Etter å ha lest både hans og 3817 andre mapper (som ett av tre medlemmer i Innsynsutvalget 2000-2008) kan jeg ikke være mer enig. Det var åpenbart altfor lett å få rettskjennelse for avlytting. Noen av begrunnelsene var svært tynne og lite overbevisende. Domstolene skal sørge for at rettssikkerheten for mistenkte, siktede og tiltalte blir ivaretatt. Enkelte dommere syntes å ha avsagt kjennelse om brev og telefonkontroll uten å fremføre en eneste motforestilling. POT hadde altfor lett spill. Ingen kritiske spørsmål eller vurdering. Er det fremdeles spesielle dommere som man helst prøver å få en slik sak fremmet for?
Av det jeg har sett er det også grunn til å regne med at det må ha vært drevet atskillig rom- og telefonavlytting som ikke har vært rettslig godkjent, beretningene fra søkerne er mange og troverdige.
På bakgrunn av det vi nå vet, er det nok noen – jeg inkluderer meg selv – som ikke burde tatt så lett på de mange anklager om telefonavlytting, som kom på 70- og 80-tallet, og som det ikke arkivert rettslig kjennelse for. Media burde gått mer inn i dette. I stedet var pressefolk mange steder ivrige informanter for overvåkingen. Det var først på 90-tallet, etter at den kalde krigen var avviklet, at overvåkingen virkelig kom i et ubehagelig kritisk søkelys.
”Mappa mi” er en strålende beretning, først og fremst i opplysningens, men også i underholdningens tjeneste. Mappelesningen var et uhyre interessant dypdykk i en periode av norsk etterkrigshistorie. Men det var ingen lesebegeistring for en detaljert 26 siders omtale av AKPs sommerleir på Herdla utenfor Bergen på slutten av 70-tallet, eller lange referater av tåkefylte diskusjoner i Studentersamfunnet i Trondheim, der rapportøren åpenbart har likt seg dårlig: "Det var i det hele tatt vanskelig å skille kjønnene fra hverandre i tussmørket, men det var mange kjente SUF-ansikter å se. Hår og skjegg, tobakksrøyk og skitne klær gjorde denne kvelden til et lite oppmuntrende minne. Det var i det hele tatt en deprimerende og trist forsamling, en kunne være fristet til å si "Pigs".
Det var heller ikke mye spenning forbundet med de mange og lange spaningsrapportene (det var flere av dem) der vi fikk detaljerte skildringer av objektets vandringer i Oslo sentrum, med kjøp av Dagbladet i en kiosk som den mest dramatiske hendelsen. Eller de mange, mange referatene fra middager som østeuropeiske ambassadefolk hadde med norske politikere på Grand eller Frascati.
Jeg er uenig med Michelet i at mappene burde makuleres. De ligger i Riksarkivet med sterke klausuler, men er interessante i forskningsøyemed. Og Innsynsutvalgets behandling bør kunne etterprøves. Mappemottakerne ble invitert til å komme med supplerende/forklarende kommentarer som kunne vedlegges mappene, som ligger i Riksarkivet med sterke klausuler. I så måte ville Michelets bok vært glimrende.
Det viktigste Innsynsutvalget gjorde etter mitt syn, var ikke erstatningssummene i og for seg, men det faktum at de representerer en oppereisning. En typisk reaksjon i så måte er denne:
”Endelig kom brevet. Lilly Øwre smiler vakkert mens hun leser de etterlengtede ordene: Hennes mann var aldri noen spion, og overvåkningen av ham var et feilgrep…..At han ikke fikk se dette brevet fra Justisdepartementets innsynsutvalg er fortsatt bittert for familien og partikamerater fra ytterste venstre fløy. ”Men nå vil jeg helt bare være glad. Jeg leser om og om igjen ordene om at overvåkningen av Oskar var urettmessig, og at den påførte ham alvorlig skade. Dette brevet er det likeste jeg har fått noen gang. Det står noe om et erstatningsbeløp også, men det gir jeg blaffen i. Her er det oppreisningen som betyr noe! ”sier den staute kvinnen med glade øyne”.
(Adresseavisen 11.september 2003)
Overvåking og etterretning er en nødvendig del av et samfunns ivaretagelse av egne interesser. Men all politisk overvåking medfører stor fare for rettsovergrep, påkjenninger. sanksjoner mot uskyldige, og misforstått demokratisk maktesløshet i forsvaret av demokratiske prosedyrer.
(Kommentarartikkel i Klassekampen lørdag 26.februar)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar