Utbedring av det vi har før lyntog

Før norske politikere gripes totalt av lyntog-rusen, bør de gjøre noe vesentlig med den jernbane-strukturen og de togene vi allerede har.
I dag har samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa innkalt til et hastemøte på bakgrunn av det har gått fort og galt hittil i dette året. Nå sist: Vogner løp løpsk og drepte tre mennesker i Oslo, en ”ulykke som ikke kunne skje” ble et faktum. En brann i en server i Trondheim lammet hele togtrafikken i 3 timer.

Dagens møte virker som en både historisk og tre måneder gammel repetisjon. I 1933 raste det en diskusjonen om skuespillet ”Guds grønne enger” som skulle settes opp på Nationaltheatret. På et hastemøte 7.januar 2010 fikk direktør Elisabet Enger i Jernbaneverket og konsernsjef Einar Enger i NSB beskjed om at situasjonen for de reisende var over det Kleppa fant akseptabelt.

Kristenfolket krevde at ”Guds grønne enger” ble stanset. Kanskje går det bedre med Kleppas krav om togtrafikken må komme på skinner igjen, men jeg tviler. Det er nemlig politikere av alle farger som har skylden for at infrastrukturen er dårlig og at det er et stort etterslep på vedlikehold av jernbanemateriell og bremsesystemer. Slike forsømmelser lar seg ikke rette opp over natten. Men det bør som en begynnelse være mulig å forbedre gjennomføringen av interne arbeidsrutiner som også er et forhold som peker seg ut som årsak spesielt i skifteulykker. For eksempel må ikke tog kjøres inn på spor som ikke har vært tilstrekkelig brøytet for snø.
Brannsjefen på Voss frykter at det skal skje en stor ulykke på Bergensbanen og mener Jernbaneverkets kriseplaner er altfor dårlig hvis ulykken først er ute. Kjøreledninger ramler ned, Meråkerbanen må stenges fordi Jernbaneverket ikke har satt ut nok skilt om nedsatt hastighet på grunn av tele. Osv.

Havarikommisjonen har laget en oppsummering over jernbaneulykker i Norge mellom 2004 og 2009 i sin siste årsrapport, som kom nylig. I denne rapporten kommer det fram at det har vært over 1.000 ulykker og alvorlige hendelser på jernbanen i perioden. 65 mennesker har mistet livet.

Tidligere i år har vi registrert en nesten grenseløs begeistring hos politikerne - Fremskrittspartiet er en nøktern unntakelse - over tanken om lyntog mellom de største byene i Norge. Transportkomitéen på Stortinget er begeistret etter å ha kjørt lyntog mellom Brüssel og Paris, rundt 30 mil, på 1 time og 23 minutter.
To av tre nordmenn mener slik satsing er riktig i følge en undersøkelse i Aftenposten påskeaften.

Generelt gjelder i norsk politikk synes å gjelde en lov som sier at det er kjekkere å satse på det nye enn på det vi allerede har. Det nye og visjonære er synlige bevis på fremtidstro og optimisme, viser handlekraft. Vedlikehold av det vi allerede har, av det som tidligere politikere har satt i gang, er grått og kjedelig. Forsømmes.

Samferdselsministeren skal med det første til Spania og lære om lyntog-suksessen der. Forhåpentlig vil hun få med seg at bygging av høyhastighetsbaner krever svært store investeringer, langt mer pr. km i et ulendt terreng som det norske enn i Mellom- og Sør-Europa. At vårt trafikkunderlag er betydelig svakere kan sikkert norske eksperter lett dokumentere.

Skal jeg anbefale ytterligere reisevirksomhet, måtte det være at Kleppa tar seg med transportpolitikerne til sitt hjemfylke Rogaland. I Drangsdalen mellom Moi og Heskestad blir det fraktet gods og mennesker flere ganger daglig på en svært rasutsatt strekning.
Lenge var det her vakter som stod i fjellsiden og passet på. Det sluttet man med på 60-tallet. Siden den gang har toget sneglet seg frem i 20 km/t for å klare å stoppe for ras. Mange liv kan gå tapt dersom raset kommer samtidig med nattoget til Oslo.

Jeg vet at i land som har flytog og der reisetiden er bortimot tre timer, velger 80-90 prosent tog fremfor fly. Flyruter legges ned og avganger reduseres. Det vil trolig bli gode miljøgevinster, selv om luftfartsnæringen mener det er feil å sammenligne gårsdagens fly med morgendagens tog. Gods kan flyttes fra vei til tog. Høyhastighetsbaner er vel åtte ganger mer energiaffektive enn fly, fire ganger mer enn bil og tre ganger mer enn buss.

På sikt burde høyhastighetsbaner på noen strekninger i Norge gi klare gevinster. Men bare et par stopp på hovedstrekningene, og med en redusert inntekt fra de fire flyplassene som går med overskudd som kan svekke overføringene til de øvrige 42, er der ikke sikkert at to av tre nordmenn vi være like positive.

Det viktige i dag må være å gjøre de skinneganger og de tekniske systemer vi har, så sikre at bare ekstreme værforhold skaper vanskeligheter. Det er ikke alt vi kan gardere oss mot. De store passasjermengdene rundt storbyene må være sikre på at toget går når det skal og så ofte som det er nødvendig. Traséene mellom Oslo og Kristiansand/Stavanger, Bergen og Trondheim må utbedres slik at hastigheten går opp og reisetiden ned.

Høyhastighetstog er bra. De vil komme. Men først kan vi tenke over om det finnes snev av lærdom i beretningen om hvordan slott over slott seg bygger hos Peer Gynt: når han kommer til oppgjørets time viser livet hans seg bare å være som en løk, lag på lag av drømmer og tanker uten kjerne.