Politiet svikter personvernet

Norge vil bli mer utsatt for terror hvis Norge sier nei til datalagringsdirektivet, mener PST-sjef Janne Kristiansen. Hun følger dermed opp røster fra Kripos og fagforeningsleder Arne Johannessen. Deres synspunkter innebærer at Norge fjerner seg fra en fra en tankegang der vi alle betraktes som uskyldige til det motsatte er bevist og hvor skjult kontroll med våre privatliv først kan skje hvis det foreligger mistanke om at vi er involvert i straffbare handlinger.

PST og politiet vil at alle må betraktes som potensielle forbrytere og at opplysninger om vår private kommunikasjon derfor skal sikres for det tilfellet at vi begår noe kriminelt – og dessuten i større grad kan sjekkes før vi engang er under mistanke, for å forebygge at vi forsøker å begå en forbrytelse.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. I dagens teknologiske virkelighet har dessuten terrorister og andre uønskede elementer kommunikasjonsmuligheter som ikke oppdages gjennom de tiltak som nå foreslås

En langt friere flyt av personopplysninger er en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre. Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Rettssikkerhet er ikke bare til for å beskytte borgerne mot kriminelle handlinger, men skal også sikre borgernes fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter

PST kan overvåke miljøer (det vil jo si enkeltpersonene som inngår i ”miljøet”) som oppfattes som radikale i politisk forstand, hvis PST har grunn til å tro at den politiske virksomheten kan utvikle seg i en retning hvor de involverte planlegger å oppnå sine politiske mål ved voldelige eller andre ulovlige midler. Man kan kalle dette forebyggende, men det er også politisk overvåkning – av en potensiell opposisjon.

I 1996 kom Lund-kommisjonen og ga offentligheten et blikk inn i hvordan de hemmelige tjenestene jobber. Det var ikke noe vakkert syn. De som var kommet i overvåkingspolitiets søkelys opplevde en massiv innsamling av opplysninger. Innsynsutvalget var en oppfølging av Lund-kommisjonen. Gjennom åtte år leste jeg 3-4000 mapper der det i lang rekke tilfeller viste seg at POT hadde overtrådt norsk lov, for ikke å snakke om personvernet

Den tyske grunnlovsdomstolen har avgjort at gjennomføringen av EUs datalagringsdirektiv i sin nåværende form er i strid med Tysklands grunnlov. Domstolen krever at alle opplysninger som til nå er lagret meg bakgrunn i loven, må slettes snarest. Domstolen begrunner avgjørelsen med at direktivet «er et svært alvorlig inngrep mot personvernet» og har bedt teleselskapene slette arkivene over e-poster og telefonsamtaler.

EU vil gi innbyggerne fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Jeg er tilhenger av norsk medlemskap i EU. Kanskje hadde norske innvendinger hatt betydning om vi hadde vært med under hele prosessen. Men uansett mener jeg at dette direktivet ikke må implementeres i vår lovgivning. Den flinkeste gutten i klassen må manne seg opp til å nedlegge veto.

Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Stavanger Aftenblad avdekket for noen år siden at en offentlig telefon på et kjøpesenter var blitt godkjent for avlytting og opptak av samtlige samtaler i en periode på over et 1/2 år! Med begrunnelse om at en navngitt person muligens kunne komme til å bruke denne telefonen. Dette selv om personen ikke hadde tilhørighet i denne kommunen eller noen gang hadde brukt denne telefonen. Det viste seg også at i løpet av de mange tusen minuttene med opptak av flere hundre personer så fantes ikke denne personen. I sitt forsvar sa Politiet at de hadde jo taushetplikt om de personlige samtalene de hadde lyttet på, og det samme hadde de sivile som kom i kontakt med dette materialet? Akkurat som vi ikke har erfart en serie lekkasjer til media nettopp i slike sammenhenger. Og de fleste av oss vet at det kan være fristende å berette sensitiv informasjon i lystig lag. I mange av de overvåkningsmappene jeg har lest, og som har vært tilgjengelig i lukkede politisammenhenger, fantes det en rekke meget persopplysninger som ingen fortjener skal bli kjent og som overhode ingenting hadde å gjøre med ”forebyggende tiltak”.

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.

Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen

Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!