Porno, forbud og ytringsfrihet

En debatt i Stavanger bystyre mandag ble utløst av et innbyggerinitiativ initiert av Kvinnegruppa Ottar som ville at kommunen måtte få stengt Love Shop og erklære Stavanger som pornofri sone.

Bystyret mente fornuftig nok at dette ikke er en kommunal oppgave, og tok saken til orientering. Dersom det selges filmer som kan rammes av straffelovens bestemmelser, bør dette anmeldes og etterforskes på vanlig måte. Men flere fremholdt det positive i at lovens bestemmelser om mulighet for innbyggerinitiativ ble brukt.

Representanter for Ottar har tidligere sagt at ”vi har nå fått et lovforbud mot kjøp av sex. Den logiske konsekvensen må være et lovforbud mot kjøp av porno. Det er et paradoks at det er ulovlig å kjøpe kvinner på gata, mens det er lovlig å kjøpe kvinner som viser seg fram på nettet, i blader og i filmer. Også porno er handel med kvinner”. (Marielle Leraand, leder for Kvinnegruppa Ottar i Oslo).

Dette forbudet måtte i så fall gi en helt ny §204 i Straffeloven, der det i dag heter: ”Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål”.

Dagens praksis rammer ikke fremstilling av ”alminnelig seksuell aktivitet” som samleie, onani, oralsex og liknende frivillige aktiviteter mellom voksne personer, hetero- eller homoseksuelle. Det som i dag rammes av loven er fremstilling av barn, lik, dyr, vold og tvang.
(Les mer om grensen mellom lovlig ogf ulovlig pornografi her)

Uansett hvor mye man måtte mene at porno er miljøforurensende søppel, er det grunn til å minnes tidligere pornodebatter, først og fremst relatert til litteratur (Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe.

Like før årtusenskiftet var jeg medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, som foreslo en ny formulering i Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet. Vi presiserte at ytringsfrihet ikke bare består i en frihet til å ytre hva man vil, men også en frihet til å motta de ytringer man ønsker.

Vi drøftet fem sentrale argumenter mot pornografi og vurderte deres styrke opp mot ytringsfriheten. De fem argumentene og våre bemerkninger så slik ut:

1. Pornografi er/kan være skadelig for den enkelte
Skadepotensialet er ulikt for ulike former for pornografi, pornografi virker ulikt på barn og voksne og vil ha ulik effekt på den enkelte avhengig av livssituasjon, psykiske faktorer m. v. Dette er klart et argument som må tas alvorlig, og det er det sentrale argumentet for aldersgrenser og andre tiltak for å hindre at mindreårige eksponeres for pornografi. Så langt det rekker var det etter kommisjonens oppfatning også et gyldig argument overfor voksne brukere.

2. Pornografi er/kan være skadelig for samfunnet i form av moralsk forfall
Det er vanskelig å opprettholde den alminnelige seksualmoral ved hjelp av straff.. Å avvise et forbud begrunnet i moral er imidlertid ikke det samme som å stille seg likegyldig til et moralsk forfall. Poenget er bare at moral må opprettholdes ved hjelp av sosiale sanksjoner og andre virkemidler i det sivile samfunn

3. Pornografi er skadelig for deltakerne
Overfor voksne personer kan dette være paternalistisk, mens det åpenbart har gyldighet overfor barn og er det sentrale argumentet for totalforbudet mot barnepornografi.

4. Pornografi hindrer kvinner i å ytre seg
En variant av dette er at når sterke grupper dominerer det offentlige rom med sine ytringer, blir det mindre plass til andre. De som ikke slipper til, blir gjennom dette tvunget til taushet. Argumentet peker åpenbart på et reelt forhold og et reelt problem – den faktiske ytringsmuligheten påvirkes av mengden og kvaliteten på de andre ytringene som også framføres på torget.

En annen variant sier ikke bare at kvinner ikke når fram med sine ytringer fordi pornografien er dominant og tar opp plassen. Den sier i tillegg at pornografiens kvinnebilde forandrer publikums oppfatning av den kvinnelige taler, hennes karakter, ønsker, behov og standpunkter, og kan kanskje også forandre hennes egen oppfatning av hvem hun er og hva hun vil.

Når kvinner sier nei, lærer man av pornografien at hun egentlig sier ja. Pornografien gjør det derfor umulig for kvinner å delta effektivt i den prosessen ytringsfriheten skal beskytte – nemlig ideenes kamp om opinionens gunst.

Kommisjonen var enig i at det er all grunn til å hjelpe fram synspunkter og ytringer fra grupper som har problemer med å bli hørt, men det er ikke holdbart å nekte noen å ytre seg med den begrunnelsen at andre skal slippe fram. Staten må gjerne bygge større kasser til å stå på eller kjøpe megafon til de med spede stemmer, men staten kan ikke nekte andre å holde sine taler.

5. Pornografi er – på samme måte som rasistiske ytringer – en kollektiv ærekrenkelse av en undertrykt gruppe, og som sådan hindrer den likestilling og likeverd.
Dette argumentet setter frihet opp mot likhet, og innebærer dermed kjent stoff, bl. a. fra konflikten mellom hatefulle ytringer og vern mot diskriminering. Når pornografer (og rasister) nektes ytringsfrihet på dette grunnlaget, er det fordi deres ytringer – deres bidrag til på den offentlige scene – oppfattes som en forurensing. De motarbeider og lager vansker for gode krefter som vil løfte alle deler av folket til en bedre, mer likestilt framtid.

Slike mennesker kan vi få fjernet fra våre hjem, vi kan fjerne dem fra arbeidsplasser (seksuell trakassering, rasistisk mobbing), de kan kanskje utvise fra skoler etc. Men tar man likheten på alvor – den likheten som ligger i lik rett til å ytre seg – kan man ikke fjerne dem totalt fra samfunnet. Man kan motarbeide dem, men ikke vedta lover som forbyr deres ytringer – så sant det er rene ytringer og ikke oppfordring til iverksettelse av straffbare handlinger.
Det ville i så fall være i strid med de mest grunnleggende likhetsbestemmelser av alle – nemlig lik rett til å delta i den politiske prosess og lik rett til gjennom sin eksistens å sette avtrykk på det moralske miljø.

I ytringsfriheten ligger det ingen rett til å bli hørt eller å få innflytelse, bare en rett til å forsøke å oppnå et publikum. I et samfunn basert på en slik likhet kan man ikke utelukke synspunkter ved lov, bare få synspunktene diskreditert gjennom avsky, forakt og latterliggjøring.

Ytringsfrihetskommisjonen mente at forbud mot pornografi – enten i form av totalforbud eller mer begrenset i form av et spredningsforbud – må på samme måte som andre innskrenkninger i ytringsfriheten oppfylle det hovedkriteriet for Grunnlovsformuleringene om, ytringsfrihet,. Det vil si at inngrepet må la seg forsvare ”holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.” Dette innebærer bl. a. at man må klarlegge hvilke av de tre prosesser som ytringsfriheten verner som blir forstyrret ved det aktuelle inngrepet.

I de mer litterære utuktssakene fra 1950- og 60-tallet grep forbudene forstyrrende inn i det da pågående, demokratiske ordskifte om hvilken plass seksualiteten skulle ha i offentligheten. Det må kunne legges til grunn at forfatterne – i større eller mindre grad – hadde et ønske om å frigjøre seg selv og andre fra det de så som negative tabuer. Dette ble naturlig nok en kraftig utfordring for dem som mente de herskende normer var de riktige, og eneste forsvarlige. Et forbud mot visse ytringer fra den ene part griper i en slik situasjon direkte og forstyrrende inn i den demokratiske prosess, dvs. den alminnelige debatt om hva som bør holdes for riktig. I ettertid ser vi at forbudene ikke virket – et mer åpent syn på seksualitet har vunnet frem fordi flertallet – av ulike grunner – var mest lydhøre overfor den nye tids argumenter.

Kommisjonen hadde vondt for å se at fravær av forhåndssensur av film for voksne i seg selv skulle føre til økt spredning av ulovlige pornografiske eller grovt voldelige filmer. Innsatsen mot ulovlige levende bilder vil i første rekke være en oppgave for politiet. Produsenter, distributører og forhandlere av ulovlig pornografi sender ikke sine videofilmer til forhåndsgodkjenning men satser på lite synlige salgskanaler, som postordre, bakgårdsbutikker og betal-TV via satellitt. For barneporno foregår distribusjonen helt i det skjulte.

For mindreårige som mottakere kan det være nødvendig med forhåndskontroll. I vårt forslag til ny Grl. § 100, 4. ledd åpnes det derfor opp for forhåndssensur av levende bilder som skal vises for personer under 18 år. En slik sensur vil i praksis si at den som ønsker film, video eller dataspill på kommersiell basis distribuert til umyndige ikke lovlig kan gjøre dette før et kompetent organ har fastsatt aldersgrenser.

Kommisjonen gikk derfor inn for for forhåndssensur av levende bilder som skal vises for personer under 18 år. En slik sensur vil i praksis si at den som ønsker film, video eller dataspill på kommersiell basis distribuert til umyndige ikke lovlig kan gjøre dette før et kompetent organ har fastsatt aldersgrenser.
Det er viktig å ta hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Regler om tid og sted for når visse støtende ytringer er tillatt er langt mindre betenkelig enn et totalforbud. Det sentrale er at ytringene lovlig kan fremsettes og mottas, ikke at de kan framsettes over alt og hele tiden.

Grunnlovens § 100 og EMK art. 10 verner både retten til å ytre seg, og retten til å motta ytringer. Forhåndssensur av pornografi må anses som et inngrep i den formelle ytringsfrihet (retten til i det hele tatt å kunne ytre seg), og det må stilles strenge krav til slike inngrep for at det ikke skal bli ansett som krenkelse.

De er viktig å ta hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Regler om tid og sted for når visse støtende ytringer er tillatt er langt mindre betenkelig enn et totalforbud. Det sentrale er at ytringene lovlig kan fremsettes og mottas, ikke at de kan framsettes over alt og hele tiden.

”Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager” (Sigrid Undset)

(Ytringsfrihetskommisjonens innstilling finnes på http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/1999/nou-1999-27/7.html?id=142126)