Om det som er avdekket er enestående? Vi kan håpe, men trolig er det også her isfjell-tilstander, langt mer under overflaten enn det som er synlig.
”Bare tiltalen mot de fem voksne har vært nok til å enda en gang innse at noen barn fødes inn i en hverdag av hjerteløshet. Det er for dem at samfunnets sikkerhetsnett skal fungere. I Alvdal sviktet det. Har det med kommunens størrelse å gjøre?”
Det er Nationens nyhetsredaktør Pernille Huseby som stiller dette betimelige spørsmålet. Sosialarbeidere, helsesøstre, leger, pedagogisk-psykologisk tjeneste og barnevernspedagoger trenger et større miljø. Ikke for å ha noen å drikke kaffe med. Men for å kunne drøfte små og store saker, ta over for hverandre når båndene blir for tette og være faglig støtte for hverandre.
Hvordan? Spørsmålet er komplisert, og intet enkelttrekk er løsningen. Men Husebys spørsmål i innledningen ”Har det med kommunens størrelse å gjøre” er åpenbart sentralt. Derfor har hun helt rett når lenger ute i kommentaren fremholder at vi må tenke nytt om samarbeid og sammenslåing. Så fortsetter hun: ”…om ikke av kommuner, men av fagmiljøer”.
Hvorfor ikke om kommunestørrelse? Ja til fagmiljøene, men jeg tror ikke vi kommer langt nok dersom samfunnet ikke for alvor griper fatt i debatten om kommunesammenslåinger. Og da mener jeg ikke bare frivillig, men rett og slett bestemt av Stortinget.
Større kommuner er intet sesam-sesam, løser såvisst ikke alle problemer. Men interkommunale selskaper, stundom med sammenblanding av roller og demokratisk underskudd, er ikke den beste løsningen på alle saker som gjelder større områder. Vi har regulert helseregioner, veiregioner osv, men kommunestørrelsene er dels definert ut fra en geografi uten dagens kommunikasjonsmuligheter, dels ut fra et samfunn som var atskillig mer oversiktlig og mindre regulert.
På 1960-tallet ble det etter forslag fra Schei-kommisjonen gjennomført en reduksjon i antallet kommuner fra 744 til 454. Den var så visst ikke frivillig, men den var nødvendig. Ettertiden erkjenner det. Men i de etterfølgende årene har det bare skjedd en mindre reduksjon i antallet kommuner slik at vi i dag har 434 kommuner i Norge. Til sammenligning har Sverige 289 kommuner og Danmark har 275 kommuner.
Min spådom: Fylkeskommunen forsvinner med et regjeringsskifte. Om noen år har vi rundt 100 kommuner.- med større innflytelse, mindre detaljregulering og bredere fagmiljøer enn dagens system. Men slik det ser ut i dag er det neppe en rødgrønn regjering som kan gjennomføre en slik reform. Dessverre – også for barnevernet.
Skal vi, og det må vi, tenke nytt om samarbeid og sammenslåing, vil nettopp kommunestørrelsene være en sentral del av diskusjonen.,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar