Kamp mot fattigdom og utbyttelse

I 119 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Jeg skulle ønske at det var mulig å finne frem til opplegg som gjør at vi får redusert antall tilfeller av underbetalte utenlandske arbeidere i forhold til norske tariffer. Det er pinlig for Norge at det stadig kommer meldinger om arbeidsgivere som grovt utnytter arbeidere som er kommet hit fordi vi trenger dem (ja da, de trenger oss også, men det er ikke poenget her). Straffereaksjonene må være harde, dette har med menneskesyn å gjøre.
Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig), og enda sterkere press på å få en positiv løsning av likelønnsproblematikken . Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats (OECD-skalaen) vil koste godt rundt 700 mill.kr. i året.

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent (2009-tall).

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Vi trenger et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Fellesorganisasjonen (FO) ba for halvannet år siden om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag.

Galskap med internett-valg

"Det er ren galskap og en tragedie at det blir åpnet for elektronisk valg og internettstemming i Norge", sier en opprørt professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen til Stavanger Aftenblad, i forbindelse med at Sandnes - Norges 8.største by - skal være en av deltakerne i en prøve med dataavstemming fra sofakroken neste høst.

Jeg istemmer Aarebrots karakteristikk. Jeg tror aldri jeg har sett et dårligere begrunnet forslag fra en norsk regjering, et opplegg som ikke kan evalueres på annen måte enn rent teknisk. Og det er neimen ikke det som er viktig i denen saken, selv om de siste dagers elektronikk-frelste vil juble over ytterligere anvendelsesmuligheter

Regjeringen inviterer til forsøk med internettvalg hjemmefra i 2011, omtrent slik man i dag håndterer nettbanken.
Dette skal ”sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati. Dagens høye troverdighet til valggjennomføring basert på prinsipp om hemmelig valg skal opprettholdes”. Vil erfaringene være positive - alle mulige feilkilder eliminert, antar jeg - skal alle ha mulighet til å stemme elektronisk ved stortingsvalget i 2017.

Man behøver ikke være teknologifiendtlig for å stille spørsmålstegn ved en slik ordning. Demokrati og valg må bety at samfunnsrepresentanter skal kunne føre et visst tilsyn med stemmegivning for å hindre juks, samt å sikre hemmelig valg. Stemmer man elektronisk, f.eks. via internett, blir en slik offentlig kontroll mye vanskeligere å gjennomføre.

Jeg har vært valgkontrollør. Det er ikke sjelden å se forsøk på at noen for å hjelpe eller ”hjelpe”/kontrollere vil følge en velger inn i stemmeboksen.
Det er muligens gammeldags å hevde at når man stemmer, skal man i ingen tilfeller kommunisere med andre eller la seg påvirke (gjensidig) på noen måte. Jeg kan ikke se at elektronisk stemmegivning fremmer dette. I et stemmelokale er det mye enklere å verifisere at du er den personen du utgir deg for å være, og du kan stemme alene og i et avlukke.

Å avgi stemme, å være aktiv deltaker i et demokrati, er noe annet enn å sitte hjemme og overføre 200 kroner for kjøp av etiske julegaver fra Kirkens Nødhjelp. Det bør være et seriøst preg ved det å stemme, all privatisering er ikke like god.
Prinsippet om hemmelige valg er særlig vanskelig å ivareta i forbindelse med stemmegivning utenfor godkjent valglokale. Elektronisk stemmegivning i ukontrollerte omgivelser på valgdagen, kommer i strid med prinsippet om å gi alle velgere mulighet for hemmelig stemmegivning. Påvirkning av ektefelle og barn er åpenbart en mulighet.

Aarebrot mener det vil være en smal sak å kjøpe stemmer og påvirke stemmegivningen når valget ikke skjer i kontrollerte former i valglokalet:
"Tenk deg at jeg sleper en narkoman inn på en internettkafé og får ham til å stemme det jeg vil mot at jeg betaler ham et skudd. Departementet sier han bare kan møte opp i stemmelokalet og avgi en papirstemme som overstyrer den elektroniske stemmen på internett. Men jeg er rimelig sikker på at han ikke går og stemmer på valgdagen. I hvert fall ikke hvis jeg også gir ham et skudd om morgenen den dagen også.

Deviant Ollan, spesialist innen fysisk sikkerhet og nettverkssikkerhet, sa i fjor på et seminar i Oslo:”Det overrasker mange, men selv vi som elsker teknologi er skeptiske til en slik teknisk valgløsning", understreket På seminaret deltok en gruppe amerikanske hackere som i praksis hadde vist hvordan det var mulig å påvirke et valg (i Ohio).

Essensen i det de fortalte er at fordi slike valgsystemer er så komplekse, blir de sårbare. Jo flere elementer, jo flere muligheter å utnytte. Hele veien fra server til klient til kommunikasjonen mellom, helt ned på routernivå.

Sikkerhetsforsker Guy Martin pekte på at storparten av bredbåndsbrukere, slik det er mange av i Norge, ikke en gang har byttet standardpassord på sine modem. Også på nettlesernivå, på krypteringsnivå og til og med helt ned på hardwarenivå kan det ligge sikkerhetsbomber på lur. Kort fortalt alle nivåer. Intet er sikkert.
”If it's not broke, then don't fix it”, sa en spionasje- og sikkerhetskonsulent.

Jeg er redd for at det vil oppstå en undergrunnsindustri for betalt påvirkning av valgresultater som det ikke vil være mulig å ligge i forkant av.

Elektronisk valg fra et valglokale? Åpenbart sikrere. Men sikkert nok? Hva med enkelte erfaringer fra USA? Og hvordan vil man teste ut at dette virkelig fungerer?
I forbindelse med at Finland prøvde elektronisk stemmegivning ved lokalvalg i 2008, uttalte Electronic Frontier Finland: “The voting results may be affected by multiple components of the e-voting system, and observing the counting process of ballots is impossible in the traditional sense. The results may be affected by a small group of people, either involuntarily through programming errors, or with malicious intent. The inspections and audits of the system presently only apply to parts of the system, and even in these cases, citizens must trust specialists as major parts of the system software are considered to be trade secrets.
In addition, the audit of the system found that it may be possible to find out how an individual has voted, if an attacker would get access to the electronic ballot box and certain encryption keys, both of which are planned to be archived for several years”.

Ordføreren i Sandnes er opptatt å ville være "en fremtidsby".Hun burde heller ta eksempel fra Dramnmen, en by som i konkret gjerning har vist at den er en fremtidsby: Polituikerne der har sagt nei til prøve med intgernett-valg.

Ny teknikk. Ny ønsker, nye krav. Utvikling. Noe trenger virkelig å endres, bli bedre for flere. Noe haster. Vi trenger utviklingsoptimisme.
If it's not broke, then don't fix it.

(Dette er en oppdatert blogg fra i fjor høst)

Mount Everest, Stoltenberg og Orwell

PARO, BHUTAN: Jeg har besoekt 126 land og har sett mye spektakulaert. Men i formiddag kjente jeg plutselig den barnlige opproemthet og entusiame boble sterkere enn paa lenge. "Ser dere ut vinduene til venstre, ser dere Jordens hoeyeste fjell, Mount Everest", sier kapteinen paa Druk Air-flyet.

Det finnes ikke en sky paa himmelen, den er blaa. Vi ser. Og ser. Og ser. Ser oppover, opp mot 8848 m.o.h. Vi flyr lavt fra Bangkok til Paro, noen passasjer er minst like tette som opp fra Sogndal og andre steder paa Vestlandet.
Jeg har sett Everest fra Kathmandu. Det var som ingenting mot dette. Langt mer mektig og majestetisk (adjektivene trenger en koeordner).

Mount Everest ligger paa grensen mellom Nepal og Tibet. Foerste gang beseiret i 1953 av Tenzing Norgay og Sir Edmund Hillary. I 1985 kom det norske flagget til topps, med Arne Naess jr. som ekspedisjonsleder.
Ialt 28 nordmenn har naadd toppen, og kanskje Jarle Traa. Italieneren Messner (1980) var den foerste som naadde toppen uten oksygenflaske. Tormod Granheim sto på ski fra toppen og ned den 3 km høye nordveggen for fire aar siden, OL-ilden var der, et helikopter hevder aa ha landet der i 2005. Noen ligger igjen i fjellet, de klarte det ikke.
Teknikk, utholdenhet,planlegging, dumdristighet, sherpaer: Mount Everest - et drama om liv og doed.

Det finnes andre utfordringer i Himalaya som er vel saa store. Og klippeklatrerne finner alltid nye ruter i vanskelighetsgrad paa 8- og 9-tallet (jeg har oppfanget litt, Geir Arne, selv berg paa Sveriges vestkyst er toeffe nok). Men selv i god avstand foeler jeg et underlig Everest-sug.

Mount Everest vil alltid vaere det Store fjellet, tror jeg. Hvorfor risikere liv og lemmer? Svaret finnes kanskje i en lite plate paa toppen av Bruraskaet i Romsdalen, der fallskjermhoppere kaster seg ut: "Man small, why fall? Ground call, that's all".
Mount Everest kaller.

I dagens Bangkok Post leser jeg foroevrig om Oh Eun-sun, 44, som skrev historie i Himalaya tirsdag da hun som foerste kvinne kunne notere aa ha besteget samtlige 14topper i verden over 8000 m.o.h. Den siste i rekken var Annapurna (8091 m.o.h.), med en dødsrate på 40% – den høyeste for alle fjell over 8000 meter.

I Bangkok Post er det ogsaa en annen artikkel som fanger interessen. Et trespaltet, naa uhyre velkjent bilde av statsminister Jens Stoltenberg som paa Kennedy-flyplassen gir Apple kjempereklame for iPad. Og kommentatoren undres: "Norway that easy to run? Artikkelen er utstyr med tittelen "Orwell would approve".. Den gaar ikke primaert paa Stoltenberg, men les den likevel.

PS. I Bangkok Post i dag sier en regjerings-talsmann i Thailand at dersom en angriper kommer naermere enn 1oo meter, blir det skutt med taaregass, kommer han innenfor 30 meters rekkevidde, blir det avfyrt skudd.Toer jeg komme tilbake fra Bhutan og Bangladesh 11.mai?
PPS. Verten paa hotellet i Paro forteller at det ble skutt med gummikuler mot roedskjortene i Bangkok i formiddag, at flere er saaret, en kanskje doed. De kom nok for naere.

Thailand på tå hev

Jeg bor på et hotell 2 km fra ”krigssonen” i Bangkok. Hadde jeg ikke visst at næmere 30 er døde og rundt 1000 såret i slaget mellom rødskjortene og regjeringen i byens finans- og politikk-senter, ville jeg imidlertid ikke ha merket noe som helst. Ville jegf ikke hatt peiling på at landet kan være på randen til borgerkrig. Rundt hotellet er gatelivet avslappet, ”som vanlig” sier de som arbeider her.

Men spisesalen og restaurantene i hotellkomplekset er mye stillere enn de pleier å være. Mange turister hører på det hjemlige utenriksdepartementers advarsler, men airbussen fra Oslo var fullsatt på alle 58 radene. Ute er lufttemperaturen pluss 33, inne fungerer luftavkjølingen, og bassenget er lettsvømt. Damen i gul silke spiller ufortrødent på sitt strengeinstrument i foajéen, to tyskere forteller entusiastisk om sine opplevelser på Wat Arun-templet og det flytende marked, og sjåføren forsikrer at 03.30 i morgen tidlig vil han være klar til å bringe oss til flyplassen, med Paro i Bhutan som neste mål – ekspedisjonens egentlige bestemmelsessted. ”Normal trafikk ut av byen”, sier han, men ergrer seg over at rødskjortene skaper trafikk-korker fordi de har laget kontrollstasjoner for innkommende biler og forlanger å få gjennomsøke dem for å se om de bringer soldater eller utenbys politi til hovedstaden. Politi og soldater ser på selvtekten uten på gripe inn. Lov og orden er for tiden permittert, gatens juss er enn så lenge kseptert.

Jeg er ingen utenriksekspert, kan slett ikke mene noe som helst om krisens bakenforliggende årsaker, og hotellbetjening,og ansatte i omkringliggende butikker er neppe noe statistisk gjennomsnitt av befolkningen. Jeg registrerer imidlertid at de fleste av dem er sinte og oppgitte over det de opplever som regjeringens feighet og tilbakeholdenhet, og spesielt er de skuffet over at intet skjedde etter at statsminister og hærsjef i helgen opptrådte sammen i en fjernsynssending. Andre har sympati med de røde og sier at myndigheter og aksjonister må prøve på finne en felles grunn.

”Velkommen tilbake 11.mai” bukker resepsjonisten mens han ytrer et forsiktig håp om at det til da vil bli mer normale tilstander.
Mon det. Veien til anarki og borgerkrig er ikke stengt, og blir koirtere jo lkenger lovløsheten varer. ”Dersom de gule skjortene som støtter det etablerte, kommer i bevegelse, vet vi ikke hva som kan skje”, hvisker kelneren, selv om vi er de eneste gjestene i den italienske restauranten.

Thailand synes å gå på tå hev.

Svar Påskereisen 2010

Her er svarene til Påskereisen 2010.
Dette er oppgavene som sto i Aftenbladet (de ligger i blogglisten min, og under kommer lokalsvarene for BT, Adressa og Fævennen. Årets oppgaver var nok i overkant vanskelige i forhold til de jeg har laget tidligere. Vil avisene ha Julereisen 2010 blir det nok litte færre nøtter.


1. Madla. Madla-leiren. Arne Rettedal. Alexander Kielland, Malde teglverk. Madla IL

2. Kopervik, Asbjørn Sunde. Kong Sverre. Thormod Torfæus. Aluminiumsverket.

3. Rosendal. ”Gjøa”. Baroni. Folgefonna nasjonalpark. Folgefontunnelen, 11 km

4. Eikesdalen. Trøffelen Elaphomyces virgatosporus. Mardølsfossen åpen to mnd. Professor Arne Næss båret bort under sivil ulydighetsaksjon. Bjørnsons ”Arne”

5. Southampton, ”Independence of the Seas”. Harry S. Truman, atombomben, Douglas McArthur. Fotballklubben. ”Titanic”-forliset.

6. Cardiff. “Den fantastisk Mikkel Rev”, Roald Dahl, “Charlie og sjokoladefabrikken“. Lars Oftedal, Stavanger Aftenblad.

7. Blackburn. Susan Boyle, Skottland. Spinning Jenny, “A Day in the Life” (Lennon), “Blackburn Skrua”, Orkdalsfjorden.

8. Camp David. Maryland. Carter, Sadat, Begin. Clinton, Arafat.

9. Arizona. John Mc Cain. Alice Cooper. Steven Spielberg (Haisommer, E.T.) USS Arizona, Pearl Harbour.

10. Burbank. Tim Burton, filmfestivalen i Cannes. Truman Burbank. Burbank-poteten, pommes frites. Walt Disney.

11. Den dominikanske republikk. Haiti. Hispanola. Bartolomeo Colombus. Pater Pollestad, Santo Domingo.

12. Cozumel, Mexico. Wilma Rudolph. Grårev.

13. Ouito. Ecuador. “The Middle of the World”. Hvitvasking av penger. “Virgin of Quito” (Legarda)

14. Falklandsøyene. Gassboring. Thatcher. Stanley og kong Leopold. Ishockey. Pittsburgh Penguins, Detroit Red Wings.

15. Juba. Sør-Sudan. Solheim, Frafjord Johnson, fred. IOGT, DNT og Juvente.

16. Luanda. Angola. Verdens dyreste by. Miss Landmine. Kontakten med French/Moland.

17. Ghana. Aftenposten. Kofi Annan, gen.sekr. i FN, Raoul Wallenberg, Trygve Lies galleri i sjømannskirken i New York. Anthony Annan, Rosenborg. Christiansborg.

18. Aldabra-øyene. Deborah (Rebekka, Sara fødte Isak da hun var 90). Største”overvann”-atoll, skilpadde, 250 år.

19. Toyota. Oppheng av gasspedal. “Ta det rolig, tygg Toy”. Toy = leke

20. Brunei. Malaysia.

21. Khao Shan Road i Bangkok. Backpackere. Leonardo DiCaprio, Howard Hughes, ”The Beach”, ”Titanic”, ”Avatar” (mestselgende film), Sissel Kyrkjebø.


22. Tirich Mir. Himalaya. Arne Næss.


23. Kochi (Cochin). Uhjelpsprosjekt 1952-72. Vasco da Gama. Kerala. Malabar(krydder)kysten. Apostelen Thomas.

24. Waziristand. Terror.

25. Karbala i Irak. Sjittiske muslimer, Husayn ibn Ali, Muhammeds barnebarn.

26. Karmel. Clint Eastwood, (”Invictus - de uovervinnelige”). Bahaí. Profeten Elias (1. Kong. 18.36-37). Blix, Akselsen, Grundtvig, ”Blomstre som en rosengård”.

27. Betania. Matteus 3.3. Biskopene (i Qasr al-Yahud). Joh. 1,28. Marta, Maria og Lasarus (Joh. 11,18)

28. Abhkasia. Russland, Georgia. Svartehavet

29. Kiev. Finalen i fotball-EM 2012. Dronningene Eilisiv og Malmfrid. Grotteklosteret, St.Sofia.

30. Lanzarote. Lavatunneler. Casa Heddy (Astrup).

31. Naxos. Ariadne auf Naxos. Richard, Johann II, Johann d.y. og Levi Strauss (Levis). Kykladene

32. Skilthorn. Piz Gloria. Alpenes lengste gondolbane. Georg Lazenby som James Bond (i ”On Her Majesty’s Secret Service.”. Julie Ege. The Inferno, verdens lengste amatør-utforrenn. Den guddommelige komedie.

33. Fontainebleu. Dronning Christina av Sverige, paven. Monaldeschi, Alexander L. Kielland: ”Løvene i F….” . Budsjettkrangel. Klatring.

34. Chamonix. Første vinter-OL. Sonja Henie. Roald Larsen fem medaljer (skøyter), Marit Bjørgen.

35. Rotterdam. Fotball (1-0 seier i 2000, 0-2 tap i fjor). Tour de France, Thor Hushovd, grønne spurt-trøyer. Sjømannskirke-arkitektur, Euromast.

36. Glücksburg/Lyksborg, Karl Dønitz, tysk overgivelse 1945, Eisenhover. Flensburg. Christian IX. Det norske kongehuset.

37. Trollhättan. Saab, flyproduksjon, turbo, første serieproduserte. Koenigsegg, 387,87 km/t, Göta älv. ).

38. Fjällbacka. Camilla Läckberg, Camilla Collett (100-lappen). Ingrid Bergman, Anastasia, Orientekspressen og Golda Meir.

39. Skarnes. Øystein Sunde, Årets Spellemann (-89 og -94). Stein Ove Berg, ”Mandag morra blues”. Kåre Tveter, Svalbard.

40. Toten. Bjørnson, ”Andersen fra Toten”, Maj Britt Andersen, Inger Lise Rypdal, ”Frøken Johnsen”. Engen kloster.

41. Løten. 91 Stomperud. Akevitt. Edvard Munch. Cowboy-Laila, ”Med døra på gløtt” (1993), melodien ”Purple Heart”, Ole Ivars.

42. Aulestad. Bjørnstjerne Bjørnsom. “Hopp, Karoline, hopp”. “Frihedens Tale til Moldenserne” (1848), Anders Sandvik fra Hustad i Romsdal, De Sandvigske Samlinger, Edvard Hoem.

43. Bygdøy. Kon Tiki. Larvik, ”Fram”. Håkon V Magnusson, dronning Eufemia av Rügen. Jens Book Jensen, kastanjene i Bygdøy Allé.

44. Varhaug. Fjordland. Fartein Valen, ”Kirkegården ved havet”. Condor-fly buklandet i 1941. Lars Gaute Bø. Pål Varhaug.

45. Undheim. Arne Garborg, ”Tvedestrandposten”, ”Fedraheimen”, ”Den 17de Mai”, Veslemøy. Revyteateret. Bjarne Undheim.


LOKALT BERGENS TIDENDE

1. Herdla. Flyplass under krigen, over 200 fuglearter nå. Fly til Texas og Kissimee, Gul 16. Kirketårn, Bergen Lufthavn, kirkeklokke i Madagaskar.

2. Vik. Ann Kristin Flatland, Hallvard F, TVNorge, NRK-program under OL-94. Gammelost. Kristina Vikøren, klesdesign, kolleksjonen ”berget det blå#”, Oslo Fashion Week.

3. Stårheim. OL, Ronny Hafsås, Akseli Kokkonen. 41 og 14. Vågsøy, Måløy, Tall Ship’s Race. Nordfjordeid, Alfred Maurstad, matematikeren Sophus Lie.

45. Minde. Tine (bl.a. lettmelk). NRK Hordaland. Oscar II, Sophie. Negerprinsen, Minde sjokolade. Nynorskklasse.


LOKALT ADRESSEAVISEN

1. Mosvik, Petter Northug. Skarnsundbrua, skråkabel. Martin Kvennavika. Sammenslåing med Inderøy.

2. Ørland. 330-skvadron. Jagerflyplass. “Fru Inger til Østeraad” (Ibsen). Hannah Ryggen, billedvev.

44. Hølonda. Toralf Engan ble tilegnet dikt av Harald Sverdrup, Pddvar Brå (5 OL uten medalje, Magnar Estenstad-

45. Midtre Gauldal. Arnold Lund, 68, veteran-OL. Jernsmier. Størens bakeri. Adrenalinvukku. Søterot, i Sverige baggsøte, fra norrbaggar.





LOKALT FÆDRELANDSVENNEN


1. Dvergsøya. Vogts villa. Morten Harket (3 sangtitler fra albumet ”Vogts villa”, Gabriel Scott, Vilhelm Krag, begrepet Sørlandet.

2. Songdalen. Rådhus. Ivar Aasland, golfkølle til Alice Cooper. Gokart-bane. Forveksling med Sogndal. Sørlandschips.

44. Tvedestrand. Leonard Rickhard, Norgeas 12 viktigste kunstverker. Jonas Gahr Støre. Piratforening, Kjell Magne Bondevik, domenenavn. Strykejernet er Norges smaleste hus.

45. Tromøy. ”Muse” til festival. Paal Wendelbo, ovn. Avistegneren Morten Mørland (The Times). Trauma. Sigrid Stray Ryssdal, Knut Hamsun.

Er tillit uproblematisk?

Ingen andre massemedier i Norge har så fornøyde lesere både på papir og nett som Stavanger Aftenblad. Alle de største mediene i landet er med i kanalvalgsundersøkelsen til TNS Gallup. Papiravisen topper foran NRK1, TV2 og Bergens Tidende, Adresseavisen og Aftenposten. aftenbladet.no er også på topp og har samme høye troverdighet, foran VGNett, bt.no og aftenposten.no.
Av en eller annen grunn har denne undersøkelsen som kom for halvannen uke siden ikke fått særlig oppmerksomhet i andre medier.

Også tidligere har Aftenbladet gått til topps i slike undersøkelser, og som daværende sjefredaktør holdt jeg i 1996 et foredrag på årsmøtet i
Norske Avisers Landsforbund med tittelen ”Hvordan oppnå troverdighet hos leserne - men er det sikkert at tillit og troverdighet alltid er bra?)”
Jeg tar med et utdrag fra foredraget som jeg tror tiden ikke helt har løpt ifra:

Snakke med, ikke til
Tillit har naturligvis ofte har noe med historie å gjøre, og med måten avisen har kommunisert med sine lesere på.
Lars Oftedals program da han startet Stavangewr Aftenblad i 1893 står seg godt også i dag: ”Man skal snakke med sine lesere, ikke til dem”.
Men er det nå så sikkert at det i alle avislivets tilskikkelser er samsvar mellom på den ene siden det leserne legger i tillit og troverdighet, og på den andre for eksempel det som er uttrykt i den delen av Vær Varsom Plakaten som vel så gjerne kunne hete Stå På Plakaten: Om pressens rett til å avdekke kritikkverdige forhold.

Avisene har etter hvert fått både mye mer vilje og evne til å se kritisk på alle makter og myndigheter gjennom mer oppsøkende og kritisk journalistikk og mer bevisst bruk av Offentlighetsloven. Hos mange vil begge disse faktorene trolig ha styrket avisenes troverdighet, men i den hos enkelte kan ha skapt mindre tillit: "Vår avis er blitt mer uforutsigbar, ikke lenger helt til å stole på".

Da redaktør Norulv Øvrebotten i Rogalands Avis (1990- 1996) fikk klager fra lokale partilag og LO om at over at avisen skrev for lite om deres virksomhet,
svarer han: "Den dagen det blir tenkt en ny tanke i Folkets Hus skal eg koma, for då er det i tilfelle ein stor nyhet".
Det er ikke sikkert at slike uttalelser skaper økt tillit hos alle i parti og fagbevegelse, men jeg er samtidig overbevist om en avis på sikt står seg på slik uavhengighet.

Er tillit uproblematisk?
Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum (for eksempel Vårt Land og Klassekampen ).

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender.
Regionale og lokale aviser står under et stadig press til å støtte sin egen region. Det er det også naturlig at de gjør. Men dette kan fort komme til å føre til en selvpålagt forsiktighet. Hvis en avis blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale.

Det går også an å spørre om liten tillit i noen aviser kan henge sammen med at de har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold.

Ideologisk og geografisk nærhet

Dersom dette skulle være tilfelle, må vi skille klart mellom journalistisk kvalitet og høye scoringer på tillitstabellene.
Medieforskningen har pekt på at nærhet er et av de viktigste nyhetskritierene. Enten det dreier seg om ideologisk eller geografisk nærhet, så står dette alltid i fare for å vippe over i nærsynthet. Dette ser vi tydelig dersom vi får geografisk, ideologisk eller tidsmessig avstand til begivenhetene. Det er for eksempel lett å se i dag at avisene generelt var så nært begivenhetene i den økonomiske galskapen på 80-tallet at vi ikke så det problematiske i det som foregikk før krakket kom.
Når så mange økonomiske feilvurderinger kunne gjøres i et samfunn, var det fordi de kritiske røstene enten var for få, eller ble overdøvet. Et studium av denne perioden kunne bli interessant i vårt perspektiv. Kan det tenkes at de avisene som i størst grad heiet fram låneøkonomien og de urealistiske prosjektene, var de som hadde mest tillit i perioden? (Dette kunne like godt vært skrevet i år, historien gjentar seg)

Aftenbladet hadde i 1994 en serie artikler om regionens desidert mest populære politiker Arne Rettedals mange hatter, og om hvordan han i enkelte sammenhenger satt på både to og tre sider av bordet, som politiker, formann i bankstyre, entreprenør, formann i institusjonsstyre, i byggekomite osv. Avisen prøvde å legge frem fakta og analysere problematikken, og mente man gjorde en saklig og nyttig jobb. "Dette hadde vi ikke ventet av Aftenbladet" lød refrenget fra deler av nedslagsfeltet, som så selve beskrivelsen som et angrep på den kjente politikerens integritet. Andre applauderte og konstaterte ironisk med en lett omskrivning av skipper Worse: "Dere kommer sent, hr. konsul, men dere kommer godt".

Skikkelige rettelser skaper tillit
Når en avis har tillit, kan det bygge på to forhold. Det ene er at folk erfaringsmessig vet at det som står der, er riktig. De har opplevd endel saker de selv er involvert i, og vet at avisen pleier å sjekke sine ting ordentlig, og ellers komme med rettelser dersom den har gjort en feil i farten. Dette er en helt
grunnleggende viktig tillit, og taper noen tillit fordi de svikter i elementær troskap om fakta, er det vel fortjent.
Generelt er det min erfaring at skikkelige rettelser, og med det mener jeg rettelser/dementier som erkjenner at avisen har gjort feil og får plassering som står i samsvar med skaden som kan være forvoldt, er tillitsskapene.

Men tilliten kan også ligge i at man stemmer overens med det som kan karakteriseres som "common sense", alminnelig oppfatning, i regionen. Det er et atskillig mer problematisk kriterium. I mange tilfeller bør det nemlig være pressens kritiske oppgave å bryte med det som er common sense. Filosofen Adorno, kanskje mest kjent for sin drepende kritikk av moderne kulturindustri, hevder at nettopp common sense er en svoren fiende av kritisk tenkning:

"Sense of proportion beror fullstendig på at man skal tenke i de av livsets målforhold og størrelsesordener som står fast. Man behøver bare en gang å ha hørt en hårdhudet representant for den herskende klikk si "Det er ikke så viktig", man behøver kun å iaktta når borgerne snakker om overdrivelse, hysteri, narrestreker, for å vite at nettopp på det sted hvor fornuften påkalles sterkest, for å vite at nettopp på dette sted dreier det seg utvilsomt om et forsvar for Ufornuften".

Jeg er lang fra å dele Adornos marxistiske utgangspunkt, men jeg forstår et slikt synspunkt. Historien mangler ikke eksempler på at nettopp det som var helt ukontroversielt, det alle var enige om og aldri stilte spørsmål ved, var det mest urimelige og horrible når man ser tilbake på det. Og man trenger slett ikke gå så langt som til tysk fascisme, som er bakgrunnen hos Adorno.

"En folkefiende" - og hvem ville du gå til?
Dersom vi plasserer en journalist i en avis med meget høy tillit hos leserne inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at aviser som i dag har havnet langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som har svart på den store medieundersøkelsen: Du er kommet over opplysninger som er så ømfindtlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken?
Jeg er ikke sikker på at de avisene som ligger nederst på troverdighetsstatistikken ville komme dårligst ut av en slik undersøkelse.

For nær eliten?
For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller i kamp med departementet. Som redaktør i Romsdals Budstikke på slutten av 60-tallet satt jeg i den lokale aksjonskomité både for opprettelsen av en distriktshøyskole og en flyplass i byen.
Dette er endel av avisenes funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det gjør det kanskje vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.

Journalistikk som gir livsmot
Avisene har selvsagt ikke bare har en kritisk funksjon.De har en sterk
integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre.

Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk vet vi alle at det er langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten,fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette? Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i
stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi
et riktig bilde av helheten. Det er tillitskapende.

Avisene må fortsatt bringe meldinger om det onde. Ikke minst må de undersøke det ondes årsaker, avsløre makt og overgrep og forsømmelser og misligheter. Men de styrker sin troverdighet ved å bestrebe seg enda litt mer på å gi sanne bilder av virkeligheten. Folk trenger håpsbilder for å holde ut med ondskapen og døden.

Vi trenger journalistikk som også gir livsmot.

Aske, foggel, Norwegian og Beatles

09.18 20.april 2010
”Det ekje greit å væra foggel i dag” sang Stavangerensemblet i 1981, og det er ikke så greit å være SAS og Norwegian i disse asketider heller.
”Luftå er så fudle av gassar og av røyg
At sang eg om det reina så vett du at eg løyg”

Stavangeremsemblet var bandet som ga rocken fra Rogaland en egen ide, gjennom bevisst bruk av dialekt. Ganske typisk slo dette dårlig an da bandet sendte en prøveplate til et selskap i Oslo. Det varte og det rakk, og til slutt ringte bandet til et av selskapene og spurte om det kunne være håp om kontrakt. Svaret var nei, men selskapet takket for at gruppen hadde gitt dem noe å le av.
Bandet klarte seg likevel og ble etterhvert i en egen klasse både musikalsk og visuelt

Foggel, gassar og røyk hørte vi om i 1981. Men tross alle bekymringer flyr foggelen også denen dagen, det er verre for alle dem som gjerne ville, men ikke får lette fra bakken.

09.27
Derfor sitter jeg i øyeblikket i telefonen og hører hvert minutt en vennlig røst fra Norwegian som sier "Takk for at du venter, det er mange som ringer oss, vi vil hjelpe deg så snart en av våre kundebehandlere er ledig”.
Men ventetiden er ganske behandlig, i den andre ender går Beatles-melodier løpende. Slik skaper Liverpool-bandet via Norwegians telefonsvarer, foggelen som flyr og flyene som ikke gjør det, et utvidet kultur samband mellom to byer, (Liverpool var kulturby i 2008 sammen med Stavanger).
Beatles hadde røttene i Liverpool, og står bak mange melodier vel tilpasset dagens flysituasjon og mine ventereaksjoner.

09.36
Foreløpig er det ”No Reply”

09.40
”Tell Me Why”
Beatles har gitt min største konsertopplevelse: Odeon Hammersmith, London januar 1965 (den dagen Churchill døde). Mange av låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964), sto påprgrammet. Filmen kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.

09.44
Fremdeles sier jeg til stemmen på Norwegian-svareren som riktignok ikke hører meg, ”Help” og ”Don’t let Me Down”
Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

09.46
Nå må vi da ha kommet dit at ”It’t wont be long”, eller blir det "Misery”?
”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt.

09. 48
Dette blir visst ”Nowhere Man”
Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

09.50
”Please, Please”

09.51 ”What Goes on”?
"A Hard Day’s Night” kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Jeg syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”.

o9.55
Uansett, denne platen vil å bli spilt ”Any Time at All”, og både med plater og i livet er det slik at “Can’t By Me Love”.

09.58
Etter 51 minutter: «Good Morning Good Morning» sier en hyggelig stemme, ”A taste of Honey” og ”I Love Her”, og hun spør hva jeg ønsker. Jeg svarer «A Little Help from My Friends” , hun ordner opp til min “Satisfaction”, og jeg konstaterer at ”I’ll Be Back”

Men forsvinner asken, går reisen som planlagt? ”Tomorrow Never Knows”

Fotballens lekegrind

Mange norske fotballspillere trenger et kurs i selvberskelse og lagmoral.
”Lekegrind” er et populært fotballbegrep. ”Hønefoss FKs nye lekegrind tar form”, "så har man besøkt Stabæks nye lekegrind”, ”Lionels lekegrind”, ”MFK-gjengens lekegrind: det praktfulle stadionanlegget”.
Mange hjemmebaner blir gjerne - med ulik realisme - benevnt som lekegrind. Men direkte pinlige er det når spillere med lønn godt over eller i alle fall i nærheten av statsminister Stoltenbergs også oppfører seg som lekegrinders egentlige beboere: små barn.

En ting er når de innimellom blir liggende lenger på gressteppet enn de egentlig trenger og dermed håper på sympati hos mamma, eller dommeren om du vil. Eller når de filmer fri- eller straffespark uten å ha skuespillertalent på linje med Nationaltheatrets statister en gang. Dommere belønner slike barnestreker med gult kort. Det innebærer at veien blir kortere til å måtte stå over en kamp.

Et virkelig patetisk skuespill utfolder seg når voksne spillere oppfører seg som små barn, kjefter og smeller og gjør gester mot dommeren, og iherdig med patos og gester signaliserer: ”Du er urettferdig, det var han som var slem mot meg”, ”det var offside, så du ikke den?”, ”men han handset jo først”. Alt dette som reaksjoner som på situasjoner som får enkelte publikummeres til å anbefale hvit stokk og førerhund. Enkelte trener lar sin (stundom berettigede) vrede utspilles ikke bare på sidelinjen, men stormer også inn på banen, med anvist plass på tribunen som følge.

Jeg har aldri opplevd en dommer som retter seg etter protester fra spillere eller trenere, men jeg ser stadig oftere spiller som går over stag. Ikke alle utdelte kort i ulike spill er gode, og på fotballbanen er de alltid dårlige. Det røde gir direkte marsjordre, lagkameratene må kjempe enda hardere og risikerer i verste fall å miste poeng som var innen rekkevidde.

Ingen dommere har full klaff i hver eneste kamp. Ikke alle avgjørelser er korrekte, men det er det ofte lettere å se på storskjerm eller en 40 tommer hjemme i stua. Men jevnt over er dommerkvaliteten i eliteserien bedre enn spillerdyktigheten.
Når spillere oppfører seg som barn, må voksne i klubben sørge for et kurs i bedre selvkontroll, slik at naturen noe sjeldnere får overstyre opptuktelsen.

For all del: Jeg innser at ryggmargsreflekser ikke alltid kan styres – i første sving. Problemet oppstår først når man ikke lar det bli med øyeblikkets reaksjon, men dytter til motspillere, gjør gester og verbaliserer forakt for avgjørelsen om gult kort - som sekunder etter blir rødt.

En overdrivelse er stundom en sannhet som har mistet selvbeherskelsen.

Etterlyst: Langsiktighet

Styreleder Bjørn Hamborg og hans medstyrere i Hønefoss fotballklubb er kortsiktige pingler. Trener Ole Bjørn Sundgot, som i fjor til manges overraskelse klarte å få Hønefoss opp i Eliteserien, er sagt opp etter gårsdagens tap mot Viking: ”Vi har et nøkternt styre, og hadde ikke forventet å ligge langt oppe på tabellen, men vi hadde ventet at det skulle gå bedre enn dette”.

Vel, Hønefoss har til gode å vinne en seriekamp i år så langt. Men kunne man, i et forsøk på å vise nøkternhet, egentlig ha ventet noe annet? Nær sagt en samlet kommentator-elite har dømt laget nord og ned i årets serie. Kanskje kunne man ha håpet på ett poeng mot opprykkskollega Kongsvinger, men de andre kampene har gått helt etter boka. Og neppe var det trener Sundgots feil at hans angripere ikke maktet å omsette overtaket mot Vikting i 1.omgang i går i scoringer. Ved et par anledninger var det nesten utrolig at de ikke fikk beina med seg og plasserte ballen i riktig hjørne.

I norsk fotball er det altfor lett å skylde på treneren. Han eller hun har naturligvis et stort ansvar. Men det gamle ordet om det problemfylte i å lage gull av gråstein, er stadig aktuelt, og det er fortsatt slik at man trenger noen dager for å bygge Rom. Stundom er spilelrstallen for spinkel, stundom ser vi overbetalte spillere som ikke står nok på, eller ikke har sørget for god nok egentrening.

Langsiktighet virker å være et ukjent begrep for flere fotball-ledere. Suksess her og nå er kravet. Ole Bjørn Sundgot har sagt rett ut etter den imponerende prestasjonen han gjorde med Hønefoss i fjor, at ”vi er ikke klare for å etablere oss ennå, vi må ta steg for steg”. Han påpeker at klubben er i en læringsfase, der både trenere, spillere og hele klubben har mye å jobbe med i fremtiden.
Klokt sagt. Mer spesifikt burde han kanskje ha sagt at ikke minst styret bør ta noen ekstra økter og arbeide med seg selv.

Troen på at et trenerskifte etter seks kamper kan skape en ny situasjon, er som oftest en variant av å spå om fremtiden i kaffegrut. Trolig har Hønefoss-styret søkt trøst i et legemiddel som sjelden helbreder, men tillater lidelsene litt lenger.
Kanskje har man forlest seg på Friedrich Schillers ”Der Mohr hat seine Schuldigkeit getan, der Mohr kann gehen ” – i min frie oversettelse: Sundot gjorde en fantastisk jobb med å få Hønefoss opp i eliteserien, Sundgot må gå.

Tom Nordlie er treneren med filosofien om å være ”kontrollert sinnssyk”. Han har skapt umiddelbar sportslig forbedring i klubbene som ansetter han, samtidig som resultatene avtar etter hvert. Dette virker å være mannen for styret i Hønefoss FK.

Jens Stoltenberg på Twitter 16. og 17.april

Jens Stoltenberg måtte ta en omvei hjem fra New York. Det siste døgnet har han dreevet en omfattende twitter-virksomhet, og jeg prøver her å gjengi innleggene, i noenlunde riktig rekkefølge (i parentesen står hvem som tvitrer):

Nå styrer @JensStoltenberg Norge fra en iPad (@antonsen 19.30)
@antonsen er å overdrive å si at jeg styrer landet med iPad, men den er et av flere gode verktøy (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg er det ikke snodig med alt fokus på at du ikke kom deg hjem som planlagt? det hender vel du styrer landet eks fra en hytte,eller på annet vis styrer landet og kommuniserer via moderne teknikk fra andre steder(@oslokramer)
lurer på om ipad'n til @jensstoltenberg er CE-godkjent(nicolairygh)
nicolairygh iPaden er CE-merket (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg takk for svar! Du får ha god tur hjemover!(@nicolairygh)
@jensstoltenberg Men hvordan synes du at den fungerer? iPad-en, altså (@VGNettMads)
@VGNettMads bra inntrykk, tror jeg kommer til å bruke den endel til å lese dokumenter og holde meg oppdatert på nyheter (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg Men er den CE-merket? (iPaden, altså) (fra @radiohode2)
@radiohode2 ja, iPaden er CE-merket (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg Men du vil slite med den? Den kan ikke multitaske. Du kan+må. ;-(@radiohode2)
(innlegg fra arnakim mangler, fra iPad?)
@arnakim nei. Derimot jobber jeg for at luftfart skal bli en del av en internasjonal klimaavtale (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg Ble litt satt ut nå, at du faktisk svarte. (Takk til iPad?) Men seriøst, er ikke luftfart med i klimaforhandlingene?
Nå hadde det vært greit med lyntog... (@efsakariassen)
Godt vi har mange lokalsykehus når vi ikke kan bruke luftambulansen. #askesky Eller hva @jensstoltenberg og @Arbeiderpartiet?(@efsakariassen)
@efsakariassen ja, og derfor skal regjeringen ikke nedlegge lokalsykehus og vi skal opprettholde nærhet til akutt- og fødetilbud (@jensstoltenberg)
Håper @jensstoltenberg bruker tiden i new York på å planlegge noen store løft for Norge, bedre tog (@NiksApeland)
@NilsApeland ja, satsing på jernbane snakket jeg bl.a med Dagbladet om da jeg tok toget fra Washington til New York (@jensstoltenberg)
Litt paradoksalt at @jensstoltenberg er mer synlig enn på lang tid når han er stucked i utlandet (nilsps).
landet i Basel. Ser på muligheter for videre transport nå(@jensstoltenberg ca.17.00
bil nå videre fra Basel(@jensstoltenberg)
er på grensen til Tyskland, skal på Dagsnytt18 nå (@jensstoltenberg
http://twitpic.com/1g17r3 - bilde av @jensstoltenberg i bil gjennom bayern Twitpic (@)tgeriksen (blir retweeted by jensstoltenberg and 6 others)
eller Baden-Württemberg for å være nøyaktig... http://twitpic.com/1g17r3 - bilde av @jensstoltenberg i bil gjennom bayeren (@tgeriksen)
Haiker dere hjem? RT @tgeriksen: http://twitpic.com/1g17r3 - bilde av @jensstoltenberg i bil gjennom bayeren (VGNettMads)
Jeg ser at @jensstoltenberg bruker bilturen til å oppdatere Facebook. Bra at ikke han heller bare jobber (@olavtorvund)
@jensstoltenberg Det burde vært tog, slik at statsministeren kunne erfare hvordan tog fungerer i land som faktisk satser på jernbane(@olavtorvund)
@olavtorvund skulle gjerne tatt tog, men dårlig med plass og forbindelser. Minner om at regjeringen har doblet bevilgningene til bane (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg Jeg tar relativt ofte tog i Frankrike. Norge ligger langt etter. Er kanskje på rett spor, men det må mer til (@olavtorvund)
Ser ut som @jensstoltenberg tar etter @nicecap og sitter mye på Twitter (@nicecap)
@jensstoltenberg Kan Island-asken bli et stort eksperiment på om vi kunne klart oss med langt mindre luftfart i Norge og Europa? (P4faarlund)
@P4faarlund @jensstoltenberg Kan Island-asken bli et stort eksperiment på om vi kunne klart oss med langt mindre luftfart i Norge og Europa?(@olavtorvund v Retweeted by OsloKramer
@P4faarlund det viser først og fremst at vi trenger gode alternativer, og derfor gjennomfører vi tidenes satsing på jernbane og vei (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg og @p4faarlund: men d viser også at d fins alt t fly&at folk burde tenke igj sine flyreiser, fins tog og videokonferanser! (@oslokramer)
@Jensstoltenberg reiser vel via Spania fordi det er lettere å smugle #iPad inn med bil(@MMyklebust)
@MMyklebust iPaden er til fortolling og jeg gleder meg til å bruke den i Norge (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg hehe. Bra det. Var en spøk fra min side. Tror du har gjort et veldig bra valg iallfall (@MMyklebust)
Norwegian Prime Minister on Twitter: "My iPad is now at the customs and I'm looking forward to use it in Norway" (@joebrenden)
Hoho. Morsomt å lese om @jensstoltenberg sin reise til hjemlandet. Håper snart på spillefilmen :-)()@burtens)
@Burtens er redd det ville litt en litt for lang film, men håper du har sett "Oljeberget" om min politiske reise til valgseieren i 2005
@jensstoltenberg Den kan neppe bli FOR lang, vi har da sett Ringenes Herre ;-) Og javisst, har også sett (den noe kortere) Oljeberget! @(joebrenden)
@jensstoltenberg på en så lang reise må det være fint med internet. Er det en Ipad?(@auragracias)
@auragracias laptop med mobilt bredbånd, men ikke like god dekning her som i Norge (@jensstoltenberg)
Jeg er egentlig ganske imponert over @jensstoltenberg som tilsynelatende svarer alle tweets. Good times.(@christianlaland)
@christianlaland takk, har litt mer tid enn vanlig (@jensstoltenberg)
snakket akkurat med statsminister Johanna Sigurdardottir på telefonen. IMF har nå godkjent IMF har nå godkjent et nytt lån til Island.Dette er en gledelig nyhet et nytt lån til Island.Dette er en gledelig nyhet (@jensstoltenberg)
Betyr det at de vil skru av vulkanen nå? RT @jensstoltenberg: IMF har nå godkjent et nytt lån til Island.Dette er en gledelig nyhet (U@beaterast)
@beaterast neppe, men statsministeren fortalte om bekymring på Island for nedfall av mye aske fra vulkanen (@jensstoltenberg)
kort stopp for middag i nærheten av Frankfurt (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg er du virkelig Jens Stoltenberg(@FallinForJonas)
@FallinForJonas ja (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg Men hva skjer med tunnel sandvika til hønefoss? for bergensbanen ville det vært 1 time kortere reise.
@runebjaaland det er satt av over en halv milliard kr til oppstart av Ringeriksbanen i den nye transportplanen (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg velkommen i Rhein-Main, eg bor her i Wiesbaden! Utvekslingsstud. i Tromsø 1982/3 hjå Narve Bjørgo, nå gartnar, rosedyrkar.(rosenwelten)
@rosenwelten takk. roser er jo de flotteste blomstene, særlig de røde (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg dei kan aldri bli mørkraude nok: http://rosenwelten.de/rosen/rose.php?rose_nr=1188!(@rosenwelten)
blir heitranes på den rødgrønne-regjeringa og @jensstoltenberg som skryter av full barnehage dekning! Løgn fra ende til annen!!(@LeneRyd)
@LeneRyd fra og med høsten 2009 er det lovfestet rett til barnehageplass (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg det var et politikersvar som velgere ikke liker, erstatt arb.deling med imøtekomme folks behov innenfor "helse - trygghet" (@KjerstiAMo)
@KjerstiAMo må ha god arbeidsdeling i hele kjeden fra ambulanse, lokalsykehus til universitetssykehus. det vil være det beste for pasientene (@jensstoltenberg
@jensstoltenberg du var forøvrig steike god på Gladbakk i Eidsvoll for drøye 10 år siden - burde finne tilbake til den spruten du hadde da.
Kristin Halvorsen ledet statsråd i dag... første gang en republikaner ledet kongensbord?(@nicolairygh)
Det skjer kanskje fra tid til annen. alle beslutninger i statsråd blir forberedt av regjeringen (@jensstoltenberg)
jensstoltenberg hvor ofte har du gått glipp av statsråd? ?(@nicolairygh)
@jensstoltenberg statsråd er kanskje mest proforma? Det er vel i regjeringskonferansen dere avgjør sakene? Kan man der delta via telefon?
Det faktisk litt morsomt å følge@jensstoltenberg på biltur. Plutselig mer personlig. Liker det. (@Vigdisol)
@jensstoltenberg Du har nå en fantastisk sjanse til å bevilge så mye du bare vil til jernbaneutbygging. Ikke en sjel vil protestere! Kjør!(@monicaboracco)
@monicaboracco fra vi overtok i 2005 og til i dag er bevilgningene til jernbane omtrent doblet, og vi skal fortsette å øke
@jensstoltenberg Så bra! Håper du bruker denne anledningen til å legge inn en rask spurt i satsingen. Timing er Gud! (@monicaboracco)
@OsloKramer Ja, egentlig. Det er ofte jeg er andre steder enn i Oslo. God kommunikasjonsteknologi gjør det lett å fungere utenfor kontoret
@jensstoltenberg da får vi bare håpe at islendingene kan betale gjelden uten å legge økonomien i grus da ;) (@oaftert)
@oaftret en del av avtalen med IMF er at Island skal få orden i økonomien slik at de kan nedbetale gjeld
@jensstoltenberg måtte et vulkanutbrudd til for å få seg til å bruke twitter til annet enn propaganda. Fortsett på denne måten (@esmoen)
@esmoen skal prøve, men fikk jo noe mer tid nå som reisen tar lengre tid enn planlagt (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg ja, tid er et knapphetsgode. Men kommunikasjon med velgerne er en del av jobben og bør prioriteres høyt! Spør Barak (@esmoen)
@jensstoltenberg det var det jeg så for meg. Artig at denne vulkanen har ført folket "nærmere". Og enda artigere er det at SMIN svarer meg(@awolasmal)
@jensstoltenberg dra på en kul club!!! Hører Avenue er happening!!! (@camillabjorn)
@camillabjorn takk for at du tenker på meg, men har sett lite til kule klubber langs motorveien i Tyskland
@jensstoltenberg det blir godt å ha deg tilbake i landet, Jens!(@camillabjoern)
@camillabjorn Såvidt jeg har hørt, får du ikke lurt @jensstoltenberg til en klubb m mindre den innehar en potensiell velger han kan omvende (@sannstorm)
@camillabjorn Men jeg har også hørt at han legger seg kl 22, og nå er @jensstoltenberg tydeligvis på overtid. Upålitelig kilde (@sannstorm)

@jensstoltenberg Det er da endelig bra. En statsminister som bare henger på Twitter kan vi jo ikke ha. Fortsett å styr landet (@MaritSKolve)
@MaritSKolve hyggelig å tvitre nå som jeg har litt tid. Snakker også med kontoret, statsråder, blir intervjuet og leser dokumenter (23.57)
hey @jensstoltenberg. hva leser du?(@bboy846)
@bboy846 akkurat nå har jeg lest utkast til pressemelding om Island om nytt lån fra IMF
Mer om Island og lånene fra IMF og Norge: http://tinyurl.com/y3s4wbw (@jensstoltenberg 00.49)
@sannstorm kan bekrefte at kilden din er upålitelig, men han er veldig hyggelig (@jensstoltyenberg)
@jensstoltenberg Kan ikke stole på noen lenger, ikke engang aldrende menn med lite hår. God tur hjem! (@sannstsorm)
@jensstoltenberg er du fremdeles på vei hjem? (@mariesimonsen)
@mariesimonsen fortsatt i bil gjennom Tyskland, holder meg våken med hyggelig tvitring og reisefølge
@jensstoltenberg betyr det at du fortsatt styrer landet via iPad, som rapportert i am medier? (@mariesimonsen)
@mariesimonsen Som dere journalister sier, aldri sjekk en god historie (@jensstoltenberg 01.48)
@jensstoltenberg media fyrer vel opp under uvante hendelser (fra @olavtorvund)
@jensstoltenberg forts. eller på annet vis styrer landet og kommuniserer via moderne teknikk fra andre steder:-) (@olavtorvund)
sjefen i hamburg(@tgeriksen)
fremme I Hamburg. Klar for noen timer med søvn, så videre til Norge. Takk til alle som har fulgt meg i dag og skrevet hyggelige meldinger (02.47)
På vei ut av Hamburg, skal gjennom Danmark og Sverige. Gleder meg til å komme til Norge http://twitpic.com/1g6pij
Nord-Tyskland har vært ett av Norges aller viktigste handelsområder i mange hundre år; fisk, trelast og i dag store mengder naturgass
@jensstoltenberg God tur, du er velkommen ein snartur innom Venstres landsmøte i Sarpsborg på vegen. Val av ny leiar skjer kl 11 i dag (@alfredbjorlo)
@alfredbjorlo hils Lars Sponheim og takk for godt samarbeid gjennom mange år, og gratuler Trine Skei Grande og ønsk henne lykke til (08.40)
@jensstoltenberg helsingane skal bli overbragt både dei og landsmøtet. God tur vidare (@alfredsbjorlo)
@jensstoltenberg fikk du brukt litt tid til å pugge arbeidersanger før 1.mai mens du satt i bilen?:-) (@oslokramer)
god morgen @jensstoltenberg. åssen går det?(@bboy846)
Flensburg. Her tjenestegjorde Thorvald i Tysklandsbrigaden i 1950. Mer om brigaden i Kåre Willochs artikkel: http://tinyurl.com/y8x9z2p (09.30)
@sindre Sjefen (@jensstoltenberg) på Rachel Maddow show på msnbc i går http://tinyurl.com/yykjr4n about 2 hours ago via web Retweeted by jensstoltenberg and 3 others
Moin moin @jensstoltenberg ! Hadde mange sommerferier i Flensburg som lita jente. Utrolig morsomt at du sender twitterreisebrev! Ferge hjem?(@valgerd)
@valgerd regner med at vi kjører hele veien (09.44)
@jensstoltenberg god tur videre da ;-) Og takk for at du er den beste statsministeren vi kan ha! (@valgerd)
strakk på beina og kjøpte kaffe på Statoil i Ustrup i Danmark. Et veldrevet norsk selskap med gode eiere (@jensstoltenberg))
@jensstoltenberg ja, det er du og jeg + noen andre gode folk som eier det gode selskapet! God tur hjem! about 3 hours ago via TweetDeck
@geirolavlisle helt riktig. Alle nordmenn er medeiere og nyter godt av at vi i fjor mottok 117 milliarder kroner i utbytte og skatt (@jensstoltenberg 11.24)
jensstoltenberg kr 117mrd er ikke å forakte. Vi har trukket vinnerloddet her i Norge. Fortsett å bidra til ansvarsfull forvaltning )@geirolavlisle)
@jensstoltenberg Hei! Jeg deltar på et LST som skal avgjøre hvem det er best å rette kampanjekrav mot: storting eller regjering.Hva tror du?(@HvoslefEide 10.24)
@HvoslefEide viktig at dere jobber overfor alle beslutningstakere. Hils LST og lykke til i arbeidet for en mer rettferdig verden (@jensstoltenberg10.31)
@jensstoltenberg Vi skal gjøre vårt beste - takk skal du ha :)(@HvoslefEide 10.40)
Regner med å ta et kort matstopp et sted mellom Malmø og Gøteborg. Noen som kan anbefale en hyggelig veikro? (@jensstoltenberg 10.49)
@jensstoltenberg nothing Hill i Gøteborg har nydelige "hjemmelagde" hamburgere :) anbefales!(@AlfChristian 11.01)
@jensstoltenberg tvitrende i bil Basel-Oslo gir flashback fra NRKs maratonsending fra Bergensbanen. Uventet og veldig positivt!(@environimus)
Over Storebæltsbroen nå.15 kilometer mektig ingeniørkunst. Sammen med Øresundbroen knytter den Norge og Sverige til kontinentet (@jensstoltenberg 11.15)

Legg merke til fartsgrensene i Danmark og Sverige da kanskje noe å tenke på i Norge? Hva med 130 km på nyere motorveier? (@environimus)
Spm. Fra
@2mes1 ikke noe spes. SMK har en fin blanding av økonomer, sekretærer, sjåfører, jurister, statsvitere, pølsemakere og halvstuderte røvere (@jensstoltenberg)

@TomasBakken enig i at norske veier kan bli bedre, derfor er vi igang med å øke bevilgningene (fra 15 milliarder kri 2005 til 20 i 2009)
Fyller bensin ved Øresund. Fortsetter å glede konsernsjef Helge Lund som har vært askefast i München
Skal på Ukeslutt kl 12.30 (@jensstoltenberg)
@jensstoltenberg I jakten på veikroer, hva skjer i Europa? Hva ser du fra vinduet som berører deg? Samferdsel? Økonomi? Skriv noe politisk! (@eirikbergesen)
jeg kjenner en viss uro for å bli satt i twitterskyggen til @jensstoltenberg ,for nå twitres det bra fra statsministerens kortesje (@eidsvaag)
Tror @eidsvag har rett. @jensstoltenberg har et oppdager-Twitter-øyeblikk, på roadtrip gjennom Nord-Europa.(@martingruener)
@jensstoltenberg Om du trenger tidsfordriv i bilen kan du lese en kommentar om togsating på http://bit.ly/b3aZCn(@olavtorvund)
@jensstoltenberg Har du sett mange fortvilte haikere i veikantene gjennom Europa?(@VGNettMarianne)
@jensstoltenberg er varm i trøya og twitrar så det susar- Bakkekontakten han erfarar no gir umiddelbare frukter:-)(@maritga)
@jensstoltenberg sier det har vært overraskende positivt å bruke så mye tid på twitter og facebook #ukeslutt (@olavtorvund)

Upolitiske Høyre-folk

«På Øvre Singsaker er alle upolitiske. Her stemmer alle på Høyre», sa Flettfrid Andrésen (Jakob Margido Esp). Jeg ble minnet om resonnementet da jeg leste Høyres miljøpolitiske talskvinne,. Siri A. Meling i VG i dag.

Erik Olsen ved Havforskningsinstituttet er en av de fremste forskerne når det gjelder oljeutviklingen utenfor Lofoten og Vesterålen. Han har vært en sentral leverandør av forskningsmaterialet som miljøvernminister Erik Solheim i dag mottar om oljens konsekvenser for fisken utenfor Lofoten.

Han har tidligere i år sagt at dette området ikke bør åpnes for petroleumsvirksomhet. På Facebook forteller han at han er støttespiller for SV og medlem av gruppen ”Fortsatt Rødgrønt flertall”. Dette er for øvrig helt i tråd med Havforskningsinstituttets syn de siste syv årene, og forskningsdirektøren bekrefter at Olsen kommuniserer instituttets syn.

Men Høyres miljøpolitiske talskvinne, Siri A. Meling, fra oljefylket Rogaland, synes dette er uheldig, hun mistenkeliggjør forskeren: ”Med den engasjerte historien Olsen har i denne saken, kan han mistenkes for å blande kortene”.
Dette er et slag under det politiske beltested. Det er en rekke forskere i Norge med klare og høyst ulike partipolitiske preferanser som slett ikke lar disse påvirke sin forskning.

Er det for eksempel slik at Meling synes det er helt OK hvis forskere som er engasjert i Høyre kommer ut med resultater som hun liker, mens det motsatte er tilfelle når det gjelder for eksempel forskere som sympatiserer med SV?
Et det politiske ideal i oljesaken det som Bent Høie, Høyres frontfigur i Rogaland uttrykker slik: ”Vi tar ingen forbehold om at miljø- og ressursspørsmål skal hindre oljeboring i Lofoten. og Vesterålen”.

Nei, hvorfor bry seg med forskning – og slett ikke hvis man er uenig.
”Atombomben er både kjekk og grei. Men vi har ikke noe naturlig miljø for den her på Øvre Singsaker”, sa Flettfrid. Siri A. Meling bør ta seg i vare slik at hun ikke kan oppfattes slik: ”Forskningen er både kjekk og grei. Men vi har ikke noe naturlig miljø for den her i Høyre.

Stoltenberg som FN-sjef?

Jens Stoltenberg - FNs neste generalsekretær fra 2012?
Jonas Gahr Støre - Arbeiderpartiets statsministerkandidat fra en posisjon i ren Ap-regjering våren 2013?

Kannestøperier har alltid gode tider - best når mangelen på saker i Stortinget er stor, regjeringen trør vannet og opposisjonen går frem på meningsmålingene uten at det er spesielt fortjent.

Høypopulistisk Sp-geriljakrig mot Ap i sykehussaken, med sprengningskraft, men kanskje vel så mye som oppspill til jordbruksforhandlinger der Sp må ha en triumf for ikke å kaste kortene. Økende SV-trusselfrekvens om oljeboring i Lofoten/Vesterålen. Intern uro, men partiledelsen står sterkt på variasjoner av temaet: ”Vi får gjort mer innenfor enn på en haug utenfor, rene og ranke med partiflagget vaiende uten at noen bryr seg”.

Entusiasmen for det unike rødgrønne regjeringsprosjektet svinner, uansett hvor mye partisekretærer og andre står frem og forkynner enig og tro til Operaen faller. Kampen for egne partiinteresser vinner over dfellesinteressene, SV og Sp har mer kommune-og fylkestingsvalg i 2011 i sikte enn 2013.

Arne Strand i Dagsavisen har funnet frem de største trommestikkene og spår at dersom sykehusbråket fortsetter, vil Ap og Høyre være jevnstore før sommerferien.
Men når all støyen har lagt seg og all retorikk sprekker som trollet i møte med solen, vil det være den nøkterne konklusjonen fra hedmarkingen Odvar Nordli (statsminister 1976-81) som står igjen: ”Jeg vil heller overleve på Gjøvik sykehus enn å dø på Hamar” .

Helseministeren står ellers nokså alene i striden, hvor er statsministeren når det røyner på? ”Han har stukket til skogs. Til regnskogen i Brasil” (Strand).
Og Erna Solberg følger opp: ”Stoltenberg er veldig lite synlig når det kommer til de vanskelige sakene, og så viser han seg mer på sjarmøretappene”.
(Sjarmøretappen er i utgangspunktet 875 m inn til Bislett i Holmenkollstafettens neste siste ledd, men noen av oss har nok der opplevd å være mør med lite sjarm).

Jo, Jens reiser (men ingen månelanding foreløpig). Som Lars Korvald (statsminister 1972-73) ) sa det: ”Norge er et lite land i verden”. Og landsmoder Gro har sagt at ”Jens er en moderne Ap-leder som tilhører vår tid, og det er en tid der det internasjonale spiller en viktig rolle”.

Jonas Gahr Støre har for øvrig sluttet å si at Norge er "lite". ”Vi er en stor kyststat med enda større hav- og sokkelområder, og vi er verdens tredje største oljeeksportør”. Støre skal nå bli styremedlem i Oslo Arbeiderparti, og dermed er arverekkefølgen i 16.etasje beseglet, dersom vi tolker røyksignalene fra Youngstorget og tilliggende herligheter riktig.

Det var Lars Sponheim som i sitt kanskje siste politiske standup-show
mer enn antydet at flere i Ap tror at Jens Stoltenberg om få år vil søke seg mot en internasjonal toppjobb. Det er trolig ingen dårlig gjetning.

Jens Stoltenberg ble statsminister første gang i 2000. Han er en solid, men visjonsløs og ingen karismatisk leder (jeg skriver nærmere om ham i blogg 23.februar i år).
Etter mye slitasje kan det bli en noe traurig affære å stille mot The Blue Dreamteam, Erna og Siv, eller Siv og Erna.
Men hvis SV og Sp kobles av regjeringstoget i løpet av 2010, kan det være at vi får se en Jens Stoltenberg i en noe modigere, tydeligere og dominerende utgave som leder av en ren Ap-regjering i mindretall, en løsning stadig flere i Ap ønsker seg. Men uansett tror jeg han sikter høyere.

FNs generalsekretær heter i dag Ban Ki-moon. Han er fra Asia, og de før ham var fra Afrika, Sør-Amerika og Europa. Rent geografisk vil derfor en norsk generalsekretær være ”i rute”

Jens Stoltenberg kan FN. Sammen med statsministrene fra Pakistan og Mosambik ledet han for noen år siden arbeidet med å kartlegge hvordan FN kan jobbe mer slagkraftig på landnivå.
Resultatet kom i form av rapporten ”Levere sammen som en” (Delivering As One): FN kan jobbe mer effektivt innen områdene utvikling, nødhjelp og miljø. FN kan ikke sløse med ressurser, og må jobbe mer effektivt og lønnsomt for å hjelpe de som virkelig trenger det.
Konklusjonen: FN må jobbe som ”Ett FN” (One UN), med en helhetlig tenkning på landnivå, hvor alle FN-organisasjonene må jobbe sammen mot samme mål. FN må organiseres på landnivå med kun en leder, ett program, ett budsjett og ett kontor.

I mars ble det kjent at Stoltenberg skal være en av fire statsoverhoder som skal lede et prestisjetungt utvalg som skal jobbe opp mot hvordan man kan skaffe penger til klimatiltak i utviklingsland. Det er et viktig element for å få på plass en ny internasjonal klimaavtale. Her vil han nok bli dømt på om han klarer å forhindre dobbel bokføring. Det kan ikke fortsette med at rike land finansierer klimakutt i sør og når sine internasjonale mål, men samtidig øke utslippene på hjemmebane.

Jeg tror Jens Stoltenbergs egenskaper vil komme enda bedre til sin rett i en posisjon som FNs generalsekretær enn som norsk statsminister. Vi er mange som tror på FN som koordinator og organisator av innsatsen for en bedre verden. Men det er en formidabel oppgave å få slutt på dobbeltarbeid, fragmentering og rivalisering i de forskjellige delene av FN-systemet. Endringer er alltid kontroversielle i FN, men dette må gjøres.

Det finnes ikke alternativer til FN som global garantist med nødvendig legitimitet for at alle land møtes, drøfter og forhandler fram felles løsninger på felles utfordringer. Men verdensorganisasjonen må bruke mindre på byråkrati og mer på arbeid ute i felten.

At Norge er FNs 6. største økonomiske bidragsyter, viktigere enn mange som ellers anser seg som stormakter, er ingen svekkelse av et Stoltenberg-kandidatur.

Politiet svikter personvernet

Norge vil bli mer utsatt for terror hvis Norge sier nei til datalagringsdirektivet, mener PST-sjef Janne Kristiansen. Hun følger dermed opp røster fra Kripos og fagforeningsleder Arne Johannessen. Deres synspunkter innebærer at Norge fjerner seg fra en fra en tankegang der vi alle betraktes som uskyldige til det motsatte er bevist og hvor skjult kontroll med våre privatliv først kan skje hvis det foreligger mistanke om at vi er involvert i straffbare handlinger.

PST og politiet vil at alle må betraktes som potensielle forbrytere og at opplysninger om vår private kommunikasjon derfor skal sikres for det tilfellet at vi begår noe kriminelt – og dessuten i større grad kan sjekkes før vi engang er under mistanke, for å forebygge at vi forsøker å begå en forbrytelse.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. I dagens teknologiske virkelighet har dessuten terrorister og andre uønskede elementer kommunikasjonsmuligheter som ikke oppdages gjennom de tiltak som nå foreslås

En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre. Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Rettssikkerhet er ikke bare til for å beskytte borgerne mot kriminelle handlinger, men skal også sikre borgernes fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter

PST kan overvåke miljøer (det vil jo si enkeltpersonene som inngår i ”miljøet”) som oppfattes som radikale i politisk forstand, hvis PST har grunn til å tro at den politiske virksomheten kan utvikle seg i en retning hvor de involverte planlegger å oppnå sine politiske mål ved voldelige eller andre ulovlige midler. Man kan kalle dette forebyggende, men det er også politisk overvåkning – av en potensiell opposisjon.

I 1996 kom Lund-kommisjonen og ga offentligheten et blikk inn i hvordan de hemmelige tjenestene jobber. Det var ikke noe vakkert syn. De som var kommet i overvåkingspolitiets søkelys opplevde en massiv innsamling av opplysninger. Innsynsutvalget var en oppfølging av Lund-kommisjonen. Gjennom åtte år leste jeg 3-4000 mapper der det i lang rekke tilfeller viste seg at POT hadde overtrådt norsk lov, for ikke å snakke om personvernet

Den tyske grunnlovsdomstolen har avgjort at gjennomføringen av EUs datalagringsdirektiv i sin nåværende form er i strid med Tysklands grunnlov. Domstolen krever at alle opplysninger som til nå er lagret meg bakgrunn i loven, må slettes snarest. Domstolen begrunner avgjørelsen med at direktivet «er et svært alvorlig inngrep mot personvernet» og har bedt teleselskapene slette arkivene over e-poster og telefonsamtaler.

EU vil gi innbyggerne fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i EU. Kanskje hadde norske innvendinger hatt betydning om vi hadde vært med under hele prosessen. Men uansett mener jeg at dette direktivet ikke må implementeres i vår lovgivning. Den flinkeste gutten i klassen må manne seg opp til å nedlegge veto.

Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Stavanger Aftenblad avdekket for noen år siden at en offentlig telefon på et kjøpesenter var blitt godkjent for avlytting og opptak av samtlige samtaler i en periode på over et 1/2 år! Med begrunnelse om at en navngitt person muligens kunne komme til å bruke denne telefonen. Dette selv om personen ikke hadde tilhørighet i denne kommunen eller noen gang hadde brukt denne telefonen. Det viste seg også at i løpet av de mange tusen minuttene med opptak av flere hundre personer så fantes ikke denne personen. I sitt forsvar sa Politiet at de hadde jo taushetplikt om de personlige samtalene de hadde lyttet på, og det samme hadde de sivile som kom i kontakt med dette materialet? Akkurat som vi ikke har erfart en serie lekkasjer til media nettopp i slike sammenhenger. Og de fleste av oss vet at det kan være fristende å berette sensitiv informasjon i lystig lag. I mange av de overvåkningsmappene jeg har lest, og som har vært tilgjengelig i lukkede politisammenhenger, fantes det en rekke meget persopplysninger som ingen fortjener skal bli kjent og som overhode ingenting hadde å gjøre med ”forebyggende tiltak”.

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.

Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen

Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

Skomaker-traktat med følger

(Dette er historien om lærersønnen fra Titran på Frøya som tok den beste eksamen på det verdenskjente universitetet Harvard i det 19.århundre, som ble en historisk bauta i staten Utahs utvikling, en verdenskjent forsker og en av de store ledere i mormonkirken”. Jeg ble kjent med historien da jeg besøkte Salt Lake City og samtalte med Alan K.Parish, som har skrevet en biografi på 768 sider om John A. Widtsoe)


-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.
Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.

Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.

John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.


Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .

I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.

I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.


Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.

Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.

John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.

Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.


“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.

Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.

I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.

Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).

Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.

Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars tre bind om Stadsbygd).

Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.

Krigskors også til kommunister

“Er det virkelig slik at arbeiderungdom som satte livet på spill mot den tyske overfallsmakta ikke skal få den samme honnør/medaljer som borgerlige motstandsfolk? Verken “Osvald“-folkene eller de i andre kommunistiske motstandsgrupper under krigen higet etter slikt. Men ingen hadde trodd at feigingene i norske massemedier skulle ha fratatt dem all heder og ære”.

Det er Åge Fjeld, 88 år, som skriver dette i en kommentar til NRK-Brennpunkts program før påske om den kommunistiske “Osvald”-gruppa, “Sabotører i mørke”. Fjeld var og er ivrig kommunist, han satt i krigsfangenskap i Tyskland og han fikk for noen år siden erstatning fra Innsynsutvalget fordi POT hadde brutt loven ved overvåkningen av ham

(Jeg var i utlandet fra 17.mars til 4.april, og når avisbunkene skal saumfares ved hjemkomst, tar det sin tid. Men en rekke avisklipp og kommentarer viser at programmet har utløst en rekke til dels meget godt begrunnede spørsmål, og jeg finner klare berøringspunktet med vurderinger i boken til Frode Fanebust, “Krigshistorien - Toralv Fanebust og sannheten”, omtalt i min blogg 4.januar.)

Bør medlemmer av kommunistiske motstandsgrupper under andre verdenskrig vurderes på lik linje med andre når det gjelder utmerkelser?
Krigskorset er Norges høyeste militære utmerkelse. Utdelingen ble stanset i 1949, men tatt opp igjen i fjor. Utmerkelsen kan gis til personer som på særlig fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av en troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp.
En tilføyelse til kriteriene i fjor gjør det mulig å gi utmerkelsen også til norske soldater som har tjenestegjort i Afghanistan.

Det første krigskorset etter “gjenåpningen” ble like før påske gitt post mortem til kaptein Eiliv Austlid, 70 år etter at han ledet et lite kompani på 40 mann som skulle forsvare Kongen og regjeringen på flukt nordover. Kompaniet falt tysk bakhold og Austlid og flere soldater ble drept.

Etter krigen ble det av Trygve Lie fremstilt som om Austlid hadde vist uaktsomhet og feilaktig situasjonsbedømmelse og dermed ført sine menn rett i døden. Men takket være Austlids familie, lokalhistorikere og journalister kom det etterhvert frem en annen historie. Daværende forsyningsminister Trygve Lie hadde gitt Austlid en ordre som satte statsministerens liv på spill, men å innrømme det “ville i altfor sterk grad ha svekket det bildet Lie tegner av seg selv som en fornuftig og handlekraftig statsråd”( Egil M.Kristiansen, lokalhistoriker).

Dette er en reaksjon på forhold under og etter krigen som kan gjenkjennes i ulike varianter i det store kapittelet om Krigen i Norge og Etterkrigsoppgjøret. “Seierherrene” tegnet sitt bilde, og kommunistene fikk ingen medaljer, de ble overvåket. I noen tilfeller var det grunner til det, med det skjedde en kollektiv mistenkeliggjøring og nedvurdering av den verdifulle kommunistiske motstanden som ikke gir et vakkert bilde.

Det inntrykk jeg sitter igjen med etter arbeidet i Innsynsutvalget, bare forsterker kritikken fra Lund-kommisjonen. Det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Arbeiderpartiet hadde også klare også innenrikspolitiske grunner for å overvåke kommunistene. Det skjedde instruksstridige registreringer og registrering på bakgrunn av gamle forestillinger

Selv om man aldri må falle for fristelsen til å lese 40-, 50- og 60-årenes historie med 2010-briller er det ingen grunn til å svekke inntrykket av at makt korrumperer, at idealer er ofte blir flyktige og hensiktsmessige, at det er lett å skape urealistiske fiendebilder og dermed gi grobunn for en systematisk og langvarig tilsidesettelse av rettsstatens prinsipper.

Hvorfor skal ikke sabotører likebehandles, enten de ble sendt inn fra England eller var i Norge under hele krigen? “Osvald”-gruppa, knyttet til sovjetisk etterretning, men som likevel opererte svært uavhengig, gjennomførte flere dristige sabotasjeaksjoner, og utførte en god del oppdrag som Milorg fant for farlige eller for skitne, deriblant flere likvidasjoner. Lederen, Asbjørn Sunde, ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Gunnar Sønsteby arbeidet for at Sunde skulle få krigspensjon, uten hell.

Deet er ikke unaturlig at det blir reist spørsmål ved hvorfor “gutta på skauen” fikk heltestatus mens Osvald-sabotører med minst 110 aksjoner ikke ble regnet med. “Sammenlignert med Osvalg-organisasjonen var det en luksuskrig vi drev med i Milorg. Hvis ikke Osvald hadde eksistert, hadde det vært en meget mager motstand i Norge” , sier Kåre Gramer mede erfaring båd efra Milorg og Osvald.

Jeg synes det må være meget gode grunner til at Forsvarsdepartementet tar opp til grundig behandling forslaget fra lederen i Rødt, Torstein Dahle, om
Å gi krigskorset til noen av medlemmene i de kommunistiske motstandsgruppene - under kastet de samme vurderinger om personlig innsats med særlig tapperhet som tidligere tildelinger. Det er ikke for sent å gjøre urett god igjen.

Historien om Norge og andre verdenskrig blir aldri ferdigskrevet, men stadig nye opplysninger og nyanseringer legges til. Ingen har monopol å på hele sannheten, og det er grunn til å understreke forfatteren og politikeren vesla Vetlesens ord om at “den kalde krigen la en klam hånd over historieframstillingen. I tøværet som fulgte er det mye som har smeltet fram fra isen”.

Og navnet er..?

Asker kirke har et utmerket barne- og ungdomsarbeid. Tilstrømningen til korvirksomheten er stor. En av de ansvarlige fikk en telefon:
- Er det mulig å få plass til en 6-åring i korene?
- Dessverre, kapasiteten er sprengt.
En tid litt senere, ny telefon fra den samme:
- Er det nå blitt noen ledig plass?
- Dessverre igjen.
- Men er det mulig å komme på en venteliste?
- Ja, det går nok an. Hva er navnet?
- Ingrid Alexandra.
- Og adressen?
- Skaugum.

Nå har prinsessen fått plass, og kronprins Haakon fulgte henne til første samling, slik alle foreldre gjør.

Slike kongehus, det vil gamle Norge ha.

Større velgerinnflytelse

Mer innflytelse over velgernes personvalg?
Ja, svarer Høyre og legger frem et forslag om at velgerne ved stortingsvalg kan sette kryss ved én kandidat på en liste. Får vedkommende mer enn 8 pst av de stemmene partiet får, rykker hun opp som nr.1, med mindre det er andre som har fått flere ekstrastemmer. Får et parti tre representanter, blir det de som har flest personstemmer (men over 8 pst) som velges, ellers følges listerekkefølgen.

Jeg er for å gi velgere større innflytelse på personvalg, men er ikke sikker på på om dette er den beste veien å gå.
For å illustrere forslaget med et eksempel: Jeg sto som nr.15 på Venstres liste i Rogaland i 2009. Hvis vi hadde fått et mandat (det gjorde vi dessverre ikke), hvis vi hadde fått 10.000 stemmer, hvis jeg hadde fått 801 kryss og ingen av de andre hadde fått flere, så ville jeg blitt valgt og gått foran Gunnar Kvassheim.

Dette resultatet ville nok av alle minus 801 av V-velgerne i Rogaland blitt vurdert negativt.

“Partienes behov for forutsigbarhet og sikkerhet for sine toppkandidater må balanseres mot velgernes interesse av individuell politisk innflytelse……. sikre at toppkandidatene har de nødvendige florutsetninger og erfaringer for å kunne tre inn i sine verv som folkevalgte”, sier Høyre.

Erna Solberg viser til tøffe nominasjonsdueller før valget i 2009 med direkte voteringer ellern uravstemning, for eksempel Tetzschner-Lønning i Oslo Høyre og Chaudry-Holmås i Oslo SV.
Felles for disse tilfellene var at de engasjerte gamle tillitsvalgte og fikk andre til å melde seg inn i partiene. Men det gjaldt nominasjonskamp. De som var interessert nok, møtte frem eller uravstemte.

Medlemstallet i de politiske partiene synker. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Under 2 prosent av befolkningen bestemmer gjennom nominasjonsprosessen listenes innhold. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

En del av nominasjonskampene i høst førte til medieoppslag, økt interesse, engasjement! Det var bra, veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.

Få studier kan dokumenterer klare negative effekter av personvalg. Ett unntak er en undersøkelse i Danmark som mener å se en sammenheng mellom det økende innslaget av personvalg og nedgangen i antallet partimedlemmer. Personvalget skal ha overført makt fra partimedlemmene til velgerne, og således gjort det mindre interessant å opprettholde partimedlemskapet.

Ellers viser danske data har vist at personfaktorens innvirkning på partivalget er forbløffende liten. I Sverige ble personvalgets målsetting om å bedre relasjonene mellom velgerne og de folkevalgte, ble oppnådd.
Når det gjelder velgersiden er hovedkonklusjonen i våre naboland det er vanskelig å gi entydige svar, både i negativ og positiv retning. En grunn til dette kan være at velgerne rent faktisk er svært lite opptatt av personspørsmålet.

Jo større partiene er, jo mindre vil personstemmer kunne slå ut, og omvendt. Jeg tror det er en bedre løsning å koble velgerinnflytelsen til nominasjonsprosessen, og her synes jeg Kristin Clemet har gode forslag når hun antyder økt interesse dersom partiene for eksempel
- lar alle medlemmer få være med å bestemme, ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen
- gjør det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
- sørger for at alle som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet får delta i nominasjonsprosessen.

Ja, velgerne bør få mer makt. Ja, partieliten bør får mindre makt. Det tror jeg best oppnås ved at velgernes ansvarliggjøres, går inn i som partimedlemmer og utøver sin innflytelse gjennom nominasjonen (gjerne rene nominasjonsvalg blant registrerte velgere, som i USA). Som oftest er det strid om toppkandidaten. Kanskje var det da bedre med en ordning slik at dersom en viss prosentdel av deltakerne på et nominasjonsmøte/uravstemning ønsket en annen kandidat, kunne partiet stille to lister med ulik toppkandidat, og den listen som fikk flest stemmer, fikk sin kandidat valgt.

Vi trenger mer debatt om velgere og elite. I så måte er forslaget fra Høyre (eller helt korrekt: fra Erna Solberg, Jan Tore Sanner, Per-Kristian Foss og Ingjerd Schou) et konstruktivt utgangspunkt.

Utbedring av det vi har før lyntog

Før norske politikere gripes totalt av lyntog-rusen, bør de gjøre noe vesentlig med den jernbane-strukturen og de togene vi allerede har.
I dag har samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa innkalt til et hastemøte på bakgrunn av det har gått fort og galt hittil i dette året. Nå sist: Vogner løp løpsk og drepte tre mennesker i Oslo, en ”ulykke som ikke kunne skje” ble et faktum. En brann i en server i Trondheim lammet hele togtrafikken i 3 timer.

Dagens møte virker som en både historisk og tre måneder gammel repetisjon. I 1933 raste det en diskusjonen om skuespillet ”Guds grønne enger” som skulle settes opp på Nationaltheatret. På et hastemøte 7.januar 2010 fikk direktør Elisabet Enger i Jernbaneverket og konsernsjef Einar Enger i NSB beskjed om at situasjonen for de reisende var over det Kleppa fant akseptabelt.

Kristenfolket krevde at ”Guds grønne enger” ble stanset. Kanskje går det bedre med Kleppas krav om togtrafikken må komme på skinner igjen, men jeg tviler. Det er nemlig politikere av alle farger som har skylden for at infrastrukturen er dårlig og at det er et stort etterslep på vedlikehold av jernbanemateriell og bremsesystemer. Slike forsømmelser lar seg ikke rette opp over natten. Men det bør som en begynnelse være mulig å forbedre gjennomføringen av interne arbeidsrutiner som også er et forhold som peker seg ut som årsak spesielt i skifteulykker. For eksempel må ikke tog kjøres inn på spor som ikke har vært tilstrekkelig brøytet for snø.
Brannsjefen på Voss frykter at det skal skje en stor ulykke på Bergensbanen og mener Jernbaneverkets kriseplaner er altfor dårlig hvis ulykken først er ute. Kjøreledninger ramler ned, Meråkerbanen må stenges fordi Jernbaneverket ikke har satt ut nok skilt om nedsatt hastighet på grunn av tele. Osv.

Havarikommisjonen har laget en oppsummering over jernbaneulykker i Norge mellom 2004 og 2009 i sin siste årsrapport, som kom nylig. I denne rapporten kommer det fram at det har vært over 1.000 ulykker og alvorlige hendelser på jernbanen i perioden. 65 mennesker har mistet livet.

Tidligere i år har vi registrert en nesten grenseløs begeistring hos politikerne - Fremskrittspartiet er en nøktern unntakelse - over tanken om lyntog mellom de største byene i Norge. Transportkomitéen på Stortinget er begeistret etter å ha kjørt lyntog mellom Brüssel og Paris, rundt 30 mil, på 1 time og 23 minutter.
To av tre nordmenn mener slik satsing er riktig i følge en undersøkelse i Aftenposten påskeaften.

Generelt gjelder i norsk politikk synes å gjelde en lov som sier at det er kjekkere å satse på det nye enn på det vi allerede har. Det nye og visjonære er synlige bevis på fremtidstro og optimisme, viser handlekraft. Vedlikehold av det vi allerede har, av det som tidligere politikere har satt i gang, er grått og kjedelig. Forsømmes.

Samferdselsministeren skal med det første til Spania og lære om lyntog-suksessen der. Forhåpentlig vil hun få med seg at bygging av høyhastighetsbaner krever svært store investeringer, langt mer pr. km i et ulendt terreng som det norske enn i Mellom- og Sør-Europa. At vårt trafikkunderlag er betydelig svakere kan sikkert norske eksperter lett dokumentere.

Skal jeg anbefale ytterligere reisevirksomhet, måtte det være at Kleppa tar seg med transportpolitikerne til sitt hjemfylke Rogaland. I Drangsdalen mellom Moi og Heskestad blir det fraktet gods og mennesker flere ganger daglig på en svært rasutsatt strekning.
Lenge var det her vakter som stod i fjellsiden og passet på. Det sluttet man med på 60-tallet. Siden den gang har toget sneglet seg frem i 20 km/t for å klare å stoppe for ras. Mange liv kan gå tapt dersom raset kommer samtidig med nattoget til Oslo.

Jeg vet at i land som har flytog og der reisetiden er bortimot tre timer, velger 80-90 prosent tog fremfor fly. Flyruter legges ned og avganger reduseres. Det vil trolig bli gode miljøgevinster, selv om luftfartsnæringen mener det er feil å sammenligne gårsdagens fly med morgendagens tog. Gods kan flyttes fra vei til tog. Høyhastighetsbaner er vel åtte ganger mer energiaffektive enn fly, fire ganger mer enn bil og tre ganger mer enn buss.

På sikt burde høyhastighetsbaner på noen strekninger i Norge gi klare gevinster. Men bare et par stopp på hovedstrekningene, og med en redusert inntekt fra de fire flyplassene som går med overskudd som kan svekke overføringene til de øvrige 42, er der ikke sikkert at to av tre nordmenn vi være like positive.

Det viktige i dag må være å gjøre de skinneganger og de tekniske systemer vi har, så sikre at bare ekstreme værforhold skaper vanskeligheter. Det er ikke alt vi kan gardere oss mot. De store passasjermengdene rundt storbyene må være sikre på at toget går når det skal og så ofte som det er nødvendig. Traséene mellom Oslo og Kristiansand/Stavanger, Bergen og Trondheim må utbedres slik at hastigheten går opp og reisetiden ned.

Høyhastighetstog er bra. De vil komme. Men først kan vi tenke over om det finnes snev av lærdom i beretningen om hvordan slott over slott seg bygger hos Peer Gynt: når han kommer til oppgjørets time viser livet hans seg bare å være som en løk, lag på lag av drømmer og tanker uten kjerne.