Royale søndagsnyheter:
(I)Det nygifte prinseparet rullet over slottsplassen i en åpen Aston Martin og vil endre det britiske monarkiet med humor. Hertugen av Cambridge er mandag tilbake på sin jobb som helikopterfører.
(II) 39 pst av svenskene synes at det nå er på tide at kong Carl XVI Gustaf går av og lar kronprinsesse Victoria ta over.
Pensjonsalder for monarker? Er tiden forlengst ute for dronning Elisabeth II (85) og kong Harald (74)? Neppe. Men blinker det gult for svenskekongen?
Han fyller 65 år. SVT:Rapport forteller at hans popularitet er synkende, men 45 pst mener at han bør fortsette så lenge han vil og orker.
Republikanska föreningen – som neppe har hatt sitt beste år takket være bryllupsduetten Victoria/Daniel og William/Kate – gir sin konge en gullklokke på dagen. ”Alla andra svenskar har rätt till pension. Nu när vår statschef fyller 65 år är det logiskt att även låta honom pensionera sig. Vi ger honom en guldklocka för att visa att han kan och bör slippa sin börd”.
Men Carl Gustaf ”hade inte tänkt mata fåglarna än i alla fall”.
Støyen rundt pornoklubber og guttefester med innbudte unge kvinner svekket tilliten til det svenske kongehuset. En tillit som kongefamiliene i alle fall i de nordiske land er avhengige av. Kronprinsesse Victoria har et åpenbart poeng når hun sier at ”det är en balansakt att samtidigt vara ”vanlig” men också en förebild som ska ”uppföra sig kungligt”.
Fortsetter nedturen for svenskekongen, tipper jeg at Victoria og Daniel får overta etter noen år på monark-/dronninggemalskole.
Det er ikke noe nytt at en konge abdiserer. Edvard VIII av Stornbritannia hadde vært konge nesten et år da han valgte kjærligheten - to ganger skilte Wallis Simpson – og abdiserte før kroningen. Dronning Wilhemina abdiserte i 1948 til fordel for datteren Juliana, som i sin tur trakk seg tilbake i 1980 for å gi plass til datteren Beatrix.
I Storbritannia synes dronning Elisabeth II å være høyt elsket.Hun ble regent 25 år gammel, i likhet med ”jomfrudronningen” Elizabeth I. Men sistnevnte regjerte ”bare” i 45 år (1558-1603) mens dagens dronning foreløpig er oppe i 59. Problemet i dag er helst den neste i arverekken, Charles (62). Jeg tror det blir et økende kr om monarkiet står seg best ved at man hopper over ham og lar William overta den dagen dronningen gir seg. William kan bli en fornyer av monarkiet.
Kong Harald V står fjellstøtt. Han har videreført den popularitet som faren og farfaren skapte. Monarkiet som funksjon og symbol er avhengig av tillit. Selv om konge- eller dronning-tittelen går i arv, må den stadig erobres. Kronprins Haakon har fornyet kongefamiliens rolle, og synes å ha gode sko til å gå så vel de nødvendige tradisjonelle festveier som de nye, mer ukjente stiene inn i et landskap stadig preget av endring og prøving av det tradisjonelle. Ingrid Alexandra tid ligger lenger fremme, men også den nye arverekkefølgen er et eksempel på nye tider, nye skikker, nye holdninger – men gamle funksjoner og symbolkraft.
Monarkiet er et system med arvet makt, spesiell oppdragelse og tomme funksjoner. Det er en anakronisme i såkalt moderne tankegang. Et statsoverhode skal velges, funksjonen skal ikke gå i arv. Men det utgjør ikke noe demokratisk problem i symbol og funksjon så lenge det fremstår utmerket i representasjonsøyemed, ”oppfører seg ordentlig” og har oppslutning fra et klart flertall i folket. Jeg har ingen tro på at direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst i forhold til en monark som er fratatt makt, ikke kan velges og derfor tilhører oss alle like mye, ikke en gruppe velgere.
Tror noen at en president Harlem Brundtland, Stoltenberg (det er Thorvald denne gang), Francis Sejersted eller Willoch ville vekke samme begeistring og følelse av nasjonalt samhold på sine reiser sammen med ektefellen millom bakkar og berg fra Vesterhavet til Kjølens rand og dei gamle fjelli syningom med ei lysande rand mellom høgfjell og fjord i rødt, hvitt og blått?
Hvorfor skal alt være rasjonelt og prinsipielt? Det norske monarkiet har røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid til Harald Hårfagre. Det har spilt ulike roller gjennom århundrene, og i dag har det etter min mening klare fordeler. Det formelle statsoverhodet samler langt større oppslutning i folket enn en folkevalgt vil gjøre –etter en valgkamp som ikke alltid bringer frem det beste i den norske folkesjel.
Leksikonet sier at ”selv om kongen eller dronningen kan bli regnet som statsoverhode, er det statsministeren, hvis makt kommer direkte eller indirekte fra valg, som faktisk styrer landet”. Det er imidlertid stortingspresidenten - som har det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen. Hvor mange vet at han i dag heter Dag Terje Andersen?
Pensjonalder for monarker? Nei. Forholdene er ulike, regentene er ulike. Alderen er ikke noe problem, det som betyr noe er måten jobben utføres på.
Her i Norge tror jeg at så lenge kongefamilien oppleves som samlende, og ikke skjemmer seg ut, vil monarkiet bestå. Og det norske folk vil leve godt med det. ”If it not is broke, don’t fix it”. Svikter grunnen under monarkiet, vil en endring komme av seg selv.
søndag 1. mai 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar