Skomaker-traktat med følger

(Dette er historien om lærersønnen fra Titran på Frøya som tok den beste eksamen på det verdenskjente universitetet Harvard i det 19.århundre, som ble en historisk bauta i staten Utahs utvikling, en verdenskjent forsker og en av de store ledere i mormonkirken”. Jeg ble kjent med historien da jeg besøkte Salt Lake City og samtalte med Alan K.Parish, som har skrevet en biografi på 768 sider om John A. Widtsoe)


-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.
Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.

Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.

John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.


Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .

I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.

I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.


Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.

Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.

John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.

Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.


“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.

Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.

I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.

Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).

Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.

Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars tre bind om Stadsbygd).

Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.