Tør ikke uttale seg

“Lærerne tør ikke uttale seg offentlig” – Lektorlaget etterlyser ytringsfrihet i skolen – Mener skolebyråkrater legger lokk på debattene”.

Vi har sett ytringene før, og vi kommer – dessverre - til å se dem igjen. Ulike myndigheter har økende paternalistiske bekymringer og kontrollbehov.
Denne gang er det Aftenposten som forteller om lærere i Oslo-skolen som er redde for å uttale seg offentlig i frykt for negative reaksjoner, det skjer “en form for disiplinering”.
To av tre lærere er helt eller delvis uenige i at de fritt kan uttale seg til journalister om forhold som angår deres egen skole. 4 av 10 er helt eller delvis enige i at de er redde for å kritiserer forhold ved skolen i offentligheten i frykt for negative reaksjoner.

Tilsvarende undersøkelser både tidligere og fra Danmark bekrefter tendensen. Ledelsesstrukturen skal “profesjonaliseres”, alle saker skal gå tjenestevei. Skolebyråkratene ønsker et godt image i offentligheten, ønsker kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, ønsker å legge lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.

Teorien er vakker. Denne gangen målbæres den av utdanningsdirektør Astrid Søgnen: “Selvsagt skal vi ha full åpenhet på alle områder….lærerne skal ha en åpen og sunn arbeidskuktur…..åpenhet er et viktig punkt i de etiske reglene”.

Praksis er ofte annerledes. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg.

Det er ofte ikke noe i veien med regelverkene, men med kulturen på offentlige arbeidsplasser. Kritikk mot politikere eller byråkrater eller ledelse er ofte ikke velsett. Svært mange ansatte føler (berettiget eller uberettiget) at vel kan du aller nådigst få lov til å ytre deg, men egentlig man helst at du holder kjeft. I slike tilfeller etableres det gjerne en selvsensur.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnholld. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten. Men flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i administrasjonsbyråkratiet og/eller ledelsen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert.

Generelt – problematikken gjelder på alle offentlige områder – mener jeg at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten. Ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin, om hvordan en kommune, et departement, et universitet, sykehus, en skole, oppfyller sitt samfunnsansvar og stimulerer til kritikk og debatt.

Sivilombudsmannen har klart sagt at offentlig ansatte har et vidt spillerom - både i form og innhold til å gi uttrykk for sin mening, også om forhold på egen arbeidsplass. Han påpeker at ansattes ytringer i denne type saker kan være et gode.

Vi trenger ansatte, de som er nærmest hverdagen, som sier klart ifra hva som blir konsekvensene av politikeres og byråkraters vedtak. Hvordan nedskjæringene virker, hvordan stadige påbud om prøver og rapportering svekker det vesentlige: undervisning.

På en rekke områder i samfunnet etableres i stadig økende grad et kontroll- og synliggjøringsregime som egentlig er et uttrykk for mistillit til den enkeltes mestring av arbeidsoppgavene.

Fra undersøkelsen i Oslo registrerer jeg ellers at bare 15 prosent av lærerne er helt eller delvis enige i at de har påvirkning på beslutningsprosesser ved sin egen skole. Når høyt utdannede fagpersoner føler at de ikke blir hørt, er det et bekymringstegn og en svekkelse av mulighetene til å få en enda bedre skole.