Kamp mot fattigdom og utbyttelse

I 119 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en riktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss
over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Jeg skulle ønske at det var mulig å finne frem til opplegg som gjør at vi får redusert antall tilfeller av underbetalte utenlandske arbeidere i forhold til norske tariffer. Det er pinlig for Norge at det stadig kommer meldinger om arbeidsgivere som grovt utnytter arbeidere som er kommet hit fordi vi trenger dem (ja da, de trenger oss også, men det er ikke poenget her). Straffereaksjonene må være harde, dette har med menneskesyn å gjøre.
Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig), og enda sterkere press på å få en positiv løsning av likelønnsproblematikken . Tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats (OECD-skalaen) vil koste godt rundt 700 mill.kr. i året.

De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent (2009-tall).

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Vi trenger et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.

De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk

Fellesorganisasjonen (FO) ba for halvannet år siden om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag.