Kanskje ikke bare godt? "Et hemmelig liv, med nachspiel, slagsmål mellom kvinnelige politikere, mobbing og trakassering” – skal vi tro Dagbladets 1.side og sidene 8, 9, 10 og 11. torsdag. Det er Magnus Stangeland som ”avslører elleville festhistorier og bitre politiske oppgjør på Stortinget”, der han var representant for Hordaland 1985-97.
Forhold som ligger kanskje over 20 år tilbake og ikke har noe å fortelle som kan kaste lys over viktige politiske prosesser og avgjørelser, er likegyldige. At Karita Bekkemellem ble mobbet, har hun selv levende redegjort for i ”Mitt røde hjerte”. Mer nytt er det at Erna Solberg ble mobbet i de lukkede rom fordi ”hun var tykk, på grunn av håret og hvordan hun gikk kledd”. Noe varig mén synes hun ikke å ha fått. Så har da også vår nye landsmoder vil bli, hatt Speiderhåndboken som en viktig følgesvenn gjennom livet. Pkt. 8 ”.En speider gjør sitt beste i motgang og vansker” - det har hun sannelig gjort.
Ellers får vi vite at Per Olaf Lundteigen (1993-97 og 2005 - ) var helt på jordet, eller helst sjøen, da han lovpriste sjarkens som fremtidens farkost i fiskerinæringen, at Ragnhild Queseth Haarstad (1981-97, statsråd 1997-99)var ”SV-dama vår”, og at partihøvding Johan J. Jakobsen (statsråd 1983-86 og 1989-90, sammen med Kjell Magne Bondevik politikkens Knoll og Tott, skrev Mot strømmen, 2000, og Muntre minner fra ting og torg, 2001) ”drev en regulær svertekampanje mot meg”.
Mest dramatisk: Da de ”drustelege kvinnene (Oddrun Pettersen, Ap, statsråd 1989-92, og Hanna Kvanmo, SV, Stortinget 1973-89) barka saman, reiv kvarandre i håret og gjekk så laus på blusande, som var i ferd med å bli sundrivne”. Dette skjedde heldigvis ikke i Stortingsbygningen, men på en komitéreise i Australia, og bakgrunnen var ikke politisk.
Selv om de mest tabloide historiene – og det er jo de vi jakter på – allerede er presentert i Dagbladet som en innledende markedsføring, kommer jeg nok til å lese boken. Vi politiske junkier er håpløse sånn. Husker noen ”På bakerste benk” fra 1990? 3 poeng til den som svarer Bente Bakke (stortingsrepresentant for Østfold 1981-89). Jeg leste den også. Litt mer løft var det over Håkon Kyllingmarks ”Lagspill – i krig og fred” statsråden (1963, 1965-71) bak kortbanenettet, også kalt kyllingmarkene.
Jeg tror de aller fleste politiske memoarer – og jeg har lest temmelig mange av dem – har levd et heller anonymt liv i bibliotekhyllen. Det hadde vært interessant å se en liste over reelle salgstall. Uansett: mange små og mellomstore forsøk på bautabygging.
Så spørs det om ”Gründer i grov sjø” bare plasker i politisk dødvanne eller om det kan komme vindkast fra vest som rusker litt opp i livet som Celius skildrer slik:
"Men dette: å gå ut og komme inn ganske simpelt og likefrem og selvfølgelig og sette seg ned og høre, eller ikke høre, og bla i dokumenter og lese, eller ikke lese, og vite hele tiden med usvikelig selvbevissthet at hva jeg gjør eller ikke gjør, er betydningsfullt og i gitt tilfelle kan bli avgjørende - det må du også, selv om du er kvinne, kunne forstå, det overgår alt. Det er livet i potens."
Interessant. Også om Stangeland skulle ha både rett og noe viktig å komme med, med utgangspunkt i hvilken vellykka stortingskarriere og vellykka stortingsarbeid, uttaler han seg? Ellers: Har du anmeldt «Einar Gerhardsen - en politisk biografi», av Finn Olstad? Formålet med den boka har vel neppe vært å reise en bauta?
SvarSlett