Statsministeren har nå gitt oss “Jens og de åtte andungene”, foreløpig med 12.600 treff på internett, Eventyret om stokkanden som for noen uker siden slo seg ned i blomsterkassen på verandaen på statsministerboligen, fikk en lykkelig slutt.
Mormor og de åtte stuet seg sammen på lasteplanet og kjørte til fjells. “Endene fikk i dag en trygg ferd over Parkveien, med statsministeren som stoppet bilene for Veranda og ungene hennes”, forteller arbeiderpartiet.no.
Som en finansminister ruger over Oljefondet, passet anden i blomsterkassen på eggene sine. “Det er viktig å ha en and som skaper glede”, sa Stoltenberg til den aldri sviktende medieinteresse. “Jeg håper å være her når andungene klekker”.
Og som ved et vårens under nytt liv av daude gror, anden selvvalgte en så beleilig avgang for sin vandring over til Slottsparkens mer kongelige omgivelser at politiet kunne stoppe trafikken. En litt annen rollefordeling enn beskrivelsen på arbeiderpartiet.no, men nettstedet handde til gjengjeld så høy beredskap at det rakk å få tatt 11 bilder av begivenheten.
Stokkanden hadde timet forflytningen så fint at statsministeren akkurat rakk å komme forsent til kontoret, noe som på forbløffende kort tid, antagelig ved en tilfeldighet, ble oppfanget i twitteruniverset og lagt ut på facebøkenes sider.
Andens ankomst og endenes avreise falt sammen med at Hans Kristian Amundsen begynte somstatssekretær for å selge inn statsminister Jens Stoltenbergs politikk til kritiske journalister. Det var han som i sin redaktørtid under nordlyset brukte uttrykk om sin nøværende arbeidsgiver som “Konfliktsky, nesten veik, uten kontakt med landets puls, maktarrogant, uten respekt for Stortinget”.
Men nå har andehistorien brakt Jens i kontakt med landets puls, bortsette fra hos dyreverneren som på det sobre nettstedet forum.hegnar.no spurte om ikke Stoltenberg vet “at alle dyr har rett til et verdig liv i sin naturlige habitat”
Uansett – full pott for statsministerkontorets kommunikasjonsstrategi og spinndoktorering. De stolte på media og på at journalistene ikke bryr seg om Fadervårs advarsel: "Led oss ikke inn i fristelse”.
Henrik Ibsen skrev om ender og politikkens vesen. I “Vildanden” møter vi doktor Relling som deler ut livsløgner i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Gregers Werle, derimot, krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet.
Er det Relling styrer norsk klimapolitikk? “Jens i klimakrise”, Utslippene går opp – regjeringen får det ikke til”, “Klimaforlikets fiasko” - dette er noen av overskriftene etter at det i forrige uke ble kjent at norske utslipp i fjor økte med nesten 5 prosent, mens de etter forliket skulle kuttes med 30 pst fra 1990-nivå til 2020.
Regjeringen mangler en politikk som skal få dette til. Får vi et opplegg med større satsing på jernbane og bybaner og velfungerende kollektivopplegg? Eller vil Jens & co få endene til å møtes ved å justere klimaforlikets målsettinger og redusere kravene innenlands?
Ute er det heller ikke enkelt. ”Det er bred enighet om at kampen for å redde verdens gjenværende tropiske skoger må intensiveres kraftig og raskt” (Jens Stoltenberg), Men realiteter har vist at vår praksis her kan slå i hjel norsk utviklingspolitikk .
96.000 kroners spørsmålet er om et regjeringsskifte vil være til klimaets fordel. Det er lov å håpe, men jeg ville ikke vedde særlig mye på det.
Den utfordringen norske politikere – i utgangspunktet alle vi som velger dem – står overfor i klimaspørsmålet, er betydelig vanskeligere enn å lose andemor og ungene over Parkveien. Og kommer vi for sent, kan selv ikke kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer redde oss.
I dokumentaren "The Age of Stupid" befinner vi oss i år 2055. Jorden er herjet av tørke og storm, London er under vann, regnskogen i Amazonas er borte, og atomkrig har utslettet India. En ensom arkivar sitter i et snøfritt Arktis og går gjennom filmopptak av de siste femti årene. Han spør: "Hvorfor avverget vi ikke sivilisasjonens kollaps når vi visste så mye – og vi fortsatt hadde tid? Hvorfor var vi så dumme?"
Nina Witoszek kommenterer i en utmerket kronikk i Aftenposten: "Britene visste at de ville miste de amerikanske koloniene med sin stive skattepolitikk, og likevel nektet de å endre kurs. I dag vet vi at fortsatt uhemmet forbruk og utarming av naturen vil lede oss inn i økologiske kriser, sult og kriger".
Vi vet hva vi gjør. Bør vi høre bedre på Gregers Werle?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar