Spørsmålene som stilles etter at ulike kommentatorer de siste 8-10 dagene, har mer enn antydet mangel på skapende politiske evner og fast ledelse hos regjeringssjefen. Kanskje var det en oppdemmet irritasjon som fikk utløp både i opposisjonen og i mediene da Regjeringen ville sette i gang “Samarbeid for arbeid” uten å involvere Stortinget (jfr. min blogg om dette), kombinert med det faktum at i 11 uker hadde statsministeren unngått å møte i Stortinget for å besvare representantene spørsmål.
Et lite knippe kommentarer:
“Det er grunn til å spørre om Stoltenberg har blitt likegyldig til politikkens innhold så lenge han får beholde statsministerboligen (lederatikkel i VG).
“Norges multikulturelle framtid diskuteres høyt og skarpt. Statsministeren er taus og fraværende“ (John O. Egeland i Dagbladet).
“Snakk til hjertene, Jens” (klimastrateg Per Espen Stoknes i Vårt Land om å kommunisere betydningen av klimaendringene).
“I går stakk statsministeren innom Stortinget. Det er to måneder siden han fant det bryet verdt” (Adresseavisen på lederplass).
”Etter flere år som regjeringssjef, hadde han imidlertid krøpet lengre og lengre inn bak sikkerhetsforanstaltningene i Høyblokka. I ny og ne tittet han ut for å møte Oslo-pressen og Stortinget. Det var tryggest slik. Det var stort sett gamle kjente. Og han reiste bare til strategisk utvalgte steder under valgkampen, slik at han slapp å se de ubehagelige sannhetene og bli stilt de vanskelige spørsmålene…..han ga aldri inntrykk av at han var særlig glad i mennesker“ (tidl. statsråd og Sp-leder Åslaug Haga om sin fiktive statsminister i boken “I de innerste sirkler”).
Posisjonen som statsminister, ikke minst i en koalisjon, er krevende og utfordrende. Jeg har lest selvbiografiene fra Einar Gerhardsen, Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik. Slike bøker vil alltid - mer eller mindre bevisst - være forsøk på å reise minnesmerker. Og det er meget begrenset i hvilken grad de forteller noe dypere om de mer personlige følelser, Men det er åpenbart hos dem alle at de krav som stilles til en statsminister alltid vil være slik at det er umulig å komme dem i møte, alltid vil bety sterkere belastninger enn det vi mange som lever et A4-liv kan tenke oss.
Jens Stoltenberg har mange gode kvaliteter. Hans er ryddig og forutsigbar, pragmatisk, mer opptatt av resultater enn av ideologi. Mange kritiserte hans første regjering, men jeg tror det er riktig å si at den fikk gjennomført flere viktige strukturelle reformer.
I det politiske liv fremstår Stoltenberg som en resultatorientert pragmatiker. Hans styrke er at han er mer opptatt av hva som er mulig å få til, enn av politiske programerklæringer. Han oppleves som ryddig og forutsigbar, en utmerket administrator (det er ment positivt). Da Per Borten var statsminister (1965-71) ble det sagt at handelsminister, senere statsminister Kåre Willoch (1981-86), mente at regjeringskonferansene var effektive når mange vedtak ble fattet, mens regjeringssjefen målte effektiviteten etter om mange interessante synsmåter hadde kommet frem. Stoltenberg ligner nok mest på Willoch.
Hans taler bærer mer preg av professoral kunnskap og formidling enn av begeistring, noe som kunne ligne på glød. Noe av det mest engasjerte jeg har registrert gjelder et vaksineprogram vaksinering av verdens barn, betalt av de industrialiserte land:
”Det var på Kasturba hospital, et sykehus i den fattige delen av New Dehli, i India. I et lite rom fullt av mødre med unger på armen, sto sykepleiere i et hjørne og ga barna noen dråper i munnen som skal beskytte dem mot sykdom. Mens moren holdt sin lille sønn Adit i armene, fikk jeg lov til å gi ham vaksinen. Statsministerjobben gjør at man får oppleve mye spennende. Det er møter med viktige mennesker og reiser til interessante steder. Men få ting slår det øyeblikket - å få være en del av det å gi barn beskyttelse mot sykdom. Jeg slutter aldri å undres over kraften i disse dråpene”.
Om tidligere KrF-leder Kåre Kristiansen ble det sagt at man kunne ikke noe for at han så ut som en Høyremann. Jens Stoltenberg kan naturligvis ikke noe for at hans far og mor har vært sentrale aktører i det norske samfunn (men kanskje burde det ringe noen habilitetsklokker når hans far oppnevnes som leder i et utvalg som skal behandle et komplisert og brennbart samfunnsspørsmål). Åslaug Hagas fiktive statsminister karakteriseres imidlertid som “klassisk politisk broiler med anerkjente akademiske aner“. Og hun tilføyer: “Han var imponerende flink med ord, og han husket godt - og tok med den største selvfølge ethvert faktum ut av sin sammenheng“.
Slike ”eventyrberetninger” fra tidligere statsråder er det umulig å forsvare seg imot, men det kan nok være dem som nikker gjenkjennende.
Jens Stoltenberg har turnert finanskrisen på en meget god måte, og alt i alt synes jeg at han i sine fem år har vært en god statsminister for Norge. Jeg vet ikke noe noen andre kunne ha gjort det bedre
Jeg var skuffet over hans mangel på holdning da spørsmålet om blasfemiparagraf og ytringsfrihet var oppe. Da var det åpenbart at viktige prinsipper ble fullstendig neglisjert, at det vesentlige var kjøp og salg av standpunkter i regjeringen. Det må ha kommet overraskende på Stoltenberg da regjeringens forslag fikk så dårlig mottagelse i offentligheten, men det forsterket inntrykket av noe som nesten grenser til likegyldighet overfor vanskelige dilemmaer i bioteknologi, personvern, religion og kultur.
I et Norge der kravene til staten stiger i takt med velstanden, samtidig som man krever st skattene skal ned, er det en vanskelig jobb å være statsminister. Fra en rekke områder vil han nesten uansett møter anklages fra fagmiljøer, som å være ”uinteressert i forskning og høyere utdanning”. ”manglende engasjement i den pågående fornyingen av statlig kommunikasjonspolitikk”, osv. osv.
Trolig sukker han innimellom med Peer Gynt: ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres”. Og mye av det kravspregede negatkive som kommer, bør ikke ødelegge nattesøvnen. Men jeg tror det vil være klokt av ham ikke bare å avfeie noen av de problemstillingene som er løftet frem i det siste.
Og kanskje har han begynt. Sist fredag skrev VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen i VG) :“Når helseminister i intervju med en avis kan avvise forslag fem måneder før de stilles, må vi også stille spørsmålstegn ved Jens Stoltenbergs lederskap” Bakgrunnen var helseminister Strøm-Erichsen avvisning av e forslaget om utdeling av heroin til narkomane - fem uker før et regjeringens utredning, og at statsministeren, “ifølge kilder” mener at “de narkomane må få større verdighet, og at heroinutdeling til de aller tyngste kan være et godt tiltak”.
I dag skriver Skarsbø Moen på twitter: “Helseministeren gjør full retrett om heroinassistert behandling på VGs debattsider. Er det Jens Stoltenberg som har strammet henne opp?”
Mange ser det problematisk at politikk i økende grad kopierer markedets målinger og mekanismer slik at det blir samme prosess å selge politikk og tannkrem, at de profesjonelle politiske partiapparatene prioriteter meningsmålinger foran vedtak i lokal- eller fylkesparti, at en offentlig finansiert økonomi skaper flere stillinger og flere politiske broilere som aldri har opplevd en vanlige hverdager og trives best i de mer lukkede, strategiske og medieutspillende politiske rom. Som John O. Egeland treffende konkluderer i Dagbladet: “I et slikt system har risiko og utfordrende ledelse lav verdi og status. Derimot kan en kalkulert taushet gi gevinst. Slik er Jens Stoltenberg kanskje likevel en leder for vår tid“.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar