• Norge skal føre en effektiv og konsekvent asyl-og flyktningpoltikk (Soria Moria II)
• Partene skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro (FNs konvensjon for barns rettigheter)
• Innvandrerregulerende hensyn kan ikke overkjøre hensynet til barnas beste i saker som gjelder enslige mindreårige asylsøkere
• Norge har vært for dårlig til å finne ut om asylsøkerne har vært barnesoldater
• Det er store forskjeller i hvordan vergeordningen fungerer for asylbarna
• Saksbehandlingen tar for lang tid. Mange asylsøkere kommer som barn, men behandlingen tar så lang tid at de er voksne når saken avsluttes, og da behandles de som voksne.
• Slik kan trenering av saker medføre en omgåelse av hele barnekonvensjonen og det rettsvernet som ligger i Norges forpliktelser her (Uttalelser fra FNs barnekomité)
• FNs Høykommissær for flyktninger har utarbeidet en egen manual for vurderingen av hensynet til barnets beste i asylsaker. Norge har valgt ikke å bruke den.
De kalles et problem, men er i bunn og grunn et verdispørsmål, en utfordring til vår rmedmenneskelighet: Mindreårige flyktninger. Barn som er født her, som vokser opp her, snakker norsk, men på mange måter lever utenfor samfunnet. Barn av foreldre som kanskje har bodde i Norge i 8-10 år, men som av ulike grunner ikke kan returneres til hjemlandet.
Når et asylbarn har bodd 8 –åtte – år på et asylmottak – kan det kalles annet enn barnemishandling? Når de ikke vet om de kan være med på en bursdagsfeiring om fire dager. Når hele familier ødelegges av uvisshet. Når en som er født i Norge lurer på hvorfor de ikke vil ha pappa på jobben. Når. Når. Når.
Møte med mennesker slår sterkere enn tall og prosenter. Lokalsamfunn reagerer når godt integrerte familier sendes ut. En lang rekke nyhetsmeldinger fra aviser landet over forteller historier om hvordan såkalte innvandringspolitiske – i realiteten dreier det seg om innvandringsregulerende - hensyn bryter med FNs barnekonvensjon.
Regjeringen er opptatt av å legge seg nærmere Frp-linjen. Frp svarer med å dreie kursen enda lenger mot høyre osv. Det er nok ikke tilfeldig at “human” er erstattet med “effektiv og konsekvent” i regjeringserklæringen. Dessverre.
Barn som har levd i Norge i minst 3-4, bør få oppholdstillatelse sammen med familien. Sett en grense for hvor mange år mennesker kan være i Norge ulovlig, uansett alder. For voksne eksempelvis fem år etter endelig avslag, adskillig lavere for barn. Flere europeiske land har gjennomført slike amnesti-ordninger. II Sverige ga man for eksempel amnesti til 17.000 asylsøkere som en engangssak. Erfaringene er at ordningen som lovliggjør papirløse, heller ikke bidrar til å tiltrekke seg flere asylsøkere.
Til sommeren kommer regjeringen med en stortingsmelding om barn som forsvinner fra asylmottak, asylsøkerbarn som har vært lenge i Norge, hvordan barn lever på asylmottak, spørsmål knyttet til enslige mindreårige asylsøkeres situasjon og uttransportering av barn og barnefamilier.
Justisminister Knut Storberget ber på en nettside om få tilbakemeldinger knyttet til disse temaene. Et utmerket tiltak. Men spørsmålet her, som ved så mange andre høringer, er om regjeringen vil lytte. Eller har den for lengst bestemt seg?
Jeg har lest alle innspillene. Det skal bli spennende å se hvilken skjebne de får.
Selv om Norge er forpliktet på FNs barnekonvensjon, svekker sterke politiske føringer mulighetene til skjønnsmessig vurdering i lovtolkningsspørsmål og generelle faktavurderinger. Konvensjonen bør være det selvfølgelige utgangspunkt for enhver lov eller forskrift vedrørende barn som kommer hit.
“Streng, men rettferdig behandling” er et begrep statsminister og statsråder vanligvis tolker som “alle må behandles likt”. . Kan "likhet" komme til å svekke individuell behandling? Å behandle alle likt innebærer ikke nødvendigvis rettferdighet. Som en av dem som har svart på Knut Storbergets oppfordring formulerer det: “Hitler-regjeringen behandlet alle jøder likt og veldig strengt, men jeg har sjelden hørt det kalt for rettferdig”.
Avgjørelser som blir kjent, viser at barns tilknytning til riket burde tillegges større vekt. Det regelverket politikerne har satt opp, tolkes svært ofte slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes.
Der det er vilje, er det alltid vei. Men UNE skjønner signalene – og setter stadig bommer. UNE og regjeringen bommer på det humanitære.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar