Mye, mye mer enn "krøllane"

”Da versets kunst i var glemt i vårt land kom han med en heirefjær i sin hatt og strødde vers om kjærlighet og janitsjarmusikk og blå netter i alle unge kvinners fang”, skrev redaktør Herman Smitt Ingebretsen i en nekrolog over Vilhelm Krag. Republikaner, sosialist og proletar, Sørlandets dikter, kåret til århundrets sørlending, bannerfører for alle som higet etter sang og stemning og var trette av tidens naturalisme og tendensromaner.

Betegnelsene tør jeg bruke fordi jeg har lest Gunvald Opstads biografi "Fandango”. Før den visste jeg bare at han (i Vest-Agder) og Gabriel Scott (i Aust-Agder) deler det litterære Sørlandet mellom seg, og at det var Krag som lanserte og kjempet igjennom betegnelsen Sørlandet. Før dette var Sørlandet bare en region i Vestlandet, for eksempel het en avis i Arendal ”Vestlandske Tidende”.

Men nå vet jeg mye mer takket være Opstad. Sent (boken kom i 2002 men er av de biografiene som holder seg), men godt. Jeg er en en Grand Danois etter biografier, men må nok bekjenne at det først og fremst er de politiske som er prioritert. Men i de senere årene står både Sigrun Slapgards bok om dikterdronningen Sigrid Undset og Ingar Sletten Kolloens to Hamsun/bind frem som meget interessante verk.

De to nobelprisvinnerne rager nok begge et hakk over Krag som diktere, men leser man Opstad til ende tror jeg mange vil være enig i at han noe ufortjent er blitt nesen glemt. Han kunne så visst mer enn å fortelle om degamle sjøulkene Maarten og Silius i Stensundet, major von Knarren, Anunzia med krøllande fra Lundsia, og Baldevin med bryllupet.

Kort, kort: Krag debuterte 19 år gammel med ”Digte” i 1891, den ble mottatt med ”egeistringsskrik i pressen”, og komponister stod nærmest i kø for å tonesette (i alt har 34 av disse diktene fått 119 melodier av 40 komponister). Opstad kaller diktet
Der skreg en fugl over øde hav,
langt fra lande.
Den skrek så sårt i den høstgrå dag,
flakset i brutte, avmektige slag,
seilet på sort vinger
bortover hav
for Krags åndelige testamente.

Han er med og stifter Den norske forfatterforening, og han skriver lover 40 bøker med lyrikk, noveller, romaner og skuespill – enkelte vekker ikke den helt store begeistring. Gifter seg med Alexander Kiellands datter Baby, er både journalist, tidsskriftredaktør, og sjef ved Nationaltheatret – der han setter sin stilling inn på ikke å oppføre ”Den glade enke” og der han får et skuespill refusert.. Han blir også den første litterærer konsulent i fast stilling i Aschehoug forlag – der refuserer han Johan Borgen og Inger Hagerup og synes menneskeskildreren Mikkjel Fønhus er ”en hjelpeløs dillettant og en pine å lese”. Halldis Moren Vesaas har sagt at hun ble refusert med ordene ”Skaff Dem en kjæreste i stedet for å drive på med slikt tull”. Opstad avkrefter sitatet, men forteller at selv om han ikke tilrådet den første diktsamlingen hennes hjalp han henne slik i at debuten kom året etter.

Det jeg leser med størst interesse er dikterens engasjement og kreative idéer når det gjelder tidens samfunnsspørsmål. Nyromantikeren vil ha både museum og statsarkiv, kraftutbygging, fiskerlag, gjenoppbygging av Kristiansand etter bybrannen i 1892 og Wergeland-statue. Og jernbane – det var han som fikk igjennom at den planlagte jernbanen fra Oslo til Stavanger får navnet Sørlandsbanen og ikke Vestlandsbanen. Han drev en evigvarende kamp mot vandaliseringen av kirkene – ”den underfundige, stillferdige og tilsynelatende uskyldige avart som går ut på å overmale og fjerne kirkeinventaret”. Og et siste punkt i denne oppramsingen: Han slåss drabelig for å få våre billedkunstnere til å utvikle vårt kunsthåndverk.

De siste årene er mer traurige enn festlige, men på 60-årsdagen blir han hyllet av både Kongen, statsministeren, Gustav Vigeland og Edvard Munch.

Det er kjekt å lese biografier som er godt og levende skrevet. Gunvald Opstad er også aktuelltreffsikker når han skriver at ”Dansen på Uvår” et et ”levende folkelivsbilde fra en tid da de nyrike oljesjeikene fra Stavanger ennå ikke for gjennom Maartens og Silius’ sund med sine brølende plastbåter”.

Vilhelm Krag ville sikkert sagt det mye sterkere. Forholdet til svigerfar Kielland var ikke godt, og han skrev om
Stavangerane, de svinane
de snyder seg udi gardinane
De pomper den halvdaua morten
rett opp av den klinkande lorten

Men konklusjonen er klar:
La gå både bispen og hele butikken
bare vi får beholde Brigademusikken
(bispesetet Stavanger ble flyttet til Kristiansand i 1682, men kom tilbake igjen i 1925)