Venstrevridde journalister?

Torsdagbegynte Dagsrevyen sendingen med et langt innslag om et resolusjonsforslag til landsmøtet i Fremskrittspartiet, og Kristin Clemet reagerte raskt med et blogginnlegg. Hun har tidligere hevdet at journalistenes politiske sympatier nærmest er et demokratisk problem. De stiller bare venstrevridde spørsmål.

Av og til gir jeg henne rett, og jeg kan følge henne når hun skriver at ”det kan være gode grunner for å dekke forslag som fremmes til partienes landsmøter. Men da bør det fremkomme at det er forslag, og man bør vurdere å la forslagsstillerne komme til orde på en minst like god og grundig måte som kritikerne fra andre partier”.

Arbeidsmiljøloven er en så sentral sak at den fortjener stor journalistisk oppmerksomhet, både gjennom brede bredt innslag i Dagsrevyen og debattprogrammer, men det krever premisspresisjon og dekningsbredde.

Noen frp’ere mener at mediene er ute etter å ”ta” Fremskrittspartiet? Men det går også an å si at det nettopp er mediene som har skapt blest om og fått Frp frem i samfunnshverdagen. Klare og markert forskjellige (fra andre partiers) synspunkter egger til oppslag, debatt og det media er mest glad i: konfrontasjon.

Stortingsrepr. Jan Arild Ellingsen sier det på sin måte: ”Journalister har ofte et behov for å lage saker der formålet er å vise hvor forferdelig Fremskrittspartiets politikk er sett fra deres politiske ståsted. Men hver gang disse journalistene vil henge ut partiet så ser den oppegående delen av befolkningen hvor feilslått deres vinklinger er, og som igjen gjør at vi får positiv oppmerksomhet hos velgerne."

Historisk var norsk presse partibundet også i nyhetsjournalistikken. De siste 40 årene har dette endret seg så sterkt at det overhode ikke vekker oppsikt om en journalist går fra Klassekampen til Dagens Næringsliv eller Aftenposten.
Journalister ligger holdningsmessig noe lenger til venstre enn befolkningen generelt, De siste tallene jeg har sett (2009) forteller at hadde Stortingets sammensetning vært basert på journalisters stemmegivning, ville Ap fått 78, SV 33, Venstre 25, Høyre 24 og Rødt 9 . KrF, Sp og Frp ville være ute.

Blant journalistene i Stortingets presselosje var det imidlertid borgerlig flertall. Høyre er deres favorittparti. Deres politiske preferanser var i rekkefølge Høyre, Ap, Venstre og SV.

Det vakte forøvrig en viss oppsikt i mediemiljøer da en erfaren journalist for tre år siden (da Frp på målinger en stakket stund var landets største parti) meldte seg til tjeneste for partiorganisasjonen.

Men så langt fra å være ideologiske geriljasoldater er journalister først og fremst blitt håndverkere. Intuitivt vil mange være i opposisjon til og vokte på makten og det bestående

Jeg er enig med forsker i journalistikk ved Syddansk Universitet, David Nicolas Hopmann, som ikke kjøper ideen om at man streber etter objektivitet. ”Når du sitter i en redaksjon vil du som journalist ha en historie som er interessant. Den enkelte journalist vil gjerne på forsiden, siteres i radio klokken syv, og det blir man ikke hvis man krampaktig balanserer den ene og den andre siden. Det gjør man ved å skrive en spennende historie. Mediene retter seg etter hva som har verdi som nyhet, og det er ikke nødvendigvis det objektive og balanserte. Balanse er ikke et nyhetskriterium, men et ideal. Hvis journalistikken er balansert og upartisk er det ikke fordi journalistene streber etter objektivitet, men fordi de gjerne vil gjøre historien interessant”.

Imidlertid tror jeg nok at journalisters politiske holdninger i alle fall ubevisst er med på å farge virkelighetsoppfatning og vinkel.

Mediene har stor makt til å sette dagsorden, definere hva som er viktige saker – uten at valget alltid er like velbegrunnet, og dessverre slik at innpakning og spill stundom blir gjort viktigere enn substans. Men hverken leder- eller kommentarartikler påvirker stemmegivning.

Det er lett å overvurderer forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. Fra min redaktørtid husker jeg godt mange leseres tendens til å legge mest merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. Jeg har vært i utallige yrkes-, nærings- og interesseforsamlinger, og møtt anklager om neglisjering,”bare kritikk”. Da hjelper det utrolig godt å ha gjort hjemmeleksen og hentet frem dokumentert ammunisjon fra arkivet.

Det er nok også slik at de fleste mennesker har en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv.