Og så er vi igang

Skigladiatorenes inntogsmarsj når arenaen i dag. Folkesjelen er i ventemodus. Marit Bjørgen vinner alt, og Petter Northug rykker individuelt og tar fremfor alt svensken i siste indre, mens Aslak Sira Myhre spiser en banan og nikker: Hva var det jeg sa? Arne Scheie minner oss betimelig om hvem som ble nr.9 i stor bakke i forrige VM. Ola Lunde knepper to hakk. Og limerickene – nei, la meg slippe å si noe om dem. Kjære Hans-Tore Bjerkås, du trenger ikke å nedlegge et forbud mot dem. Frivillige kvalitetsholdninger er alltid å foretrekke. ”Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar” sa Sigrid Undset – det innbyr stadig til ettertanke. Men et lite ord kan gi positiv effekt. På forhånd takk.

Når jeg forresten har deg på trådløst – flott vri dere gjorde med åpningsseremonien i går kveld. Behersket og måteholden. Folk som klager over at den ble kuttet, trass i tre NRK-kanaler, har jo ikke skjønt hva ordet prioritering betyr. Som det heter på twitter: «Flott av NRK å heller vise noen språkforvirra høner enn åpningsseremonien i VM i eget land!”.

Og er det kanskje ikke slik at at begivenheten ”kunne bli sett direkte på nett-tv, at deler av seremonien ble sendt i programmet «Førkveld», og at den vil bli sendt i reprise 23.15 onsdag kveld, og 10.00 torsdag morgen?” Men gjør noe med den ansvarlige. Sannlig tok hun en smule selvkritikk og sa at ”i etterkant var det kanskje en feilvurdering å ikke sende hele seremonien direkte”. La ikke slike innrømmelser bli en vane.

Nå er jeg bare spent på hvor mye og hvilkje vrier av ”hva føler du nå” som kan krystes ut av andpustne og stundom skuffede løpere. I Nationen forteller Kato Nykvist om Arthur Häggblad. Han vant Vasaloppet fire ganger på 30-tallet. Da en landsbyhøvding etter målgang i et sverigemesterskap spurte hvordan løpet hadde artet seg, svarte Arthur: «Åk själv, gubbjävel». Og da en radioreporter vennlig spurte ham om han ville sende en hilsen hjem, var svaret: «Skidåkning är et hundliv. Jag önsker jag vore död. Hälsa till vem som helst».

Ikke alle kan ta gull. Dagbladet. tror på åtte, men nå er det VG som er alltid foran – og tipper ni. Men etter 2004 spiller nesten ingen rolle hvor stor nasjonens gullbeholdning er. Da solgte Norges Bank unna omtrent alle gullbarrene. Gullprisen 2. januar 2004 per troy ounce var 415.20 USD. Gullprisen 23. februar 2011 per troy ounce er 1403 USD, En økning på 33,8 pst. Som Norges Bank sa da gullet ble solgt: ”Gull har historisk gitt lav avkastning”.

Ellers er det meste skrevet. Bjørgen er folkets utvalgte, Northug er enig, og liker henne bedre enn seg selv. NRK har holdt fjernkontrollen i vår hånd, og vi har mer enn villige latt oss geleide nennsomt langs memory VM-lane. Hvem vinner gull nr.100? Noen av oss nostalgikere synes riktignok det var kjekkere før da femmila ikke var en åttekilometers sløyfe som knapt beveger inn i den skogen der Hallgeir Brusveen i 24 år bekymret meldte til Bjørge Lillelien inne på stadion at Assar Rønnlund så farlig ut, hvor ble det av Pål Tyldum? Og hva med skihistoriens mest udødelige resultat, Veikko Hakulinens 3.33.33 fra Oslo i 1952? Det var tider, det. I år håper jeg nesten at Anders Sødergren vinner, han fortjener mer enn å være lokomotivet som drar men kommer for sent når det siste toget går.

Viktige spørsmål står i kø. Vil svenskene kanskje gjøre det bedre enn vi ønsker å tro? Hva med Emil Jønsson, og Marcus Hellner? Og skrekk og gru - snyter de oss til og med på stafetten, er vi gode nok i klassisk? Rekker Emil Hegle Svendsen privatflyet til Khanty Mansiysk i Sibir? Blir Magnus Moan frisk nok? Stiller Anne Rimmen i en frekk kjole?

Om jeg skal følge VM? Hver kvartfinale i sprint og hopp i Midtstubakken, hvert lille uhell i den siste bakken på sprinten. Jeg kommer til å elske NRK, men kanskje slå over på Sveriges Radio om det blir for mye skriking – og limericks .

Hva hadde livet vært uten sport? Jeg låner VGs spørsmål og svaret fra Hans Majestet Kong Harald V: ”Jeg har en gang litt flåsete sagt at sport og idrett har vært halve livet. Så hadde vel halve livet vært borte, da.".

Kongen sier i samme intervju at han er Totteham-fan, og da er det all grunn til å høre på ham. I alle fall litt.

Over til Holmenkollen!

PS. Fra VM 1982: Da Brå brakk staven var jeg foran tv-skjermen. Men, som Reidar Sollie sier i Dagsavisen: Sportslig var det mer banebrytende at Berit Aunlie ble tidenes første VM-dronning.