Større velgerinnflytelse

Mer innflytelse over velgernes personvalg?
Ja, svarer Høyre og legger frem et forslag om at velgerne ved stortingsvalg kan sette kryss ved én kandidat på en liste. Får vedkommende mer enn 8 pst av de stemmene partiet får, rykker hun opp som nr.1, med mindre det er andre som har fått flere ekstrastemmer. Får et parti tre representanter, blir det de som har flest personstemmer (men over 8 pst) som velges, ellers følges listerekkefølgen.

Jeg er for å gi velgere større innflytelse på personvalg, men er ikke sikker på på om dette er den beste veien å gå.
For å illustrere forslaget med et eksempel: Jeg sto som nr.15 på Venstres liste i Rogaland i 2009. Hvis vi hadde fått et mandat (det gjorde vi dessverre ikke), hvis vi hadde fått 10.000 stemmer, hvis jeg hadde fått 801 kryss og ingen av de andre hadde fått flere, så ville jeg blitt valgt og gått foran Gunnar Kvassheim.

Dette resultatet ville nok av alle minus 801 av V-velgerne i Rogaland blitt vurdert negativt.

“Partienes behov for forutsigbarhet og sikkerhet for sine toppkandidater må balanseres mot velgernes interesse av individuell politisk innflytelse……. sikre at toppkandidatene har de nødvendige florutsetninger og erfaringer for å kunne tre inn i sine verv som folkevalgte”, sier Høyre.

Erna Solberg viser til tøffe nominasjonsdueller før valget i 2009 med direkte voteringer ellern uravstemning, for eksempel Tetzschner-Lønning i Oslo Høyre og Chaudry-Holmås i Oslo SV.
Felles for disse tilfellene var at de engasjerte gamle tillitsvalgte og fikk andre til å melde seg inn i partiene. Men det gjaldt nominasjonskamp. De som var interessert nok, møtte frem eller uravstemte.

Medlemstallet i de politiske partiene synker. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti. Under 2 prosent av befolkningen bestemmer gjennom nominasjonsprosessen listenes innhold. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

En del av nominasjonskampene i høst førte til medieoppslag, økt interesse, engasjement! Det var bra, veien til Tinget skal ikke være noen autostrada.

Få studier kan dokumenterer klare negative effekter av personvalg. Ett unntak er en undersøkelse i Danmark som mener å se en sammenheng mellom det økende innslaget av personvalg og nedgangen i antallet partimedlemmer. Personvalget skal ha overført makt fra partimedlemmene til velgerne, og således gjort det mindre interessant å opprettholde partimedlemskapet.

Ellers viser danske data har vist at personfaktorens innvirkning på partivalget er forbløffende liten. I Sverige ble personvalgets målsetting om å bedre relasjonene mellom velgerne og de folkevalgte, ble oppnådd.
Når det gjelder velgersiden er hovedkonklusjonen i våre naboland det er vanskelig å gi entydige svar, både i negativ og positiv retning. En grunn til dette kan være at velgerne rent faktisk er svært lite opptatt av personspørsmålet.

Jo større partiene er, jo mindre vil personstemmer kunne slå ut, og omvendt. Jeg tror det er en bedre løsning å koble velgerinnflytelsen til nominasjonsprosessen, og her synes jeg Kristin Clemet har gode forslag når hun antyder økt interesse dersom partiene for eksempel
- lar alle medlemmer få være med å bestemme, ikke bare en liten gruppe som sitter i nominasjonskomiteen eller ledelsen
- gjør det enklere å være med å bestemme, for eksempel gjennom uravstemninger og ved å gi adgang til å stemme via post, SMS og Internett, og ved at det kan avgis stemme over en lengre periode.
- sørger for at alle som på forhånd har registrert seg som sympatisører av partiet får delta i nominasjonsprosessen.

Ja, velgerne bør få mer makt. Ja, partieliten bør får mindre makt. Det tror jeg best oppnås ved at velgernes ansvarliggjøres, går inn i som partimedlemmer og utøver sin innflytelse gjennom nominasjonen (gjerne rene nominasjonsvalg blant registrerte velgere, som i USA). Som oftest er det strid om toppkandidaten. Kanskje var det da bedre med en ordning slik at dersom en viss prosentdel av deltakerne på et nominasjonsmøte/uravstemning ønsket en annen kandidat, kunne partiet stille to lister med ulik toppkandidat, og den listen som fikk flest stemmer, fikk sin kandidat valgt.

Vi trenger mer debatt om velgere og elite. I så måte er forslaget fra Høyre (eller helt korrekt: fra Erna Solberg, Jan Tore Sanner, Per-Kristian Foss og Ingjerd Schou) et konstruktivt utgangspunkt.