Hjerterått

Da Abbas og Fozia Butt ble sendt til Trandum asylmottak i 2007 forsto ikke politimennene der noe. Foran dem satt to norske ungdommer som snakket flytende norsk. Og rundt dem var folk fra hele verden som ventet på å bli sendt hjem til et annet land.

Abbas og Fozias sak belyser noe av det dilemme som preger lov og håndtering av slike saker. De to to har bodd 18 år i Norge, størstedelen av sitt liv, De er helt integrert, de har et sted å bo. Men de har nå sittet i kirkeasyl i over ett år. To ganger har tingretten gitt dem medhold, to ganger har UNE anket og fått medhold i lagmannsretten. Saken sendt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det burde ikke ha vært nødvendig. Staten burde se at disse to har en slik tilknytning at det er rimelig og fornuftig å la dem bli i Norge. Som Trine Skei Grande sier det: ”Dette er bare dumt, saken kunne vært løst på et øyeblikk, hvis bare Utlendingsnemnda tok til vettet”.

Søsknene kom til Norge sammen med moren i 1989. Tidlig på 90-tallet tok moren dem med tilbake til Pakistan. I 1995 kom de igjen til Norge. UNE mener at moren da bevisst ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene, slik at familien fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde vært i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge. Moren som kunne lite norsk og hadde lite innsikt i norsk lovverk, valgte likevel å bo i her med barna sine. I 2005 ble hun tatt og sendt til Pakistan hvor hun døde kort tid etter.

Abbas og Fozia kjente ikke til situasjonen de var i, før politiet kom til skolen deres og arresterte dem i klasserommet. Abbas har noen mindre lovbrudd som ligger langt tilbake i tid, men de har ingen innvirkning på oppholdsnektelses- spørsmålet. Hans søster, Fozia, har ikke noen slike forhold, og hun er også oppholdsnektet

Jeg kan skjønne tvilen hos saksbehandlere og rettsmyndigheter i denne saken. Men den er spesiell, og vil ikke kunne danne presedens. Det er godt at menneskerettsdomstolen vil ta saken, men det burde ikke være nødvendig at den kom så langt.. De to har en så sterk tilknytning til Norge at det synes ikke rimelig at de skal straffes for morens feil og egne ungdomssynder, og derfor sendes til et land de ikke husker og en far de ikke kjenner. Når det er stor usikkerhet også i juridisk sammenheng, må tvilen komme ”tiltalte” til gode.

Klimaet og holdninger i saker som gjelder flyktninger og innvandrere.i Norge er blitt hardere i slike saker. Viktige meningsbærere for humanistiske idealer i debatten rundt asyl ble svekket eller forsvant i stortingsvalget.
Arne Strand karakteriserer situasjonen godt i sin artikkel i Dagsavisen : "Ap brukte sine muskler og la SV flat i asylpolitikken. Resultatet ble en tøffere asylpolitikk enn Fremskrittspartiet førte for bare noen år siden. SV svelget en så stor asylkamel at pukkelen er lett synlig på partiets rygg."

"Hjerterått", skriver Shabana Rehman Gaarder i Aftenposten. Det er vanskelig å nvære uenig med henne. Er det gått prestisje i saken om Fozias og Abbas? Skal 18 års opphold i Norge likevel bety at de utvises? Straffet for deres avdøde mors feil? Er dette norsk humanisme anno 2010?