Kirke og kultur - om å forvalte det som ikke er til salgs

Rogaland Teater hadde høy prestefaktor og det allmenne prestedøme var godt representert under gårsdagens ”Haugtussa”. Den påfølgende samtale mellom forfatteren og garborgianeren Tor Obrestad og biskop Erling Pettersen var nok et trekkplaster. Men egentlig tror jeg at lignende seanser etter hver eneste fremsyning av av denne ”forteljande borg for Veslemøy sin vonde og gripande reise gjennom den umoglege kjærleiken” (teatersjef Arne Nøst), ville ha økt opplevelsesverden av et en allerede fremragende forestilling.

Møtet mellom teatret, litteraturen og det kristne verdigrunnlaget var kort (tematikken tatt i betraktning), men godt. Bare denne sluttformuleringen fra biskopen viser det universelle i Garborg: ”Han har bedre enn noen i vår tid satt navn på de ting som nyreligiøsiteten har brakt inn i landet”.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur.
Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter. Gårskveldens møte på teatret var en flik av dette nye scenebilde.

Da vi i Den norske kirke for noen år siden fikk utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs.

Kirke og kultur deler en felles forutsetning; mennesket er i bunn og grunn et åndsvesen. Når kommersielle aktører henvender seg til hjertene våre, er det lommebøkene våre de vil ha tak i. Men menneskelivet er mer enn kjøpekraft og konsum, og kirken og kunsten er samfunnslivets urokråker som minner oss om vårt opphav og vår målsetting.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for media og samfunn :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det”.