebinds standardverket ”Norge i krig” på de punkter der vi nå vet mer og der det finnes rimelig handlings- eller tolkningsuenighet mellom historikere? For eksempel drøfte nærmere påstander om samarbeid med fienden var god eller dårlig beste strategi, om det utstrakte samarbeidet gjorde at Norge slapp så lett unna okkupasjonen.

Nasjonal tale for dagen

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang,synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst! Troskap og kjærlighed fro vi dig sverge hvergang vi nævne vor fædrenestavn. Svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn.

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du lande i trefarvet drakt, frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og sakker!

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land, en når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand. No er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland,du er vårt, du er vårt, gamle Norge

Elgskinn og brokade i morgen?

17.mai. Regn? Bunad?
Jeg undres. Bunaden min luftes ikke for ofte. Noen brylluper. Nesten alltid 17.mai. Ellers lever den et stille liv i bunadsposen i kjelleren.

Det er en relativt spesiell bunad. Eller riktigere: Embetsmannsdrakt fra Romsdal. Elgskinnsbukse, vest i silkebrokade, lang, rød jakke, farget silketørkle i halsen. Spektakulær. Noen vil kanskje mene den er ekshibisjonistisk å bære den. Tatt i betraktning at Kjell Inge Røkke bærer den, er det kanskje et poeng. Men jeg kjøpte min lenge før ham.

Den er ikke veldig kjent. Fylkesmann Alv Jakob Fostervoll i Møre og Romsdal spurte meg under en middag på Slottet: “Hvor har du den fine bunaden fra”? Slik er det når man kommer fra Kristiansund. Han delte skjebne med Ole Gunnar Solskjær, arbeidssted Molde.

Kjell Magne Bondevik hadde ikke bunad før han ble statsminister, og tok ikke sjansen på brokaden og fargetørklet. Han talte til folket nyttårsaften, iført den trauste og sikre herrebunaden fra Romsdal. Der er det mest egenartede tartanmønstet i vesten, til minne om Sinclair og de 300 skottene som i 1612 gikk i land i 1612 lengst inne i Romsdalsfjorden for å slutte seg til svenskene under Kalmarkrigen.

Så langt kom de ikke. Bønder sine økser brynte der skottene dro frem.De improviserte en liten hær og etablerte et vellykket bakhold – kanskje hadde skottene spart på rekognoseringen – ved Kringen sør for Otta. Det gikk verre med de 300 enn med fotballspillerne som tapte 0-4 mot Norge i 2009 men hverken ble drept eller likvidert etterpå.

Romsdalingene er mer fredsæle enn gudbrandsdølene, unntatt når det gjelder sykehus og geografi. I Lesja, Vågå, Skjåk og Lom tente man ekstra da Tine nylig vurderte å flytte produksjonen av den berømte brunosten, nærmest et nasjonalsymbol, fra Lom. Ysteriet ble ikke nedlagt. Om sykehusprotestantene på Møre får gjennomslag, er mer tvilsomt.

Men altså: morgendagen. Når man først har kjøpt en bunad, bør den ikke brukes selv om tilhøva ikke skulle ligge maksimalt til rette? Bunaden var dyr, kan det forsvares å la den henge? Her er det er to mulige økonomiske betraktninger. I) Det gjelder å bruke bunaden så ofte som mulig, da blir prisen pr. bruk billigere og billigere. II) Haukaas-varianten. Red.sekr. Kaare Haukaas i Stavanger Aftenblad syntes en gang for lenge, lenge siden (60-, 70-tallet) at avisen trengte utstyr som gjorde at distriktskontor kunne sende bilder direkte og slapp å sende film. “Dette blir dyre bilder”, sa adm.dir. Svein Kverneland. “Å nei”, svarte haugesunderen Haukaas kjapt. “Det første bildet koster 25.00 kroner, resten er gratis”.

Jeg er usikker, men kan dette være til hjelp i diskusjonen om bruken av Oljefondet?

Et moment som taler for bunadsbruk er at multikunstner og teatersjef Arne Nøst også har elgskinn og brokade og hele romsdalspakka. Det en som det er lett å identifisere seg med.
Yr.no melder at regnet først og fremst skal komme i natt. Men på Vestlandet vet du aldri. Det sikreste blir trolig bunad – og paraply. Og der – der har jeg faktisk bestemt meg. Antagelig.

PS. Min frigjøringsdag: Første gang siden 1994 at jeg ikke holder 17.mai-tale. Da jeg skulle tale i Sandnes, skrev en innsender: Hvorfor hente taler fra Stavanger, har vi ikke gode nok folk i Sandnes?

Farfar i teori og praksis

Det er både lett og vanskelig" å være farfar Vanskelig når du prøver men ikke finner det du skal ha til barnebarnet, det du mener vil være klokt og oppdragende. Og når du leter blir det vanskelig fordi det er vanskelig, nærmest umulig å unngå det du mener barnebarnet ikke trenger mer av. Kjøpepress.

Men for på begynne med begynnelsen. Farfar synes det er klokt at barnebarna lærer seg å spare. Mer og mer et fremmedord, men farfar er gammeldags sånn. Han hørte Vidar Sandbeck synge "Pengegaloppen" i 1958 og han kommer i storslått humør hver gang han hører Øystein Sundes versjon på Youtube. 10 kroner der og 50 der, det kan bli penger av sånt.

Sparegriser er tingen, men hvor? Bankene har snart ikke teminaler lenger, og de som har, har i alle fall ikke sparegriser. Farfar stiller optimistisk hos Stavangers største lekebutikk, men etter et forundret blikk og rask leting er konklusjonen klar: Ingen sparegris.

I tredje etasje i det nest største magasinet i den store byen har de sparegriser. Litt større enn et egg.
-Så små, har dere ikke større?
-Det er ingen som spør etter sparegriser lenger.

Men biler, det spør de etter. Det er lenge siden farfar har sett Kristian, og han tenker: En liten gave er på sin plass. Kristian er tre og et halvt og synes farfars idé er glimrende. Han slippes løs, værer litt rundt, kommer tilbake,. Griper farfar i hånden og leder ham sikkert mot bilene. Farfar ser tre Matchbox-biler til kr.59 og styrer lettet i den retning. ”Nei”, sier Kristian. ”Der. Det er Benn”.

For Kristian har sett The Car på fjernsyn. Der har bilene ansikter. Og denne bilen er altså Benn. De luxe utgave. Den er dr. Grådig dyr. Farfar får spastiske rykninger, men Kristians blikk er forventningsfullt. Den indre kampen mellom fornuft og svakhet er avgjort omtrent i det den begynner.

Da farfar var liten, en gang i steinalderen, da var det sparegriser, da. Et stor stor gris med hull akkurat så stort at du kunne stikke inn en bordkniv og med litt teknikk lure ut en 25-øring.Sedler var det verre med, enkroningen var grønn, toeren rødlig, femmeren blå – men den var sjelden å finne i grisens innvoller.

Farfar holder et lite foredrag for Kristian om at det er viktig å spare, og han poengterer sterkt at mens Kristian har 163 biler, hadde farfar bare tre. Kristians nikker, men ansikt viser at han skjønner ingen ting.

Senere på dagen sukker farfar til farmor at barn nå til dags vet ikke hvor godt de har det, og at under krigen, da …

Farmor sier lett henslengt, ut i luften: ”Du, hvor mye penger brukte vi egentlig på de tre ukene i Kina, Tibet og Nord-Korea i påsken? Og var det ikke slik at faren din var én gang i utlandet, i Sverige i 1955?”

Farfar svarer ikke, setter seg i stolen med boken om ”Klassekampen”, avisen hvis fortsatte eksistens er et av etterkrigstidens største undere, putter pluggene i øret, finner frem iPoden og lytter til Øystein Sundes ”Sånn ere bare”.

Kjære Erna, jeg tok feil

Kjære Erna
Jeg tar sjansen, selv om vi ikke har møttes. Du vil jo så gjerne bli Mor Norge, og da må vi ha en fortrolig tone oss imellom. Jeg så deg på fjernsynet i går kveld, i en krigskors-debatt med Jens Stoltenberg. 1-0 til deg, skrev jeg på twitter. Det blir nok vanskelige kamper senere. Jens er en formidabel debattant, men i går stilte han med et betydelig handicap. Ja, han var punch drunk, slått knock out av Dagbladets ”Kongen er lei seg” allerede før kampstart. Uansett sosialdemokratiske spinndoktorer og et trofast sersjantkorps utover gårsdagen, det var bare et spørsmål før Jens måtte kaste håndkleet.

Du håndterte din overlegenhet med stil, suaviter in modo fortiter in re, som Lars Roar Langslet, Georg Apenes og Inge Lønning kunne sagt det. Mild i form, sterk i sak. Det har du gjort til ditt varemerke, og det står du deg på.

Nå prater jeg meg litt bort, trolig fordi det alltid er en innebygd motstand mot å erkjenne grove feilvurderinger. I februar 2009 skrev jeg: ”Det beste bidraget Erna Solberg kan yte for å få en borgerlig statsminister vil være om hun selv velger å tre til side, sier at hun ser betydningen av å løfte Høyres oppslutning opp endel prosentpoeng, at hun tror det kan gjøres best ved at hun konsentrerer all sin kraft om å bygge partiet - og at Per-Kristian Foss blir Høyres statsministerkandidat. Slutt med mumling og famling. Hun lever dessverre opp til antagelsen om at strutsen er det eneste dyret som har en offisielt anerkjent sans for politikk”.

Skivebom.

Og eplekjekt føyde jeg til, etter et dypdykk i sitatleksikonet: ”Charles de Gaulle sender en posthum hilsen til Erna Solberg: I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake.”

Pinlig.

Og endelig, 8.mai 2009 – ”Dagens poetiske spørsmål:
Stjerna Erna,
blir hun fjerna
eller verna?”

Jeg gremmes.

Det store kommentariet var samstemte i sine analyser, og hadde liten tro på at det var en fremtid for henne: ”Erna Solberg får det ikke til. Hun skaper liten eller ingen begeistring blant sine egne velgere. Og hun makter ikke å skaffe partiet sitt nye. Innhyllet av partiledererens tidvis ugjennomtrengelige taletåke, skvulper Høyreskuta dvaskt rundt 14-17 prosent på meningsmålingene”, sa Stein Kåre Kristiansen. Rikssynser og sjefredaktør, Arne Strand, hadde dette å si: ” Erna Solberg liker seg best i tåkeheimen. Det er ikke noe blivende sted for en partileder som vil bli statsminister”.

Partifeller baktalte deg. 50,7 pst av Høyres medlemmer ville ha Per Kristian Foss som statsminister, mens bare 29,3 pst vil ha deg.
Og du ble regelrett mobbet. Kommunikasjonsrådgiver Kjell Terje Ringdal formulerte seg slik: "Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker isteden:Kan hun ha kontroll når hun er så tjukk? Vekta skader troverdigheten, og det kan hun tape stemmer på".

Men du sto han av, du hadde kontroll, du skapte troverdighet. ”Jeg vil ta kampen opp dersom noen i Høyre foreslår en annen statsministerkandidat. Den som vil drive seminar om delt ledelse, tenker ikke på hvordan vi skal få flere stemmer til Høyre til høsten”, sa du. ” Jeg er trygg på at Høyre har gjort sitt valg”.

Som gammel KFUK-speiderleder tok du ansvar, viste langsiktighet, ga deg ikke i første eller andre motbakke. Du er nok ingen karismatisk taler, men langt viktigere er det å være ryddig, saklig, kunnskapsrik, arbeidsom, lojal, tydelig, respektert og ordentligDu får ikke min stemme, men min respekt og beundring, den har du.

Er PISA verdiløs?

Er PISA-undersøkelsene et blendverk, langt på vei en bløff?
Statsråder har stått i kø for å ta æren for en fremgang som egentlig bare viser norske elever i 2009 stod på samme nivå som i 2000 – hvis man altså skal tro på resultatene. Men det skal man ikke, sier en dansk professor med ettertrykk: ”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på.”

”Dette er et resultat av vår satsing på fellesskolen. Vi har snudd nedgangen. PISA-resultatene har i årevis blitt misbrukt, men nå er det slutt på svartmalingen”, sa en begeistret kunnskapsminister Kristin Halvorsen da det i 2009 ble kjent at PISA for norske elevers vedkommende var bedre enn i 2006.
”SV er Norges frekkeste eller mest glemsomme parti", parerte Kristin Clemet (H, og påpekte at det var hun som innførte nasjonale prøver og reformen Kunnskapsløftet.
Andre i SV mener at fremskrittet begynte under Øystein Djupedal og ble fullført under Bård Vegar Solhjell – som var statsråd frem til undersøkelsen ble gjennomført i 2009.
"Dette er komisk,det var jeg som var var statsråd da PISA-undersøkelsen ble gjennomført for første gang på begynnelsen av tiåret", fremholdt Trond Giske.

Politikere og eksperter har med bakgrunn i PISA konkludert med at norsk skole ligger håpløst i bakleksa. For å gjøre det bedre – både i PISA og nasjonale prøver - vet vi at svake elever er blitt unntatt for tester. Øving og motivering for tester kan endre testresultatene dramatisk. Og kan det tenkes at det bare er de fagene det testes i – på samme måte som forsøk med valgfag og nye unservisningsopplegg - som blir viktige og interessante for skoleledelsen? Der Spiegel har fortalt at det i utlandet ble direkte jukset med testresultatene at PISA betraktes nærmest som en olympisk øvelse.

Da naturfagskunnskap ble testet i 2006 mente professor i biologi Sidsel Rogne, astrofysikeren Eirik Newth, og lederen av World Wildlife Fund (WWF), Rasmus Hansson at en del av de spørsmålene som ble stilt ikke egnet seg til å si noe om naturfagkunnskapene hos 15-åringer.

”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på. Man kan ikke stole på rankinglisten over hvor elevene er flinkest” fremholder den anerkjente professor Svend Kreiner fra Institut for Biostatistik på Københavns Universitet etter å ha studert PISA-testen nærmere.
Han kan demonstrere at man kan endre landenes innbyrdes plassering etter forgodtbefinnende. Danmark kan være nummer 3 og nummer 40 med utgangspunkt i de samme testresultatene, i full overensstemmelse med de reglene folkene bak PISA selv stiller opp.

Kreiner tror ikke det er mulig å sammenligne elevene på tvers av alle land. Landene er altfor forskjellige til at det gir mening. Han foreslår at man nøyer seg med å sammenligne land som har samme kultur og som bruker noenlunde samme alfabet, som for eksempel Danmark og England.

Faktisk er det slik at det bare er 30 prosent av de tallene som PSA kommer med som stammer fra elevenes faktiske svar. 70 prosent er basert på at datamaskinen har gjettet fram basert på opplysninger om eleven. ”Forskerne bak PISA bruker datamaskiner til å skape modellen sin, men det er svært uklart hvordan den arbeider. Datamodellen ligger i mørket. Det er dypt kritikkverdig når rankinglisten spiller en så stor rolle for utviklingen av utdanningssystemet", sier professor Kreiner.

I 2006 fikk den ene halvparten av elevene leseoppgaver, mens den andre halvparten fikk matematikkoppgaver. Under ti prosent av elevene fikk alle oppgaver. I rapportene fremgår det ikke hvordan PISA håndterer at man derfor mangler masse data for de fleste elevene og at man derfor er overlatt til gjetninger.

”En mulighet er at PISA-forskerne setter datamodellen til å gjette hva elevene ville ha svart. En annen mulighet er at de ber datamaskinen konstruere kunstige leseferdigheter for de elevene som har svart på leseoppgaver, og deretter analyserer sammenhengen mellom de kunstige leseferdighetene og andre variabler (blant annet kunstige ferdigheter i matematikk og naturfag). Til slutt konstruerer forskerne i så fall kunstige leseferdigheter for de elevene som slett ikke har løst noen leseoppgaver – ut fra opplysningene om disse elevenes kunstige matematikk- og naturfagsferdigheter, pluss opplysninger om skole, kjønn, og sosioøkonomisk status”.

Argumentet for å bruke denne gjettemetoden er at det tar for lang tid hvis alle elever skal svare på alle spørsmål. Gjettemetoden går ut fra at en dyktig elev i ett fag som regel også er dyktig i alle andre.

Jeg sier ikke at alle tester i skolen er verdiløse. Men vær kritiske til dem, spør hva de egentlig forteller. På sammen måte skal man også være kritisk til professor Kreiner, men han stiller en del viktige spørsmål som bør besvares av de ansvarlige bak PISA-testene.

Daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell(SV) har fornuftig nok påpekt at ”man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for." Hold fast på det.

Den beste måten for å få en enda bedre skole vil etter min mening være at lærerne får bedre lønn og kompetansebygging, og at politikere og skolemyndigheter slutter med på gi lærerne stadig mer papirarbeid og mindre tid til det som er skolens primæroppgave – å undervise elever.

Frivillige 2.gradsligninger?

”Høyre ønsker skriftlig sidemål i ungdomsskolen” skrev Olemic Thommessen, Høyres kulturpolitiske talsmann, i Dagsavisen 2.mars i år. I går ble dette devaluert av et stort flertall i landsmøtet (164-87), som gikk inn for valgfritt sidemål. Eller gjelder det bare nynorsk sidemål? Meldingene og kommentarene fra landsmøtet er her noe varierende, men i realiteten blir valgfri nynorsk. Slik sett følger man opp Oslo Unge Høyres slagord noen år tilbake: ”La dem raute på nynorsk, bare vi slipper”.

Tidligere har Høyre vedtatt at skriftlig sidemål skal være frivillig i videregående, men nå gjelder det også ungdomsskolen. Nestleder Bent Høie forklarte sin stemmegivning med at elevene skal slippe å lære seg noe de selv synes de overhodet ikke får bruk for. Dette tyder på at det er nynorsken som skal desimeres.

Kanskje man kunne skape større glede i det langt fra populære matematikkfaget ved å gjøre sirkelens omkrets og areal obligatorisk mens 2.gradsligninger er valgfrie? Hvis noe oppfattes vanskelig, skal man da kutte det ut eller prøve å utvikle bedre pedagogiske opplegg?

Uansett fremtidsdrømmer vil en god del elever havne i offentlig virksomhet. Der er ikke språkvalget privat, og skolen skal forberede elevene for yrkeslivet. Fag som er særlig viktige for lesing og skriving må være obligatoriske. Jeg kjenner ikke til noe land der opplæring i nasjonalspråk eller grener av det er valgfritt.

Høyre vil altså svekke kunnskapsgrunnlaget i norskfaget. Partiet mener det er svært viktig å styrke skriveferdighetene i norsk, og mange tror kanskje at en tydeligere rendyrking av hovedmålet vil bidra til dette. Men det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag som kan støtte en hypotese om at elever blir flinkere i norskfaget dersom de har valgfritt sidemål, Mange internasjonale eksperter fremholder derimot at jo flere språk du kan, dess flinkere blir du i språk.

I dag er det 114 kommuner og fire fylkes der nynorsk er offisiell målform i administrasjonen. Vi har en lov om at nynorsk skriftmål både formelt og juridisk er likestilt med bokmål som offisiell språkform. Et enstemmig vedtak i Stortinget fra 1980 om språkbruk i offentlig tjeneste, bekreftet denne statusen. Utdanningsdirektoratet har vurdert det som formålstjenlig å informere om at eventuelle søknader om forsøk med valgfritt skriftlig sidemål eller søknader om fritak fra sidemålet i utgangspunktet ikke vil bli godkjent.

”Kunnskapspartiet” og det borgerlig konsensussøkende Høyre har forlatt mangfold og språklig sameksistens, og slår inn på populismeveien. Det er ikke noe vakkert syn.

Mye, mye mer enn "krøllane"

”Da versets kunst i var glemt i vårt land kom han med en heirefjær i sin hatt og strødde vers om kjærlighet og janitsjarmusikk og blå netter i alle unge kvinners fang”, skrev redaktør Herman Smitt Ingebretsen i en nekrolog over Vilhelm Krag. Republikaner, sosialist og proletar, Sørlandets dikter, kåret til århundrets sørlending, bannerfører for alle som higet etter sang og stemning og var trette av tidens naturalisme og tendensromaner.

Betegnelsene tør jeg bruke fordi jeg har lest Gunvald Opstads biografi "Fandango”. Før den visste jeg bare at han (i Vest-Agder) og Gabriel Scott (i Aust-Agder) deler det litterære Sørlandet mellom seg, og at det var Krag som lanserte og kjempet igjennom betegnelsen Sørlandet. Før dette var Sørlandet bare en region i Vestlandet, for eksempel het en avis i Arendal ”Vestlandske Tidende”.

Men nå vet jeg mye mer takket være Opstad. Sent (boken kom i 2002 men er av de biografiene som holder seg), men godt. Jeg er en en Grand Danois etter biografier, men må nok bekjenne at det først og fremst er de politiske som er prioritert. Men i de senere årene står både Sigrun Slapgards bok om dikterdronningen Sigrid Undset og Ingar Sletten Kolloens to Hamsun/bind frem som meget interessante verk.

De to nobelprisvinnerne rager nok begge et hakk over Krag som diktere, men leser man Opstad til ende tror jeg mange vil være enig i at han noe ufortjent er blitt nesen glemt. Han kunne så visst mer enn å fortelle om degamle sjøulkene Maarten og Silius i Stensundet, major von Knarren, Anunzia med krøllande fra Lundsia, og Baldevin med bryllupet.

Kort, kort: Krag debuterte 19 år gammel med ”Digte” i 1891, den ble mottatt med ”egeistringsskrik i pressen”, og komponister stod nærmest i kø for å tonesette (i alt har 34 av disse diktene fått 119 melodier av 40 komponister). Opstad kaller diktet
Der skreg en fugl over øde hav,
langt fra lande.
Den skrek så sårt i den høstgrå dag,
flakset i brutte, avmektige slag,
seilet på sort vinger
bortover hav
for Krags åndelige testamente.

Han er med og stifter Den norske forfatterforening, og han skriver lover 40 bøker med lyrikk, noveller, romaner og skuespill – enkelte vekker ikke den helt store begeistring. Gifter seg med Alexander Kiellands datter Baby, er både journalist, tidsskriftredaktør, og sjef ved Nationaltheatret – der han setter sin stilling inn på ikke å oppføre ”Den glade enke” og der han får et skuespill refusert.. Han blir også den første litterærer konsulent i fast stilling i Aschehoug forlag – der refuserer han Johan Borgen og Inger Hagerup og synes menneskeskildreren Mikkjel Fønhus er ”en hjelpeløs dillettant og en pine å lese”. Halldis Moren Vesaas har sagt at hun ble refusert med ordene ”Skaff Dem en kjæreste i stedet for å drive på med slikt tull”. Opstad avkrefter sitatet, men forteller at selv om han ikke tilrådet den første diktsamlingen hennes hjalp han henne slik i at debuten kom året etter.

Det jeg leser med størst interesse er dikterens engasjement og kreative idéer når det gjelder tidens samfunnsspørsmål. Nyromantikeren vil ha både museum og statsarkiv, kraftutbygging, fiskerlag, gjenoppbygging av Kristiansand etter bybrannen i 1892 og Wergeland-statue. Og jernbane – det var han som fikk igjennom at den planlagte jernbanen fra Oslo til Stavanger får navnet Sørlandsbanen og ikke Vestlandsbanen. Han drev en evigvarende kamp mot vandaliseringen av kirkene – ”den underfundige, stillferdige og tilsynelatende uskyldige avart som går ut på å overmale og fjerne kirkeinventaret”. Og et siste punkt i denne oppramsingen: Han slåss drabelig for å få våre billedkunstnere til å utvikle vårt kunsthåndverk.

De siste årene er mer traurige enn festlige, men på 60-årsdagen blir han hyllet av både Kongen, statsministeren, Gustav Vigeland og Edvard Munch.

Det er kjekt å lese biografier som er godt og levende skrevet. Gunvald Opstad er også aktuelltreffsikker når han skriver at ”Dansen på Uvår” et et ”levende folkelivsbilde fra en tid da de nyrike oljesjeikene fra Stavanger ennå ikke for gjennom Maartens og Silius’ sund med sine brølende plastbåter”.

Vilhelm Krag ville sikkert sagt det mye sterkere. Forholdet til svigerfar Kielland var ikke godt, og han skrev om
Stavangerane, de svinane
de snyder seg udi gardinane
De pomper den halvdaua morten
rett opp av den klinkande lorten

Men konklusjonen er klar:
La gå både bispen og hele butikken
bare vi får beholde Brigademusikken
(bispesetet Stavanger ble flyttet til Kristiansand i 1682, men kom tilbake igjen i 1925)

Vårt daglege brød

Kan den makelause auken i kornproduksjonen på 1900-talet halde fram? Korleis kan vi møte behovet for mat i 2050 når kornet óg skal rekke til drivstoff og industriråvarer? Jordbruket står framfor ein historisk serie av utfordringar, frå mindre tilgang på vatn til endra klima. Korleis skal jordbruket tilpassast og trivast i nye miljø?

Å lese bøker om felt eg har særs avgrensa kunnskap om, er alltid spennande. Lære noko nytt, sjå problemstillingar som du oppdagar heng saman med andre samfunnsspørsmål du har vore meir oppteken av. Og når ei bok har tittelen ”Vårt daglege brød. Kornets kulturhistorie” og eg er mellom dei store brødetarane – Stavanger har utruleg mange gode bakarar som freistar kvar einaste dag – var det eigentlig berre å ta kapitla bit for bit. Måltidet har vore langstrakt, men meir og meir forvitneleg ettersom eg har tygd meg gjennom historia.

Det er professor i planteforedling, Åsmund Bjørnstad, som serverer, og han gjev smakebitar som klårt fortel at vi er laga av kornet og kornet av oss. Fleire tusen år før pyramidane var påtenkte, voks det fram store sivilisasjonar grunnlagde på eit ekspanderande jordbruk. Vi har sett ruinar og byggverk og muséer med historiske gjenstandar. Energien som reiste bygga har eg tenkt mindre på – men pyramidane blei faktisk bygde på kveite og bygg. Det trongst 30 tonn brød om dagen i 80 år å forsyne dei 30.000 som reiste Kheopspyramiden!

Kulturhistoria er garnert med mange trivia som gjer soga ein liten ekstrasmak.Eg har nok sett i 1.Mosebok at Sarah bakte kaker til Abraham. Men det var nytt for ein kakemons at ein kakemann i si tid erstatta eit menneskeoffer, og at julekakene våre kom i staden for bukkar ofra til Tor eller Frøy, seinare kom englar og betlehemsstjerner.
Å ha reint mjøl i posten er eit uttrykk som stammar frå tida då møllarane var mistenkte for å blande kritt i mjølet, så gråfargen blei borte og prisen høgare. Brød og sirkus stammar frå romerriket, der sultne var ei farleg kraft og folket difor fekk gratis korn. Saman med underhaldning var då borgarane fornøgde.

Eg les og oppdager at eg umedvete har byrja nynne på ”Jeg er havren.....mine bjælder går over lyse vange år for år”. Men kor mange år? Bjørnstad er ein realistisk optimist når han drøfter spørsmålet om det er mogleg å halde oppe dagens produksjon, enn sei mette 9-10 milliardar menneske i løpet av dei neste 50 åra. Betre vekstvilkår, sortar og økonomiske rammevilkår har stadig nøkkelroller.

I Kina har ny landbrukspolitikk dei siste 25 åra betydd nesten like mykje som ny teknologi for utviklinga. Og det er interessant å lese at takk være menneskegjødsla er jorda i Kina like ung som i Abrahams dagar, kveiten gir hundre fald av det sådde.

I Sverige har ein rekna ut at to tredjedelar av kornproduksjonen kan bli gjødsla med urin, og ein del kommunar har påbod om at nye toalett må ha to avløp, I megabyane i verda kan utnytting av urin og anna avføring i skilde krinslaup ha enorme fordelar både for miljø, vasshushald og bynær matvareproduksjon.

Vatn er og kan endå meir verta eit problem, ikkje minst tap av vatn ut av det naturlege krinslaupet på grunn av ureining eller overforbruk av grunn- eller levevatn. Neste gong eg et ein amerikansk biff, er eg medveten om at forsiktig rekna går det med 3862 liter vatn til ein kilo. Av dette brukar dyret 145 liter på å slukke tørsten, resten brukar kornet.

I ei mangslungen kulturhistorie avdekker innsiktar frå den molekylære plantebiologien at plantenes DNA er ei fascinerande forteljing i seg sjølv.12 millionar bønder har godteke genmodifisering, men i Noreg ser vi med skepsis på ein tweknikk som har ei resultatmessig gjennomslagskraft som kan samanliknast med den grøne revolusjonen nobelprisvinnaren, den norskætta Norman Borlaug sette i gong. Bjørnstad drøfter føremoner og moglege skadeverknader, men til sjuande og sist sit eg att med ein konklusjon: Handlar menneska ansvarleg, vil revolusjonen i jordbruket, med vekstane og mangfaldet, halda fram.

Venstrevridde journalister?

Torsdagbegynte Dagsrevyen sendingen med et langt innslag om et resolusjonsforslag til landsmøtet i Fremskrittspartiet, og Kristin Clemet reagerte raskt med et blogginnlegg. Hun har tidligere hevdet at journalistenes politiske sympatier nærmest er et demokratisk problem. De stiller bare venstrevridde spørsmål.

Av og til gir jeg henne rett, og jeg kan følge henne når hun skriver at ”det kan være gode grunner for å dekke forslag som fremmes til partienes landsmøter. Men da bør det fremkomme at det er forslag, og man bør vurdere å la forslagsstillerne komme til orde på en minst like god og grundig måte som kritikerne fra andre partier”.

Arbeidsmiljøloven er en så sentral sak at den fortjener stor journalistisk oppmerksomhet, både gjennom brede bredt innslag i Dagsrevyen og debattprogrammer, men det krever premisspresisjon og dekningsbredde.

Noen frp’ere mener at mediene er ute etter å ”ta” Fremskrittspartiet? Men det går også an å si at det nettopp er mediene som har skapt blest om og fått Frp frem i samfunnshverdagen. Klare og markert forskjellige (fra andre partiers) synspunkter egger til oppslag, debatt og det media er mest glad i: konfrontasjon.

Stortingsrepr. Jan Arild Ellingsen sier det på sin måte: ”Journalister har ofte et behov for å lage saker der formålet er å vise hvor forferdelig Fremskrittspartiets politikk er sett fra deres politiske ståsted. Men hver gang disse journalistene vil henge ut partiet så ser den oppegående delen av befolkningen hvor feilslått deres vinklinger er, og som igjen gjør at vi får positiv oppmerksomhet hos velgerne."

Historisk var norsk presse partibundet også i nyhetsjournalistikken. De siste 40 årene har dette endret seg så sterkt at det overhode ikke vekker oppsikt om en journalist går fra Klassekampen til Dagens Næringsliv eller Aftenposten.
Journalister ligger holdningsmessig noe lenger til venstre enn befolkningen generelt, De siste tallene jeg har sett (2009) forteller at hadde Stortingets sammensetning vært basert på journalisters stemmegivning, ville Ap fått 78, SV 33, Venstre 25, Høyre 24 og Rødt 9 . KrF, Sp og Frp ville være ute.

Blant journalistene i Stortingets presselosje var det imidlertid borgerlig flertall. Høyre er deres favorittparti. Deres politiske preferanser var i rekkefølge Høyre, Ap, Venstre og SV.

Det vakte forøvrig en viss oppsikt i mediemiljøer da en erfaren journalist for tre år siden (da Frp på målinger en stakket stund var landets største parti) meldte seg til tjeneste for partiorganisasjonen.

Men så langt fra å være ideologiske geriljasoldater er journalister først og fremst blitt håndverkere. Intuitivt vil mange være i opposisjon til og vokte på makten og det bestående

Jeg er enig med forsker i journalistikk ved Syddansk Universitet, David Nicolas Hopmann, som ikke kjøper ideen om at man streber etter objektivitet. ”Når du sitter i en redaksjon vil du som journalist ha en historie som er interessant. Den enkelte journalist vil gjerne på forsiden, siteres i radio klokken syv, og det blir man ikke hvis man krampaktig balanserer den ene og den andre siden. Det gjør man ved å skrive en spennende historie. Mediene retter seg etter hva som har verdi som nyhet, og det er ikke nødvendigvis det objektive og balanserte. Balanse er ikke et nyhetskriterium, men et ideal. Hvis journalistikken er balansert og upartisk er det ikke fordi journalistene streber etter objektivitet, men fordi de gjerne vil gjøre historien interessant”.

Imidlertid tror jeg nok at journalisters politiske holdninger i alle fall ubevisst er med på å farge virkelighetsoppfatning og vinkel.

Mediene har stor makt til å sette dagsorden, definere hva som er viktige saker – uten at valget alltid er like velbegrunnet, og dessverre slik at innpakning og spill stundom blir gjort viktigere enn substans. Men hverken leder- eller kommentarartikler påvirker stemmegivning.

Det er lett å overvurderer forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. Fra min redaktørtid husker jeg godt mange leseres tendens til å legge mest merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. Jeg har vært i utallige yrkes-, nærings- og interesseforsamlinger, og møtt anklager om neglisjering,”bare kritikk”. Da hjelper det utrolig godt å ha gjort hjemmeleksen og hentet frem dokumentert ammunisjon fra arkivet.

Det er nok også slik at de fleste mennesker har en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv.

Kan NRK-"mangekant" gi tenning?

NRK drar i gang en ny runde med ”Trekant”. Kan det være en like relevant utøvelse av allmennoppdraget å satse kreativt på en ”politisk mangekant”? Nei, ikke Erna og Siv og Jens i tradisjonell utfoldelse og gallerispill, Mer et opplegg som skaper tenning og lyst, et forspill som kan utløse større valgdeltakelse både kommunalt og på riksplan.

Eller for å gjøre en lett omskrivning i NRKs pressemelding: ”Vi opplever "Politisk mangekant" som et unikt konsept i floraen av tv-tilbud. Vi blir alene om å eksponere politikk for unge mennesker på en seriøs, vittig og normaliserende måte”.

I et slikt programopplegg vil stimulans til økt aktivitet bare være av det gode, man vil neppe møte kritikk om ”mangel på enhver etisk refleksjon”, og det rent valgtekniske vil være totalt underordnet kunnskap om politiske saker og prosesser. Serien kan trygt vise politikkens ”mangfold og derigjennom hvilke muligheter det finnes der ute. Deltakerne tar del og sanser, uten at de presses på egne grenser, eller drives ut i - det som ut fra dagens normer, kan kalles politisk utroskap" .

Kanskje hente inn f.eks. Harald Eia og/eller Pernille Sørensen og Per Inge Torkelsen (bystyremedlem, V, Stavanger) og noen tenåringer, lage et opplegg med nerve og humor. Da kan vi muligens få en ny ”braksuksess” som i likhet med Trekant blir sett ikke minst av eldre aldersklasser også. Det kan også trengs.

Valgdeltakelsen i Norge viser en bedrøvelig utvikling. Men det frem til 1989 var over 80 post som stemte ved stortingsvalg, var den 76,4 i 2009. Verre er det i kommunevalg. Lenge lå deltakelsen over 70 pst, fra og med 1987 har den vært på 60-tallet, og i 2003 var det sannelig nede i 59,3 pst. Under 30 år er det mindre enn 4 av 10 som avgir stemme. I fylkestingsvalget lå prosenten de første tre valgene etter 1975 så vidt over 70, fra 1995 har den vært under 60, i 2007 var den 57,5. Men så er da fylkeskommunen en temmelig uinteressant konstruksjon for svært mange. Det fremtidsrettede vil være om fylkene med henhørende administrasjoner forsvinner, og at vi får sterke regionkommuner (ca. 100).

I flere kommuner skal det i høst gjøres forsøk med stemmerett for 16-åringer. Den viktigste begrunnelsen var at dette kan være et tiltak for å få flere unge inn i rollen som aktive innbyggere i lokalsamfunnet. Man reiste problemstillingen: Fører deltakelse i valg til større bevissthet blant unge innbyggere om deres rolle i det lokale samfunnslivet og muligheten for å påvirke lokale forhold?

Andre har spurt mer generelt: Hva er det som skjer med lokaldemokratiet? Bryr ikke velgerne seg eller er de så fornøyd med den måten de folkevalgte styrer på at de ikke lenger finner det nødvendig å stille opp ved valgurnene? Er det rikspolitikernes ønsker om nasjonal kontroll og øremerking av midler som svekker lokaldemokratiet så sterkt at velgerne ikke bryr seg?

Kan NRK bidra til større forståelse og engasjement og dermed bedre tall? Følge opp programleders Håkon Moslets formulering om at ”vi er ikke på utkikk etter superstjerner, men etter deltakere som har spørsmål, usikkerhet og forventninger som målgruppa kan kjenne seg igjen i”.
Vise at politikk bør være noe mer enn "en underavdeling av meteorologien - med læren om hvordan vinden blåser". (Heriot)

Pressefrihet og nyheter

3.mai er den internasjonale pressefrihetsdagen, i år kommer den dagen etter en dag da avissalget trolig nådde rekordhøyder. Dagbladet slo våkent til med ekstrautgave, New York Times trykket 165.000 nye eksemplarer, av dem gikk 150.000 til lokalmarkedet, der salget vanligvis ligger rundt 50.000. New York Post trykket 100.000 ekstra.

Dette er en øyeblikksobservasjon, overhode ikke noe forsøk på å friskmelde papirpasientene. Tallene fra nettsidene vil nok fortelle sitt - i en en hektisk periode natt til mandag økte treffene på nettsidene til New York Times med 86 pst Men Dagbladet fortjener ros for et lite bidrag til å svekke troen på papiravisenes snarlige død. I dag er det fremdeles papiravisene som gir inntekter til å satse – helt nødvendig, for all del - på nettet, til nå er det vel bare VGs nettsatsing som gir overskudd. Det kan være farlig å svekke utviklingen av og satsingen på papiraviser.

Nyheter bør være de aller fleste avisenes alfa og omega. Men det er viktig å se nærmere på hvilke type nyheter. Bin Ladens død var en spesiell hendelsesnyhet. Papiravisene har vært flinke til å dekke hendelsesnyhetene; de terminfestede begivenheter, ulykkene, alle de spektakulære hendelser, men det kan fremdeles kan gjøres en del når det gjelder hvorfor, hvordan, beslutningsprosesser, konsekvenser og hva nå.

For samfunnets beste og papiravisenes fremtid tror jeg det er både viktig og kommersielt å utvikle ”det skjer”-nyhetene. De som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste.
De som avdekker grådighet, usunn fallskjerm-kultur og urimelige og soldaritetssvekkende lønnsfester i næringslivet, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, myndigheters bevisste misbruk av Offentlighetsloven, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sette ikke ble omtalt. Ubehaget som rammer noen som følge av medienes flomlys i de mørke kroker er av og til nødvendig.

Det siste tiåret har det skjedd mye positivt på dette feltet. Og i et stadig mer komplisert og uoversiktlig samfunn har vi som medmennesker og samfunnsborgere har vi et påtrengende behov for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten bedre; se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom utenriksnyheter og lokal økonomi.

Dersom mediene svikter sin oppgave på nyhetsfronten, hjelper det lite om for eksempel avisene generelt, slik noen vil, utvikler seg til storslåtte analyse- og kommentarorganer for samfunnets elite.

Vi trenger nyheter som gir folk kjennskap til lov- eller tillitsbrudd som samfunnstopper begår. Det samfunn er moralsk fattig som bare teller penger og lovbrudd, men slutter å interessere seg for etikk og moral. Offentlige personer som er svært viktige for samfunnet, må ha utstrakt tillit også som privatpersoner. Deres integritet, moral og personlige oppførsel er offentlige spørsmål. Feil må finnes og påpekes, ansvar må klarlegges.

Vi trenger synliggjøring av uenighet. Konfrontasjoner er sunne når de bidrar til å klargjøre motsetninger., til å skjerpe folks interesse for viktige samfunnsspørsmål. Men dersom de blir en slags medial form for bordtennis - angrep og devaluerte sterke, ord uten forsøk på en samlet oversikt over hva saken egentlig gjelder, uten analyse, uten forsøk på å skille klint og hvete, da havner man i underholdningsbransjen.

Nyhetsjakt må ikke preges av at man tror man har fasit og bare arbeider for å sannsynliggøre den og ikke ser eller overser fakta som peker i litt andre retninger . Hvis en jeger orienterer seg etter et fastlåst konfliktskjema, er det lett å skyve lesere, lyttere og seere vekk fra seg, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring.

Konflikten, maktmisbruket, fallitten må synliggjøres, men samtidig er det en journalistisk utfordring å finne nyhetene i trivselen, fremgangen og freden, tiltakene som lykkes.

Norge ligger på verdenstoppen i formell pressefrihet. Men nettopp da er det er det viktigere enn noensinne å bruke denne friheten til å fortelle oss om det vi ikke vet eller ser, men som vi trenger og vil ha når vi får det.

Til Nord-Korea?

Store bilder overalt
Fire dager i Nord-Korea er en dyr, men svært interessant oppplevelse. Det begynte med søk på nettet etter en norsk operatør som kunne lage et opplegg. Vi (to ektepar) fant Metro Tours i Bergen, med forbindelse til et firma i Beijing som håndterer opplegg for omtrent halvparten av de vestlige som årlig får visum til Nord-Korea (ca. 2500).

Typisk landbruksdrift i Panmjunjon, grensebyen til Sør-Korea og der frerdsforhandlingene fant sted i 1953
Totalopplegget var 10 dager i Kina, 4 i Tibet og 4 i Pyongyang. Koryo Tours i Bejing sørget for tillatelse til Tibet-reise og for visum til Nord-Korea (du vet ikke om du får det før du er i Beijing).

I turen til Pyongyang var alle utgifter dekket.
26.4 Beijing – Pyongyang 2 timer. Besøk Arch of Triumf, Fountain Park og Mansudae Grand Monument (20 m høy statue av Kim Il Sung).

27.4 Bil til Kaesong 2,5 timer. DMZ/Panmunjom (demarkasjonslinjen) - Kaesong Koryo Museum. Retur til Pyongyang. Victorious Fatherland Liberation War Museum (Korean War Museum) - War Victory Monument Park - Handicrafts Exhibition Centre. Om kvelden Grand Magic Performance I Rungradi May Day Stadium (kan ta 150.000 tilskuere)

En liten og beskjeden minnebygning
28.4 Komusan Memorial Palace ( Kim Il Sung på lit de parade) – Revolutionary Martyr’s Cementery – Tower to the Juche Idea (amazing panoramic views) – Monument to Party Foundation – USS Pueblo (captured US spy ship) – Mangyondae Native House (birthplace of Kim Il Sung) - Mangyondae Schoolchildren’s Palace (tour of classrooms and spectacular performance) –Paradise Department Store.

Store bilder av den enda større Kim finnes overalt, her ved inngangen til det store kunstmuseet
29.4 Grand People’s Studie House –Korean Censtral Art Gallery – Foreign Languages Bookshop – walk along River Taedong from Kim Il Sung Square – Pyongyang Metro (extended ride) – Pyongyang Film Studios. Fly tilbake til Beijing.

Utdrag av det kinesiske byråets orientering:
Vi kan ikke sende profesjonelle eller semi-profesjonelle journalister (jeg er retired), ”though we are very willing to assist them in finding out the current situation in the country. We are in no way prepared to compromise the safety of our Korean guides for journalists/photographers who attempt to pass themselves off as tourists”.
Monumentet over Den store hersker
Mobiltelefoner vil bli konfiskert ved grensen og returnert ved avreise. Man bør ikke ta med PC.
Fotografering er mulig, men litt begrenset. Spør guidene.
Dere må ha to guider og en sjåfør.
Dere kan fritt gå omkring innenfor hotellet, men ellers må dere ha med guidene.
4-stjerners hotell, BBC- TV tilgjengelig for utlendinger.

Pensjonsalder for monarker?

Royale søndagsnyheter:
(I)Det nygifte prinseparet rullet over slottsplassen i en åpen Aston Martin og vil endre det britiske monarkiet med humor. Hertugen av Cambridge er mandag tilbake på sin jobb som helikopterfører.
(II) 39 pst av svenskene synes at det nå er på tide at kong Carl XVI Gustaf går av og lar kronprinsesse Victoria ta over.

Pensjonsalder for monarker? Er tiden forlengst ute for dronning Elisabeth II (85) og kong Harald (74)? Neppe. Men blinker det gult for svenskekongen?
Han fyller 65 år. SVT:Rapport forteller at hans popularitet er synkende, men 45 pst mener at han bør fortsette så lenge han vil og orker.

Republikanska föreningen – som neppe har hatt sitt beste år takket være bryllupsduetten Victoria/Daniel og William/Kate – gir sin konge en gullklokke på dagen. ”Alla andra svenskar har rätt till pension. Nu när vår statschef fyller 65 år är det logiskt att även låta honom pensionera sig. Vi ger honom en guldklocka för att visa att han kan och bör slippa sin börd”.
Men Carl Gustaf ”hade inte tänkt mata fåglarna än i alla fall”.

Støyen rundt pornoklubber og guttefester med innbudte unge kvinner svekket tilliten til det svenske kongehuset. En tillit som kongefamiliene i alle fall i de nordiske land er avhengige av. Kronprinsesse Victoria har et åpenbart poeng når hun sier at ”det är en balansakt att samtidigt vara ”vanlig” men också en förebild som ska ”uppföra sig kungligt”.
Fortsetter nedturen for svenskekongen, tipper jeg at Victoria og Daniel får overta etter noen år på monark-/dronninggemalskole.

Det er ikke noe nytt at en konge abdiserer. Edvard VIII av Stornbritannia hadde vært konge nesten et år da han valgte kjærligheten - to ganger skilte Wallis Simpson – og abdiserte før kroningen. Dronning Wilhemina abdiserte i 1948 til fordel for datteren Juliana, som i sin tur trakk seg tilbake i 1980 for å gi plass til datteren Beatrix.

I Storbritannia synes dronning Elisabeth II å være høyt elsket.Hun ble regent 25 år gammel, i likhet med ”jomfrudronningen” Elizabeth I. Men sistnevnte regjerte ”bare” i 45 år (1558-1603) mens dagens dronning foreløpig er oppe i 59. Problemet i dag er helst den neste i arverekken, Charles (62). Jeg tror det blir et økende kr om monarkiet står seg best ved at man hopper over ham og lar William overta den dagen dronningen gir seg. William kan bli en fornyer av monarkiet.

Kong Harald V står fjellstøtt. Han har videreført den popularitet som faren og farfaren skapte. Monarkiet som funksjon og symbol er avhengig av tillit. Selv om konge- eller dronning-tittelen går i arv, må den stadig erobres. Kronprins Haakon har fornyet kongefamiliens rolle, og synes å ha gode sko til å gå så vel de nødvendige tradisjonelle festveier som de nye, mer ukjente stiene inn i et landskap stadig preget av endring og prøving av det tradisjonelle. Ingrid Alexandra tid ligger lenger fremme, men også den nye arverekkefølgen er et eksempel på nye tider, nye skikker, nye holdninger – men gamle funksjoner og symbolkraft.

Monarkiet er et system med arvet makt, spesiell oppdragelse og tomme funksjoner. Det er en anakronisme i såkalt moderne tankegang. Et statsoverhode skal velges, funksjonen skal ikke gå i arv. Men det utgjør ikke noe demokratisk problem i symbol og funksjon så lenge det fremstår utmerket i representasjonsøyemed, ”oppfører seg ordentlig” og har oppslutning fra et klart flertall i folket. Jeg har ingen tro på at direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst i forhold til en monark som er fratatt makt, ikke kan velges og derfor tilhører oss alle like mye, ikke en gruppe velgere.

Tror noen at en president Harlem Brundtland, Stoltenberg (det er Thorvald denne gang), Francis Sejersted eller Willoch ville vekke samme begeistring og følelse av nasjonalt samhold på sine reiser sammen med ektefellen millom bakkar og berg fra Vesterhavet til Kjølens rand og dei gamle fjelli syningom med ei lysande rand mellom høgfjell og fjord i rødt, hvitt og blått?

Hvorfor skal alt være rasjonelt og prinsipielt? Det norske monarkiet har røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid til Harald Hårfagre. Det har spilt ulike roller gjennom århundrene, og i dag har det etter min mening klare fordeler. Det formelle statsoverhodet samler langt større oppslutning i folket enn en folkevalgt vil gjøre –etter en valgkamp som ikke alltid bringer frem det beste i den norske folkesjel.

Leksikonet sier at ”selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet”. Det er imidlertid stortingspresidenten - som har det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen. Hvor mange vet at han i dag heter Dag Terje Andersen?

Pensjonalder for monarker? Nei. Forholdene er ulike, regentene er ulike. Alderen er ikke noe problem, det som betyr noe er måten jobben utføres på.
Her i Norge tror jeg at så lenge kongefamilien oppleves som samlende, og ikke skjemmer seg ut, vil monarkiet bestå. Og det norske folk vil leve godt med det. ”If it not is broke, don’t fix it”. Svikter grunnen under monarkiet, vil en endring komme av seg selv.

Kamp mot fattigdom

120 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør:
Hvordan kan Norge på bortebane bidra til økt utjevning,stimulans til selvhjelp, kamp mot brudd på menneskerettighetene?
Her hjemme: Hvor er hullene i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Jeg skulle ønske at det var mulig å finne frem til opplegg som gjør at vi får redusert antall tilfeller av underbetalte utenlandske arbeidere i forhold til norske tariffer. Det er pinlig for Norge at det stadig kommer meldinger om arbeidsgivere som grovt utnytter arbeidere som er kommet hit fordi vi trenger dem (ja da, de trenger oss også, men det er ikke poenget her). Straffereaksjonene må være harde, dette har med menneskesyn å gjøre.

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig. Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats (OECD-skalaen) vil koste under 1 milliard i året.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak.

Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold. Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser.

Det vil være mange paroler i dagens 1.mai-tog. Jeg håper en av dem vil være: Kamp mot fattigdom både ute og hjemme -og at mange samler seg under den.