Farfar i teori og praksis

Det er både lett og vanskelig" å være farfar Vanskelig når du prøver men ikke finner det du skal ha til barnebarnet, det du mener vil være klokt og oppdragende. Og når du leter blir det vanskelig fordi det er vanskelig, nærmest umulig å unngå det du mener barnebarnet ikke trenger mer av. Kjøpepress.

Men for på begynne med begynnelsen. Farfar synes det er klokt at barnebarna lærer seg å spare. Mer og mer et fremmedord, men farfar er gammeldags sånn. Han hørte Vidar Sandbeck synge "Pengegaloppen" i 1958 og han kommer i storslått humør hver gang han hører Øystein Sundes versjon på Youtube. 10 kroner der og 50 der, det kan bli penger av sånt.

Sparegriser er tingen, men hvor? Bankene har snart ikke teminaler lenger, og de som har, har i alle fall ikke sparegriser. Farfar stiller optimistisk hos Stavangers største lekebutikk, men etter et forundret blikk og rask leting er konklusjonen klar: Ingen sparegris.

I tredje etasje i det nest største magasinet i den store byen har de sparegriser. Litt større enn et egg.
-Så små, har dere ikke større?
-Det er ingen som spør etter sparegriser lenger.

Men biler, det spør de etter. Det er lenge siden farfar har sett Kristian, og han tenker: En liten gave er på sin plass. Kristian er tre og et halvt og synes farfars idé er glimrende. Han slippes løs, værer litt rundt, kommer tilbake,. Griper farfar i hånden og leder ham sikkert mot bilene. Farfar ser tre Matchbox-biler til kr.59 og styrer lettet i den retning. ”Nei”, sier Kristian. ”Der. Det er Benn”.

For Kristian har sett The Car på fjernsyn. Der har bilene ansikter. Og denne bilen er altså Benn. De luxe utgave. Den er dr. Grådig dyr. Farfar får spastiske rykninger, men Kristians blikk er forventningsfullt. Den indre kampen mellom fornuft og svakhet er avgjort omtrent i det den begynner.

Da farfar var liten, en gang i steinalderen, da var det sparegriser, da. Et stor stor gris med hull akkurat så stort at du kunne stikke inn en bordkniv og med litt teknikk lure ut en 25-øring.Sedler var det verre med, enkroningen var grønn, toeren rødlig, femmeren blå – men den var sjelden å finne i grisens innvoller.

Farfar holder et lite foredrag for Kristian om at det er viktig å spare, og han poengterer sterkt at mens Kristian har 163 biler, hadde farfar bare tre. Kristians nikker, men ansikt viser at han skjønner ingen ting.

Senere på dagen sukker farfar til farmor at barn nå til dags vet ikke hvor godt de har det, og at under krigen, da …

Farmor sier lett henslengt, ut i luften: ”Du, hvor mye penger brukte vi egentlig på de tre ukene i Kina, Tibet og Nord-Korea i påsken? Og var det ikke slik at faren din var én gang i utlandet, i Sverige i 1955?”

Farfar svarer ikke, setter seg i stolen med boken om ”Klassekampen”, avisen hvis fortsatte eksistens er et av etterkrigstidens største undere, putter pluggene i øret, finner frem iPoden og lytter til Øystein Sundes ”Sånn ere bare”.