Fra begge sider: Selve symbolet på Den kalde krigen.
En 45 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder. Her vokste det moderne Berlin frem. Foran meg ligger Europas i sin tid travleste veikryss, det hadde verdensdelens første trafikklys (1924). Nå en stor svart uhygge som gjennomhulles av stadige stråler fra lyskasterne. Vakttårn, bevæpnede soldater, hunder.
Denne aprilkvelden jeg fra Kurfürstendamm. Bak meg ligger Vest-Berlin med sine reklamer, sine lys, sine innbyggere som trass i at byen er omgitt av Øst, likevel kan puste fritt. En minneplate forteller om Peter. 19 år, skutt under et forsøk på å unnslippe kommunistregimet i øst.
Jeg hadde sett agentfilmer, lest spenningsromaner. Men øyeblikkenes korte underholdningsspenning blir i denne kveldens nærhet avløst av realitetenes grep om følelsesapparatet: Sinne over skjebnen til et delt folk, over ideologiers spill med menneskeskjebner. Glede, men også angst. Hvor lenge skal deler av det gamle Europa måtte leve med mørke midt på dagen? Er det sikkert at vi er ferdige med krig i vårt nabolag nå?
Februar 2011: Så er jeg tilbake på Potsdamer Platz etter 35 år. Nå et levende menneskemylder, de strømmer ut og inn i det store Sony-komplekset, med kort rundt halsen. Berlinale, den store filmfesten. Kevin Spacey er i øyeblikket den store celebriteten , han er her med ”Margin Call”, en beretning om ukulturen i bankbransjen, om dollartestosteron.
En gang et senter i verdens 3. største by. Så 45 år i ruiner, gjennombombet av nærmere 1000 fly så sent som i februar 1945. Muren faller. Investorene kommer, fulgt av store byggekraner. I dag moderne og tettpakket, som å være på Manhattan i en lavere utgave, moderne og tettpakket, mer preget av tung arkitektur enn eleganse. Symbolet på det nye Tyskland som er vokst frem.
En liten bit av Muren står i utkanten av plassen, Hvor mange av de som haster fordi husker, eller bryr seg om historien? ”Topograhie des Terrors”, et par håndgranatkast borte, gir beskjed. Her er et lengre stykke av muren, tidligere fylt av informasjonstavler. Nylig erstattet og utvidet av et ærlig, skremmende dokumentasjonssenter. Det forteller om Hitler, stormanngalskapen, forførelsen av nesten et helt folk, konsentrasjonsleirene, et menneskesyn som ville utrydde jøder, sigøynere og homofile, die Untermenschen. Beretningen om Det tredje Rikes vekst og fall, om grusom tortur, om offiserer som smilende og med en sigarett i hånden tar en pause i nedslaktningen av fanger med nakkeskudd før de kastes i massegraver. Quisling og Terboven representert, såvidt . Det var ikke i Norge at man opplevde det store grusomhetsvolumet.
Berlin er mye. Den ombyggede Riksdagen med sin fascinerende kuppel, opplevelsesfulle Museumsinseln, de spennende nye kunstuttrykkene, Unter den Linden, Brandenburger Tor, Kaiserwilhelm gedachtniskirke og like i nærheten den sjarmerende og rimelige matstedet Marché (de beste rundtstykkene jeg noensinne har smakt), Operarestauranten( fantastiske kaker og is), osv.
Og ikke minst Potsdam,en halvtimes vei unna, litt større enn Stavanger. Jeg tok lørdagen der, og det ble en interessant opplevelse. Schloß Sanssouci, sommerresidens for den preussiske kongelige familie. Neues Palais,sommerresidens for den tyske keiserlige familien fra Wilhelm. Cecilienhof, der "de tre store" sommeren 1945 bestemte administrasjonen av Tyskland. En fin spasertur derfra på 2 km til Glienicker Brücke, spionbroen der den russiske spionringlederen i USA,Rudolf Abel, i 1962 ble utvekslet med den amerikanske spionflypiloten Francis Gary Powers midt på broen.
Men glem ikke Topographie des Terrors, glem ikke det egenartede Holocaust-minnesmerket like ved Brandenburger Tor. Og har du mulighet til å kjøpe billett til La Traviata på Staatsoper (midlertidig i Schiller-teatret) – bruk den.
***
Berlin etter 1945:
1945: Sovjetiske styrker erobrer Berlin 2.mai. USA, Storbritannia og Frankrike får i hver sin sektor i den sørlige og vestlige del av Berlin; resten av byen okkuperes av Sovjetunionen.
1948: Sovjetunionen iverksettetr fullstendig blokade av forbindelsen til lands og til vanns mellom Vest-Tyskland og sektorene okkupert av vestmaktene i Berlin. Vestmaktene etablerer en luftbro med løpende tilførsler per fly i storstilt omfang.
1949: Blokaden heves. Øst-Tyskland (DDR) gjør Berlin til hovedstad.
1950: Vest-Berlin blir delstat i Vest-Tyskland,uten fulle rettigheter.
1962: 13.august reiser DDR en 12 km betongmur, og 137 km piggtråd.
1965: 45,1 km lang betongmur, elektriske gjerder og fortifikasjoner. Et bredt belte på østsiden var ubebodd og skarpt bevoktet. Syv overgangssteder, hvorav ett for utlendinger, diplomater og alliert militært personell (Checkpoint Charlie). For tyskere ble det innført spesielle besøksordninger, som for østtyskerne stort sett bare omfattet pensjonister.
1972: Mulig for vestberlinere å besøke sine slektninger i Øst-Berlin.
1978: Den «moderne grensen»: 106 km med 3,5 m høy betongmur, 67 km med 3-5 m høy piggtråd, 116 vakttårn og 20 bunkere, 105 km med pansergraver, 127 km med gjerde og 124 km med veier for grensevaktene.
1989: DDR åpner for fri utreise. Dagen etter faller Muren i Berlin, noen måneder senere er den fjernet overalt. 1991: Berlin blir hovedstad igjen, hovedstaden flyttes fra Bonn.
Mellom 1961 og 1989 flyktet over 5 000 fra øst til vest (5.-13 august 1961 registrerte 15 070 seg som flyktninger i Vest-Berlin); litt over 3 200 ble arrestert for fluktforsøk, mens kanskje så mange som 1 000 ble drept under fluktforsøk. Berlins myndigheter oppgir tallene som usikre (Wikipedia).
Muren krevde sitt første dødsoffer allerede 19. august 1961, da en østberliner omkom etter å ha hoppet ut fra sin bolig for å flykte. I 1962 ble den første flyktning skutt og drept ved muren, og til sammen 77 mennesker ble i tiden frem til 1989 drept på eller ved muren i forbindelse med fluktforsøk (Store Norske Leksikon).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar