Anonym nettdebatt

Hvor mye skal man tåle av anonyme innlegg på nettet? Pressens Faglige Utvalg (PFU) satte i alle fall en grensestolpe i sitt møte tirsdag. Advokat Mona Høiness fikk medhold i sin klage mot Hegnar Online i to debatter med særdeles grovt innhold om Høiness. ”Innleggene som var publisert, lå for lenge tilgjengelig på nettet før de ble fjernet”, sa PFU. Begge debattene kom i etterkant av Kapital og Finansavisens omfattende omtale av Høiness' personlige og økonomiske forhold til en eldre kvinne. Hegnar Online mener nettstedet har en fungerende overvåking av sitt umodererte debattforum, og at innlegg ble fjernet da de ble gjort oppmerksom på innholdet. Innleggene lå ute i ti dager før de ble fjernet.

”En av de mest opplagte overtrampssakene jeg har sett innenfor dette området Ingen skal bli utsatt for dette i det offentlige rom. Det er ikke tvil om at det i dette tilfellet ikke har vært noen god overvåking av det som foregår”, sa John Olav Egeland, Dagbladet, medlem av PFU.

Nettavisenes kommentarfelt gir muligheter for raske meningsytringer og klare tilbakemeldinger. Men del velger å holde seg borte fra slik debatt fordi de synes miljøet blir grapsete. I stedet for å vitalisere samfunnsdebatten, har vi sett en del banalisering og vulgarisering. Politikere og andre som både burde deltatt i meningsdannelsen, og blitt påvirket av argumentene de møtte, trakk seg unna.

En del anonyme innlegg i norske nettdebatter preget av totalt manglende folkeskikk. Heldigvis bedres tilstanden . Flere nettaviser har begynt enten med etterkontroll eller aller best: gjennomlesning på forhånd, der man fjerner injurierende beskyldninger, rasistisk eller sjikanøst innhold – slik som det skjer med debattene i papiravisene.

Nylig skrev politisk redaktør Siri Wahl Olsen i en kommentar i papir-Adressa at avisens policy for nettdebatter fører nå til at om lag 20 pst av innleggene havner i den elektroniske søppelkassen. Interessant forslag: Avisen vil vurdere en debattskole for ungdom. Der kan de unge lære at de når frem gjennom saklig og seriøs argumentasjon, ikke gjennom skjellsord og sjikane.

Bakgrunnen for kommentaren var at varaordfører Knut Fagerbakke to dager tidligere hadde fortalt i formannskapet hvordan hans datter ble grovt mobbet på skolen. Han kritiserte både adressa.no og andre nettsteder for at folk fikk slippe til med rasistiske kommentarer, sjikane og ærekrenkelser, og han utfordret mediene til å ta større ansvar i kampen mot mobberne.

De som sier ja til anonyme innlegg fremholder at det er viktig at folk skal få lov til å ha kontroversielle meninger og kunne ytre dem, uten å måtte stå personlig til regnskap for dette. At det er standpunktene som teller, ikke hvem som har dem. At debatter på internett er slik de er fordi internett er slik det er. Raske og spontane reaksjoner. Debatten formes av mediet. Nettdebatten sammenlignes med en motorvei der de som har laget den ikke kan ta ansvar for hvordan bilistene oppfører seg, eller med en postkasse der nettavisen bare er formidler uten at man tar noe ansvar for innholdet. Eventuelt at man i ettertid fjerner innlegg som overtrer en nærmere definert etisk grense.

Jeg, en steinaldermann i mediesammenheng, menmer at redaktøransvaret er det samme på nett som på papir. En redaktør har ansvar for alt som publiseres, bare da kan man få respekt for kildevernet.

Norsk Journalistlag har gått inn for en barskere holdning enn Norsk Redaktørforening. Her heier jeg på journalistene. Det finnes åpenbare tilfeller der en redaktør bør godtar anonyme kilder, for eksempel i en viktig varslingssak. Men nettdebatten bør ha interesse utover det mer underholdningsmessige eller som en utslippskanal når den forvirring eller det sinne som måtte rører seg i innsenderes indre fullstendig bobler over. I alle fall må dette gjelde personangrep og udokumenterte påstander.

Nettet gjør det enklere for mange å delta i samfunnsdebatten. Bra. Men vil man stå for noe, og vil man oppnå noe, bør anonymiteten vekk.

Så ser jeg ikke bort fra at vi også i dette spørsmålet vil oppleve, slik det har skjedd i all medieutvikling, at det som i dag er et rett svar på et spørsmål, om noen tiår er feil. Pressens etiske bibel, Vær Varsom-plakaten, revideres på enkelte punkter innimellom.

Jeg ble redaktør i 1966, og i tiår fremover var vi for eksempel enige og tro om aldri å omtale selvmord, som for eksempel selvmordet til Gro Harlem Brundtlands sønn. I dag ville en nok slik sak bli omtalt av alle medier, fordi en statsminister ikke er upåvirket av det som skjer med og rundt henne. Tore Tønnes selvmord var deg naturlig å omtale. Vi ser større åpenhet også i dødsannonsene, ”valgte å gå fra oss”, ”så ikke lenger lyset”. Grunnen til biskop Fridtjov Birkelis raske avgang ble ikke omtalt, i dag er nok ikke biskoper fredet på samme måte.

Men når det gjelder nettdebattene vil jeg håpe at fremtiden innebærer flere tilbakemeldinger fra de som styres til de styrende, og tilsvarende respons andre veien. Deler av dagens debatt innbyr dessverre ikke til en slik styrking av demokratiet