“Dårligere betalt”? Det kommer alltid an på hvem man sammenligner seg med. Lønnstoppen i Oljefondet var i fjor: Nestsjef Stephen A. Hirsch, 5,25 mill.kr.i fastlønn, «internbanksjef» Jessica Irschick, 4,89 mill.kr, investeringsdirektør Bengt O. Eide, 4,75 mill,kr. Sjefen,Yngve Slyngstad, hadde en fastlønn på 3,5 mill.kr.
84 personer i Oljefondet tjente i 2010 mer enn statsminister Jens Stoltenberg, som har en lønn på 1.268.400 kroner. Det er forøvrig klart mindre enn toppledere i store statsselskaper (som avistoppleder tjente jeg også klart mer enn statsministeren).
SV-leder Kristin Halvorsen sa i sin som finansminister at toppsjefer i staten bør tjene bedre enn statsministeren. Jeg vet ikke hvor mye hun har kjempet innad i regjeringen for å virkeliggjøre dette, men realitetene forteller at man er langt unna det målet. Og kommer til å være det.
Oljefondet er utpreget kunnskapsbedrift hvor kompetansen primært er knyttet til medarbeiderne. Med en aktiv forvaltning konkurrerer det naturligvis med andre forvaltningsinstitusjoner om å tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft med stor grad av spesialisering, høyt kunnskapsnivå og betydelig innovasjonsevne. Men hvor aktivt skal fondet være? Har den aktive forvaltning gitt større gevinster enn tradisjonell forvaltning? En ekspertgruppe har konstatert at Norges Bank ikke har klart å oppnå signifikant meravkastning gjennom sin aktive forvaltning.
«Hvis det er høyest mulig lønn som driver de viktigste folkene i NBIM, så er løsningen for dem enkel og grei: Slutt fortest mulig», skrev tidligere oljefondsleder Knut Kjær i et innlegg i Morgenbladet nylig.
En av hans tidligere medarbeidere nyanserer: ”Det gir fordeler å jobbe i NBIM. Man trenger ikke drive innsalg, slipper å ha kundemøter og forklare resultater til kunder, og reise kapital. NBIM-jobben er faglig spennende, og man kan konsentrere seg om forvaltningen”.
En annen kilde fra fondet mener at ««lønnen nå er hinsides all fornuft», og at det er «sprøyt» at man må betale så mye. «Driver du egen bedrift får du tjene hvor mye du vil for meg hvis du har suksess. Men da sitter du også med hele risikoen hvis det går dårlig. Slik er det ikke med oljefondet».
Uansett – norske forhold ligger flere atlanterhav unna USA. En rekke amerikanske banktopper har et stort ansvar for en finanskrise som sendte landet inn i den verste økonomiske nedturen siden depresjonen. Rett etter at skattebetalerne reddet topplederes banker fra kollaps, tjener de mer enn tidligere. Nonnen Carole Lombard bruker generalforsamlinger som arena for å protestere mot de økende forskjellene i det amerikanske samfunn): “De burde havnet i fengsel”.
Dagens Næringsliv skrev i går at den beste betalte amerikanske toppsjefen i 2010 tjente 84,5 mill. dollar, over en halv milliard norske kroner. Og Vikran Pandit i den utskjelte Ciibank, som måtet ha 45 milliarder dollar i statlig hjelp under finanskrisen fikk en aksje- og opsjonspakke til en verdi av nesten 100 millioner korner. “Pakken er en nødvendig incentiv for å få Pandit til å stå i jobben til 2015”, sa styret.
Det argumentet ligner til forveksling på norske styrers begrunnelse om at man må gi invcentiver og bonus for at folk skal gjøre sitt beste Hvorfor skal ledere ha for eksempel bonus for best mulig å utføre den jobben de allerede får meget god betaling for? Hvis det er slik at gode ledere flykter utenlands hvis ikke incentivene i Norge er gode nok - lykke på reisen! Fedrelandet vil overleve.
Hva slags menneskesyn ligger egentlig bak denne enorme troen på Lederen og hans (en sjelden gang hennes) betydning? Stemmer slike holdninger, slike systemer med verdigrunnlaget i bedriftene? Er det ikke heller slik at utviklingen er negativ for innovasjon og kreativitet? At vi får en meget uheldig påvirkning og utvikling i kunnskapsintensive foretak og i den kunnskapsbaserte økonomien vårt samfunn mer og mer må bygge på?
Er det aldeles gammeldags og håpløst å mene at av den som er meget gitt (god evner, god utdannelse, gode lederegenskaper) skal meget kreves? At lønn ikke er premiering for fremmøte, men faktisk en godtgjørelse som forutsetter at man i alt sitt arbeid yter på topp, til beste for bedriften, de ansatte og for samfunnet? Og enda mer: at man selv gjennom hardt og målrettet arbeid sammen med alle medarbeidere får den belønning det ligger i å oppdage at man vokser med oppgavene, at andre kan høste av det man selv har vært med på å så?
PS. Skal det gis bonus, må det være til samtlige medarbeidere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar