Fra å ha et klart preg av moral, har nyanser i historiefremstillingen meldt seg etter hvert som det er kommet forskning om stadige nye sider av det som skjedde i og like etter det fem krigsårene. Men er de kommet langt nok ut? Tilgjengelig kunnskap synes forbausende ukjent for folk flest, kunnskap som er mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populær.
Professor Anne Eriksen vurderer det nok helt riktig når hun sier til Klassekampen at det som setter seg i den kollektive erindringen er alt som kan bidra til inntrykket av at vi vant krigen.
Den store folkefortellingen om Krigen har handlet om en fredselskende, liten nasjon og et brutalt og massivt overfall. Om et tappert folk som holdt stand og kjempet heroisk mot overmakten gjennom fem lange år. Mye om gutta på skauen, nærmest usynliggjøring av kommunistenes innsats, lite om partisanene og krigshandlingene i nord. Fremhevet tungtvannsaksjon, mindre vekt på at våpenindustrien gikk for fullt under krigen og forsynte Wehmacht.
For all del: Okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. De som kjempet og falt, jødene, de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, og andre som kom i nazistenes søkelys, de som ble torturert, ble drept i represalier. Og den gruppen som kollektivt ble hardest rammet: Uteseilerne. Dette må alltid være en viktig del av vår kollektive hukommelse.
Men det er et åpenbart gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange bærer på. For eksempel: Det var ikke slik at tyskerne utsatte Norge for et uprovosert og totalt overraskende overfall. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber og granater. Og det er et faktum at svært mange andre land ble hardere rammet enn Norge, ”vi var knapt med i krig” (Hans Fr. Dahl).
Landssvikoppgjøres tok passive NS-medlemmer, mens man et godt stykke på vei så gjennom fingrene med både økonomisk samrøre med tyskerne og direkte arbeid for dem. En prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere, ble dømt. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. De som tjente gode penger på å holde det tyske ,krigsmaskineriet i gang i liten grad ble stilt til ansvar, med mindre de også var medlemmer av NS.
Max Manus og Reed Olsen er ikke glemt, men i dag leses ”Tyskerjentene” (Helle Aarnes) og ”Krigens ettertid” (Synne Corell) med stort utbytte. Og siden jeg bor i Rogaland, ta gjerne en titt i ”Krigshistorien” av Frode Fanebust, barnebarnet til Toralv Fanebust, - redaktør, antinazist og sannhetssøker. Han ble dømt og fengslet for ærekrenkelser av riksadvokat Sven Arntzen, for en påstand om at den aktive Milorg-lederen Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri ”som kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet!”
En skal være meget forsiktig med å se fortiden med dagens briller på, men saken synes ikke å være et stjerneeksempel på fair og rettferdig jus
Reaksjoner helt opp til i år viser at nyanseringer i vinnernes krigshistorie stadig utløser sterkt indignasjon. I Joh 18,38 stiller Pontius Pilatus det urgamle eksistensielle spørsmål: Hva er sannhet? Ingen kan gi fullgodt svar på spørsmålet: Hva er sannheten om Norges krig? Men går de an å prøve? Naivt spurt: Ville det være mulig å supplere åttebinds standardverket ”Norge i krig” på de punkter der vi nå vet mer og der det finnes rimelig handlings- eller tolkningsuenighet mellom historikere? For eksempel drøfte nærmere påstander om samarbeid med fienden var god eller dårlig beste strategi, om det utstrakte samarbeidet gjorde at Norge slapp så lett unna okkupasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar