Farlig, ikke faglig, klimaskepsis

Rammes vi stadig mer av menneskeskapte klimaendringer? 97 av 100 forskere sier ja. Ødeleggelser fra naturkatastrofer er noenlunde konstante over tid. Men tallet på klimarelaterte katastrofer øker. Mer enn 9 av 10 naturkatastrofer i fjor skyldtes ekstremvær. Det er mer enn 66 pst sannsynlig at global oppvarming fører til kraftigere hetebølger, flommer og sykloner?

I et helt dagsaktuelt perspektiv: Er uroen og opprørene i arabiske land en forsmak på hva som skjer når klimaendringene rammer matproduksjonen?
Folkelig misnøye med landenes autoritære ledere? Selvfølgelig. ”Mange land i Midtøsten og Nord-Afrika påvirkes av «en cocktail av politikk, religion og andre ting». Men matmangel blant fattigfolk kan lett antenne en allerede eksplosiv politisk situasjon, få begeret til å renne over”, sier professor Ewen Todd ved Michigan State University.

I Norge viser noen til den kalde vinteren vi har hatt de siste to årene, og mener det er et bevis for at alt snakket om global temperaturstigning er overdrevet. Lytt heller til Svein Tvwitdal, Klima 2020. tidligere direktør for FNs klimaprogram: "Mange forskere mener at forklaringen kan ligge i smelting av havisen over Nordpolen. Isdekket sommerstid er her redusert med 40 %, eller flere ganger Norges landareal, i løpet av de siste 30 årene. Når smeltesesongen er over må havet i de isfrie områdene kvitte seg med store mengder varme for at vannet skal bli kaldt nok til å fryse til is. På Grønland var det i deler av desember nærmere 20 grader varmere enn normalt. Dette kan føre til at den kalde arktiske luften trenger sørover, og føre til ekstrem kulde i områder som grenser til den kalde polluft”.

I Norge er det lett ikke å ta global temperaturøkning på alvor. Og det er kanskje ikke så rart. Av alle folkeferd i verden er nordmenn minst sårbare for klimaendringer. Det er fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år.

Nesten annenhver nordmann mener at klimatrusselen er overdrevet. 25 prosent oppgir å ha endret mening i løpet av det siste året. ”Bare fint om det blir litt varmere her”. De rundt 50 millioner mennesker man regner vil være på flukt i 2020 som følge av miljøproblemer ulike steder i verden, ser det nok annerledes.

Det er altså slik at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

Kapitalinteressene i oljebransjen, transport og storindustri, satser store beløp på lobbyister for å underminere klimaforskning og forvirre opinionen. Enhver gevinst for dem innebærer et tap for fremtiden.

Carissimi møter veggen

Prestene i Carissimi (18-20 prester, stort sett i aktiv tjeneste) i Stavanger bispedømme) har malt seg opp i et hjørne i saken om homofili og lesbisk kjærlighet og samliv. De er uenig med alle Den norske kirkes ansvarlige organer, og de er dømt til å tape.

Carissimi er uenig i biskop Pettersens syn om at kirkelige stillinger skal være åpne for homofile og lesbiske som lever i forpliktende forhold. I dette spørsmålet er Den norske kirke delt.
Biskopene har ulike standpunkter.
Kirkemøtet har ulike standpunkter.
Lærenemnda har ulike standpunkter.
Proster og prester i Stavanger bispedømme har ulike standpunkter.

Men i kirkens organer er det bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Carissimi (les mer om deres synspunkter her) mener at de ut fra uenigheten ikke kan forrette nattverd sammen med biskopen. Dette synes biskopen er problematisk (mer her)

Carissimi mener at nemlig at spørsmålet er så alvorlig at det er vranglære, at det er kirkesplittende.
Et samlet bispekollegium er uenige i dette.
Kirkemøtet er uenig i dette.
Kirkens lærenemnd (dens utreninger om skriftforståelse,og en vurdering i Tunsberg-saken finnes her) har sagt at generelt skal det utvides stor varsomhet før en drar endelige konklusjoner om vranglære og kirkesplittelse. Homofilispørsmålet er et viktig lærespørsmål, men det har ikke en så sentral plass i kirkens lære at uenigheten begrunner kirkesplittelse.
Prostene i Stavanger bispedømme er uenige med Carissimi.

Med samme syn på Skriften som øverste norm for kirkens lære kan man altså her komme frem til ulike konklusjoner, men de er ikke av den art at de er kirkesplittende.

Carissimi ønsker å få åndelig tilsyn av en annen biskop. Et samlet bispemøte ønsker ikke å gi dem det. Kirkeretten slår fast at prestene står under tilsyn av biskopen i sitt geografiske bispedømme.

Carissimi ønsker ikke nattverdfellesskap med sin biskop. De ønsker med andre ord å bruke nattverdbordet som en demonstrasjonsarena, I dette har de ingen støtte i kirkens organer (les bispemøtets uttalelse her).

Biskop Andreas Aarflot sier i en lengre utredning (les her at hverken i lære- eller ordningsforpliktelsen er det noe som gir grunnlag for å bryte lojalitetsplikten mot kirkens normale orden.

Det er viktig at det er fellesskap rundt nattverdbordet mellom alle som gjør tjeneste i kirken. Til nattverden er alle velkomne, uavhengig av sitt syn på homofil og lesbisk kjærlighet og samliv. Jesus møter oss ved nattverdbordet. Der får vi hans liv og nåde, uansett hva vi mener om homofili. Der viser vi også at vi er ett kristent fellesskap i kirken. Nattverdbordet er åpent. Det er ikke et sted for å markere uenighet. Kirkens medarbeidere kan ikke nekte å ha nattverd sammen med sin biskop under visitaser.

”Biskopen ser oss i ein umogeleg situasjon”, sier Carissimi-talsmannen Dag Øyvind Westereng til Stavanger Aftenblad. Nei, de har de selv gjort. Carissimi står fritt til å ha sine meninger. Men ønsker de å treffe de praktiske konsekvenser av dem, kan de ikke fortsette som prester i Den norske kirke. Da vil de egentlig ha to kirker i samme kirkehus. Da har de satt seg selv utenfor.

Biskop Pettersen har håndtert denne saken på en god måte. Han har tatt Carissimis synspunkter alvorlig, han har hatt flere møter mned dem: "Slik jeg har lært dem å kjenne, understreker jeg at deres tjeneste fortsatt er ønsket i Stavanger bispedømme og i Den norske kirke”. Men han understreker at tjenesten må utføres ut fra de læremessige og kirkerettslige ordningene kirken hard samlet seg om, gjennom vedtakene i de organer som har beslutningsmyndighet.

I dette har han de øvrige biskopers fulle tilslutning. Nå kommer ikke Carissimi ikke lenger. Nå er valget deres.

Da dommere sviktet

”Domstolene må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter PST, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne” (Jon Michelet i ”Mappa mi”).

Etter å ha lest både hans og 3817 andre mapper (som ett av tre medlemmer i Innsynsutvalget 2000-2008) kan jeg ikke være mer enig. Det var åpenbart altfor lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene var svært tynne og lite overbevisende. Domstolene skal sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte blir ivaretatt. Enkelte dommere syntes å ha avsagt kjennelse om brev og telefonkontroll uten å fremføre en eneste motforestilling. POT hadde altfor lett spill. Ingen kritiske spørsmål eller vurdering. Er det fremdeles spesielle dommere som man helst prøver å få en slik sak fremmet for?

Av det jeg har sett er det også grunn til å regne med at det må ha vært drevet atskillig rom- og telefonavlytting som ikke har vært rettslig godkjent, beretningene fra søkerne er mange og troverdige.

På bakgrunn av det vi nå vet, er det nok noen – jeg inkluderer meg selv – som ikke burde tatt så lett på de mange anklager om telefonavlytting, som kom på 70- og 80-tallet, og som det ikke arkivert rettslig kjennelse for. Media burde gått mer inn i dette. I stedet var pressefolk mange steder ivrige informanter for overvåkingen. Det var først på 90-tallet, etter at den kalde krigen var avviklet, at overvåkingen virkelig kom i et ubehagelig kritisk søkelys.

”Mappa mi” er en strålende beretning, først og fremst i opplysningens, men også i underholdningens tjeneste. Mappelesningen var et uhyre interessant dypdykk i en periode av norsk etterkrigshistorie. Men det var ingen lesebegeistring for en detaljert 26 siders omtale av AKPs sommerleir på Herdla utenfor Bergen på slutten av 70-tallet, eller lange referater av tåkefylte diskusjoner i Studentersamfunnet i Trondheim, der rapportøren åpenbart har likt seg dårlig: "Det var i det hele tatt vanskelig å skille kjønnene fra hverandre i tussmørket, men det var mange kjente SUF-ansikter å se. Hår og skjegg, tobakksrøyk og skitne klær gjorde denne kvelden til et lite oppmuntrende minne. Det var i det hele tatt en deprimerende og trist forsamling, en kunne være fristet til å si "Pigs".

Det var heller ikke mye spenning forbundet med de mange og lange spaningsrapportene (det var flere av dem) der vi fikk detaljerte skildringer av objektets vandringer i Oslo sentrum, med kjøp av Dagbladet i en kiosk som den mest dramatiske hendelsen. Eller de mange, mange referatene fra middager som østeuropeiske ambassadefolk hadde med norske politikere på Grand eller Frascati.

Jeg er uenig med Michelet i at mappene burde makuleres. De ligger i Riksarkivet med sterke klausuler, men er interessante i forskningsøyemed. Og Innsynsutvalgets behandling bør kunne etterprøves. Mappemottakerne ble invitert til å komme med supplerende/forklarende kommentarer som kunne vedlegges mappene, som ligger i Riksarkivet med sterke klausuler. I så måte ville Michelets bok vært glimrende.

Det viktigste Innsynsutvalget gjorde etter mitt syn, var ikke erstatningssummene i og for seg, men det faktum at de representerer en oppereisning. En typisk reaksjon i så måte er denne:

”Endelig kom brevet. Lilly Øwre smiler vakkert mens hun leser de etterlengtede ordene: Hennes mann var aldri noen spion, og overvåkningen av ham var et feilgrep…..At han ikke fikk se dette brevet fra Justisdepartementets innsynsutvalg er fortsatt bittert for familien og partikamerater fra ytterste venstre fløy. ”Men nå vil jeg helt bare være glad. Jeg leser om og om igjen ordene om at overvåkningen av Oskar var urettmessig, og at den påførte ham alvorlig skade. Dette brevet er det likeste jeg har fått noen gang. Det står noe om et erstatningsbeløp også, men det gir jeg blaffen i. Her er det oppreisningen som betyr noe! ”sier den staute kvinnen med glade øyne”.
(Adresseavisen 11.september 2003)

Overvåking og etterretning er en nødvendig del av et samfunns ivaretagelse av egne interesser. Men all politisk overvåking medfører stor fare for rettsovergrep, påkjenninger. sanksjoner mot uskyldige, og misforstått demokratisk maktesløshet i forsvaret av demokratiske prosedyrer.

(Kommentarartikkel i Klassekampen lørdag 26.februar)

Og så er vi igang

Skigladiatorenes inntogsmarsj når arenaen i dag. Folkesjelen er i ventemodus. Marit Bjørgen vinner alt, og Petter Northug rykker individuelt og tar fremfor alt svensken i siste indre, mens Aslak Sira Myhre spiser en banan og nikker: Hva var det jeg sa? Arne Scheie minner oss betimelig om hvem som ble nr.9 i stor bakke i forrige VM. Ola Lunde knepper to hakk. Og limerickene – nei, la meg slippe å si noe om dem. Kjære Hans-Tore Bjerkås, du trenger ikke å nedlegge et forbud mot dem. Frivillige kvalitetsholdninger er alltid å foretrekke. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar” sa Sigrid Undset – det innbyr stadig til ettertanke. Men et lite ord kan gi positiv effekt. På forhånd takk.

Når jeg forresten har deg på trådløst – flott vri dere gjorde med åpningsseremonien i går kveld. Behersket og måteholden. Folk som klager over at den ble kuttet, trass i tre NRK-kanaler, har jo ikke skjønt hva ordet prioritering betyr. Som det heter på twitter: «Flott av NRK å heller vise noen språkforvirra høner enn åpningsseremonien i VM i eget land!”.

Og er det kanskje ikke slik at at begivenheten ”kunne bli sett direkte på nett-tv, at deler av seremonien ble sendt i programmet «Førkveld», og at den vil bli sendt i reprise 23.15 onsdag kveld, og 10.00 torsdag morgen?” Men gjør noe med den ansvarlige. Sannlig tok hun en smule selvkritikk og sa at ”i etterkant var det kanskje en feilvurdering å ikke sende hele seremonien direkte”. La ikke slike innrømmelser bli en vane.

Nå er jeg bare spent på hvor mye og hvilkje vrier av ”hva føler du nå” som kan krystes ut av andpustne og stundom skuffede løpere. I Nationen forteller Kato Nykvist om Arthur Häggblad. Han vant Vasaloppet fire ganger på 30-tallet. Da en landsbyhøvding etter målgang i et sverigemesterskap spurte hvordan løpet hadde artet seg, svarte Arthur: «Åk själv, gubbjävel». Og da en radioreporter vennlig spurte ham om han ville sende en hilsen hjem, var svaret: «Skidåkning är et hundliv. Jag önsker jag vore död. Hälsa till vem som helst».

Ikke alle kan ta gull. Dagbladet. tror på åtte, men nå er det VG som er alltid foran – og tipper ni. Men etter 2004 spiller nesten ingen rolle hvor stor nasjonens gullbeholdning er. Da solgte Norges Bank unna omtrent alle gullbarrene. Gullprisen 2. januar 2004 per troy ounce var 415.20 USD. Gullprisen 23. februar 2011 per troy ounce er 1403 USD, En økning på 33,8 pst. Som Norges Bank sa da gullet ble solgt: ”Gull har historisk gitt lav avkastning”.

Ellers er det meste skrevet. Bjørgen er folkets utvalgte, Northug er enig, og liker henne bedre enn seg selv. NRK har holdt fjernkontrollen i vår hånd, og vi har mer enn villige latt oss geleide nennsomt langs memory VM-lane. Hvem vinner gull nr.100? Noen av oss nostalgikere synes riktignok det var kjekkere før da femmila ikke var en åttekilometers sløyfe som knapt beveger inn i den skogen der Hallgeir Brusveen i 24 år bekymret meldte til Bjørge Lillelien inne på stadion at Assar Rønnlund så farlig ut, hvor ble det av Pål Tyldum? Og hva med skihistoriens mest udødelige resultat, Veikko Hakulinens 3.33.33 fra Oslo i 1952? Det var tider, det. I år håper jeg nesten at Anders Sødergren vinner, han fortjener mer enn å være lokomotivet som drar men kommer for sent når det siste toget går.

Viktige spørsmål står i kø. Vil svenskene kanskje gjøre det bedre enn vi ønsker å tro? Hva med Emil Jønsson, og Marcus Hellner? Og skrekk og gru - snyter de oss til og med på stafetten, er vi gode nok i klassisk? Rekker Emil Hegle Svendsen privatflyet til Khanty Mansiysk i Sibir? Blir Magnus Moan frisk nok? Stiller Anne Rimmen i en frekk kjole?

Om jeg skal følge VM? Hver kvartfinale i sprint og hopp i Midtstubakken, hvert lille uhell i den siste bakken på sprinten. Jeg kommer til å elske NRK, men kanskje slå over på Sveriges Radio om det blir for mye skriking – og limericks .

Hva hadde livet vært uten sport? Jeg låner VGs spørsmål og svaret fra Hans Majestet Kong Harald V: ”Jeg har en gang litt flåsete sagt at sport og idrett har vært halve livet. Så hadde vel halve livet vært borte, da.".

Kongen sier i samme intervju at han er Totteham-fan, og da er det all grunn til å høre på ham. I alle fall litt.

Over til Holmenkollen!

PS. Fra VM 1982: Da Brå brakk staven var jeg foran tv-skjermen. Men, som Reidar Sollie sier i Dagsavisen: Sportslig var det mer banebrytende at Berit Aunlie ble tidenes første VM-dronning.

Anonym nettdebatt

Hvor mye skal man tåle av anonyme innlegg på nettet? Pressens Faglige Utvalg (PFU) satte i alle fall en grensestolpe i sitt møte tirsdag. Advokat Mona Høiness fikk medhold i sin klage mot Hegnar Online i to debatter med særdeles grovt innhold om Høiness. ”Innleggene som var publisert, lå for lenge tilgjengelig på nettet før de ble fjernet”, sa PFU. Begge debattene kom i etterkant av Kapital og Finansavisens omfattende omtale av Høiness' personlige og økonomiske forhold til en eldre kvinne. Hegnar Online mener nettstedet har en fungerende overvåking av sitt umodererte debattforum, og at innlegg ble fjernet da de ble gjort oppmerksom på innholdet. Innleggene lå ute i ti dager før de ble fjernet.

”En av de mest opplagte overtrampssakene jeg har sett innenfor dette området Ingen skal bli utsatt for dette i det offentlige rom. Det er ikke tvil om at det i dette tilfellet ikke har vært noen god overvåking av det som foregår”, sa John Olav Egeland, Dagbladet, medlem av PFU.

Nettavisenes kommentarfelt gir muligheter for raske meningsytringer og klare tilbakemeldinger. Men del velger å holde seg borte fra slik debatt fordi de synes miljøet blir grapsete. I stedet for å vitalisere samfunnsdebatten, har vi sett en del banalisering og vulgarisering. Politikere og andre som både burde deltatt i meningsdannelsen, og blitt påvirket av argumentene de møtte, trakk seg unna.

En del anonyme innlegg i norske nettdebatter preget av totalt manglende folkeskikk. Heldigvis bedres tilstanden . Flere nettaviser har begynt enten med etterkontroll eller aller best: gjennomlesning på forhånd, der man fjerner injurierende beskyldninger, rasistisk eller sjikanøst innhold – slik som det skjer med debattene i papiravisene.

Nylig skrev politisk redaktør Siri Wahl Olsen i en kommentar i papir-Adressa at avisens policy for nettdebatter fører nå til at om lag 20 pst av innleggene havner i den elektroniske søppelkassen. Interessant forslag: Avisen vil vurdere en debattskole for ungdom. Der kan de unge lære at de når frem gjennom saklig og seriøs argumentasjon, ikke gjennom skjellsord og sjikane.

Bakgrunnen for kommentaren var at varaordfører Knut Fagerbakke to dager tidligere hadde fortalt i formannskapet hvordan hans datter ble grovt mobbet på skolen. Han kritiserte både adressa.no og andre nettsteder for at folk fikk slippe til med rasistiske kommentarer, sjikane og ærekrenkelser, og han utfordret mediene til å ta større ansvar i kampen mot mobberne.

De som sier ja til anonyme innlegg fremholder at det er viktig at folk skal få lov til å ha kontroversielle meninger og kunne ytre dem, uten å måtte stå personlig til regnskap for dette. At det er standpunktene som teller, ikke hvem som har dem. At debatter på internett er slik de er fordi internett er slik det er. Raske og spontane reaksjoner. Debatten formes av mediet. Nettdebatten sammenlignes med en motorvei der de som har laget den ikke kan ta ansvar for hvordan bilistene oppfører seg, eller med en postkasse der nettavisen bare er formidler uten at man tar noe ansvar for innholdet. Eventuelt at man i ettertid fjerner innlegg som overtrer en nærmere definert etisk grense.

Jeg, en steinaldermann i mediesammenheng, menmer at redaktøransvaret er det samme på nett som på papir. En redaktør har ansvar for alt som publiseres, bare da kan man få respekt for kildevernet.

Norsk Journalistlag har gått inn for en barskere holdning enn Norsk Redaktørforening. Her heier jeg på journalistene. Det finnes åpenbare tilfeller der en redaktør bør godtar anonyme kilder, for eksempel i en viktig varslingssak. Men nettdebatten bør ha interesse utover det mer underholdningsmessige eller som en utslippskanal når den forvirring eller det sinne som måtte rører seg i innsenderes indre fullstendig bobler over. I alle fall må dette gjelde personangrep og udokumenterte påstander.

Nettet gjør det enklere for mange å delta i samfunnsdebatten. Bra. Men vil man stå for noe, og vil man oppnå noe, bør anonymiteten vekk.

Så ser jeg ikke bort fra at vi også i dette spørsmålet vil oppleve, slik det har skjedd i all medieutvikling, at det som i dag er et rett svar på et spørsmål, om noen tiår er feil. Pressens etiske bibel, Vær Varsom-plakaten, revideres på enkelte punkter innimellom.

Jeg ble redaktør i 1966, og i tiår fremover var vi for eksempel enige og tro om aldri å omtale selvmord, som for eksempel selvmordet til Gro Harlem Brundtlands sønn. I dag ville en nok slik sak bli omtalt av alle medier, fordi en statsminister ikke er upåvirket av det som skjer med og rundt henne. Tore Tønnes selvmord var deg naturlig å omtale. Vi ser større åpenhet også i dødsannonsene, ”valgte å gå fra oss”, ”så ikke lenger lyset”. Grunnen til biskop Fridtjov Birkelis raske avgang ble ikke omtalt, i dag er nok ikke biskoper fredet på samme måte.

Men når det gjelder nettdebattene vil jeg håpe at fremtiden innebærer flere tilbakemeldinger fra de som styres til de styrende, og tilsvarende respons andre veien. Deler av dagens debatt innbyr dessverre ikke til en slik styrking av demokratiet

La Lofoten være

Dropp alle tanker om mulig oljeutvinning i de sårbare og unike havområdene i Lofoten og Vesterålen. Dropp alle forsøk på å få i stand utsettende kompromisser. Man har allerede mer enn nok kunnskap om farene ved oljeutvinning i norsk naturs indrefilèt. Steng døren og heng skiltet "føre-var-prinsippet" på den. Følg rådene fra tidligere oljeminister Einar Steensnæs: ”Kjør frem det østlige Barentshavet som område for leting og utvinning”.

Oljeindustrien har betydd mye for det moderne Norge. Den har på godt og ondt gjort oss til et av verdens rikeste land, gitt oss en uhyre sterk motstandskraft mot den aktuelle finanskrisen, lagt flere velferdssteiner på det sosiale byggverk, skapt arbeidsplasser og utviklingsmuligheter for nye bedrifter, utviklet kunnskap, teknologi og kompetanse som i neste omgang vil være gull verdt når petroleumsepoken ebber ut.

Det er ikke vanskelig å skjønne selskapenes behov for nye lete- og utvinningsarealer. Ikke vanskelig å skjønne bekymringen for fremtidens på norsk sokkel. Men nettopp derfor tror jeg Steensnæs har et meget godt forslag når hans snakker om å forberede leteboring og aktivitet i Barentshavet. Teknologi og utvikling av dypvanns, havbunnsinstallasjoner gjør dette mulig.
Nordsjøen er åpen, mens i Lofoten og Vesterålen er det en smal passasje som fisken beveger seg igjennom.

Lofoten-Vesterålen er grunnlaget for de store silde- og torskefiskeriene våre, både på kysten av Nord–Norge og i Barentshavet. Dette er matfatet vårt. Hver vinter samles hundretusener av tonn torskefisk i disse områdene for årlig fornyelse, og her er gyteområde vårsild, skrei, hyse, blåkveitye og uer. Det finnes korallrev på havbunnen og tareskog nær kysten,og sjøpattedyr. Mange arter av sjøfugl finner næring i havområdet, kolonier av lundefugl er alle svært utsatt, samt en rekke fiskevær.

I en verden der mulighetene for å oppleve ren og urørt natur i kombinasjon med fornuftig, menneskelig aktivitet blir stadig færre, har Lofoten og Vesterålen store fortrinn.

Oljebransjen må å satse kompetanse og kapital på forskning og utvikling av nye produkter og fornybar energi. Erfaring, kapital, kunnskap og teknologi vil fortsatt være drivkraft for å utnytte eksisterende felt mye bedre, utvinne nye felt langsommere, og samtidig omstille seg til å gjøre Norge best på energi som varer lengre.

Fisk og vannkraft er fornybart. I en interessekonflikt mellom tidsbegrensede og fornybare ressurser og en fornybar ressurs, bør valget være enkelt.

"Står du i stormen? Det går over"

Hva skjer med oss når vi kommer i medias fokus? Når du og din historie og det du står for brettes ut? Når det som begynner som en saklig debatt utvikler seg til en storm, der du beskyldes for loddrett løgn der prinsipper, moral, etikk og integritet underkastes vurderinger i den grad at du nesten begynner å tvile på deg selv?

Fredag var jeg i Stjørdal (er nå faktisk blitt den største byen i Nord-Trøndelag, har passert Steinkjer i innbyggertall, men bypreget er ikke åpenbart)og hørte et foredrag av tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Han snakket om media og sine egne opplevelser med overgangen til First House. De sentrale medier er for ham NRK, TV2, Aftenposten VG, Dagbladet og Dagsavisen. Men han understreket at store oppslag og omtale i Adresseavisen, NRK-Trøndelag, Stjørdalens Blad og i Namdalen kan virke vel tungt som når tv og tabloider slår til, ”det er disse familie, gamle naboer og venner forholder seg til”.

Jeg regner med at det ikke var første gang den tidligere statsråden holder dette foredraget, og heller ikke den siste. First House har gjennom ham et fristende tilbud til personer, organisasjoner og institusjoner, en førstehånds beretning om å stå i stormen og komme ut av den. Rådgivning (til 3000 kr timen ?) kan for noen synes å være en rimelig forsikring dersom man selv skulle komme opp i lignende situasjoner. Lynet slår ned før du aner det, det har nok varaordfører Rita Ormbostad fått en like plutselig som smertefull opplevelse av.

Hanssen illustrerte foredraget med klipp fra Dagsrevyen og avisoppslag. Han beskrev sin opplevelsen i minst fire akter:
1. ”Hanssen får kritikk fra alle sider” – et typisk avisoppslag som BHH synes er helt legitimt og på sin plass, ”en debatt om problematikken rundt det å gå fra en sentral politisk stilling til kommersiell PR-virksomhet, bør det finnes klare regler?”

2. ”Rundlurt av Hanssen” – en kommentar av Halvor Elvik i Dagbladet der han ble kalt en prinsippløs grådigper som byr seg frem på mediehorenes marked. En av mange klare ytringer som ”går på enkeltmenneskets karakter og personlighet”.

3. ”Stopp Bjarne Håkon”. Her opplevde han det han kaller en kampanje, ”mediene hadde en målsetting om å hindre ansettelsen”.

4. Alle vil ha sin egen vri, første store dag var det 120 forespørsler på mobiltelefonen med ønske om at han ringte tilbake. Medieoppfatning: ”Det må være noe mer”. Intens jakt. Dørbanking på hybelen (Dagsrevyen) med spørsmål om hvem som betaler husleie (”som om NRK har noe med det å gjøre”). Mange halvkvedete viser (”intet galt påvist i ettertid”), fokus på samlivsbrudd og henvendelser til Mettes familie om å få opplysninger mot honorar (Se og Hør), ”iherdige undersøkelser for å finne ut når Mette og jeg ble sammen”, finurlige trusler fra Se og Hør (Ikke si noe? Da skriver vi…..). Avkrefting av graviditetspåstander. BHH og Mette drar til Syden for å hvile litt ut, blir gjenkjent på Gardermoen, noen tipser VG som igjen varsler en medarbeider i Paris slik at avisen kan møte paret i Alicante.

Hans refleksjon i ettertid: Et slikt press, der en samlet flokk graver og graver for å se om det ikke er noe mer, gjør at du hver morgen våkner og ikke vet hva som kommer i dag. Jeg klarte meg bra gjennom stormen, men slike opplevelser kan bli veldig, veldig farlig - særlig hvis man ikke søker hjelp. Det finnes de som ikke er her lenger etter slike runder, eller de er skadet for livet. Men der er mulig å klare seg, å si til seg selv: Du har ikke gjort noe galt, du har ikke brutt norsk lov.(sist i denne bloggposten gjengir jeg Bjarne Håkon Hanssens 10 råd om hjelp til å stå oppreist i stormen).

Hanssens opplevelser er ikke unike. Han nevnte ikke krypskytingen fra partifeller og politikerkolleger, men mange har bittert lært hvem som står bi og hvem som flykter når kriser oppstår. Noen ganger har media tatt selvkritikk, og man har snakket om ”blodtåka”, når alle jakter.

For en del år siden begikk tidligere helseminister Tore Tønne selvmord. Det anses som meget sannsynlig at mediepresset i forbindelse med Økokrims etterforskning var den utløsende årsaken til at han valgte å avslutte livet sitt. Familien opplevde mediedekningen som et mareritt uten sidestykke, ”Forestill deg at det siste du ser før du utånder, er 3 smådjevler som klorer seg fast på ryggen til dine kjæreste", sa en sønn med adresse til aviser, radio og TV.
"Jeg har fortsatt vondt i magen når jeg går forbi aviskiosker, og følelsen av det forferdelige som har skjedd kommer tilbake hver gang jeg ser et avisstativ", sa annen sønn.

Journalister konkurrerer om å være best på kritisk journalistikk,. Da er det alltid en fare for at det spekulative ikke alltid holdes i sjakk, det hender at det bringes til torgs spekulasjoner om motiver, konspirasjoner, korrupsjon, som ikke er godt nok underbygget. Den redaksjonelle bearbeidelse, ingresser, overskrifter, billedsetting osv kan gi en ellers fair artikkel en dreining som er brutaliserende.

En ansvarlig medieetisk vurdering legitimerer at det rettes et kritisk lys ikke bare mot offentlige handlinger og institusjoner, men også mot personer som i kraft av betrodde offentlige eller private stillinger og kommer i begivenhetenes sentrum. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning de kaster lys over en sak av offentlig interesse.
I filosofien, fra Spinoza til Skjervheim, er det et absolutt krav - et imperativ - at etikken er veileder til moralsk handling. Det kreves kritiske overprøvinger av holdninger og handlinger som skal munne ut i forbedringer hvis etikken skal ha relevans til godhet. Det må vises empati og respekt for individets integritet. Skjer dette i dag?

Avsløringer i media spiller en viktig rolle ved å stimulere til offentlig debatt i forhold til hvordan politisk makt blir oppnådd og utøvd, om standarden for oppførsel i offentlig liv, om nettverk og maktutøvelse. Mediene skal granske virksomheten til de enkelte maktutøvere ved å skaffe seg innsyn i ”lukkede rom” og avsløre maktmisbruk, konspirasjon og korrupsjon. Kort sagt; de skal drive overvåking og omtale kritikkverdige forhold slik at det åpnes for innsyn til allmennheten .

Ved å sette kritikkverdige forhold på dagsorden kan en hevde at mediene bidrar til å skjerpe årvåkenheten hos dem som arbeider i maktposisjoner. Dette bør få mange til å stille spørsmålet: Tåler det jeg nå gjør medieoppslagenes lys?

Bjarne Håkon Hanssens 10.bud om at ”det går over” bør mange merke seg. Den kollektive opphisselse og hukommelse er flyktige reaksjoner. For noen kan det til og med føre til nye jobber, og på noen måter en ny vri på livet.

1. Du er ikke svak om du innrømmer at du har det tøft
2. Du er ikke en dårlig leder om du innrømmer at du har det vanskelig
3. Du skal ta kontroll over situasjonen
4. Du skal følge med i media (kjempefeil ikke å høre og lese, du skal orke slik at du kan forholde deg til det)
5. Du skal være tilgjengelig, men ikke alltid g alle streder (møt situasjonen strukturert, et intervju med NTB når for eksempel alle kanaler)
6. Du skal be om hjelp (du trenger noen rundt deg som er der)
7. Ta vare på deg selv (jobben er ikke så viktig som helsen)
8. Snakk med familien
9. Du skal ta imot hjelp og støtte fra venner
10. Det går alltid over

Kirke og kultur - om å forvalte det som ikke er til salgs

Rogaland Teater hadde høy prestefaktor og det allmenne prestedøme var godt representert under gårsdagens ”Haugtussa”. Den påfølgende samtale mellom forfatteren og garborgianeren Tor Obrestad og biskop Erling Pettersen var nok et trekkplaster. Men egentlig tror jeg at lignende seanser etter hver eneste fremsyning av av denne ”forteljande borg for Veslemøy sin vonde og gripande reise gjennom den umoglege kjærleiken” (teatersjef Arne Nøst), ville ha økt opplevelsesverden av et en allerede fremragende forestilling.

Møtet mellom teatret, litteraturen og det kristne verdigrunnlaget var kort (tematikken tatt i betraktning), men godt. Bare denne sluttformuleringen fra biskopen viser det universelle i Garborg: ”Han har bedre enn noen i vår tid satt navn på de ting som nyreligiøsiteten har brakt inn i landet”.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur.
Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter. Gårskveldens møte på teatret var en flik av dette nye scenebilde.

Da vi i Den norske kirke for noen år siden fikk utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs.

Kirke og kultur deler en felles forutsetning; mennesket er i bunn og grunn et åndsvesen. Når kommersielle aktører henvender seg til hjertene våre, er det lommebøkene våre de vil ha tak i. Men menneskelivet er mer enn kjøpekraft og konsum, og kirken og kunsten er samfunnslivets urokråker som minner oss om vårt opphav og vår målsetting.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for media og samfunn :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det”.

Gjensyn med Potsdamer Platz

BERLIN: Potsdamer Platz. Det er 35 år siden. Eller var det kanskje i går? Mye fortid er glemt, følelser fortrengt . Men ikke dette. Det er april 1976, det er kaldt, det er mørkt. Jeg står ved Muren. Sett fra Vest: Skammens Mur. Fra Øst: Antifascistisk mur.
Fra begge sider: Selve symbolet på Den kalde krigen.

En 45 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder. Her vokste det moderne Berlin frem. Foran meg ligger Europas i sin tid travleste veikryss, det hadde verdensdelens første trafikklys (1924). Nå en stor svart uhygge som gjennomhulles av stadige stråler fra lyskasterne. Vakttårn, bevæpnede soldater, hunder.

Denne aprilkvelden jeg fra Kurfürstendamm. Bak meg ligger Vest-Berlin med sine reklamer, sine lys, sine innbyggere som trass i at byen er omgitt av Øst, likevel kan puste fritt. En minneplate forteller om Peter. 19 år, skutt under et forsøk på å unnslippe kommunistregimet i øst.

Jeg hadde sett agentfilmer, lest spenningsromaner. Men øyeblikkenes korte underholdningsspenning blir i denne kveldens nærhet avløst av realitetenes grep om følelsesapparatet: Sinne over skjebnen til et delt folk, over ideologiers spill med menneskeskjebner. Glede, men også angst. Hvor lenge skal deler av det gamle Europa måtte leve med mørke midt på dagen? Er det sikkert at vi er ferdige med krig i vårt nabolag nå?

Februar 2011: Så er jeg tilbake på Potsdamer Platz etter 35 år. Nå et levende menneskemylder, de strømmer ut og inn i det store Sony-komplekset, med kort rundt halsen. Berlinale, den store filmfesten. Kevin Spacey er i øyeblikket den store celebriteten , han er her med ”Margin Call”, en beretning om ukulturen i bankbransjen, om dollartestosteron.

En gang et senter i verdens 3. største by. Så 45 år i ruiner, gjennombombet av nærmere 1000 fly så sent som i februar 1945. Muren faller. Investorene kommer, fulgt av store byggekraner. I dag moderne og tettpakket, som å være på Manhattan i en lavere utgave, moderne og tettpakket, mer preget av tung arkitektur enn eleganse. Symbolet på det nye Tyskland som er vokst frem.

En liten bit av Muren står i utkanten av plassen, Hvor mange av de som haster fordi husker, eller bryr seg om historien? ”Topograhie des Terrors”, et par håndgranatkast borte, gir beskjed. Her er et lengre stykke av muren, tidligere fylt av informasjonstavler. Nylig erstattet og utvidet av et ærlig, skremmende dokumentasjonssenter. Det forteller om Hitler, stormanngalskapen, forførelsen av nesten et helt folk, konsentrasjonsleirene, et menneskesyn som ville utrydde jøder, sigøynere og homofile, die Untermenschen. Beretningen om Det tredje Rikes vekst og fall, om grusom tortur, om offiserer som smilende og med en sigarett i hånden tar en pause i nedslaktningen av fanger med nakkeskudd før de kastes i massegraver. Quisling og Terboven representert, såvidt . Det var ikke i Norge at man opplevde det store grusomhetsvolumet.

Berlin er mye. Den ombyggede Riksdagen med sin fascinerende kuppel, opplevelsesfulle Museumsinseln, de spennende nye kunstuttrykkene, Unter den Linden, Brandenburger Tor, Kaiserwilhelm gedachtniskirke og like i nærheten den sjarmerende og rimelige matstedet Marché (de beste rundtstykkene jeg noensinne har smakt), Operarestauranten( fantastiske kaker og is), osv.

Og ikke minst Potsdam,en halvtimes vei unna, litt større enn Stavanger. Jeg tok lørdagen der, og det ble en interessant opplevelse. Schloß Sanssouci, sommerresidens for den preussiske kongelige familie. Neues Palais,sommerresidens for den tyske keiserlige familien fra Wilhelm. Cecilienhof, der "de tre store" sommeren 1945 bestemte administrasjonen av Tyskland. En fin spasertur derfra på 2 km til Glienicker Brücke, spionbroen der den russiske spionringlederen i USA,Rudolf Abel, i 1962 ble utvekslet med den amerikanske spionflypiloten Francis Gary Powers midt på broen.

Men glem ikke Topographie des Terrors, glem ikke det egenartede Holocaust-minnesmerket like ved Brandenburger Tor. Og har du mulighet til å kjøpe billett til La Traviata på Staatsoper (midlertidig i Schiller-teatret) – bruk den.

***

Berlin etter 1945:
1945: Sovjetiske styrker erobrer Berlin 2.mai. USA, Storbritannia og Frankrike får i hver sin sektor i den sørlige og vestlige del av Berlin; resten av byen okkuperes av Sovjetunionen.
1948: Sovjetunionen iverksettetr fullstendig blokade av forbindelsen til lands og til vanns mellom Vest-Tyskland og sektorene okkupert av vestmaktene i Berlin. Vestmaktene etablerer en luftbro med løpende tilførsler per fly i storstilt omfang.
1949: Blokaden heves. Øst-Tyskland (DDR) gjør Berlin til hovedstad.
1950: Vest-Berlin blir delstat i Vest-Tyskland,uten fulle rettigheter.
1962: 13.august reiser DDR en 12 km betongmur, og 137 km piggtråd.
1965: 45,1 km lang betongmur, elektriske gjerder og fortifikasjoner. Et bredt belte på østsiden var ubebodd og skarpt bevoktet. Syv overgangssteder, hvorav ett for utlendinger, diplomater og alliert militært personell (Checkpoint Charlie). For tyskere ble det innført spesielle besøksordninger, som for østtyskerne stort sett bare omfattet pensjonister.
1972: Mulig for vestberlinere å besøke sine slektninger i Øst-Berlin.
1978: Den «moderne grensen»: 106 km med 3,5 m høy betongmur, 67 km med 3-5 m høy piggtråd, 116 vakttårn og 20 bunkere, 105 km med pansergraver, 127 km med gjerde og 124 km med veier for grensevaktene.
1989: DDR åpner for fri utreise. Dagen etter faller Muren i Berlin, noen måneder senere er den fjernet overalt. 1991: Berlin blir hovedstad igjen, hovedstaden flyttes fra Bonn.

Mellom 1961 og 1989 flyktet over 5 000 fra øst til vest (5.-13 august 1961 registrerte 15 070 seg som flyktninger i Vest-Berlin); litt over 3 200 ble arrestert for fluktforsøk, mens kanskje så mange som 1 000 ble drept under fluktforsøk. Berlins myndigheter oppgir tallene som usikre (Wikipedia).
Muren krevde sitt første dødsoffer allerede 19. august 1961, da en østberliner omkom etter å ha hoppet ut fra sin bolig for å flykte. I 1962 ble den første flyktning skutt og drept ved muren, og til sammen 77 mennesker ble i tiden frem til 1989 drept på eller ved muren i forbindelse med fluktforsøk (Store Norske Leksikon).

Mediene på tillitsbunnen?

Norske medier er på tillitsbunnen i Europa. Skyldes det monomanien i større saker (for eksempel Maria Amelie) eller regelmessige forekomster av blodtåke som siger inn over redaksjonene? Krasjer medienes vinklinger med folks virkelighetsforståelse?

Er Oslo-fokus i de store avisredaksjonene en årsak til at folk mister fotfeste fordi mediene ikke er opptatt av de sakene som betyr mest for folk? Blir det ikke vanskelig å fylle rollen som vaktbikkje dersom mediene har mye lavere tillit hos folk enn de institusjonene og personene mediene ser satt til å overvåke?

Bakgrunnen for at spørsmålene stilles nå – de dukker opp med jevne mellomrom – er en internasjonal undersøkelse, gjengitt i Klassekampen. Bare 28 pst stoler på mediene, mot 44 pst i EU. Vi stoler også mindre (44 pst) på næringslivet enn i EU-landene, (53 pst), mens vi har større tillit til staten (74 pst) enn dem (46 pst).

Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser: Hvor mange er spurt, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv. (Jeg kommer til å bruker avis-begrepet, det er som regel avisene som kommer i skuddlinjen når det gjelder tillit og troverdighet, og det er også avisene som settes i fokus i Klassekampens reportasje).

Politikerforakten svarer til politikernes forakt for folket, og pressen får ikke lenger funksjonen som medium eller formidler der politikere og opinion ikke når hverandre på en rasjonell måte.

Dersom vi plasserer en journalist inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at de som ofte havner langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som varer på spørsmål om tillit til mediene:
Du er kommet over opplysninger som er så ømfindtlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken? Jeg tror ikke at de nyhetsformidlerne som ofte ligger nederst på troverdighetsstatistikken vil komme dårligst ut av en slik undersøkelse.

Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt,eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender. Men det er opplagt at når avisen blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, så kan det gå utover dens kritiske potensiale.

Det går også an å spørre om liten tilliti noen tilfeller kan henge sammen med at de har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold. Ikke sjelden opplever jeg at oppslagenes større og billedbruken forarger så sterkt at de skygger for selve sakens innhold. Dette skjer mest der avisens nedslagsfelt er minst.

For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller mot departementet.

Dette er en del av avisenes funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det kan kanskje stundom gjøre det vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.

Når dette er sagt: I de 11 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk.SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.

Avisene har naturligvis ikke bare har en kritisk funksjon. Det har de slett ikke. De har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen nylig skrev: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn".

Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre. I forhold til spørsmålet om tillit, kan dette problemet bli forsterket hvis det gir økt uttelling å nøye seg med å bekrefte og stryke nærmiljøet)både georgrafisk og ideologisk) over håret, mens opprivende avsløringer, som er helt nødvendige for å forebygge hele skalaen fra intern og uformell maktbruk og kameraderi til direkte korrupsjon og svindel, svekkes eller faller bort.

Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe
mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset,gir håp.

Arbeiderjournalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.

Journalistisk er det blangt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedree hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?
Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi et riktig bilde av helheten. Det er tillitsskapende.

Tillitsmålingene har altså etter min mening noe tvetydig over seg. Liten tillit er ikke noe bevis på kritisk evne, like lite som stor tillit nødvendigvis er et bevis på god journalistikk. Begge resultater bør være utgangspunkt for kontinuerlig kritisk gjennomgang av egen praksis.

Replikk stanset pornodistribusjon

Liten bemerkning kan velte et lite pornolass. Dette er historien om en bystyrereplikk som gjorde slutt på den distribusjonen av pornofilm i Norge og Danmark som har skjedd gjennom det helkommunale Lyse Energi.

Dette skjedde i forrige uke.
Mandag: Stavanger bystyre har møte og behandler et innbyggerinitiativ (krever 300 underskrifter for å bringe saken frem for bystyret) initiert av Kvinnegruppa Ottar: Kommunen må få stengt Love Shop (forretning i Pedersgadå) og erklære Stavanger som pornofri sone. Bystyret synes ikke dette er noen god idé. Mener man at Love Shop distribuerer filmer som rammes av loven, må dette anmeldes og etterforskes av politiet (hvis saken kan prioriteres i sammenligning med forhold som har en konkret skadevirkning og som den enkelte helt uforvarende er rammet av – parentesen er min, ikke bystyrets).

Underveis i bystyredebatten kommer det en replikk fra Frp-gruppeleder Trond Birkedal til Marit Hølland Paulsen, KrF: "Hvorfor bry seg så mye med stakkars Love Shop når Lyse – som kommunen eier (43,68 pst) sammen med 15 andre kommuner i Rogaland – distribuerer hardporno?". Paulsen vet ikke så mye om Altibox, og sier avvæpnende at ”det får vi komme tilbake til”.

Men det er andre som overtar stafetten. Rogaland Avis har våkent fått med seg replikkvekslingen og tar den noen skritt videre.

Fredag: Avisen har stort oppslag på 1.side: ”Lyse selger HARDPORNO”. Den har gravd i sammenhengen og funnet ut at selskapet Altibox som betjener en rekke kunder i distriktet med telefoni, data og TV-tjenester, også tilbyr leie av film, såkalt «video on demand» Altibox er 100 prosent eid av Lyse Energi AS. Tilbudet om erotiske filmer gis ikke i Stavanger, der selger man en ”familiepakke”, men det finnes hos lokale selskaper både i nabokommunen Klepp, i Dalane og utenfor Rogaland, samt hos 10.000 kunder i Danmark. Avisen mener at filmene er av en art som for ikke mange år siden var forbudt å vise. ”Det er filmer med nærbilder av kjønnsorganer i bevegelse, altså det som kalles hardporno".

De i alt 80 erotiske filmene må registreres hos Medietilsynet. Kunden må foreta et bevisst valg for å komme til disse filmene, man trenger en ekstra pinkode for å åpne dette valget på TV-portalen.”Ingen blir påtvunget noe de ikke ønsker”. (Agder og Dalane Bredband)

Lørdag: Byens partiledere – unntatt Trond Birkedal - står frem i flokk og følge og sier til Rogalands Avis at ”tilbudet om pornoutleie bryter med Lyses etiske profil, og må stoppes umiddelbart”. På fjernsynet er styreleder Ivar Rusdal åpenbart lite komfortabel med situasjonen. Det er heller ikke styremedlem, Ap-gruppeleder Kian Reme (kandidat til domproststillingen i Stavanger). Reme tar kontakt med Rusdal. Ting skjer raskt. Kontraktsmessige forhold diskuteres med 11 samarbeidspartnere i Norge og Altibox i Danmark.

Søndag: Kl.20 stopper Lyse all utsending av pornografiske filmer.Saken dør.

Mandag: ”Vi tar på alvor signalene fra eierne. Altibox har bestemt at den erotiske filmkiosken avvikles", Herbjørn Tjeltveit, kommunikasjonssjef i Lyse).

Noen har reagert, noen når frem, noen tar ansvar og fjerner søppel.

Konkurrentene til Altibox heter Get og Canal Digital. De har begge et erotisk filmtilbud.

Fra start til mål er det mange valg i denne saken.
Filmprodusenten kan lage en pornofilm – som må holde seg til lovens grenser (som kan være ulike i ulike land) eller la være.
(Her kommer antagelig enda flere kjøps- og salgsledd)
Enkeltforhandlere kan kjøpe, eller la være.
Distribusjonsselskaper kan kjøpe og gi et erotisk filmtilbud (innenfor lovens grenser), eller la være.
Lokale bredbåndtilbydere kan kjøpe og deretter distribuere et erotisk filmtilbud, eller la være.
Til slutt: Kunden kan kjøpe en pornofilm på nettet, hjemmefra eller på et hotell, om det passer slik.
Forøvrig: Med et par tastetrykk ligger det betydelige mengder gratis porno på nettet.

Vi kan ikke og skal ikke forby alt vi ikke liker. Det et personlig valg å konsumere pornofilm. Samfunnsansvaret i denne sammenheng er at det er skapes et marked, et marked der i noen tilfeller menneskehandel kan være involvert. Ingen av distribusjonsleddene er gjennom sin formidling pålagt å stimulere dette. Og i tillegg til lovlighetsspørsmål må hele rekken forholde seg til et moralsk spørsmål: Du har lov til alt som er legalt, men ikke alt gagner.

Utgangen av denne saken var nok helt utilsiktet fra Trond Birkedals side. Men i all sin enkelhet forteller den at eiere har ansvar for det som en bedrift tilbyr av tjenester. Det er viktig også å ta et etisk innholdsansvar, og det har Lyse tatt.
”Dette handler om etikk og menneskesyn, ikke lovlighet. Selv om dette er en brøkdel av pornoindustriens marked, er det viktig å gi signaler om vi ikke støtter bransjen” (Marcela Molina, gruppeleder, SV).

PS: Etter denne saken skrev jeg en mer generell blogg og porno og ytringsfrihet, den kan leses her

Praktisk nestekjærlighet

Praktisk nestekjærlighet - hva er det? Ikke spør den norske regjering. Den har de siste årene gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden. Rommet mellom loven og det menneskelige er forsvunnet.

"Alle skal behandles likt", sier statsminister Stoltenberg. Men nettopp da blir behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn overtrumfes av "innvandringspolitiske hensyn". Disse "hensyn" vifter FNs barnekonvensjon til side, de synes helt overordnet hensynet til barns beste. Og tilfeller der en forelder vises ut mens ektefelle og barn får bli, preges av et formalistisk regelrytteri og manglende medmenneskelighet. Man bruker ikke de muligheter som loven gir for å vise skjønn. Ofte er det ett menneske som avgjør en families skjebne, og a avgjørelsene er preget av åpenbare politiske signaler.

Politikerne har ansvaret for flyktningspolitikken. "Når håndhevelsen av reglene bryter med fornuft fornuft og rettferdighet, må reglene endres"
Morgenbladet).
"Når Norge ikke vil anerkjenne klageadgangen for brudd på barnekonvensjonen, følger regjeringen dårlige råd fra sentrale jurister" (Gudleiv Forr i Dagbladet) 21.januar.

Marie Amelie er såvisst ikke den tristeste skjebne skapt av norsk asylpolitikk. Men hun har gitt ansikt til tusener av papirløse somn lever i Norge,hun fikk synliggjort byråkratiseringen og de harde realitetene i vår asylpolitikk, og hun har "spredt lys over et område som altfor lenge har ligget i mørke" (Anders Heger). Men den ordningen som skreddersys for henne bidrar omtrent ikke til å bedre forholdene for tusenvis av asylsøkere som lever tilnærmet uten rettigheter i et land som omtrent er både det mest flyktningerestriktive og det mest rike i Europa.

Fra de avisene jeg leser har jeg plukket saker fra de siste ukene som viser hvor lett det er å snakke om prinsipper og konsekvens. Men like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. I andre aviser finnes sikkert tilsvarende historier, De dukker stadig oftere opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

*

”La meg få ta vare på familien min”. Siltane Ghebremichael, eritreisk prest i den ortodokse kirken i Tananger, Rogaland.
Fikk politisk asyl i 2008. Har kone og fire barn, de oppholder seg på et ”trygt sted – foreløpig” . Får ikke gjenforening fordi det ikke ble søkt innen et år fra mottatt arbeidstillatelse (innstramming i reglene fra jan. 2010). Fikk beskjed om at kone og barn måtte søke selv fra Eritrea, vanskelig å skaffe papirer i et land der fødsler ofte ikke registreres og der det er dyrt å få pass.
Formalrytteri.

*

”Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen.S å hvorfor blir vi da ikke behandlet som barn”? Jasmin Tunc, 15.
Cemilie og Hassa Tunc og barna Jasmin, Fatima, Gasali, Yasin og Mohammad har bodd i Norge i 9 år, siden 2007 i Lillesand. 1982: Foreldrene både til mor(som var 7 år) og til far (som var 10) flykter fra krigen i Libanon 1992: Møtes og gifter seg i Tyskland. 2002: Kastes ut av Tyskland. 2003: Avslag på asylsøknad i Norge. Uten id-papirer kan de ikke returnere til Libanon. 2005: Forsøkt sendt til Tyrkia, myndighetene trodde dem ikke. Kom ikke inn i Tyrkia uten papirer. 2009: Tyrkiske myndigheter bekrefter: De er ikke tyrkiske. Familien er godt integrert. Jasmin har 5-6 både i norsk skriftlig og muntlig.
Hvorfor brukes ikke lovbestemmelsene om ”sterke menneskelige hensyn”, ”tilknytning til Norge” og ”hensynet til barna”?

*

”Jeg tenker mest på barna jeg må reise fra. Det er tungt". Farman M. Karim, 28, irakisk kurder.
Ex-eier av pizzarestaurant i Bergen. Utvist, må dra til Nord-Irak 15.mars. 2003: Fra Nord-Iran til asylmottak i oslo og Sandnes, så til Bergen. 2006: Avslag asylsøknad. Fratatt arbeidstillatelse, oppfattet ikke dette, fortsatte som pizzabaker, fikk dokumentasjon fra politiet om rett til arbeid, fikk skattekort. Samboer, liten datter, stefar til 7-åring. Kan søke om gjenforening fra Nord-Irak om tre år.
Familieuvennlig.

*

”Jeg er oppvokst her. Jeg har ingen steder å reise tilkbake til. Jeg kan ikke reise til et land jeg ikke kjenner” Fozia Butt, 25.
1989: Fozzia (4) og Abbas (3) Butt kommer til Norge fra Pakistan sammen med morwen. Tidlig på 90-tallet tar hun dem med tilbake til Pakistan. 1995: Tilbake til Norge. Sa at barna befant seg i Norge,. 1999: Bosettingstillatelsen tilbakekalt. Mor kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte å bi her med barna sine. 2005: Mor ble sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter. Norge vil sende barna ut, saken er nå i Menneskerettsdomstolen. Mer om saken i min blogg her
Det er med Fozia og Abbas som det står i Klagesangene 5:7: “Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.” Kan en ressurssvak mors lovbrudd forsvare at et humant land kaster ut to som fra de var 8-10 år aldri har bodd noe annet sted enn her?

*

"Jeg stortrives på håndballtreningen her på Rjukan". Verona Delic, 7.
2003: Ana Kvavik og Damir Delic kommer til Noirge fra Bosnia. Avslag på asylsøknad. 200%: Også Verona må ut, sier UNE. Familien bor nå i kommunal leilighet. Verona straffes fordi foreldrene har trenert utreiseplikten. UNE setter barnekonvensjonen til side og kaster ut en syvåring født og oppvokst i Norge.

*

”Jeg visste ikke engang at jeg jobbet ulovlig. Jeg var hele tiden i god tro, jeg fikk skattekort og betalte skatt”. Zarife Kashtanjeva, kosovoalbaner.
Hun har to barn (3 og 4 år), gift, bor i selveid bolig på Frekhaug utenfor Bergen. Far og barn kan være i Norge, men hun skal utvises i to år for å ha jobbet ulovlig for brudd på utlendingsloven, blant annet fordi hun fortsatt å jobbe da arbeidstillatelsen hennes gikk ut.
Firkantet familieuvennlighet.

*

"Kamur Kaplan må få bli. Ronjin,5, sterkt funksjonshemmet,krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”. Borgarting lagmannsrett.
1998: Kaplan,kurder og aktivist, flyktet til Norge. 2003: Hsutru og tre barn kommer etter. 2008 – de får endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Høyesterett overprøver. Far Kaplan utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år.
Mer om saken i min blogg her
Hjerterått.

*
En lang rekke sosiale, humanitære og andre organisasjoner som er opptatt av menneskeverd og mwenneskerett, har bedt om at barn som har levd i Norge i lang tid (for eksempel tre-fire år regnet fra ankomst) må få opphold. De ber om moderater endringer i politikken, les her.

I år feirer vi at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. Nansenpasset ga identitet og reisemulighet til nærmerer en halv million statsløse flyktninger, og reddet tusenvis av liv. Storting og regjering - det viktigste dere nå kan gjøre, er å få på plass et regelverk i Nansenpassets ånd, som vil gi identitet og verdighet tilbake til mennesker.

Det vil være nestekjærlighet i praksis.

Barnevern og kommunestørrelse

Ingen er ennå dømt i overgrepssaken i Alvdal. Dom faller 18.februar. Men avisreferatene etterlater ingen tvil om at grove overgrep er bevist.

Om det som er avdekket er enestående? Vi kan håpe, men trolig er det også her isfjell-tilstander, langt mer under overflaten enn det som er synlig.

”Bare tiltalen mot de fem voksne har vært nok til å enda en gang innse at noen barn fødes inn i en hverdag av hjerteløshet. Det er for dem at samfunnets sikkerhetsnett skal fungere. I Alvdal sviktet det. Har det med kommunens størrelse å gjøre?”

Det er Nationens nyhetsredaktør Pernille Huseby som stiller dette betimelige spørsmålet. Sosialarbeidere, helsesøstre, leger, pedagogisk-psykologisk tjeneste og barnevernspedagoger trenger et større miljø. Ikke for å ha noen å drikke kaffe med. Men for å kunne drøfte små og store saker, ta over for hverandre når båndene blir for tette og være faglig støtte for hverandre.

Hvordan? Spørsmålet er komplisert, og intet enkelttrekk er løsningen. Men Husebys spørsmål i innledningen ”Har det med kommunens størrelse å gjøre” er åpenbart sentralt. Derfor har hun helt rett når lenger ute i kommentaren fremholder at vi må tenke nytt om samarbeid og sammenslåing. Så fortsetter hun: ”…om ikke av kommuner, men av fagmiljøer”.

Hvorfor ikke om kommunestørrelse? Ja til fagmiljøene, men jeg tror ikke vi kommer langt nok dersom samfunnet ikke for alvor griper fatt i debatten om kommunesammenslåinger. Og da mener jeg ikke bare frivillig, men rett og slett bestemt av Stortinget.

Større kommuner er intet sesam-sesam, løser såvisst ikke alle problemer. Men interkommunale selskaper, stundom med sammenblanding av roller og demokratisk underskudd, er ikke den beste løsningen på alle saker som gjelder større områder. Vi har regulert helseregioner, veiregioner osv, men kommunestørrelsene er dels definert ut fra en geografi uten dagens kommunikasjonsmuligheter, dels ut fra et samfunn som var atskillig mer oversiktlig og mindre regulert.

På 1960-tallet ble det etter forslag fra Schei-kommisjonen gjennomført en reduksjon i antallet kommuner fra 744 til 454. Den var så visst ikke frivillig, men den var nødvendig. Ettertiden erkjenner det. Men i de etterfølgende årene har det bare skjedd en mindre reduksjon i antallet kommuner slik at vi i dag har 434 kommuner i Norge. Til sammenligning har Sverige 289 kommuner og Danmark har 275 kommuner.

Min spådom: Fylkeskommunen forsvinner med et regjeringsskifte. Om noen år har vi rundt 100 kommuner.- med større innflytelse, mindre detaljregulering og bredere fagmiljøer enn dagens system. Men slik det ser ut i dag er det neppe en rødgrønn regjering som kan gjennomføre en slik reform. Dessverre – også for barnevernet.

Skal vi, og det må vi, tenke nytt om samarbeid og sammenslåing, vil nettopp kommunestørrelsene være en sentral del av diskusjonen.,

På Stortinget, Magnus...

"Men tenk deg selve Stortinget, tenk deg de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget. Lavinia, Lavinia -- der er det godt å sitte." (Celius i Nils Kjærs ”Det lykkelige valg”).

Kanskje ikke bare godt? "Et hemmelig liv, med nachspiel, slagsmål mellom kvinnelige politikere, mobbing og trakassering” – skal vi tro Dagbladets 1.side og sidene 8, 9, 10 og 11. torsdag. Det er Magnus Stangeland som ”avslører elleville festhistorier og bitre politiske oppgjør på Stortinget”, der han var representant for Hordaland 1985-97.

Forhold som ligger kanskje over 20 år tilbake og ikke har noe å fortelle som kan kaste lys over viktige politiske prosesser og avgjørelser, er likegyldige. At Karita Bekkemellem ble mobbet, har hun selv levende redegjort for i ”Mitt røde hjerte”. Mer nytt er det at Erna Solberg ble mobbet i de lukkede rom fordi ”hun var tykk, på grunn av håret og hvordan hun gikk kledd”. Noe varig mén synes hun ikke å ha fått. Så har da også vår nye landsmoder vil bli, hatt Speiderhåndboken som en viktig følgesvenn gjennom livet. Pkt. 8 ”.En speider gjør sitt beste i motgang og vansker” - det har hun sannelig gjort.

Ellers får vi vite at Per Olaf Lundteigen (1993-97 og 2005 - ) var helt på jordet, eller helst sjøen, da han lovpriste sjarkens som fremtidens farkost i fiskerinæringen, at Ragnhild Queseth Haarstad (1981-97, statsråd 1997-99)var ”SV-dama vår”, og at partihøvding Johan J. Jakobsen (statsråd 1983-86 og 1989-90, sammen med Kjell Magne Bondevik politikkens Knoll og Tott, skrev Mot strømmen, 2000, og Muntre minner fra ting og torg, 2001) ”drev en regulær svertekampanje mot meg”.

Mest dramatisk: Da de ”drustelege kvinnene (Oddrun Pettersen, Ap, statsråd 1989-92, og Hanna Kvanmo, SV, Stortinget 1973-89) barka saman, reiv kvarandre i håret og gjekk så laus på blusande, som var i ferd med å bli sundrivne”. Dette skjedde heldigvis ikke i Stortingsbygningen, men på en komitéreise i Australia, og bakgrunnen var ikke politisk.

Selv om de mest tabloide historiene – og det er jo de vi jakter på – allerede er presentert i Dagbladet som en innledende markedsføring, kommer jeg nok til å lese boken. Vi politiske junkier er håpløse sånn. Husker noen ”På bakerste benk” fra 1990? 3 poeng til den som svarer Bente Bakke (stortingsrepresentant for Østfold 1981-89). Jeg leste den også. Litt mer løft var det over Håkon Kyllingmarks ”Lagspill – i krig og fred” statsråden (1963, 1965-71) bak kortbanenettet, også kalt kyllingmarkene.

Jeg tror de aller fleste politiske memoarer – og jeg har lest temmelig mange av dem – har levd et heller anonymt liv i bibliotekhyllen. Det hadde vært interessant å se en liste over reelle salgstall. Uansett: mange små og mellomstore forsøk på bautabygging.

Så spørs det om ”Gründer i grov sjø” bare plasker i politisk dødvanne eller om det kan komme vindkast fra vest som rusker litt opp i livet som Celius skildrer slik:
"Men dette: å gå ut og komme inn ganske simpelt og likefrem og selvfølgelig og sette seg ned og høre, eller ikke høre, og bla i dokumenter og lese, eller ikke lese, og vite hele tiden med usvikelig selvbevissthet at hva jeg gjør eller ikke gjør, er betydningsfullt og i gitt tilfelle kan bli avgjørende - det må du også, selv om du er kvinne, kunne forstå, det overgår alt. Det er livet i potens."

Bjarte - god nok uten ball?

Hallo Kristin Halvorsen!'
Har du hørt om Bjarte Huse Olsen? Har noen av regjeringens stadig flere kommunikasjonsmedarbeidere lest dagens utgave av Stavanger Aftenblad? Har de gjort det, håper jeg du allerede skjønner hva jeg vil. Har de ikke, bør de snarest gjøre det og legge klippet øverst i bunken for ”Hvordan stimulere til fullføring av videregående og anskaffelse av studiekompetanse”.

Jeg har registrert at du viser stor entusiasme og vilje for å oppnå bedre tall enn de som forteller at av elevene som begynte på videregående i 2004, har bare 69 prosent fullført etter fem år. Jeg har lest at du har en klart uttalt ambisjon om at i 2015 skal 75 prosent av elevkullet som begynte nå i høst ha fullført.

Du la listen høyt da satset på barnehageplass for alle. Stor honnør for resultatet, mitt barnebarn som bor i nærheten av deg på Grünerløkka trives strålende, selv om han synes at det er lite uteplass til så mange barn. Foreldrene hans en enda mer fornøyd.

Nå håper jeg inderlig at du ikke river når listen ligger på 75 pst, og kan du nærme deg 80 bedre du sjansene i Valg2013. Men jeg minner om at Steinar Hoens norske rekord i høyde 2,36 fra 1994 står seg bedre enn Reform-94. Hvis vi ser tilbake på norsk skoleutvikling de siste 30-40 årene, så finner vi gjennomsnittlig én omfattende skolereform per tiår. I tillegg har skolen i samme periode vært preget av nærmest kontinuerlige, mindre reformer. ”Nye pålegg og nye organiseringer, kan gi katastrofe,” les her

Dette vet du selvfølgelig, men jeg tar det med av hensyn til allmennheten siden dette er et åpent brev. Arne Rettedal (også SV’ere kan lære av ham, selv om han var Høyre-mann, men i den lyseblå rogalandsutgaven som det er lett for oss Venstre-folk å samarbeide med) sa i sin statsrådtid at intet notat måtte være over en side. Dette blir dessverre litt lenger, men jeg haster – og setter deg indirekte i kontakt med Bjarte Huse Olsen . Les om hans viderverdigheter her

I kortform: Bjarte gikk ut av vgs i 2007, i 2010 ville han bygge opp kompetansen for å studere videre, Fikk beskjed om at han manglet engelsk og historie. Tok eksamen i disse fagene som privatist, tok kontakt med skolen, fikk beskjed om at dette så bra ut. Januhar 2011 spurte han etter vitnemål. Men det kunne han ikke få fordi man hadde sluttet å skrive ut vitnemål for Reform '94-elever ved årsskiftet 2010/2011. Og verre: Han manglet tre timer ballspill i andre klasse på elektro!

Så skal jeg spare deg for alle forklaringene fra to rådgivere – jeg trodde slike var opptatt av at detg ble gitt gode råd, i tide – om hvorfor Bjarte faller mellom flere reformstoler. Men jeg siterer kommentaren fra et meget vettugt menneske da jeg la lkenken til Bjartes sak ut på Facebook: ”Og så lurer politikarane på kva som gjer at berre to av tre går ut av vg med eksamen! Nå må det bli slutt på dette tullet!”

Kjære undervisningsminister, du og dine byråkrater er flinke med rundskriv. Går det ikke an å sende ut et kort skriv, med følgende tekst: "Bruk sunt vett, ikke lag unødvendige hindringer i løypa til videre studier.”

Drillo snakker om å være best uten ball, kanskje er Bjarte en av dem. Haqdde han vært bedre i regelrytteri, kunne han kanskej ha avløagt eksamen i hestepolo.

Før jul inviterte du i Rococosalen på Grand Hotel i Oslo alle landets fylkesordførere til samarbeid for å heve prosenten fra 69 til 75. Jeg går ut fra at Tom Tvedt var der. Han er en kunstner med håndballen, men jeg er sikker på at han synes det bør være mulig å få studiekompetanse selv uten de tre manglende balltimene fra 2.klasse på elektro.

Hvis en av dine tar kontakt med en av hans, og de attpåtil kan vise til det korte rundskrivet jeg antydet, burde det være mulig for Bjarte å komme videre – nå. Og komme inn på statistikken over dem med fullfør videregående skole.
Lykke til!

Porno, forbud og ytringsfrihet

En debatt i Stavanger bystyre mandag ble utløst av et innbyggerinitiativ initiert av Kvinnegruppa Ottar som ville at kommunen måtte få stengt Love Shop og erklære Stavanger som pornofri sone.

Bystyret mente fornuftig nok at dette ikke er en kommunal oppgave, og tok saken til orientering. Dersom det selges filmer som kan rammes av straffelovens bestemmelser, bør dette anmeldes og etterforskes på vanlig måte. Men flere fremholdt det positive i at lovens bestemmelser om mulighet for innbyggerinitiativ ble brukt.

Representanter for Ottar har tidligere sagt at ”vi har nå fått et lovforbud mot kjøp av sex. Den logiske konsekvensen må være et lovforbud mot kjøp av porno. Det er et paradoks at det er ulovlig å kjøpe kvinner på gata, mens det er lovlig å kjøpe kvinner som viser seg fram på nettet, i blader og i filmer. Også porno er handel med kvinner”. (Marielle Leraand, leder for Kvinnegruppa Ottar i Oslo).

Dette forbudet måtte i så fall gi en helt ny §204 i Straffeloven, der det i dag heter: ”Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål”.

Dagens praksis rammer ikke fremstilling av ”alminnelig seksuell aktivitet” som samleie, onani, oralsex og liknende frivillige aktiviteter mellom voksne personer, hetero- eller homoseksuelle. Det som i dag rammes av loven er fremstilling av barn, lik, dyr, vold og tvang.
(Les mer om grensen mellom lovlig ogf ulovlig pornografi her)

Uansett hvor mye man måtte mene at porno er miljøforurensende søppel, er det grunn til å minnes tidligere pornodebatter, først og fremst relatert til litteratur (Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe.

Like før årtusenskiftet var jeg medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, som foreslo en ny formulering i Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet. Vi presiserte at ytringsfrihet ikke bare består i en frihet til å ytre hva man vil, men også en frihet til å motta de ytringer man ønsker.

Vi drøftet fem sentrale argumenter mot pornografi og vurderte deres styrke opp mot ytringsfriheten. De fem argumentene og våre bemerkninger så slik ut:

1. Pornografi er/kan være skadelig for den enkelte
Skadepotensialet er ulikt for ulike former for pornografi, pornografi virker ulikt på barn og voksne og vil ha ulik effekt på den enkelte avhengig av livssituasjon, psykiske faktorer m. v. Dette er klart et argument som må tas alvorlig, og det er det sentrale argumentet for aldersgrenser og andre tiltak for å hindre at mindreårige eksponeres for pornografi. Så langt det rekker var det etter kommisjonens oppfatning også et gyldig argument overfor voksne brukere.

2. Pornografi er/kan være skadelig for samfunnet i form av moralsk forfall
Det er vanskelig å opprettholde den alminnelige seksualmoral ved hjelp av straff.. Å avvise et forbud begrunnet i moral er imidlertid ikke det samme som å stille seg likegyldig til et moralsk forfall. Poenget er bare at moral må opprettholdes ved hjelp av sosiale sanksjoner og andre virkemidler i det sivile samfunn

3. Pornografi er skadelig for deltakerne
Overfor voksne personer kan dette være paternalistisk, mens det åpenbart har gyldighet overfor barn og er det sentrale argumentet for totalforbudet mot barnepornografi.

4. Pornografi hindrer kvinner i å ytre seg
En variant av dette er at når sterke grupper dominerer det offentlige rom med sine ytringer, blir det mindre plass til andre. De som ikke slipper til, blir gjennom dette tvunget til taushet. Argumentet peker åpenbart på et reelt forhold og et reelt problem – den faktiske ytringsmuligheten påvirkes av mengden og kvaliteten på de andre ytringene som også framføres på torget.

En annen variant sier ikke bare at kvinner ikke når fram med sine ytringer fordi pornografien er dominant og tar opp plassen. Den sier i tillegg at pornografiens kvinnebilde forandrer publikums oppfatning av den kvinnelige taler, hennes karakter, ønsker, behov og standpunkter, og kan kanskje også forandre hennes egen oppfatning av hvem hun er og hva hun vil.

Når kvinner sier nei, lærer man av pornografien at hun egentlig sier ja. Pornografien gjør det derfor umulig for kvinner å delta effektivt i den prosessen ytringsfriheten skal beskytte – nemlig ideenes kamp om opinionens gunst.

Kommisjonen var enig i at det er all grunn til å hjelpe fram synspunkter og ytringer fra grupper som har problemer med å bli hørt, men det er ikke holdbart å nekte noen å ytre seg med den begrunnelsen at andre skal slippe fram. Staten må gjerne bygge større kasser til å stå på eller kjøpe megafon til de med spede stemmer, men staten kan ikke nekte andre å holde sine taler.

5. Pornografi er – på samme måte som rasistiske ytringer – en kollektiv ærekrenkelse av en undertrykt gruppe, og som sådan hindrer den likestilling og likeverd.
Dette argumentet setter frihet opp mot likhet, og innebærer dermed kjent stoff, bl. a. fra konflikten mellom hatefulle ytringer og vern mot diskriminering. Når pornografer (og rasister) nektes ytringsfrihet på dette grunnlaget, er det fordi deres ytringer – deres bidrag til på den offentlige scene – oppfattes som en forurensing. De motarbeider og lager vansker for gode krefter som vil løfte alle deler av folket til en bedre, mer likestilt framtid.

Slike mennesker kan vi få fjernet fra våre hjem, vi kan fjerne dem fra arbeidsplasser (seksuell trakassering, rasistisk mobbing), de kan kanskje utvise fra skoler etc. Men tar man likheten på alvor – den likheten som ligger i lik rett til å ytre seg – kan man ikke fjerne dem totalt fra samfunnet. Man kan motarbeide dem, men ikke vedta lover som forbyr deres ytringer – så sant det er rene ytringer og ikke oppfordring til iverksettelse av straffbare handlinger.
Det ville i så fall være i strid med de mest grunnleggende likhetsbestemmelser av alle – nemlig lik rett til å delta i den politiske prosess og lik rett til gjennom sin eksistens å sette avtrykk på det moralske miljø.

I ytringsfriheten ligger det ingen rett til å bli hørt eller å få innflytelse, bare en rett til å forsøke å oppnå et publikum. I et samfunn basert på en slik likhet kan man ikke utelukke synspunkter ved lov, bare få synspunktene diskreditert gjennom avsky, forakt og latterliggjøring.

Ytringsfrihetskommisjonen mente at forbud mot pornografi – enten i form av totalforbud eller mer begrenset i form av et spredningsforbud – må på samme måte som andre innskrenkninger i ytringsfriheten oppfylle det hovedkriteriet for Grunnlovsformuleringene om, ytringsfrihet,. Det vil si at inngrepet må la seg forsvare ”holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.” Dette innebærer bl. a. at man må klarlegge hvilke av de tre prosesser som ytringsfriheten verner som blir forstyrret ved det aktuelle inngrepet.

I de mer litterære utuktssakene fra 1950- og 60-tallet grep forbudene forstyrrende inn i det da pågående, demokratiske ordskifte om hvilken plass seksualiteten skulle ha i offentligheten. Det må kunne legges til grunn at forfatterne – i større eller mindre grad – hadde et ønske om å frigjøre seg selv og andre fra det de så som negative tabuer. Dette ble naturlig nok en kraftig utfordring for dem som mente de herskende normer var de riktige, og eneste forsvarlige. Et forbud mot visse ytringer fra den ene part griper i en slik situasjon direkte og forstyrrende inn i den demokratiske prosess, dvs. den alminnelige debatt om hva som bør holdes for riktig. I ettertid ser vi at forbudene ikke virket – et mer åpent syn på seksualitet har vunnet frem fordi flertallet – av ulike grunner – var mest lydhøre overfor den nye tids argumenter.

Kommisjonen hadde vondt for å se at fravær av forhåndssensur av film for voksne i seg selv skulle føre til økt spredning av ulovlige pornografiske eller grovt voldelige filmer. Innsatsen mot ulovlige levende bilder vil i første rekke være en oppgave for politiet. Produsenter, distributører og forhandlere av ulovlig pornografi sender ikke sine videofilmer til forhåndsgodkjenning men satser på lite synlige salgskanaler, som postordre, bakgårdsbutikker og betal-TV via satellitt. For barneporno foregår distribusjonen helt i det skjulte.

For mindreårige som mottakere kan det være nødvendig med forhåndskontroll. I vårt forslag til ny Grl. § 100, 4. ledd åpnes det derfor opp for forhåndssensur av levende bilder som skal vises for personer under 18 år. En slik sensur vil i praksis si at den som ønsker film, video eller dataspill på kommersiell basis distribuert til umyndige ikke lovlig kan gjøre dette før et kompetent organ har fastsatt aldersgrenser.

Kommisjonen gikk derfor inn for for forhåndssensur av levende bilder som skal vises for personer under 18 år. En slik sensur vil i praksis si at den som ønsker film, video eller dataspill på kommersiell basis distribuert til umyndige ikke lovlig kan gjøre dette før et kompetent organ har fastsatt aldersgrenser.
Det er viktig å ta hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Regler om tid og sted for når visse støtende ytringer er tillatt er langt mindre betenkelig enn et totalforbud. Det sentrale er at ytringene lovlig kan fremsettes og mottas, ikke at de kan framsettes over alt og hele tiden.

Grunnlovens § 100 og EMK art. 10 verner både retten til å ytre seg, og retten til å motta ytringer. Forhåndssensur av pornografi må anses som et inngrep i den formelle ytringsfrihet (retten til i det hele tatt å kunne ytre seg), og det må stilles strenge krav til slike inngrep for at det ikke skal bli ansett som krenkelse.

De er viktig å ta hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Regler om tid og sted for når visse støtende ytringer er tillatt er langt mindre betenkelig enn et totalforbud. Det sentrale er at ytringene lovlig kan fremsettes og mottas, ikke at de kan framsettes over alt og hele tiden.

”Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager” (Sigrid Undset)

(Ytringsfrihetskommisjonens innstilling finnes på http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/1999/nou-1999-27/7.html?id=142126)

Stafett og lokalvalg

”Stafett er stafett" (NRK-skiskyting), men valg er ikke valg før stemmene telles opp. Floraen av månedlige meningsmålinger er så stor at omtrent alle partier kan plukke en blomst, holde den frem og forkynne et gledens budskap. Det er forunderlig at garvede politikere lar seg lokke til å gi kommentarer til enkeltmålinger. Der det er store utslag en måned, er det nesten alltid en justering den neste. Det eneste fornuftige er å bruke enkeltmålingene til å lage et gjennomsnittsbilde, og selv det behøver ikke å vært helt dekkende.

Jeg savner svært ofte tall som forteller hvor mange som har svart ”vet ikke”, altså velgere som har plassert seg på gjerdet i et urolig politisk landskap. Mon det ikke er flere enn vanlig, og mon ikke innslaget av tidligere Ap-velgere er større enn normalt.

Etter en turbulent høst med flere feilskjær, tror jeg at flere velgere vil hoppe ned fra gjerdet og lande på den gamle Ap-teigen og dermed gi en vår med ljose dagar, lengting mot en mindretallsregjering, mer liv og song Selvtilliten vil vokse. Antydningene om at ledende politikere har henvendt seg til statsministeren og bedt om at partiet kjører en klarere Ap-linje, kan også gi pluss. Altså: En langt bedre Ap-vår 2011 enn høst 2010.

Det absolutte Høyre/Frp-flertall som noen målinger har vist, tror jeg vil forsvinne som snø i solbakken i slutten av mars. Det vil forundre meg om ikke vi i løpet av kort tid får en liten make up i regjeringens ansikt, noen kommer – andre må gå. Alle tre partier vil bli berørt. Antall statsråder til hvert av dem vil være endret, men det kan bli endringer i departementsoppbyggingen. Bistand og miljø bør være egne departementer, og for å få til SV-kabalen kan Kristin Halvorsen ta forskning og høyere utdanning.

Alle målingene dreier seg om stortingsvalg. Det har vi ikke før om 31 måneder Det interessante er kommunevalgene. Vi vet at tallene her ikke uten videre korresponderer med riksvalg, selv om de rikspolitiske trender også gjenspeiles i lokalvalg. Person-og saksvalg gir stundom markante utslag.

Det er lokalvalgene som kan utløse reaksjoner særlig fra de to små regjeringspartnerne Sp og SV, og avgjøre om rødgrønt fortsetter eller om Ap kan få gjennomført mer av sin politikk gjennom å styre med vekslende flertall – noe som også vil gi Stortinget noe av makten tilbake. I øyeblikket kan det synes som om SV har mindre grunn tilå frykte velgernes dom enn Ap og Sp. Valgets tale i relasjon til tallene fra 2007 kommer til å avgjøre regjeringens fremtid.

I dag offentliggjøres en meningsmåling om det kommende kommunevalget.
Ap: 22,5 (29,6)
Høgre: 30,1 (19,3)
FrP: 17,5 (17,5)
KrF: 4,9 (6,4)
Sp: 5,4 (8,0)
SV: 6,7 (6,2)
Venstre: 6,3(5,9)
Rødt: 2,7(1,9)
(Undersøkelse fra Norfakta og Landslaget for lokalaviser (LLA)24.-26. januar, resultatene er veid mot fylke, kjønn, alder og kommunestyrevalget i 2007. Tusen personer er spurt. Feilmargin for utvalget 3,1 prosent. 21 prosent svarte vet ikke. Seks prosent svarte at de ikke ville stemme, eller ikke ville svare)

Rikssynser Frank Aarebrot tror ikke målingen automatisk betyr et like stort ras av ordførerverv for Senterpartiet (nedgang fra 8,0 til 5,4. Partiet, som sitter på mange ordførerposisjoner rundt om i landet, forhandler både mot venstre og høyre i lokalpolitikken - noe som ikke behøver å bety så store forandringer. Men skulle valgresultatet bli i nærheten av det denne målingen antyder, tror jeg mange posisjoner vil gå tapt for partiet. Skulle resultatet bli i nærheten av det disse tallene (novembertallene var like lite oppløftende) antyder, vil det karakteriseres som et katastrofevalg.



Høyre får stadig imponerende tall, og jeg er enig i at partiet ligger an til å få flere ordførere, kanskje særlig i større kommuner. Men samtidig er det jo slik at det er ingen garanti at store partier alltid får ordføreren. Når et lite parti som KrF er i Akershus i forrige periode hadde fylkesordføreren (med Ap-varaordfører) sier det litt om spill og posisjoner. Og at Lars Petter Heggelund (V) er ordfører i hedmarkkommunen Åsnes, forteller også noe om personer og saker.

Frem mot september-valget: Husk at stafett alltid er stafett. Noen brekker staven eller går tom for krefter eller hekter i en sving, noen har helt spesielle spurtegenskaper.