Er Linné Eriksen en forholdsvis ensom svale, eller uttrykker han bare det andre i partiet er enige i og har tatt en mer stillferdig konsekvens av? Har SV ofret for mye av sin antikapitalistiske profil og engasjement i fredsbevegelsen for en regjeringsplass?
En analyse av fem tiår med Gallup-tall viser at regjeringsmakt konsekvent svekker partienes oppslutning i meningsmålinger. Er det dette vi har sett i målingene de siste månedene der SV beveger seg ned på 4-tallet, i enkeltmålingen faretruende nær sperregrensen?
Regjeringsdeltagelse er ekstra vanskelig for et parti som SV, som i hele sitt arbeid til nå har hatt en sterk ideologisk profil, og i en rekke viktige spørsmål har et standpunkt klart til venstre for de to andre regjeringspartnerne. Argumentasjonen for å være i regjering har vært at “vi påvirker i riktig retning, vi vinner viktige seire” .Og det er riktig – på noen punkter, f.eks. barnehageutbygging. Men er de mange og store nok? Partiet har heller ikke alltid vært flinke til å selge sine gevinster, det er en forskjell på å si at “flasken er halvtom” fremfor å si at den er halvfull. Noen seire har også en bismak, vedtaket om foreløpig nei til oljeboring i Lofoten/Vesterålen er mest kosmetisk.
Dilemmaet er klassisk for særlig for mindre partier i en regjeringskoalisjon: Være med, svelge nederlag men tross alt ha en viss påvirkning? Eller stå utenfor og verre en kritisk røst med små eller ingen muligheter til å bety noe konkret, en slags hyggelig leirbålstemning for de innvidde. Men som Linné Erilsen sier: “Det er skilnad på å svelgje kamelar og å ri dei”.Det er åpenbart at SVs ja til Norges engasjement – eller rettere: krigsdeltakelse - i Afghanistan og Libya for noen vil veie tyngre enn enkelte gevinster på andre felter som historisk ikke har vært så sentrale i SVs politiske grunnholdning.
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen har en presis analyse: “ Det evige spørsmålet er i hvilken grad folkelig og politisk makt styrer beslutningene, eller om det maktens eget apparat, og den ideologien som der er framherskende, som til syvende og sist ender opp med å styre politikerne og partiene”.
Linné Eriksen er klar i sin begrunnelse for utmeldingen, og han trekker opp flere problemstillinger som det vil være avgjørende for SV å tenke grundig igjennom - langt utover møter i stortingsgruppe og ledende organer. Men lar det seg gjøre mens man er med i en regjering. Her må man være med og ta felles ansvar, det nytter ikke gang på gang å rope ut sin misnøye med vedtak som er ubehagelige i forhold til partiprogrammet, uten å dissentere. Og med for mange dissenser, blir regjeringens posisjon underminert. Det kan Ap ikke akseptere.
Linne Erikséns kritikk når det gjelder partidemopkrati og arbeidsform, bør ha adresse også til andre partier. “Ppartiledelsen har jobba for å marginalisere kritiske røyster”.
Flere av de som har uttalt seg peker på at mange SV-medlemmer ønsker seg et parti hvor færre avgjørelser tas på toppen.
Eksempler fra Facebok:
“Må være et kraftig signal til ledelsen i SV” (Svein Kristian Kausrud).
"Dette bør være et lite varsko til oss alle om at vi må sikre enda bredere rom for debatt og dialog fra bånn til topp i partiet” (Marianne Borgen).
Linné Eriksen kritiserer at partiet ikke tar i bruk de ressurser som ligger i medlemsmassen. “Partiet har jo aldri noen gang hatt bruk for å be en person med lang fartsid og fagkunnskap om noe. Sist jeg hadde kontakt foreslo jeg muntlig og skriftlig for statsråden å lage en oversikt til politisk ledelse over fagmiljøer som bidro med annen kunnskap enn den som fra Verdensbanken, etter flere purringer fikk jeg aldri svar”.
Fra partiapparatet har Arvinn Eikeland Gadgi sagt at “det er få felt vi har fått til så mye. Og hvis du var misfornøyd så hadde du og har du alle muligheter til å si fra, men jeg som har jobba på feltet for SV i regjering har ikke fått en eneste enkelt henvendelse fra deg på tre år”.
Gadgi får svar: “Det er vel heller ikke forbudt for politisk ledelse i SV å ta kontakt i forbindelse med en av de utallige konferanser, møter, paneldebatter osv. der dere håndplukker deltakere, og hvis dere trodde dere hadde interesse av min fagkunnskap og synspunkter, så har jeg både epost og telefon. Det er ikke vanskeligere å få tak i meg enn Kristin Clemet eller Paul Collier”.Linné
Eriksen får også her støtte i sin kritikk:
“SV som parti inkluderte ikke grasrota og personer med lang fartstid i akademia når de satt i KD. Faktisk opplevde jeg det samme som deg, manglende svar, taushet”. (Arvid Ellingsen)
“Partiet burde være flinkere til å ta i bruk kunnskap og fremme politiske forslag som er god SV-politikk selv om de ikke passer inn i Aps utenrikspolitiske / innvandringspolitiske linje” (Simon Souyris Strumse).
“Partiorganisasjonen må byrja å leva meir som han lærer om kunnskap, involvering/deltaking” (Berit Rekve).
Mange meldte med positive personkarakteristikker:
“Det er mennesker som deg (uavhengig av vår politiske uenighet på enkelte punkter) som gjør at SV ville vært mitt klare andrevalg” (Anna Kolberg Buverud).
“Tror du har hatt større innflytelse enn du vet om på deler av den kristensosialistiske bevegelsen. For meg handler det så å si om å bevare barnetroen. SV får ikke min stemme i høst” (Rolf Berg).
“Uansett hvor du er partipolitisk nå, har du vært/og er en lærer, inspirator og kamerat for meg og mange andre mennesker. Jeg har aldri sett et menneske i Norge som har så god innsikt og evne til å analysere og snakke miljø- og utviklingspolitikk”.(Reza Rezaee )
****
I 1961 meldte Tore Linné Eriksen inn i det daværende SF (Sosialistisk Folkeparti, forløperen til Sosialistisk Venstreparti). Året etter reagerte 17-åringen sterkt på at partiformann Knut Løfsnes deltok på Verdensfredsrådet kongress i Moskva og holdt to foredrag i Moskva Radios sending på norsk, der han forsvarte Sovjets fredspolitikk og fredsvilje, og lovte Khrustsjov støtte når det gjaldt å skape en vestlig opinion til “kamp for freden”.
I 1968 vant han en overlegen seier i kampen om formannsvervet i Studentersamfundet i Oslo. Det var den gang dette forum betydde noe i norsk samfunnsliv. Han hadde også rukket å være forlagsredakatør i Pax, journalist i Orientering, og sterkt engasjert i solidaritetsarbeid for Afrika i kampen for å få Norge ut av Nato.
Han medlte seg inn igjen i SF , og i 1969 overtok han Finn Gustavsens plass øverst på listen til stortingsvalget. Kandidatens unge alder, 24, ble et irriterende tema i valgkampen, “jeg er så forbannet lei dette tullsnakket, SF går til valg på sitt politiske program, ikke på en dåpsattest”. Det ble et dårlig SF-valg (3,4 pst) og partiet mistet sine to mandater, det ene i Oslo.
Senere har han hatt utredningsoppdrag i Zambia, forskerstilling ved Nordiska Afrikauniversitetet i Uppsala og i NUPI. De siste 14 årene har han vært professor ved Utviklingsstudiet, Høgskolen i Oslo.
Han har tillitsverv Nei til EU, Attac og Fellesrådet for Afrika, og er nestleder i det nasjonale Fagrådet for utviklingsstudier. Eriksen har skrevet «Nelson Mandela - Et liv i Kamp mot rasisme og undertrykking». "Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908” , og vært medforfatter i historieverket "Tidslinjer".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar