Er Oslo-fokus i de store avisredaksjonene en årsak til at folk mister fotfeste fordi mediene ikke er opptatt av de sakene som betyr mest for folk? Blir det ikke vanskelig å fylle rollen som vaktbikkje dersom mediene har mye lavere tillit hos folk enn de institusjonene og personene mediene ser satt til å overvåke?
Bakgrunnen for at spørsmålene stilles nå – de dukker opp med jevne mellomrom – er en internasjonal undersøkelse, gjengitt i Klassekampen. Bare 28 pst stoler på mediene, mot 44 pst i EU. Vi stoler også mindre (44 pst) på næringslivet enn i EU-landene, (53 pst), mens vi har større tillit til staten (74 pst) enn dem (46 pst).
Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser: Hvor mange er spurt, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv. (Jeg kommer til å bruker avis-begrepet, det er som regel avisene som kommer i skuddlinjen når det gjelder tillit og troverdighet, og det er også avisene som settes i fokus i Klassekampens reportasje).
Politikerforakten svarer til politikernes forakt for folket, og pressen får ikke lenger funksjonen som medium eller formidler der politikere og opinion ikke når hverandre på en rasjonell måte.
Dersom vi plasserer en journalist inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at de som ofte havner langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.
Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som varer på spørsmål om tillit til mediene:
Du er kommet over opplysninger som er så ømfindtlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken? Jeg tror ikke at de nyhetsformidlerne som ofte ligger nederst på troverdighetsstatistikken vil komme dårligst ut av en slik undersøkelse.
Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt,eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum
For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender. Men det er opplagt at når avisen blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, så kan det gå utover dens kritiske potensiale.
Det går også an å spørre om liten tilliti noen tilfeller kan henge sammen med at de har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold. Ikke sjelden opplever jeg at oppslagenes større og billedbruken forarger så sterkt at de skygger for selve sakens innhold. Dette skjer mest der avisens nedslagsfelt er minst.
For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller mot departementet.
Dette er en del av avisenes funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det kan kanskje stundom gjøre det vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.
Når dette er sagt: I de 11 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk.SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.
Avisene har naturligvis ikke bare har en kritisk funksjon. Det har de slett ikke. De har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen nylig skrev: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn".
Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre. I forhold til spørsmålet om tillit, kan dette problemet bli forsterket hvis det gir økt uttelling å nøye seg med å bekrefte og stryke nærmiljøet)både georgrafisk og ideologisk) over håret, mens opprivende avsløringer, som er helt nødvendige for å forebygge hele skalaen fra intern og uformell maktbruk og kameraderi til direkte korrupsjon og svindel, svekkes eller faller bort.
Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe
mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset,gir håp.
Arbeiderjournalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk er det blangt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedree hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?
Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi et riktig bilde av helheten. Det er tillitsskapende.
Tillitsmålingene har altså etter min mening noe tvetydig over seg. Liten tillit er ikke noe bevis på kritisk evne, like lite som stor tillit nødvendigvis er et bevis på god journalistikk. Begge resultater bør være utgangspunkt for kontinuerlig kritisk gjennomgang av egen praksis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar