Praktisk nestekjærlighet - hva er det? Ikke spør den norske regjering. Den har de siste årene gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden. Rommet mellom loven og det menneskelige er forsvunnet.
"Alle skal behandles likt", sier statsminister Stoltenberg. Men nettopp da blir behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn overtrumfes av "innvandringspolitiske hensyn". Disse "hensyn" vifter FNs barnekonvensjon til side, de synes helt overordnet hensynet til barns beste. Og tilfeller der en forelder vises ut mens ektefelle og barn får bli, preges av et formalistisk regelrytteri og manglende medmenneskelighet. Man bruker ikke de muligheter som loven gir for å vise skjønn. Ofte er det ett menneske som avgjør en families skjebne, og a avgjørelsene er preget av åpenbare politiske signaler.
Politikerne har ansvaret for flyktningspolitikken. "Når håndhevelsen av reglene bryter med fornuft fornuft og rettferdighet, må reglene endres"
Morgenbladet).
"Når Norge ikke vil anerkjenne klageadgangen for brudd på barnekonvensjonen, følger regjeringen dårlige råd fra sentrale jurister" (Gudleiv Forr i Dagbladet) 21.januar.
Marie Amelie er såvisst ikke den tristeste skjebne skapt av norsk asylpolitikk. Men hun har gitt ansikt til tusener av papirløse somn lever i Norge,hun fikk synliggjort byråkratiseringen og de harde realitetene i vår asylpolitikk, og hun har "spredt lys over et område som altfor lenge har ligget i mørke" (Anders Heger). Men den ordningen som skreddersys for henne bidrar omtrent ikke til å bedre forholdene for tusenvis av asylsøkere som lever tilnærmet uten rettigheter i et land som omtrent er både det mest flyktningerestriktive og det mest rike i Europa.
Fra de avisene jeg leser har jeg plukket saker fra de siste ukene som viser hvor lett det er å snakke om prinsipper og konsekvens. Men like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. I andre aviser finnes sikkert tilsvarende historier, De dukker stadig oftere opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.
*
”La meg få ta vare på familien min”. Siltane Ghebremichael, eritreisk prest i den ortodokse kirken i Tananger, Rogaland.
Fikk politisk asyl i 2008. Har kone og fire barn, de oppholder seg på et ”trygt sted – foreløpig” . Får ikke gjenforening fordi det ikke ble søkt innen et år fra mottatt arbeidstillatelse (innstramming i reglene fra jan. 2010). Fikk beskjed om at kone og barn måtte søke selv fra Eritrea, vanskelig å skaffe papirer i et land der fødsler ofte ikke registreres og der det er dyrt å få pass.
Formalrytteri.
*
”Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen.S å hvorfor blir vi da ikke behandlet som barn”? Jasmin Tunc, 15.
Cemilie og Hassa Tunc og barna Jasmin, Fatima, Gasali, Yasin og Mohammad har bodd i Norge i 9 år, siden 2007 i Lillesand. 1982: Foreldrene både til mor(som var 7 år) og til far (som var 10) flykter fra krigen i Libanon 1992: Møtes og gifter seg i Tyskland. 2002: Kastes ut av Tyskland. 2003: Avslag på asylsøknad i Norge. Uten id-papirer kan de ikke returnere til Libanon. 2005: Forsøkt sendt til Tyrkia, myndighetene trodde dem ikke. Kom ikke inn i Tyrkia uten papirer. 2009: Tyrkiske myndigheter bekrefter: De er ikke tyrkiske. Familien er godt integrert. Jasmin har 5-6 både i norsk skriftlig og muntlig.
Hvorfor brukes ikke lovbestemmelsene om ”sterke menneskelige hensyn”, ”tilknytning til Norge” og ”hensynet til barna”?
*
”Jeg tenker mest på barna jeg må reise fra. Det er tungt". Farman M. Karim, 28, irakisk kurder.
Ex-eier av pizzarestaurant i Bergen. Utvist, må dra til Nord-Irak 15.mars. 2003: Fra Nord-Iran til asylmottak i oslo og Sandnes, så til Bergen. 2006: Avslag asylsøknad. Fratatt arbeidstillatelse, oppfattet ikke dette, fortsatte som pizzabaker, fikk dokumentasjon fra politiet om rett til arbeid, fikk skattekort. Samboer, liten datter, stefar til 7-åring. Kan søke om gjenforening fra Nord-Irak om tre år.
Familieuvennlig.
*
”Jeg er oppvokst her. Jeg har ingen steder å reise tilkbake til. Jeg kan ikke reise til et land jeg ikke kjenner” Fozia Butt, 25.
1989: Fozzia (4) og Abbas (3) Butt kommer til Norge fra Pakistan sammen med morwen. Tidlig på 90-tallet tar hun dem med tilbake til Pakistan. 1995: Tilbake til Norge. Sa at barna befant seg i Norge,. 1999: Bosettingstillatelsen tilbakekalt. Mor kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte å bi her med barna sine. 2005: Mor ble sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter. Norge vil sende barna ut, saken er nå i Menneskerettsdomstolen. Mer om saken i min blogg her
Det er med Fozia og Abbas som det står i Klagesangene 5:7: “Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.” Kan en ressurssvak mors lovbrudd forsvare at et humant land kaster ut to som fra de var 8-10 år aldri har bodd noe annet sted enn her?
*
"Jeg stortrives på håndballtreningen her på Rjukan". Verona Delic, 7.
2003: Ana Kvavik og Damir Delic kommer til Noirge fra Bosnia. Avslag på asylsøknad. 200%: Også Verona må ut, sier UNE. Familien bor nå i kommunal leilighet. Verona straffes fordi foreldrene har trenert utreiseplikten. UNE setter barnekonvensjonen til side og kaster ut en syvåring født og oppvokst i Norge.
*
”Jeg visste ikke engang at jeg jobbet ulovlig. Jeg var hele tiden i god tro, jeg fikk skattekort og betalte skatt”. Zarife Kashtanjeva, kosovoalbaner.
Hun har to barn (3 og 4 år), gift, bor i selveid bolig på Frekhaug utenfor Bergen. Far og barn kan være i Norge, men hun skal utvises i to år for å ha jobbet ulovlig for brudd på utlendingsloven, blant annet fordi hun fortsatt å jobbe da arbeidstillatelsen hennes gikk ut.
Firkantet familieuvennlighet.
*
"Kamur Kaplan må få bli. Ronjin,5, sterkt funksjonshemmet,krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”. Borgarting lagmannsrett.
1998: Kaplan,kurder og aktivist, flyktet til Norge. 2003: Hsutru og tre barn kommer etter. 2008 – de får endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Høyesterett overprøver. Far Kaplan utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år.
Mer om saken i min blogg her
Hjerterått.
*
En lang rekke sosiale, humanitære og andre organisasjoner som er opptatt av menneskeverd og mwenneskerett, har bedt om at barn som har levd i Norge i lang tid (for eksempel tre-fire år regnet fra ankomst) må få opphold. De ber om moderater endringer i politikken, les her.
I år feirer vi at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. Nansenpasset ga identitet og reisemulighet til nærmerer en halv million statsløse flyktninger, og reddet tusenvis av liv. Storting og regjering - det viktigste dere nå kan gjøre, er å få på plass et regelverk i Nansenpassets ånd, som vil gi identitet og verdighet tilbake til mennesker.
Det vil være nestekjærlighet i praksis.
Henning Eidsheim har friklatret Freerider på El Capitan
for én dag siden
Bra artikkel!
SvarSlettKjempebra arbeid du har gjort! Vi må få enda mer oppmerksomhet rundt dette problemet. ALLE jeg har snakket med synes det er veldig rart at man ikke skal få ha sin kjære i landet, når man er gift og har felles barn. Synd at de ikke skjønner at de kanskje har stemt fram denne politikken selv...
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett