Utfordrer "sannheten" om Norges krig

Interessert i Norge og 2.verdenskrig? Les årets bok “Krigshistorien - Toralv Fanebust og sannheten”, av Sandnes-mannen Frode Fanebust. Barnebarnet til
Toralv Fanebust, dømt og fengslet for ærekrenkelser - trolig et av etterkrigstidens store justismord. Hvis du skal lese en ikke-skjønnlitterær bok på nyåret, anbefaler jeg denne.

Norge 1940-45.
En fredselskende, liten nasjon og et brutalt og massivt overfall.
Et tappert folk som holdt stand og kjempet heroisk mot overmakten gjennom fem lange år.
En liten flokk nazister, svikere og profitører som alle fikk sin velfortjente straff da krigen var vunnet.
Eller…?

Nye generasjoner setter stundom spørsmålstegn ved etablerte “fakta”. Myter, kalles det av andre, ikke minst av Frode Fanebust. Han utfordrer og nyanserer, oppfordrer til debatt. Og han har en aktverdig grunn: Behandlingen av bestefaren, Toralv Fanebust - redaktør, antinazist og sannhetssøker. Han var blant dem som sterkt tok avstand fra nazismen, både før og under krigen og okkupasjonen. Han bisto også aktivt, med eget liv som innsats, ved å hjelpe britiske agenter å få sendt radiomeldinger tilbake til London. Men han kunne ikke tåle hvordan den nye makten etter 1945 tok seg til rette, og måtte i fengsel. For ærekrenkelse av riksadvokat Sven Arntzen, for en påstand om at den aktive Milorg-lederen Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri ”som kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet!”

En skal være meget forsiktig med å se fortiden med dagens briller på, men så langt jeg kan sa av den sakens dokumenter, representerer den ikke akkurat stjerneeksempler på fair og rettferdig jus, den burde aldri blitt reist.

Frode Fanebust har rett i at det er et påtagelig gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange bærer på, men fremdeles lever den tradisjonelle oppfatningen i svart-hvitt.

For eksempel: “Det var ikke slik at tyskerne utsatte Norge for et uprovosert og totalt overraskende overfall. I virkeligheten var provokasjonen klar, og signalene så tydelige at de ble oppfattet av mange - også utenriksminister Koht. Det var handling som manglet. Tyskerne tvang ikke Oslo i kne med bomber og granater. Regjeringen nedprioriterte først forsvarsevnene, sov så på vakt, og valgte til slutt å rømme hovedstaden, som ikke ble tvunget i kne - tyskerne kom med hornorkester og det norske politi ridende i front“.

Fanebust tar for seg det han kaller myter om 2.verdenskrig og Norge, mytene om
* den patriotiske nordmann
* det uprovoserte og overraskende overfall
* den massive overmakt
* Quisling og NS
* den lange krigen
* våre allierte
* hjemmefrontens kamp
* Norge og jødene
* krigens fattigdom’
* landet styre i krigsårene
I sum mener Fanebust at disse mytene legger grunnlaget for en virkelighetsoppfatning enn det som har vært den store flertallsforståelse. Mye av hans frermstilling bygger på offentlige sokumenter.
Dette er tilgjengelig kunnskap som er forbausende ukjent for folk flest, kunnskap som er “ mindre oppbyggelig for den patriotiske sans, og dermed også langt mindre populært”.

Han skriver for eksempel om hvordan myndighetene i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid bisto med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. ”Dermed kunne tyskerne hver dag lette med sine fly og bombe de nordmenn som fortsatt kjempet noen få mil unna. De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket de opp og fram i det politiske liv. Noen av arbeiderne som svettet ute på asfalten ble imidlertid tiltalt”.
Et annet eksempel:
“Det var som en holdningsskapende bevegelse Hjemmefronten fikk størst betydning, dens betydning i krig er langt på vei en myte“.…

Han tar deretter for seg oppgjøret med landssvikerne. Det var unikt: “Ikke noe annet land har før eller senere gjort samtlige medlemmer av et politisk parti til medskyldige i den grad at de ble pålagt kollektiv erstatningsplit så vel som straffansvar. Samtidig så man langt på vei gjennom fingrene med både økonomisk samarbeid med tyskerne og direkte arbeid for dem“.

En prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere, ble dømt. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. Man straffet folk som ga 10 kroner i bidrag til frontkjemperne, men interesserte seg ikke for byråkratene som anviste store summer videre til de samme frontkjemperene.

Betydelige reaksjoner vil nok følgende påstand utløse: “Ap vant valget i 1945 med et flertall på én representant. Forskjellsbehandlingen som innebar at de 200.000som hadde arbeidet for tyskerne, ble ansett som “gode nordmenn” mens alle medlemmer av NS ble ansett for landssvikere, var utvilsomt avgjørende. Dermed var det en kurant oppgave å sikre at det ikke ble noen riksrett mot regjeringen Nygaardsvold”.
Det er klart at okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. Særlig gjaldt dette utsatte grupper som jødene og de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, samt våre uteseilerne Man også for mange andre som kom i nazistenes søkelys. Frode Fanebust underkjenner ikke dette på noen måte, “dette er en viktig del av vårt kollektive folkeminne“.

Men han setter fingeren på åpenbart ømme punkter, forhold som det snart 65 år etter 1945 burde være mulig å belyse og vurdere og etterprøve. Historie mellomfag er ikke noe spesielt sterkt grunnlag for å ta part i en juridisk/historisk analyse av Norge 1940-45, og jeg vil ikke en gang prøve meg på en faglig vurdering av de vurderinger og konklusjoner Frode Fanebust gjør Men jeg finner hans fremstilling tankevekkende og relevant.

Reaksjoner helt opp til i år viser at nyanseringer i vinnernes krigshistorie stadig utløser sterkt indignasjon, nærmest sinne. Men ville det være mulig for en bredt sammensatt kommisjon å summere opp og vurdere det vi nå vet om disse fem årene og det som etterpå skjedde relatert til dem? Ikke for å henge ut noen - verken riksadvokat Arntzen, biskop Berggrav og andre som ikke får særlig positiv omtale av Fanebust - men rett og slett for å se om det er grunnlag for noen flere kryss og b.

Saken mot Toralv Fanebust, som påviste hykleri og nazismitte blant maktens menn, viser at ytringsfriheten ikke alltid har vært særlig godt ivaretatti Norge, svært mye kan tyde på at han ble dømt og kneblet Jeg synes barnebarnet har gjort en god innsats for å rette opp det negative bilde noen måtte ha av Toralv Fanebust.

Annen lesning med divergerende oppfatninger i forhold til det vedtatte synet:
Oliver Langelands bok “Dømmer ikke” (1946). Langeland var leder for Milorg i Oslo, men kom med en bok så skarp og nådeløs at den rystet både politikere og rettsvesen inn til margen, den ble anmeldt og inndratt
Motstandshelten Svein Blindheims kom i 2006 med “Den lange reisen. Et oppgjør med krigen". Blindheim er en av Norges høyest dekorerte borgere, deltok aktivt både som norsk offiser under invasjonen, engelsk agent (i likhet med Max Manus) under okkupasjonen, og ledet Milorg i Oslos sabotasjegruppe D-13000 i 1944/45. Han har senere utdannet seg til historiker, og har et helt annet syn på den.

PS: Apropos innvandringsdebatt: Statsminister Jens Hunseid (Sp) i 1933 om jødene: “En god del av disse utlendinger som kommer innn i landet er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har stor vitalitet i retning av å formere seg. Vår gode nordiske rase lider under denne innvandringen, bli oppblandet på en måte som er uheldig for vår rases fremtid. Dårlig arvestoff som er kommet inn i rasen blir man aldri kvitt”.
Det er noen holdninger i det norske samfunnet som dessverre aldri forandrer seg.